Kategori: Blogg

Helt siden julaften har jeg tenkt på bursdagen til mine foreldre, for hva skal man gi til noen som har det meste? Mine foreldre har bursdag i samme måned, ja det er faktisk bare to dager i mellom de to. Min mor har bursdag 6 februar og min far har bursdag den 8,snakk om tilfeldigheter.

Men i år fylte min far hele 80 år, og det måtte selvfølgelig markeres på et vis. Jeg ville gjerne gi mine foreldre noe personlig, noe de kunne se tilbake på og minnes. Det var da jeg fikk en idé, jeg kunne lage en fotobok! Mine foreldre har nemlig vært med på mange forskjellige turer opp i gjennom årene, så planen var å samle noen av de minnene i en fotobok.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg visste at jeg hadde en bruker hos fotoknudsen, men det var en stund siden jeg hadde fremkalt noe der. Spørsmålet var bare om det programmet de hadde var noe jeg kunne bruke, det er nemlig ikke alle programmene som er lett å forstå seg på når man må bruke øynene. Det skulle vise seg at foto programmet hos fotoknudsen var av den vanskelige sorten, jeg måtte prøve og feile noen ganger før jeg fikk det til.

Men jeg er ikke kjent for å gi meg med det første, og den egenskapen kom godt med denne gangen. For når jeg først fikk det til gikk det radig unna, og plutselig hadde jeg laget 25 sider med bilder. Selv var jeg fornøyd med resultatet, lite visste jeg da at den boken skulle skape så mye oppstandelse.

For når fotoboken kom en uke etter ble en liten gutt helt ellevill, han fikk ikke nok av den boken. Jeg skjønte ingenting når boken plutselig forsvant fra rommet mitt, men det tok ikke lang tid før jeg skjønte hvor boken hadde tatt veien. Jeg ble så rørt når jeg fant en liten gutt sittende med boken i hånden, og det var da jeg forstod hvor mye de bildene betydde for han.

“Du er så flink mamma, kan du lage en sånn bok til meg også” spurte en liten gutt med et bedende blikk, ordene hans gjorde meg varm om hjertet. Gleden i øynene hans når han ga gaven til mine foreldre i går ga meg tårer i øynene, og når jeg hørte han si “mamma har laget den helt selv” skjønte jeg at han var stolt.

Boken ble høydepunktet under feiringen i går, alle ville se i den. Tenk at en fotobok skulle ende opp med å bli et av mitt stolteste øyeblikk, det hadde jeg aldri sett for meg når jeg lagde den. Det blir en fin feiring av mine foreldre i går, det var så hyggelig å treffe alle igjen. Feiringen var på Egon, og der fikk vi servert deilig mat.

Men det jeg var mest spent på i går var hvordan bakken var, men jeg har en mistanke om at naboene har lest bloggen min. For bakken var nærmest bar når vi kom kjørende i går, så det var tydelig at naboene hadde gjort en innsats. Mens gubben kjente på skuffelse over at han ikke fikk testet ut alternativene sine trakk jeg et lettelsen sukk, endelig hadde jeg litt flaks for en gangs skyld. Så gårsdagen ble perfekt på alle måter, så nå sitter jeg her med et stort smil rundt munnen…

PS. Gratulerer så mye med morsdagen til alle mødre der ute 💖

Jeg sto opp til et nydelig vinter vær i dag, himmelen var blå så langt øyet kunne se og solstrålene fikk den hvite snøen til å glitre. Det var rene påskestemningen ute, og synet av det fine været vekket lengselen i meg. Jeg hadde så lyst til å løpe ut i gangen og ta på meg vinter skoene, og hadde jeg kunnet så hadde jeg vært på fjellet i dag.

