I dag var det bare å komme seg opp, hive seg i dusjen og rett i rullestolen. Jeg har blitt litt for vant med rolige morgener, men i dag hadde jeg ikke noe valg. Jeg hadde nemlig bestilt dyrlege time for to av familiens hunder, det var tid for den årlige vaksinen. I tillegg hadde jeg sagt ja til å delta på et møte med min nest eldste sønn, og det havnet jo selvfølgelig på samme dag.
Så i dag hadde vi ingen tid å miste, spesielt siden alt havnet på den faste dusjedagen. Det er på slike dager jeg skulle ønske jeg fremdeles var selvstendig, for ting går mye fortere når man er frisk. Det er noe av det jeg savner mest, kunne løpe på do eller i dusjen selv. Jeg har aldri klart å venne meg til å bli stelt, og det jeg liker minst med denne tilværelsen er morgenstellet.
Etter (snart) ni år med denne sykdommen syns jeg fremdeles det er nedverdigende å bli stelt, og det tror jeg gjelder for de fleste som havner i lignende situasjoner. Jeg biter det selvfølgelig i meg fordi jeg vet det er en nødvendighet, og jeg er selvfølgelig takknemlig for at jeg får hjelp, men akkurat den biten syns jeg er tøff.
Men i dag hadde jeg ikke tid til å dvele over min egen misnøye, her var det bare om og gjøre å bli fort ferdig så man fikk komme seg av gårde. Etter mye om og men kom vi oss endelig av gårde, og allerede da var jeg blitt frustrert. Jeg merker nemlig veldig godt denne omorganiseringen i hjemmesykepleien, spesielt når ingenting av det jeg har bedt om har blitt tatt seriøst. Jeg har ikke krefter til å lære opp hjemmesykepleien i tillegg til alt annet, men det må vi tydeligvis!! Jeg skjønner ikke hvorfor de sender en helt ny sykepleier når de ikke har fått den opplæringen de trenger, det er jo frustrerende for både meg og den stakkars sykepleieren.
Jeg kjente hvordan det boblet inni meg når vi ankom dyrlegen, og det hjalp ikke på at jeg fikk dårlige nyheter hos dyrlegen,. Vår yngste hund var heldigvis frisk og rask, det eneste var tannstein som måtte fjernes. Men på den eldste hadde de funnet en bilyd på hjertet, og det likte jeg ikke. Så nå gjenstår det å se hva vi skal gjøre, vi må ta hensyn til alderen også opp i det hele.
Etter dyrlegen var det bare å frese hjem med hundene før neste møte, og akkurat det møtet ble en tålmodighetsprøve for meg. Det var en grunn til at vi ble kalt inn til møte, og det var for å få råd fra de ulike etatene om veien videre for min nest eldste sønn. Møtet har vært planlagt i mange måneder, og det var sendt ut sakslista på forhånd. Men det skulle man ikke tro når Nav ble spurt om hvilke muligheter han hadde, de kunne ikke gi oss noen konkrete tiltak min sønn kunne søke på!
De har hatt flere måneder på seg til å undersøke hva slags muligheter han hadde, det var like før det rablet for meg der jeg satt! En setning gikk igjen :”Vi kan ikke love at du får godkjenning, men du må bare prøve å søke”, men hva vi skulle søke på fikk vi aldri noe konkret svar på! Hva er poenget med veiledning da? Det er ikke uten grunn at Nav har et dårlig rykte på seg, ikke blir den etaten noe bedre heller!
Jeg er helt ferdig her jeg sitter, og enda er jeg frustrert. I dag lengtet jeg tilbake til en tid da jeg kunne slå i bordet, da hadde det nok blitt en annen tone. Nå skal jeg samle krefter en dag eller to, og så skal jeg selv finne ut hva min sønn har krav på. Og på neste møte skal jeg legge frem alt vi har søkt på, og samtidig levere de en jobbsøknad…
PS : Min nest eldste sønn er myndig, og har gitt meg tillatelse til å dele!
Det var en gang en gubbe som elsket å være i skogen, hver eneste ettermiddag pakket han med seg niste og la i vei. Men siden gubben ikke likte å gå så langt valgte han skogen nærmest huset som kjerringa en gang i tiden hadde kjøpt, og dermed kunne kjerringa holde et øye med gubben i skogen. Men i motsetning til kjerringa var det ikke roen gubben søkte etter i skogen, nei gubben var i skogen for å skaffe brensel.
