Kvelden i går var langt i fra god , gubben skjønte ikke hvordan jeg klarte å sitte oppe til 22.30. Det er lenge siden jeg har hatt et skikkelig migreneanfall , men det fikk jeg altså igår. Kvalm og med en dundrende hodepine avsluttet jeg dagen , men ikke før jeg hadde fått med meg et praktfullt syn. Månen kom nemlig frem igår , og den var så skinnende og stor der den lekte gjemsel mellom skyene. Helt utslitt fikk jeg dynen pakket rundt meg , og det siste jeg tenkte på var jeg vet ikke om jeg orket å dra på Nordås.
Et døgn med migrene førte til at kroppen var temmelig utkjørt idag , den eneste tanken som holdt meg oppe var at det var fredag. Det var den eneste grunnen til at jeg orket idag , en siste innsats før det var helg. Men det skulle vise seg å bli en frustrerende start på dagen , så frustrerende at jeg ble for sein ut døra idag. Planen var egentlig at jeg skulle starte klokken 09.15 , men jeg kom meg ikke avgårde før 09.45. Jeg ble sittende og vente på hjelpen jeg har rett på , men rundt meg var det komplett kaos. Hjemmesykepleien trengte tydeligvis mer hjelp enn meg , mine behov ble fullstendig oversett.
Jeg skjønner faktisk ikke hvorfor to personer må til for å finne frem riktig utstyr i skapet , det må da være mulig å lete selv! Er det så vanskelig å løfte på lokket til et par esker , eller kikke gjennom et par poser? Tydeligvis var det veldig vanskelig idag , og hele situasjonen førte til at jeg kom meg for sent avgårde. Noen ganger føler jeg meg bare totalt oversett , jeg kan jo bare vente. Så jeg startet denne fredagen med en uggen følelse , en følelse av at jeg ikke er viktig lenger.
Sur og grinete kom jeg meg ut døren , ikke helt den starten jeg hadde trengt idag. Med murring i hodet og en utslitt kropp ankom jeg Nordås , jeg kjente på kroppen at jeg ikke var klar for noen nye sprell. Da var det godt å kunne kaste et blikk på timeplanen , og se at den kun hadde to avtaler idag. Kun fysio og ergo sto på planen denne fredagen , men det aller beste var tidspunktene. Timene var satt opp så tett at jeg kunne se frem til en tidlig avslutning , noe som passet meg perfekt idag.
Men før jeg kunne ta helg måtte jeg gjøre en siste innsats , og med en kropp som strittet imot rullet jeg inn i treningssalen. Heldigvis har fysioterapeuten lært meg litt å kjenne etter fem år , hun så det på meg med engang at formen ikke var god. Derfor ble det bare lette øvelser idag , de helt store fikk vente til neste uke. Men jeg har fått brukt meg idag også , for så lett lar jeg ikke meg selv slippe unna. Så det ble både knebøy og seteløft på meg , og avslutningen var selvfølgelig opp i stående. Litt premie ble det likevel på meg , for det beste jeg vet er litt lett masasje.
På vei hjem tikket det inn to meldinger som fikk meg i bedre humør , den ene var fra min fine datter. Et bilde sa mer enn tusen ord , hun hadde startet dagen sin med å tenke på mammaen sin. En nydelig morgen himmel fikk jeg tilsendt , hun brakte en naturopplevelse til meg. Det viser bare igjen hvor viktige de små tingene er , en liten handling kan bety så mye for andre.
Den andre meldingen var fra en engasjert lungelege , han hadde sett på nattens målinger. Etter han gjorde de innstillingene igår viste det bedring , pustestoppene var blitt færre. Det var virkelig en god nyhet , for nå skjer det ting ihvertfall. Endelig ser det ut som om alt arbeidet gir resultater , endelig ser det ut som om vi er på rett vei. Men helt fornøyd var han ikke , så vi må nok prøve litt til.
Nei nå logger jeg av resten av kvelden , for nå begynner kroppen virkelig å si ifra. Febersymptomene er begynt å komme tilbake , og det er et sikkert tegn på at jeg har fått nok. Så da gjenstår det bare å ønske dere alle en god helg , jeg håper jeg kan komme sterkere tilbake i morgen…
❤