I natt vendte jeg tilbake , tilbake til en tid der livet var så enkelt.
Alle sanser våknet til liv , alt var så virkelig.
Bilder fra et helt liv omringet meg , mitt liv slik det engang var.
Jeg kunne fylle lungene med gamle dufter , hårene på kroppen min reiste seg av gamle kjærtegn.
Det var som om jeg svevde , lydløs fløy jeg gjennom mitt eget liv.
Jeg husker jeg tenkte at slik må det være , det er slik det må føles å være en engel.
Sveve fritt over hav og fjell , kikke ned på sine aller kjæreste.
Se ned på havet jeg engang lærte mine første svømmetak i , fly over en vill blomstereng der jeg engang løp gjennom på små barnesko.
Som i en sakte film så jeg meg selv , alle veivalg jeg har tatt kom til syne under meg.
Veivalg som har ført meg frem til i dag , det var som om jeg var ombord i en endeløs karusell.
Alle følelser vendte tilbake , alle tårer jeg noensinne har grått ble til en innsjø under meg.
Brått følte jeg meg fanget , sakte men sikkert ble jeg omringet av fjellvegger.
Febrilsk prøvde jeg og finne en utvei , livredd prøvde jeg å se etter en blå himmel.
Men himmelen var borte og to fjellvegger kom stadig nærmere , lyden av egne hjerteslag ble til tordenskrall i det fjerne.
Alt jeg hadde tid til var å tenke en siste tanke før det smalt , en stille bønn som jeg ber om hver eneste kveld.“La meg leve , og gi meg styrke til å holde ut”…..
Du er i tankene mine 🙂
Poetisk og vakkert skrevet.
Æ har ikke ord❤️Du vakre menneske; for en verden du tar oss med inn i. Virkelig til ettertanke. Takk Vivian; du gjør mæ tel et bedre menneske, det e æ helt sikker på.
Vakkert skrevet av en vakker sjel. Jeg håper du får leve lenge.
Dette var vakre ord, Vivian 💜 Du gir oss innblikk i en for oss ukjent verden, og dette gjør noe med i hvertfall meg 💜 Du har fått en spesiell plass i mitt hjerte ♥️
Tanker blir til ord💕. Nydelig og rørende skrevet❤️
Tusen takk Lena💖