Med både sag og øks i sekken luntet han i vei, og fra stuevinduet fulgte kjerringa han med blikket. Selv om skogen ikke lå langt fra huset så måtte han krysse en elv for å komme seg frem, og på vinterstid kunne elva være stri. Men gubben hadde for noen år tilbake tatt forhåndsregler, og sammen med en hjelper ble en liten bro konstruert.
Problemet med gubben var at han stadig stumpet over uventede hendelser, og de fleste av de var selvforskyldt. Dessuten hadde gubben en lei tendens til å gape over for mye, for planlegging var ikke gubbens sterke side. Sterk som en bjørn og med nytt pågangsmot inntok gubben skogen, og fra stuevinduet hørte kjerringa trærne skjelve av skrekk. Det tok ikke lang tid før en svak during kunne høres i skogen, og det var da kjerringa skjønte at gubben var i gang.
Dagene og ukene gikk, hver dag pakket gubben sekken og gikk i skogen. Men en dag ble det bråstopp i skogen, på en stubbe satt en fortvilet gubbe. For en dag oppdaget gubben hvor mye skog han hadde sagd ned, og det var da han oppdaget at det var noe han ikke hadde tatt høyde for. For alle trær har greiner, og først etter at gubben hadde sagd ned halve skogen oppdaget han at han var omringet av enorme kvisthauger.
Gubben satt oppgitt på stubben mens han kikket rundt seg, hva skulle han gjøre nå?? Første tanke var å sette fyr på alle kvisthaugene, men da risikerte han å brenne ned hele nabolaget i samme slengen. Det var da han bestemte seg for at han måtte få tak i en fliskutter, men igjen glemte gubben en vesentlig ting.
Uten å tenke på noe annet hoppet gubben på firhjulingen, nå skulle det bli orden i sakene! Det tok ikke lang tid før kjerringa hørte en motordur vende tilbake, men like etter fylte stillheten henne med en uro. Minuttene raste av gårde uten at hun så snurten av gubben, en time etter hun hørte motorduren stilne sendte hun gubben en nervøs melding.
Det var da hun hørte det, glosene som fylte nabolaget. Like etter gikk ytterdøren opp med et smell, og hadde ikke kjerringa visst bedre så hadde hun trodd det var et løpsk godstog som var på vei inn døren. Trampende som en illsint okse kom gubben inn i stua, med skum rundt kjeften og rødsprengte øyne stilte gubben seg opp fremfor kjerringa.
I et lite øyeblikk lurte kjerringa på om gubben hadde fått rabies, men det skulle vise seg at det var en annen forklaring til gubbens utbrudd. For i panikkens hete hadde gubben igjen glemt en vesentlig ting, en fliskutter på 700 kg var vel og bra, men det gubben hadde glemt var elva. For det var eneste ankomst vei for å komme seg til skogen, problemet var bare at broen verken var bred nok eller solid nok til å takle 700 kg!
Det hele utviklet seg til å bli litt av et eventyr, og underholdningsfaktoren var stor. For tror du gubben ga seg? Nei da du, det skulle litt mer enn en elv for å stoppe gubben. Glosene fortsatte å fylle et nabolag, og etter hvert kom naboene ut en etter en for å se hva slags spetakkel som foregikk på utsiden. De fikk seg litt av et syn på en fredagsettermiddag, og de skjønte raskt at her var det bare å kansellere kveldens planer.
Gubben løp heseblesende rundt for å finne planker til å utvide broen med, men det var ikke bare utvidelse gubben måtte tenke på, det var tyngden på fliskutteren som var det største problemet. En av naboene gjorde seg klar for å dra på hytta når en stresset gubbe gjorde det tredje forsøket over en skrøpelig bro, med nervene i helspenn satte gubben seg på firehjulingen og gjorde seg klar for å dra fliskutteren over.
