ALS var ikke nok…

Categories Blogg

Ironien er at jeg nå kan dø, ikke av sykdommen jeg fikk dødsdommen av men av et virus.

Idag fikk jeg beskjed om at enda en av de rundt meg er satt i karantene, heldigvis har hun ikke symptomer enda.

Men frykten er der, viruset kommer stadig nærmere.

Planlagte møter blir avlyst, sykehusavtaler blir kanselert.

Jeg tør nesten ikke puste, skuldrene er anspente.

Dette føles helt uvirkelig ut, føles ut som jeg er med i en film.

Hver kveld har jeg bedt, i over fire år har jeg ligget i senga og bedt en bønn til høyere makter.

En bønn om å holde meg i live lengst mulig, at sykdomsforløpet må stoppe opp.

Men nå er noe annet kommet inn i livet mitt, en ny trussel truer hverdagen.

Igår fikk jeg en melding som preget meg, den var fra konen til en annen ALS syk, en melding som rystet meg.

For etter avtale og godkjenning så var han satt opp for operasjon neste uke.

Trakeostomi skulle utføres, noe som nå dessverre var høyst nødvendig.

Men nå er alt blitt utsatt, et virus satte stopper for en bedre hverdag.

Tilbake sitter en sønderknust mann og pårørende, engstelsen er stor.

En mann som ikke klarer seg uten bipap, uten maske får han ikke puste.

Jeg kjenner kvalmen brer seg, føler meg totalt maktesløs.

Hjertet mitt brister av alle de som lider nå, de som virkelig blir hardt rammet av denne situasjonen.

Jeg er engstelig selv, og kan bare tenke meg hvordan de har det.

Redselen er stor for mange nå, og dessverre er frykten reell.

Igår kom nyheten om det første dødsfallet, første offeret her til lands.

Så nå holder vi andre pusten, burer oss inne i frykt.

Alle har fått en vekker nå, vi har skjønt at livet er skjørt….

9 kommentarer

9 thoughts on “ALS var ikke nok…

  1. Hei,hei!
    Det er mange som kjenner på denne redselen også jeg.Er i faresonen selv med dårlige lunger og diabetes.Akkurat nå sliter jeg med bihulebetennelse..Jeg skjønner din redel så godt…Men vi krysser fingrene for oss alle sammen..Klem

    Psss..God helg!

  2. Dette er virkelig en surrealistisk situasjon. Jeg fikk følelsen av være med i en film,da vi fikk beskjeden i går. Nå har jeg etablert hjemmekontor,og skal veilede og følge opp norskopplæring via nett. Vi må krysse fingre og håpe på at denne dugnaden stopper spredningen.

  3. Den frykten forstår jeg så altfor godt , jeg er engstelig selv . Med en mann med minimum lungekapasitet og ett spekter av kroniske sykdommer så er jeg redd , ikke for meg selv , jeg er sterk. Men jobber i helsesektoren og møter mange mennesker der . Så redd for å dra med meg smitte hjem . Vi må bare gjøre vårt beste og ta alle forhåndsregler vi kan få tatt . Varme tanker til deg , og håper det beste

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *