Jeg er sjeleglad for at jeg ikke ble med!

At jeg ikke lærer, etter 16 år sammen med gubben burde jeg faktisk visst bedre! På fredag skulle svigerfar komme til byen, som tradisjon tro skulle han i år også feire jul med oss. De siste fire årene har han feiret jul hos oss, og det er alltid stor stas når svigerfar kommer på besøk. En liten gutt gleder seg spesielt mye til bestefar kommer, og det er ingen tvil om at en gammel bestefar får kjørt seg når han kommer hit.

At gubben er som snytt ut av nesen til far sin er det ingen tvil om, men det er en ting som skiller de. For mens svigerfar faktisk tenker over hvordan han ser ut gir gubben blaffen i det meste, ja hadde det vært opp til gubben så hadde han gått i arbeidsklær hele året. Gudene skal vite at jeg har prøvd å få gubben til å pynte seg av og til, men da får jeg bare det samme evinnelige svaret.

“Det går ikke an å pynte på mannskit” sier gubben når jeg prøver meg, og etter 16 år har jeg gitt opp. Problemet er bare at han har blitt verre etter hvert som årene har gått, ja hadde ikke jeg kjøpt klær til han med jevne mellomrom så hadde han ikke hatt noe å gå med. Det fikk jeg en påminnelse om i går, og denne gangen ble jeg bare flau på gubbens vegne, men det verste av alt var at jeg måtte ta delvis skyld.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Det hele begynte i går ettermiddag, for da sendte jeg gubben ut på kjøpesenteret for å handle. Gubben og svigerfar tok med seg en liten gutt og dro av gårde, siden jeg hadde sovet dårlig natten før valgte jeg å bli hjemme og ta livet med ro. Det er jeg sjeleglad for i dag, for hadde jeg blitt med hadde jeg ikke turt å kjøre ved siden av gubben.

Det var først når gubben kom hjem  at jeg ble gjort oppmerksom på det, og det var svigerfar sine ord som gjorde utslaget. “Er du klar over at du har et svært hull i ræva” hørte jeg svigerfar si til gubben, og det var da jeg så hva slags bukse gubben hadde tatt på seg. Den samme buksa som assistenten for noen dager siden lurte på om hun skulle kaste, for midt i mellom beina på buksen hadde sømmen revnet. Hullet var så stort at det eneste riktige var å kaste den, dessverre ble det glemt.

“Nå skjønner jeg hvorfor vi fikk så mange blikk” sa svigerfar til gubben, og der og da hadde jeg mest lyst til å synke ned i et mørkt hull. “Du må jo se hva du klær på deg” sa jeg med en lettere oppgitthet i stemmen, og det var da det kom en setning fra gubben som virkelig sa det meste. “jo ikke min feil at du ikke har kjøpt meg nye bukser, da må jeg gå med det jeg har” sa gubben med den største selvfølgelighet i stemmen, og det var da jeg skjønte at her var det ikke håp.

Det eneste jeg nå lurer på er hvor lenge gubben har gått rundt med den buksen, og hvor mange som har blitt utsatt for gubbens bakende. For kjenner jeg gubben rett så er det ikke bare buksa som har revnet i sømmen, det er nemlig ikke lenge siden jeg oppdaget at trusa til gubben hadde lidd samme skjebne. Så nå regner jeg med at det er mange rundt om i denne byen som har pådratt seg et aldri så lite juletraume, for gubben sin bare bakende er slett ikke til å spøke med…