Kjerringa ante fred og ingen fare når det utbrøt full panikk i nabolaget, for når hengeren med den 700 kg tunge fliskutteren var midt opp på broen begynte den å gi etter. Det gikk fra rolig fredagsidyll til rene skjære thrilleren av en film på et øyeblikk, mens gubben hoppet av firehjulingen kom naboene løpende fra alle kanter for å hjelpe.
Gubben som var sterk som en bjørn satte seg under brua mens han gaulet ut sin frustrasjon, og det var da kjerringa i stuevinduet skjønte at nå var det fare på ferde. Naboen som egentlig skulle på hytta droppet både kone og unger for å hjelpe til, igjen hadde gubben klart det store. En jekk ble redningen på eventyret som gubben hadde stelt til, og etter syv timer med panisk arbeid kom gubben seg over med fliskutteren.
Det var da det skjedde, lettelsen over at han endelig hadde lykkes førte til at gubben gikk rett ned for telling. Krypende inn i stua kom en kar som så ut som han kom rett fra skyttergraven, svart fra topp til tå og våt som en druknet katt flatet han ut på gulvet, og i følge kjerringa ligger han der enda. Snipp snapp snute så var eventyret ute, ja i hvert fall helt til gubben kommer på at han må levere den 700 kg tunge fliskutteren, og da må samme vei tilbake…
I dag så jeg mitt snitt til å ligge litt lenger enn normalt, for i dag hadde jeg ingenting på tapeten før klokken 11. Ikke hadde jeg assistent heller, og med gubben hjemme trengte jeg ikke hjelp fra hjemmesykepleien med å få meg opp. Jeg hadde nemlig kontroll på sykehuset i dag, og siden første avtale ikke var for kl 11 så tenkte jeg at jeg kunne ligge litt lenger enn til kl 0900.
Dessverre tenkte jeg ikke på å informere gubben om mine planer, og det tok ikke lang tid før jeg skjønte at gubben hadde lagt sine egne planer uten å informere meg. Jeg skjønte ingenting når skyvedøren min gikk opp med et smell, og før jeg rakk åpne øynene hadde gubben tatt av meg masken. Men det var først når jeg hørte årsaken til den tidlige starten at det rablet for meg, for igjen hadde gubben fått skogsarbeid på hjernen.
I stedet for å la meg samle krefter til dagens kontroll ville gubben dra meg med rundt hele Åsane for å lete etter en fliskutter, men da satte jeg foten ned. Det kom ikke på tale at jeg skulle bruke unødvendige krefter på en fliskutter, i senga lå jeg og freste som en villkatt. Jeg så hvordan gubben listet seg ut av rommet med halen mellom beina, igjen lå jeg og spyttet ut gloser.
Etter en halv time hørte jeg skyvedøren min gli sakte opp, og det første jeg så var en hvit håndduk som vervet frem og tilbake i døråpningen. Jeg måtte le når jeg skjønte at det var gubben som lurte på om det var trygt å komme inn, og det er typisk gubben og finne på noe sånt. Jeg var enda full i latterkrampe når jeg kjørte inn på sykehuset. det var like før jeg kjørte i veggen.
Men jeg klarte å komme meg helberget inn til første avtale, og der ventet en alltid så blid lungelege. Det første han ville sjekke var blodgassen min, og jeg må innrømme at jeg var spent. Det siste halvåret har lungelegen vært bekymret, for de siste målingene har vært forhøyet. Jeg har ligget mellom 6,4-6,7,men den skal egentlig være under 6. Derfor ble vi alle litt overrasket når resultatet kom, og når lungelegen klødde seg i hodet skjønte jeg at resultatet var oppsikt vekkende.
“5,3” hørte jeg lungelegen visket for seg selv mens han klødde seg i hodet, og like etter snudde seg mot meg og sa. “Du er et mirakel, og noen ganger lurer jeg på om du har ni liv akkurat som katten”. Jeg måtte bare smile for meg selv der jeg satt, for igjen fikk jeg gode resultater. Jeg vet ikke hva jeg har gjort for å fortjene så mange år sammen med mine, men gudene skal vite at jeg er takknemlig.