Det er det jeg syns er mest frustrerende med denne sykdommen, at jeg ikke kan gå ut når jeg selv vil. Det kribler i kroppen min hver gang det er fint vær ute, og det jeg savner mest er å kunne bruke kroppen min. Det er nesten så jeg kan høre fjellet bak huset rope på meg, det samme fjellet jeg en gang kalte mitt.

I dag sjekket jeg også Spleisen igjen, jeg har faktisk ikke sjekket den på noen dager. Jeg fikk hakeslepp når jeg så hvor mye som hadde kommet inn, og det bare på noen dager! Sist jeg sjekket var det 20 000, men i dag var det kommet inn dobbelt så mye.  Jeg ble målløs der jeg satt, og brått ble lengselen jeg hadde noen sekunder før erstattet av en takknemlighet så stor.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg kan ikke få takket dere nok, dere er helt fantastiske. Nok en gang overøser dere oss med nestekjærlighet, og det betyr så enormt mye for oss alle. Jeg er så glad for at jeg turte å starte denne bloggen for fem år siden, for takket være dere lesere har jeg fått noen fantastiske opplevelser.

Jeg vet ikke hvordan livet mitt ville sett ut dersom jeg ikke hadde startet denne bloggen, det er slettes ikke sikkert at jeg hadde vært i live. For jeg har hatt så mye motgang de siste årene, og de kampene hadde aldri blitt belyst hvis jeg ikke hadde hatt denne bloggen og dere. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger dere har kommet oss til unnsetning, og det er jeg så takknemlig for.

Så nå sitter jeg her med et stort smil rundt munnen, og det kan jeg takke dere for.
Livet har vært alt annet enn lett de siste åtte årene, men det som virkelig har hjulpet på er at jeg har kunnet dele alle tanker med dere. Så igjen må jeg bare si tusen takk, dette betyr så mye for oss alle…

https://www.spleis.no/project/360789

At jeg har en kreativ mann er nok en kjent sak for de fleste, men noen ganger tar kreativiteten litt overhånd kan man si. Jeg ble sittende og se ut av vinduet i går kveld, synet av mengden med snø som kom dalende ned i går gjorde meg bekymret. Værmeldingen gjorde det heller ikke noe bedre, der meldte de bare enda mer snø.

Når gubben kom hjem i går ettermiddag skjønte jeg at det var kommet mye snø, Lydene fra gangen sa det meste. Nok en gang måtte han gå opp bakken, bilen måtte settes igjen nede i veien. Jeg skjønte at når gubben ikke kom opp med sin bil så hadde ikke min bil en sjanse i det hele tatt, og det var dårlig nytt for min del.

Gubben så det på meg med en gang, han skjønte hva jeg tenkte på. Det var da han kom med setningen som gjorde meg enda mer bekymret, og igjen kjente jeg hvordan hårene reiste seg på kroppen min. Gubben skjønte nemlig at det var helgens planer jeg satt å tenkte på, bursdagsfeiringen til mine foreldre hadde blitt planlagt for lenge siden. Så når gubben utbrøt “ned skal du” ante jeg fare på ferde, og det ble ikke akkurat bedre når jeg hørte planene hans.

For i følge gubben var det ingen problem å få meg ned bakken, så det trengte jeg ikke tenke på. Gubben hadde nemlig forutsatt snøværet, så den bursdagen skulle vi nok komme oss i.
“Ja hvordan har du tenkt å få det til” spurte jeg lettere nervøs, “for kjøre meg ned i rullestolen kommer aldri til å gå”. 

Blikket fra gubben sa alt, selvfølgelig skulle han klare å kjøre meg ned! Men der satte jeg foten ned, det kom ikke tale på at jeg skulle rulle ned den bakken når gubben knapt nok klarte å holde seg på beina selv. Det var da gubben konkluderte med at jeg hadde tre valg, og at jeg ikke hadde så mye jeg skulle sagt når det kom til hvilket valg gubben landet på.

