I en rullestol sitter jeg og ser, ser på alle menneskene som haster forbi. Årets store høytid nærmer seg, og nå skal de siste innkjøpene handles inn. Som maur i en maurtue haster de forbi meg, og alt jeg vil er å skrike ut. Rope ut at de må stoppe opp, trekke pusten og huske på hva som virkelig betyr noe.
Denne førjulstiden er travel for oss alle, og da er det lett å glemme hva denne førjulstiden handler om. I ni år har jeg levd med døden på mine skuldre, og hvert eneste år når høytiden nærmer seg føler jeg på en takknemlighet så stor. For alt jeg vet så kan dette bli min siste jul, og jeg har virkelig fått øynene opp for hva som er der viktigste i livet.
Så når jeg ser hvor mye folk stresser rundt meg kjenner jeg på en trang til å rope ut, for vi må aldri glemme å stoppe opp og se oss rundt i denne travle førjulstiden. Det er nemlig ikke alle som har det så godt på denne tiden, det er mange rundt om i dette landet som gruer seg til jul. Det er så lett for å glemme å se seg rundt når man stresser av gårde, og da ser man ikke de nære ting.
Vi lever i en urolig verden, og det er ikke lett å vite hvor man skal bidra med alt som skjer. Men selv de minste ting kan gjøre en enorm forskjell, ja noen ganger holder det bare med et lite smil. Vi kan alle gjøre noe, det er ikke alltid så mye som skal til for å spre litt glede i denne mørketiden.
Hver morgen våkner jeg opp til lyden av små ivrige skritt i trappen, og for meg er det gleden ved livet. Men jeg vet at det finnes tusenvis av barn rundt om som ikke har det like godt som min lille gutt, og i dag går mine tanker til dem. Hvert eneste år prøver jeg å bidra på mitt vis, enten i form av donasjoner eller innsamling av klær. Men det aller viktigste vi kan gjøre er å se våre medmennesker, så i dag har jeg bare en oppfordring. Stopp opp litt å se deg rundt, og kanskje da vil du møte blikket til en som trenger det som aller mest…
Kjære gode Vivian. Du har så rett, så rett. Jeg tror, eller vet er riktigere, at alle mener de har nok ned sitt. Jeg er uføretrygdet og med god tid ser jeg mye av det som skjer rundt meg. For eksempel i går da jeg var i matbutikken. En dame dundret inn i meg med handlevognen sin. “Beklager, men jeg har det så travelt “sa hun. Jeg begynte å fortelle om hvorfor det ikke lønner seg å skynde seg slik, og med det hadde jeg opptatt myyye mer av damens tid enn om hun hadde stoppet opp og gått rundt meg!!! Det å stoppe opp og si “hei” koster så uendelig lite og betyr uendelig mye. Det har jeg erfart mange ganger. Stopp opp og møt blikket til de rundt deg. Vær tilstede i livet. Etter at jeg ble uføretrygdet, har jeg helt bevist brukt tid og oppmerksomhet på andre mennesker. Smilt, hilset, takket og prøvd å komme med en hyggelig kommentar. Og gjett hva!!! DET FUNKER! Jeg får hyggelig smil og kommentarer tilbake.Mange blir også glade for å bli hilst på. Uff, nå skriver jeg meg bort, men dette er noe som virkelig opptar meg. Tusen takk kjære Vivian for at du tok opp dette. Og ikke minst tusen takk for at du adresserer så mange og så viktige temaer. De er en gave for oss som leser bloggen din. !Av hele mitt hjerte ønskerg jeg gode dager fremover. Med lang, varm og god klem fra Birgitte
Det er så godt å høre at du også har sett verdien av å stoppe opp, det er så lite som skal til for å spre litt glede. Takk for at du ser de rundt deg, alle burde vært som deg 💖