For femte år på rad fikk jeg resultater som viste at jeg var stabil, og det er et mirakel i seg selv. Så nå kan jeg senke skuldrene og se frem mot en uforglemmelig sommer med mine, og for en sommer det skal bli. I dag fikk jeg også et gledelig syn når jeg kom hjem fra sykehuset, tulipanene mine er på vei til å sprette ut. En ørn ønsket meg også velkommen når jeg kom hjem, og det var praktfullt å se den sveve under en endeløs himmel, og det var da jeg følte at jeg hadde høyere makter på min side…
Det er rart hvordan livet bare blåser deg av banen noen ganger, ja på både godt og vondt. Aldri hadde jeg trodd for åtte år siden at det skulle komme noe godt ut av å bli syk, alt jeg da så var et bunnløst mørke. Tre små bokstaver har gitt meg en umenneskelig kamp, en kamp som vil følge meg til graven. Men midt oppi den blytunge kampen kom det også et vendepunkt, jeg oppdaget gleden på ny.
For herlighet så heldig jeg egentlig er, det er slettes ikke synd på meg! De siste årene har jeg opplevd masse, mye mer enn jeg ville ha gjort dersom jeg var frisk. Jeg har fått møte så mange fantastiske mennesker, mennesker som har vist meg en godhet så stor. Et hundretalls av lesere har gitt ordet nestekjærlighet en ny betydning, fremmede mennesker med et stort hjerte.
Jeg har ofte dårlig samvittighet, hver kveld skulle jeg ønske at jeg hadde gjort mer. Derfor blir jeg like satt ut hver gang nye gleder dukker opp, hver gang jeg mottar livets godheter. For det er så lett å tenke at med døden pustende i nakken er det bare mørkt, livet er bare over. Men jeg har nå blitt en erfaring rikere, nå vet jeg at så lenge man puster så kan man leve.
Ja tre små bokstaver har frarøvet meg mye, faktisk et helt liv. Men til gjengjeld har jeg fått et nytt liv, og på mange måter er dette livet rikere enn det gamle. Ordet kjærlighet har fått en ny betydning for meg, og hver dag mottar jeg en kjærlighet så stor. Jeg er kanskje syk men jeg lever, livet er faktisk ikke over før det er over…
Påsken kunne ikke fått en bedre avslutning, for i går kom godværet virkelig tilbake. Det er jo ganske så typisk, det regner hele påsken, men når hverdagen står for døren kommer finværet tilbake. I tillegg kunne vi for første gang i år skryte på oss tosifrede temperatur, og det må jeg si var etterlengtet. Det har vært en sur og kald påske, men nå ser det ut som om vi endelig går riktig vei.
Jeg var sliten i går når jeg våknet, første natten hjemme etter tur ble ikke så god som jeg hadde sett for meg. Jeg vet egentlig ikke hvorfor, men jeg fikk bare ikke roen over meg. Nå er det en stund siden jeg var borte sist, så når vi dro til Knutholmen var jeg rimelig spent. Jeg vet nemlig hvor fintfølende jeg er, så det å sove i en annen seng enn min egen er et mareritt.
Men denne gangen var det ikke ny seng som ga meg problemer, for den var faktisk helt perfekt for min kropp. Jeg kjente det med en gang gubben la meg ned, den var fantastisk god å ligge i. Det var en lettelse for meg, for det har vært et mareritt på tidligere turer. Det som imidlertid ga meg problemer var at jeg måtte dele rom med gubben, og i helga fikk jeg en påminnelse om hvorfor vi ikke bor på samme rom lenger.
Det er nemlig gubben som har holdt meg våken denne helgen, det føltes ut som om jeg lå inne på et sagbruk. At gubben snorker er ikke akkurat noe nytt, men jeg har glemt hvor høylytt han er. Det hørtes ut som han dro tømmerstokker der han lå, man skulle nesten tro at han hadde tatt skogsarbeidet (som han har holdt på med den siste tiden) med seg inn i drømmeland.
I natt har jeg sovet bedre, og til min store glede sto jeg opp til skyfri himmel i dag også. Så når gubben kom hjem hadde jeg planen klar, i dag skulle hagemøblene ut. Jeg har ventet lenge på denne dagen, og i dag følte jeg at livet mitt for alvor begynte. En lang vinter er nå et tilbakelagt kapittel, og med en ny vår på trappene kan jeg se frem til mye utetid.