Valgene jeg fikk var enkle i følge gubben, men jeg tror ikke gubben hadde sagt det samme om han hadde vært i mine sko. Det første valget var som følger, jeg kunne bli festet bak på hengeren til naboen, så kunne han kjøre meg ned. Men hvordan han skulle få rullestolen og meg opp på kapell hengeren sa han ingenting om, og ikke turte jeg spørre heller.

Valg nummer to var av den litt enklere sorten, men der også var det en ting gubben ikke hadde tatt høyde for. Den nye ake matten til en liten gutt var løsningen til gubben, jeg kunne bare kjøre opp på matten og skli ned med gubben hengende bakpå. Men det gubben ikke hadde tenkt på var vekten til rullestolen, 150 kg kombinert med vekten til meg og gubben betydde at vi kom til å få en fart tilsvarende lynets hastighet ned bakken.

Det siste valget var faktisk det mest betryggende, ja i hvert fall med tanke på de to første valgene. En av naboene har nemlig en traktor, og gubben mente den var perfekt å bruke ned bakken. Først skjønte jeg ikke hva gubben mente, for jeg fikk nå ikke plass inne i en traktor?? Men det gikk ikke lang tid før jeg skjønte at det var ikke inni traktoren gubben hadde tenkt å plassere meg og rullestolen, nei hans løsning var å feste meg oppi traktorskuffen!

Så nå gjenstår det å se hvilken kreativ løsning gubben går for, men selv om jeg er nervøs så tar gubben livet helt med ro. I følge han var det ingenting å bekymre seg over, for ned kom jeg jo uansett. Så denne uken har jeg hatt nedtelling,  og nå er det bare to dager igjen til det braker løs. Men i bursdag skal jeg, så nå får det bare bære eller briste…

Ps : Hipp hipp hurra for min far som fyller 80 år i dag, jeg er veldig glad i deg 🥳🥳

At været er skiftende her på Vestlandet vet jeg, men når man går fra regn og mildvær til full vinter neste dag så kan man begynne å lure. Jeg fikk sjokk når jeg sto opp i dag, for ute var det blitt vinter igjen. En hvit vegg var det som møtte meg i dag, øya på andre siden av fjorden var forsvunnet.

Plutselig skjønte jeg hvorfor gubben dro til Osterøy på søndag, for der sto en ATV han gjerne ville bytte til seg. Det var en ATV med brøyteskjær, og den kunne også brukes til å dra trær ut av skogen. Gubben og naboen har fått tillatelse til å sage ned trær fra en tomt borti veien her, men det er så vanskelig å få trærne ut og ned til veien.

Så en ATV hadde kommet godt med, og når gubben kom over en som ville gjøre en byttehandel var det gjort. Jeg vet ikke hva det er med gubben, men han klarer alltid å ordne seg. Men det er nå bra noe går lett for gubben, er det noen som fortjener det så er det han. Så nå regner jeg med at det kommer en ATV på tunet snart, og da er vintersesongen til neste år reddet med tanke på gratis ved.

I går fikk jeg også middagstips fra gubben, det var tydeligvis ikke bare firehjulinger han hadde kommet over på nettet. Jeg skjønte ingenting når jeg fikk en video tilsendt, men jeg måtte smile når jeg så hva skal var. En pizza deig åpenbarte seg på videoen, men det var alt annet enn pizza som skulle lages.

Pizza deigen ble delt opp i seks mindre firkanter, og på alle firkantene ble det lagt to grillpølser. Alle pølsene ble skåret på langs halvveis ned, og inni hver pølse ble det lagt en tynn stripe med ost. Deretter ble bacon surret rundt pølsene og kantene på deigen delt i strimler, og resultatet ser dere under.

