Den første biten brakte minnene tilbake…

Jeg kjente hvordan takknemligheten fylte hele meg i går kveld, en enorm takknemlighet over at jeg fortsatt var i live. Duften av pinnekjøtt fylte sakte men sikkert hele huset, og når jeg fikk den første lille biten i munnen kom alle fortidens minner flommende over meg. I en rullestol satt jeg og følte på en flom av følelser, en følelse av sorg over alt jeg har mistet, men en enorm glede og takknemlighet over alt jeg har fått oppleve på disse ni årene.

På kjøkkenet satt jeg og så på min kjærlige mann som kokkelerte, og med ett følte jeg på en kjærlighet så stor. Han har stått ved stødig ved min side i alle år, og når jeg ikke klarte lenger så tok han over uten å nøle. Nå er det han som gjør alt for å føre våre tradisjoner videre, og det er jeg evig takknemlig for. Jeg kunne ikke ha brydd meg mindre om at han ikke brukte fin serviset mitt, for alt trenger ikke være perfekt lenger.

Det perfekte ble plutselig ikke så viktig lenger når tre små bokstaver slo ned, ja det ble rett og slett uvesentlig. Jeg husker hvordan jeg alltid strebet etter den perfekte jul før jeg ble syk, alt skulle pyntes på en bestemt måte. Ungene skulle selvfølgelig få pynte juletreet, men så fort de hadde lagt seg gikk jeg over juletreet med haukeblikk. Ja jeg var en smule kontrollfreak kan du si, men når tre små bokstaver slo ned ble alle de tingene plutselig så ubetydelig.

Så når min mann tok hverdags serviset til pinnekjøtt middagen måtte jeg smile for meg selv, tanken på hvor mye jeg før brukte å stresse over unødvendige ting gjorde meg flau. Det var først etter tre små bokstaver slo ned at jeg virkelig fikk øynene opp for det som virkelig betyr noe, og det var da jeg så hvor mye tid jeg hadde brukt på unødvendige ting.

Jeg vet ikke hvor lang tid jeg har igjen, derfor er disse høytidene blitt ekstra viktige for meg. For mens hverdagen er travel og gir oss lite tid for sammenkomster så er høytiden det motsatte, og det viktigste for meg er å ha alle samlet under samme tak. Det er den største gleden jeg som mor kan ha, alt annet kommer i andre rekke.

Gleden i øynene på en liten gutt i går fylte hjertet mitt med en varme så stor, for meg er det viktigste at barna mine har det bra. Det er det verste med denne sykdommen, når jeg ser at mine barn sliter og jeg ikke kan gjøre noe for å hjelpe dem. Da føler man seg mislykket som mor, og det er den verste følelsen jeg kan ha. I alle år har jeg prøvd å ikke la sykdommen hindre meg, men etter ni år med denne sykdommen ser jeg hvor mye den har påvirket de rundt meg. Likevel føler jeg på en enorm takknemlighet, en takknemlighet over at jeg fortsatt er her blant mine kjære…