Det er på denne tiden jeg virkelig får utfolde meg, på mange måter føler det ut som om jeg har fått friheten tilbake. Jeg har sittet inne i så mange måneder nå at det er en befrielse hver gang jeg kommer meg ut, og det er like fantastisk hver gang. Det er når våren kommer at jeg føler meg fri, endelig kan livet begynne…
Plutselig var det igjen tid for avreise, oppholdet vårt her på Knutholmen var over for denne gang. Men for et opphold vi har hatt, og det hele fikk en uventet avslutning når toalettet plutselig gikk tett. Men la oss spole tiden litt tilbake, for høydepunktet med oppholdet fikk vi i går.
Vi våknet opp til mørke skyer og regn i går, og det la en liten demper på humøret hos oss alle.Men heldigvis lettet været utover formiddagen, og da var vi snar med å komme oss ut. Første stopp på rusleturen ble på det nye kunstgalleriet som åpnet i fjor sommer, for i Kalvåg bor det en kjent kunstner som heter Oddvar Torsheim.
Der fikk vi omvisning av eieren selv, en fantastisk mann som fortalte mange humoristiske fortellinger om livet til kunstneren Torsheim. Det var et fantastisk flott lokale over to etasjer, et verdig kunstgalleri for en fantastisk kunstner. Malerier og tegninger prydet veggene i lokalet, og jeg hadde lyst til å kjøpe med meg mange av de fantastiske maleriene. Det var helt fantastisk å kjøre rundt der, det ble et perfekt stoppested på en regntung dag.
Deretter gikk turen ned på kaia hvor vi fikk servert både kaffe og is, men gubben hadde kledd så godt på meg at jeg klarte ikke sitte inne. Så mens resten av reisefølget satt inne i varmen satt jeg og gubben ute med hver vår soft is. Etter en times tid kom også resten av følget ut igjen, og da var det på tide å sette nesa tilbake til leiligheten.
Vi måtte lade batteriene litt før vi skulle ut igjen, for i går kveld var det tid for høydepunktet med hele dagen, vi hadde nemlig reservert bord til havets festaften. Men denne kvelden skulle vi få en ekstra gjest med bordet, søskenbarnet til min mor skulle komme og spise med oss. Det var så kjekt å treffe henne igjen, for jeg har ikke sett henne på mange år.
Det var et fantastisk syn som møtte oss når vi kom inn i restauranten, det var så mye mat at vi ikke visste hvor vi skulle begynne. Alt havet hadde å by lå på bordet, til og med gubben som ikke er så glad i sjømat spiste over evne. Det beste var at det var så mye som jeg kunne spise, og spiste gjorde jeg virkelig. Så at toalettet gikk tett den kvelden er kanskje ikke så rart, men det kunne ikke skjedd på et verre tidspunkt.
For rett før leggetid oppdaget vi at toalettet var tett, og da oppsto det full panikk. Det hele utviklet seg til en scene tatt ut i fra den største komifilmen, og der og da var jeg glad for at vi ikke var med i en reality serie. Jeg fikk sånn latterkrampe at jeg faktisk måtte gå ut for å lufte meg, og det var da min far bestemte seg for å ta affære. Så når jeg kom inn igjen hadde han ordnet alt, og det var i grevens tid for meg.
Det er godt å ha en liten hjelper med på tur, han har full kontroll over heisen…
Vi har hatt det helt fantastisk på Knutholmen, og det var så deilig å komme seg bort litt. Det var faktisk litt vemodig å sette kursen hjemover igjen, for tiden hadde gått så altfor fort. Men allerede når jeg satte meg inn i bilen bestemte jeg meg, vi skulle ta et stopp når vi kom til Førde. Barndomshjemmet mitt er nemlig i Førde, men der har jeg ikke vært siden jeg var liten jente. Jeg har alltid tenkt å kjøre opp til Kvineset hver gang vi har vært på de traktene, men det har aldri blitt noe av. Men i dag hadde jeg bestemt meg, i dag skulle det skje.
Det ble en fantastisk opplevelse for meg og mine foreldre, og jeg er glad for at min far fikk oppleve det. For min far har laget veien opp til Kvineset i sin tid, han hadde også bygget garasjen og søylene ved innkjørselen. Jeg har i alle år hørt historien om hvordan min lille barnehånd havnet i sementen når min far holdt på å støpe søylene, og gleden var stor når jeg oppdaget at håndtrykket fortsatt var der.