Så i dag har assistenten fått en utfordring på kjøkkenet, men resultatet ble kjempebra. Gubben ble veldig fornøyd når han kom hjem i dag, og i følge ham var det helt nydelig. Så enkelt men så godt, så det kommer vi til å lage flere ganger. Så det eneste jeg håper på nå er at sjøen forsvinner før helgen, for da skal vi feire bursdagen til mine foreldre. Et stort HURRA for mammaen min som har bursdag i dag, jeg er veldig glad i deg 💖

Det er når livet blir vanskelig at man ser det, hvem som virkelig tåler å stå i stormen sammen med deg. Jeg har kanskje ikke så mange nære venner igjen, men jaggu har jeg fått et svært nettverk. For jeg har fått alle dere, og det takker jeg høyere makter for hver eneste kveld.

Vi sitter her helt overveldet, det siste døgnet har jeg fått så mange meldinger fra folk jeg ikke kjenner. Fremmede mennesker med et hjerte så stort, fremmede mennesker som gjerne ville vise sin støtte. Varme ord strømmet inn, kommentarer og private meldinger som gjorde meg rørt. Igjen viser dere meg en omtanke så stor, ja ikke bare meg men hele familien. .

Tårene har vært mange i det siste, igjen har kampen mot indre demoner holdt meg våken om natten. Tom for krefter ble jeg liggende i går kveld og lese alle deres ord inne på Spleisen , og for første gang på lenge følte jeg meg ikke alene der jeg lå i mørket. Så mange mennesker, både fremmede og kjente, som var der sammen med meg. Et lite mørkt rom ble fylt med en varme, og igjen fikk jeg føle på en nestekjærlighet så stor.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg tror jeg kan si med hånden på hjertet at jeg har verdens beste lesere, trofast står dere der på godt og vondt. Det engasjementet dere viser gjør meg målløs, og noen ganger tror jeg nesten ikke det er sant. Både meg og min mann er rørt til tårer, jeg vet hvor mye dette betyr spesielt for han. Han prøver å skjule det, han sier at det ikke gjør noe at han ikke kan dra hjem.

Men jeg ser det på han, hjemlengselen er stor. Jeg vet hvordan det er, jeg har kjent på den samme lengselen så jeg vet hvor vondt det er. Når jeg bodde i Vardø lengtet jeg ofte hjem, og jeg vet ikke om jeg hadde klart å gå så lenge uten å kunne reise hjem for å besøke familien.

Min mann er min hverdagshelt, uten han hadde ikke dette gått. Hver eneste dag gjør han alt for at jeg skal ha det bra, og det er han som er der når alt rundt meg rakner. Han har satt sitt eget liv på vent for å ta seg av meg, han er min store trygghet når mørket blir altoppslukende. Det er ikke mye jeg kan gi han tilbake, men takket være deres engasjement føler jeg at jeg kan gi han et lite håp om å få komme hjem igjen.

Så tusen hjertelig takk til alle som har gitt et bidrag til oss, jeg ble rørt til tårer når jeg så hvor mye som hadde kommet inn i dag. Dere er helt fantastiske, den omtanken dere gir oss er enorm. Livet med tre små bokstaver er tøft, hver dag er en kamp. Men deres omtanke gjør livet litt lettere, dere får oss til å føle at vi ikke er alene…

Tusen takk til alle som har støttet Spleisen 💖

Snakk om å bli overrasket på en lørdagskveld, midt under Melodi Grand Prix finalen oppdaget jeg noe som rørte meg til tårer. Jeg ble så overrasket at jeg ble helt satt ut, det tok litt tid før jeg skjønte at dette handlet om oss.

Det viste seg at en fantastisk dama som heter Erna hadde opprettet en Spleis for oss, og jeg fikk sjokk når jeg så det. Jeg har hatt noen tøffe uker i det siste, og i går hadde jeg ikke lyst til å stå opp. Jeg hadde faktisk nettopp skrevet et innlegg om hva jeg har kjent på den siste tiden når jeg oppdaget Spleisen, og derfor traff den meg ekstra hardt.

