Når to stabeiser er på tur!

Ja eplet faller ikke langt fra stammen, i hvert fall ikke i denne familien. Staheten har gått i arv fra far til datter, og den ble igjen satt på prøve i dag. Hjemreisen fikk nemlig en brå start i dag, min far lå plutselig rett ut på gulvet etter et fall på hotellrommet. Heldigvis gikk det bra med størstedelen av kroppen, men hodet fikk seg en trøkk. Et kutt over øyet åpenbarte seg plutselig, og siden min far går på blodfortynnende medisin så fosset blodet ut.

Min mor ringte gubben, og når jeg hørte hvor fortvilet hun var skjønte jeg at her måtte vi få tak i hjelp. Siden Svelgen ikke har verken legevakt eller lege lenger så ble løsningen å ringe ambulansen i Førde en god time unna, det er ikke akkurat like flott med denne sentraliseringen som regjeringen holder på med.

Ambulansen kom og stripset såret til min far, og dermed håpet vi på at det ville roe seg. Men det skulle vise seg å være mye forlangt, for når vi satte oss i bilen begynte såret og blø igjen. Det er her komikken begynner mellom to stabeiser, for når vi kom til Førde ba jeg gubben stoppe bilen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg skjønte at her måtte vi på legevakten, og siden såret blødde så kraftig så kunne det ikke vente. Men tror du min far skulle ha hjelp?? Nei da som vanlig nektet han, og det kom ikke på tale at han skulle på noe legevakt her i Førde! Men der satte jeg foten ned, jeg ba gubben kjøre opp til sykehuset hvor jeg visste legevakten lå.

Når min far skjønte at her kom han til kort overfor sin stae datter prøvde han seg på en skrøne, han påsto plutselig at Førde ikke hadde noen legevakt lenger. Jeg måtte humre litt for meg selv der jeg satt, til og med gubben dro på smilebåndet. Når vi kom opp til sykehuset og legevakt skiltet lyste mot oss med grønne store bokstaver innså min far at han måtte gi seg, og min mor gikk inn for å prate med de i resepsjonen.

Når hun like etter kom løpende ut igjen skjønte vi at han hadde fått time, så da var det bare å omrokere alt i bilen slik at vi fikk min far ut. Mens mine foreldre gikk inn på legevakten satt vi i bilen og ventet, en og en halv time senere kom min far strålende fornøyd ut igjen av legevakten.

De hadde fått så god behandling kunne de fortelle, og som om ikke det var nok så fortalte min far at legen som behandlet han var fra Svelgen. Han smilte fra øre til øre når vi trillet han inn i bilen, selv var vi bare sjeleglad for at vi hadde klart å overtale min far til å gå inn på Førde legevakt.

For dersom vi hadde ventet til vi var hjemme så hadde det endt med at gubben hadde måtte ta med mine foreldre på Bergen legevakt, og da hadde hele kvelden røket med i venting. Nå har vi omsider kommet oss om bord på fergen, så får vi håpe på at resten av kjøreturen forløper uten flere problemer…