Vi måtte grave det frem fra mosen som hadde lagt seg over, men vi fant det til slutt. Det er kanskje ikke så lett å se på bildet, men for meg var det veldig spesielt å se hånden til min lille gutt ved siden av mitt håndavtrykk. Det føltes ut som ringen var sluttet, og det var en spesiell følelse å kjenne på.
Resten av turen gikk knirkefritt for seg, og det til tross for at det var lang kø ned til fergen. Men med fire ferger i skytteltrafikk mellom Lavik-Oppedal gikk det ikke lang tid før vi var ombord, og etter det var det strake veien rett hjem. Nå sitter jeg her i godstolen lykkelig som aldri før, denne turen glemmer jeg ikke med det første…
I går var det endelig tid for avreise, men i motsetning til andre tidlige avreiser startet dagen usedvanlig rolig. For gubben som bestandig er sent ute sto tidlig opp i går, og han hadde det tydeligvis ikke travelt med å dra. Det var et øyeblikk der hvor jeg lurte på om gubben var syk, for en så rolig start med gubben har jeg aldri hatt.
Vi var faktisk helt presis oppe hos mine foreldre, og det tror jeg aldri har skjedd før. I tillegg sto vi opp til et nydelig vær, og det la forventninger for resten av turen. Men når vi kom opp til mine foreldre var det slutt på freden, for stormende ut av huset kom min mor. Med øyne store som tinntallerkener og håret rett opp så det ut som om hun hadde vært i krigen, og like etter kom det ut en kar som så ut som han hadde kommet rett fra skyttergraven.
Det ble helt tydelig at det ikke hadde gått like rolig for seg der i gården, og en stund der lurte vi faktisk på om vi måtte avlyse turen. For i følge min mor hadde min far blitt akutt dårlig, og med akutt så mente hun virkelig akutt. For når min far plutselig kom på at han hadde sagt ja til en seks timers lang biltur ble han akutt dårlig, og det var spesielt rart siden det var han som hadde foreslått reisemålet. Det var så vidt vi fikk han inn i bilen, men vi hadde knapt nok kjørt en mil når han mirakuløst kviknet til.
Lavik-Oppedal
Det hele ble en komisk affære, og vi fikk enda et bevis på hvor ubestemmelig min far er. Resten av turen gikk knirkefritt for seg, og det beste av alt var at vi fikk sol hele veien. Det er åtte år siden jeg har kjørt den veien sist, men hver eneste sving brakte frem minner. Alt kom tilbake til meg når et kjent hus dukket opp, mormors gamle hus. Det var akkurat som om tiden hadde stått stille, for ingenting hadde forandret seg på åtte år.
Men selv om ingenting hadde forandret seg utseendemessig så føltes det plutselig så tomt, for ingen av de som før hadde fylt huset med liv var der lenger. Det var litt vemodig å ikke kunne gå ned, alle våre kjære som vi før besøkte hver eneste gang vi hadde ferie var nå borte. Jeg husker så godt at jeg satt ved kjøkkenvinduet hos min mormor, og stirret bort på det gule fine huset til min onkel mens jeg lurte på om de var hjemme.
Nå hadde vi bare en gravplass vi kunne besøke, men det var likevel godt å kunne være med min mor på gravplassen til mine besteforeldre. Det var siste stoppested før vi satte inn siste etappe, og etter en god time var vi fremme i Kalvåg. Knutholmen er en liten perle som ligger i Bremanger, og det er et fantastisk reisemål om sommeren. Leiligheten vi fikk tildelt var helt fantastisk, og maten på Knutholmen er verdt et innlegg i seg selv.
Så nå har vi det som plommen i egget, det eneste vi mangler er litt bedre vær. For i dag kom regnet tilbake, og det la en demper på oppholdet. Men det var godt å få litt stueforandring, og selv om det regner skal vi nok kose oss. I kveld kommer høydepunktet med hele oppholdet, da skal vi få servert alt havet har og by på. Da blir det koldtbord med alle havets delikatesser, og det gleder vi oss til…
Det er på denne tiden jeg virkelig får testet min kreativitet, for når påskejakten skal forberedes er det mor i huset som må trå til. Men i går var det så mye som skulle planlegges rundt meg at jeg glemte hele påskejakten, og når jeg plutselig kom på det lå jeg i senga. Så i natt har jeg lagt å knekket ut hint til årets påskejakt, og klokken 02.15 i natt kunne jeg krysse av det siste gjøremålet.