Jeg er så utrolig heldig som får oppleve så mye nestekjærlighet, og det gjør meg så utrolig takknemlig. For åtte år siden slo lynet ned, og brått ble det mørkt. Lite ante jeg at det jeg trodde vær slutten bare var begynnelsen, en begynnelse på en uforglemmelig reise.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er mye som må på plass i løpet av dette året for at vi skal kunne dra på tur, men denne Spleisen hjelper virkelig på. Nå er vi et skritt nærmere målet takket være dere, og jeg kan ikke få takket dere nok. Nok en gang kommer dere oss til unnsetning, og det gjorde dere også for fire år siden.

Vi hadde aldri kunnet reist til Finnmark hadde det ikke vært for dere, og nå trår dere til igjen. Gubben trodde ikke sine egne øyne i går, men etter hvert som det sank inn kom følelsene til overflaten hos han også. Vi kan bare si tusen takk og det føles så lite i denne sammenhengen, men dere skal vite at det betyr mye for oss alle.

Under finner dere lenken til Spleisen som har blitt opprettet, og jeg må bare sende en ekstra takk til Erna som har satt det hele i gang. Jeg må også takke alle takke alle dere som har gitt bidrag så langt, takket være dere er vi et skritt nærmere å få drømmen i oppfyllelse…

Spleis

Et spørsmål fra en liten gutt fikk meg til å gå i tenkeboksen i går, hele kvelden ble jeg sittende og gruble. En filmsnutt fra fortiden dukket plutselig opp, og brått ble en liten gutt veldig ivrig. En film fra Finnmark fikk en liten gutt til å juble høyt, og jeg kjente hvordan lengselen grep tak i meg. Synet av en snøscooter i full fart brakte minnene tilbake, og det var da det kom fra en liten gutt.

“Jeg vil også kjøre snøscooter, når kan vi dra til Vardø igjen” spurte en liten gutt med et bedende blikk, og bare tanken på enda en tur til vakre Finnmark vekte lengselen i meg. Jeg kunne se det går min mann også, hjemlengselen var stor. Til sommeren er det fire år siden sist vi var i Vardø, så at min mann har hjemlengsel skjønner jeg godt.

Men selv om jeg er så heldig som har holdt meg stabil lungemessig de siste årene så merker jeg at kroppen er blitt svakere, så for at jeg skal kunne klare en så lang tur igjen må det mye planlegging til. Det første vi må finne ut av er om vi i det heile tatt har råd, prisene har ikke akkurat gått ned de siste årene.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg kan nesten ikke forstå hvor disse årene har tatt veien, men fire år er fryktelig lenge når man har hjemlengsel. Jeg ser det på min mann hver gang vi prater om Finnmark, hjemlengselen skinner i gjennom han. Den dårlige samvittigheten treffer meg hver gang, for jeg vet at hadde jeg vært frisk så hadde vi reist opp dit hvert år.

Det hadde vært en drøm å få reise opp dit igjen, men siden jeg ikke klarer å fly lenger må vi ta landeveien fatt. Gubben foreslo at vi kunne bo på campingplasser på vei oppover, men jeg tror ikke han har tenkt over hvor tungvint det kommer til å bli. Det er ikke akkurat mange campingplasser som er tilrettelagt for rullestolbrukere, spesielt ikke for oss som har muskelsykdommer.

Så hotell er den beste løsningen for oss, spesielt med tanke på min mann. Det er tross alt han som gjør det meste når vi skal på tur, vi har nemlig ikke assistenter som kan være med oss på slike lange turer. Så vi er avhengig av at noen i familien er med og tar seg av en liten gutt, på den måten blir det ikke så mye på min mann.

Jeg har en drøm om å feire påske der oppe, slik at en liten gutt også får oppleve vinteren i Finnmark. Jeg vil heller ta tre uker i påsken enn om sommeren, det hadde vært fantastisk å få se min mann og en liten gutt på snøscooter sammen. Men alt avhenger av om vi får bilen tilrettelagt, og om vi klarer å spare nok penger. Med de prisene som er i dag er det vanskelig for mange flere enn oss, så jeg får litt dårlig samvittighet bare ved tanken på å bruke så mye penger på en tur.

