Jeg har ventet i fem år , ventet på at noe skal skje.
Hver kveld går jeg til sengs , i et lite mørkt rom blir en stille bønn til.
En stille bønn som alltid er den samme , en stille bønn om håp.
I fem år har jeg bedt uten å få svar , min bønn har ikke blitt hørt.
For fem år siden gikk livet mitt i grus , min trygge avgrunn forsvant.
Aldri hadde jeg sett for meg at tre små bokstaver skulle ende mitt liv , frarøve meg alt.
Aldri hadde jeg trodd at jeg skulle være nødt til å fortelle , fortelle mine barn at deres mamma skulle dø.
Gjennom små øyne så jeg det , håpet forsvant.
Tre små bokstaver slukket håpet for fremtiden , et altoppslukende mørke tok over.
Et endeløst bunnløst mørke , et mørke som slukte meg hel.
Sorgen hadde lagt seg over et lite hus , alt som var igjen var en redsel så stor.
En redsel jeg fremdeles ser hver dag , jeg ser den i små øyne.
Vi valgte livet , et liv uten håp.
Vi valgte å kjempe selv om vi visste , en grav var mitt endestopp.
Hver dag har jeg kjempet meg opp , døden måtte vente.
I fem år har jeg prøvd , prøvd å lete etter et snev av håp.
For håp er det nok av der ute , en verden er full av håp.
Men gjentatte ganger har jeg fått høre det , det er kun falskt håp.
Ingen leger har villet høre , mitt håp ble feid bort.
Uansett hvor mye jeg prøvde så ble svaret det samme , alt var bare falskt håp.
Fem år er nå gått , min kropp er nå svak.
Et skall er alt som er igjen , et skall av livet som engang var.
Fem år i kamp har gjort noe med meg , jeg har mistet min tro.
En tro om et håp , et håp om en kur.
Men nå har alt snudd , jeg og legene har byttet plass.
For nå er det de som ber meg lytte , lytte etter det de ser på som et håp.
Hjertet mitt ber meg lytte , men hjernen sier nei.
Jeg klarer ikke lenger , klarer ikke å tro.
For jeg er redd , redd for å tro.
Jeg er redd for å håpe , redd for å håpe for mye.
Mitt hjerte tåler det ikke , jeg er redd det går i tusen knas.
Men det jeg er mest redd for handler ikke om meg , det handler om fire små.
Jeg kan ikke gå ned den veien igjen , gi de enda et håp.
Et håp som ikke eksisterer , et håp om et lengre liv.
Jeg klarer ikke se inn i små øyne , se at et lite lys blir tent.
Et lite lys av håp , et håp som forsvinner like fort igjen…
Æ e her Vivian selv om du ikke har « hørt « nokka fra mæ de siste dagene 😉
E litt i mangel på ord i dag, men du skal vite st æ tenker på dæ🥰
Du gjør mæ snillere som menneske🌸🥰
Godt å høre fra deg igjen Sølvi , håper du har det bra 💜
Jo. Du kan si ja til å gripe det lille halmstrået. For du vet innerst inne har de fire små og en skallet finnmarking aldri helt gitt opp håpet. Tror du ikke at det bes stille bønner i flere mørke rom i huset deres?
Vil du ikke vise de at Mamma prøvde alt? Mamma ga aldri opp?
Den eksperimentelle behandlingen kan nok ikke gi deg evig liv, det vil ingen av oss få. Den vil nok kanskje heller ikke gjøre deg 100% frisk igjen, slik du var før de tre små bokstavene kom og knuste alt.
Men om den bare bremser utviklingen og kanskje reverserer noen funksjoner ville ikke det være verdt et forsøk?
Jeg tror legene tilbyr deg og delta i forsøket fordi du har styrken i deg til at det kan virke. Når du ser et ørlite håp, har du styrken til å kjempe fordi du har så mye å kjempe for.
Jeg forstår at det er lettest og ikke gripe halmstrået. Fordi i det øyeblikket du strekker ut hånden mot halmstrået, ja da vekkes også håpet. Og skuffelsen som da kommer hvis strået bare er et slapt vissent grasstrå som ryker og sender deg rett i avgrunnen, ja jeg skjønner at redselen for å tenne håpet hos de fire små for så å knuse det igjen er der.
Men Vivian, selv om det bare er en brøkdels sjanse for at dette er et medisinskgjennombrudd så har du så utrolig mye å vinne. Jeg hadde grepet etter halmstrået – bedt mine bønner men ikke forventet mirakler.
Hvis du ikke lytter til mine råd, har jeg og stor forståelse for det. For jeg sitter ikke i din stol, jeg lever ikke livet med dine sko. Det er umulig for meg å sette meg inn i din situasjon. Gjennom bloggen din har jeg blitt kjent med ei beintøff dame jeg virkelig ser opp til.
Jeg er ikke redd for å gripe halmstråene , det har jeg prøvd på i fem år nå. Men alle skuffelsene gjør noe med deg , og plutselig blir håpet begravd. Jeg vet at mine kjære ber om et mirakel hver dag , og jeg vet at de ikke har gitt opp. Men jeg tør ikke håpe for mye , og jeg vil ihvertfall ikke påføre dem et håp bare for å se at de blir skuffet på ny 💖
Det forstår jeg godt.
Hadde jeg vært deg hadde ikke jeg heller tort å håpe for mye.
Lag deg en god dag, og kos deg med dine