Det var en spent liten gutt som vekket meg i dag, han klarte knapt vente med å begynne. Så i dag var det bare å komme seg opp, for nå var det gubben som måtte settes i arbeid. “Det er derfor vi er et radarpar kjære, du er hjernen i forholdet og jeg er kroppen som utfører” sa gubben når han så hva jeg hadde laget i løpet av natta, og siden gubben sjelden gir ros skjønte jeg at jeg hadde gjort en god jobb.
Det beste med påsken er når hele søskenflokken samles, og det skjedde i dag. Det er alltid kjekt å se at alle vil være med på den årlige påskejakten, og det er ekstra stas for en liten gutt. Jeg er så glad for at han har tre eldre søsken rundt seg, og at de stadig tar seg tid til han. Jeg så hvor mye det betydde for en liten gutt at alle søsknene kunne være med i dag, men jeg fant raskt ut at jeg hadde laget litt for enkle hint til påskejakten i år.
Årets siste påskeegg var det ørnen som passet på…
For en liten gutt hadde knapt nok lest ferdig før han spurtet av gårde til neste post, så til neste år (om jeg er så heldig) så må jeg nok oppgradere hintene mine. Men det var en lykkelig gutt som kom inn igjen i dag, han hadde funnet alle eggene som påskeharen hadde lagt ut. Så nå kan jeg slapp av resten av påsken, og klappe meg og gubben på skulderen for at vi nok et år har klart å ordne en vellykket påskejakt…
I går ble jeg vekket grytidlig av en liten gutt, for i går skulle han for en gangs skyld være hjemme med meg. Det er nemlig svært sjeldent at en liten gutt er hjemme når han har fri fra skolen, da er det gubben sin jobb som trumfer alt. Jeg er ikke i tvil om at yrkesveien til en liten gutt allerede er peilet ut, for han spretter opp av senga de gangene han får være med sin far på jobb.
Men i går var det jeg som trakk det lengste strået, og planen var klar. Vi skulle ut på handletur, for nå var det på tide å handle inn til påske. Så i går sto en liten gutt opp lenge før nattevakten var ferdig på jobb, og med en gang nattevakten gikk hjem hørte jeg små skritt i trappa. Og det tok ikke lang tid før en liten gutt sto inne på rommet mitt.
“Mamma mamma, jeg klarte å ta på Tv’en helt selv, så nå trenger du ikke hjelpe meg lenger” ropte han stolt som en hane, og det eneste jeg klarte å tenke der jeg lå var hvor stor han var blitt. Plutselig følte jeg at tiden hadde løpt i fra meg, og igjen skulle jeg ønske at jeg kunne pause livet.
Noen ganger føler jeg at tiden renner i fra meg, og det er når jeg ser på en liten gutt at jeg virkelig ser at tiden har flydd av sted. Stolheisen lyste ut av øynene på han, og han hadde all grunn til å føle seg stolt. For fjernkontrollen vår er ikke helt enkel å forstå seg på, til og med gubben sliter med å håndtere den.
Vi har en smart tv med en haug med apper, og på mange av appene er det flere brukere. Så at en liten gutt hadde klart å finne frem til riktig app og rett bruker kan han være stolt av, og plutselig gikk det opp for meg hvor selvstendig en liten gutt hadde blitt. Vi fikk en god dag sammen, og det var så godt å ha han hjemme med meg for en gangs skyld.
I dag er han med pappaen på jobb, siste dag på jobb og så er det påskeferie for oss også. Påske eggene ligger nå klare for den store påske egg jakten i morgen, en fast tradisjon som vi har hvert år. Så nå gjenstår det bare å finne en god gjemme plass, og selvfølgelig skal jeg lage et skattekart for anledningen. Jeg er så glad for at jeg fremdeles kan bidra med det lille jeg klarer, og at jeg enda et år kan feire påske sammen med mine…