Påsken 2024 blir for tett på, men påsken 2025 gir oss et håp. Men livet med ALS er usikkert, så alt står på om jeg klarer å holde meg stabil det neste året. Men drømmen er der, og den blir sterkere og sterkere for hver dag som går. Jeg glemmer aldri sommeren 2020,gleden i øynene på min mann den gangen henger fortsatt med meg. En liten gutt husker lite fra den turen, så det hadde vært fantastisk om vi fikk til enda en tur…

Gubben har fått strøm på hjernen det siste året, fra han slår opp øynene til han lukker de på kvelden prater han kun om en ting.
Kjeften går i ett, ja man skulle nesten tro syklubben hadde flyttet inn her.
De høye strømprisene i det siste har ført til full krig i heimen, nå er det like før jeg må kalle inn krisehjelp.

Det begynte på mandags ettermiddag, jeg skjønte ingenting når gubben kom trampende inn i stua med den største lighteren jeg noen gang har sett.
Jeg ante fare på ferde når gubben frivillig begynte å tenne stearinlys, og det var ikke måte på hvor mange lys han fant frem.
Det var et øyeblikk der hvor jeg lurte på om han hadde tømt butikken for stearinlys, og plutselig skjønte jeg den ekstra handleturen gubben i all hast måtte ta dagen før.

Jeg har aldri sett så mange tente lys i hele mitt syndige liv, ikke engang på bryllupsnatta!
Jeg mistet tellingen når jeg kom til 39, og det så ikke ut som om gubben hadde tenkt å gi seg med det første.
Men plutselig hørte jeg en velkjent buldring i trappa, og like etter ble hele huset lagt i svart.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Plutselig lurte jeg på om gubben hadde blitt synsk, for det var da veldig påfallende at strømmen skulle gå akkurat i det øyeblikket gubben hadde tent det siste lyset?
Like etter hørte jeg dørene i topp etasjen gikk opp en etter en, to ungdommer kom som noen spørsmålstegn ned trappa.
“Har strømmen gått” spurte de nærmest i kor, forvirret begynte de å se rundt seg. Med trillrunde øyne stirret min datter på meg, men der satt jeg like forvirret selv.

Den eneste som satt på svaret var gubben, men hvor var gubben blitt av??
Buldringen hadde stilnet for lengst, og det siste jeg hørte var ytterdøren som smalt igjen. Men det gikk ikke lang tid før vi hørte tunge skritt ved inngangspartiet, og før vi fikk sukk for oss sto gubben i stua med tre sekker ved.
Uten et ord satte han i gang, nå skulle det fyres!

Men gubben glemte tydeligvis å ta høyde for en ting, nemlig alle de to hundre lysene som nå sto og brente.
Det gikk ikke lang tid før gradestokken nådde unormale høyder, en hel familie gikk rett ned for telling.
Sist jeg kjente en sånn varme var under hetebølgen i Saudi Arabia i 1999, da rundet vi 50 varme grader på det verste.

Klam av svette rømte ungdommene ut av huset en etter en, aldri før hadde den kalde vinter luften vært mer befriende. Men det var når min datter konstaterte med at hun måtte i dusjen at det virkelig tok av, og plutselig falt alle brikker på plass!
“INGEN ska dusje før klokka 03.00 i natt” gaulte en opphisset gubbe, “det e mye vann i bekken ute”.

