“Jeg må sitte alene”

Slitne men lykkelig kom vi hjem i går , nok en god dag gikk mot slutten.

En liten gutt sovnet på sofaen med et smil rundt munn , jeg kunne se på et lite ansikt hvor gode drømmene var.

Livet i nuet ble igjen så nær , en liten tåre ble symbolet på en takknemlighet så stor.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men jeg stoppet tårene like fort som de kom , denne dagen skulle ikke ende med tårer på kinn.

Det er når de gode dagene går mot slutten at jeg føler på det , redselen for alt jeg vil miste blir så intens.

Jeg vet jeg ikke er garantert noen morgendag , alt jeg har er her og nå.

Fra kjøkkenet kunne freselyder høres , en gubbe var i gang med å lage kvelds.

Jeg lukket øynene et lite sekund , lagret et øyeblikk i mitt dype sinn.

Roen senket seg sakte men sikkert , en sliten mann satt som alltid ved min side.

Hver gang vi møtes duret i bakgrunnen , men jeg klarte ikke helt å følge med.

Tankene var fortsatt i et barndoms paradis , de høye hvite fjelltopper ropte på meg enda.

Det var da det kom , en stille setning som brakte meg tilbake til virkeligheten.

Maria Mena plinget i glasset , hennes ord før en sang gikk rett inn.

“Jeg håper jeg en dag kan sitte i en gyngestol med min kjære”

En følelse av ensomhet og redsel traff meg i det hun sa de ordene , men denne gangen kom det ikke fra meg.

Min mann satt ved min side , stille visket han en setning som fikk det til å briste.

“Jeg må sitte alene” kunne høres ved min side.

Tårene mine kom før jeg hadde rukket å ta hans ord inn.

Våre tårer smeltet igjen sammen , sammen gråt vi for livet som venter.

Vi vet hva som venter oss der fremme , og igjen la vi oss med tårer på kinn…