Så nå har vi gått tilbake til steinalderen her i huset, gubben har nemlig slått av sikringen for godt. Det blir grilling av pølser i peisen og vasking av klær i bekken, og dersom noen MÅ dusje så er det kun tillatt etter klokken 03.00 på natta. I går kom nemlig strømregningen, så nå er det ingen kjære mor her lenger…

Denne uken begynte med et nytt besøk på sykehuset, denne gangen hadde jeg time på kjevekirurgisk. Jeg kjenner på det hver gang jeg entrer den delen av sykehuset som brukte å være min arbeidsplass, mye har forandret seg siden jeg jobbet der men korridorene er de samme.

Jeg blir alltid følelsesladet når jeg kommer inn dørene på sykehuset, de lange korridorene vekker mange minner. Synet av de unge personene som sto med klesautomatene for å få arbeidstøy dra meg tilbake i tid, en gang var det jeg som sto der og gjorde meg klar for en ny arbeidsdag.

Jeg må innrømme at jeg ble en smule bitter der et øyeblikk, men mest av alt bare lei meg over livet som forsvant. Heldigvis for gubben er jeg rimelig godt kjent på Haukeland sykehus, jeg har tross alt jobbet der i mange år. Det kom godt med i går, og det gikk ikke lang tid før vi fant fram. Endelig kunne jeg føle meg som en ressurs igjen, jeg kunne være til hjelp for en gangs skyld.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er ikke ofte jeg kjenner på den følelsen lenger, så når det en sjelden gang skjer føles det så innmari godt. Vi var litt for tidlig ute i går, så når vi ankom venterommet var vi innstilt på at vi måtte sitte der en stund. Derfor ble overraskelsen stor når vi kun noen få minutter etterpå ble kalt opp.

Kirurgen som møtte oss var helt fantastisk, han skjønte med en gang at jeg var livredd. Etter en rask undersøkelse kom han fram til at det ikke var mye de kunne gjøre. Jeg kjente luften gikk litt ut av meg når han sa det, det hele føltes så bortkastet. Han kunne selvfølgelig trekke tennene mine dersom det var eneste utvei, men den ene tanna mente han burde reddes. Så enden på visa ble at han henviste meg videre, og det føltes ut som et nederlag.

Så nå vet jeg ikke, jeg må vel bare vente og se. Men jeg kom meg i det minste ut en tur, og ute var det så mildt at det føltes ut som vår. De siste to ukene har jeg bare sittet inne, det har vært så dårlig vær i det siste. Så det var ekstra deilig å komme seg ut i går, selv om de ikke kunne hjelpe meg. Nå håper jeg bare på at jeg får time raskt, og at de på kompetansesenter faktisk kan hjelpe meg…

I dag reiste svigerfar, og plutselig ble det veldig stille i huset. Jeg har blitt vant til å ha han her, og han har holdt meg med selskap når alle andre har dratt på skole og jobb. I over en måned har han holdt meg med selskap, og jeg kommer til å savne alle uttrykkene og de lavmælte snorkelydene fra sofaen.

Men jeg tror nok svigerfar er glad for å komme hjem igjen, for her har han virkelig fått kjørt seg. Han har gått betydelig ned i vekt i løpet av disse ukene han har vært her, så mye at han måtte lage nye hull i beltet sitt. Svigerfar selv mente han måtte hjem for å hente seg inn igjen, gubben derimot mente at han kunne hatt godt av å være her noen måneder til.

Det sier litt når tempoet til gubben har klart å få svigerfar til å gå ned i vekt, alt som skulle til var litt snømåking og rydding av trær. Men når jeg tenker meg om så er det nok en liten gutt som skal ha mye av æren for at svigerfar har gått ned i vekt, hver dag har en liten gutt kastet seg over bestefaren i sofaen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg er glad for at svigerfar hadde mulighet til å være her så lenge, det har betydd mye for en liten gutt. Det har vært vanskelig de siste årene, avstanden har vært fryktelig lang. Jeg syns mest synd på min mann, nå er det snart fire år siden han var hjemme. Derfor betyr det så mye de gangene vi får besøk fra Finnmark, da blir hjemlengselen til min mann litt mindre…