For elleve år siden dro jeg med meg gubben og to firbente venner til fjells, lite visste jeg den gangen at det skulle bli vår siste tur sammen. En av grunnene til at jeg falt pladask når jeg var på visning for dette huset vi nå bor i vår nærheten til både havet og fjellet, og det skulle vise seg at fjellet bak huset vårt skulle få en spesiell plass i hjertet mitt.
Det gikk nemlig ikke lang tid før jeg fant stien opp til fjellet, og da var det gjort. Omtrent hver dag bar det til fjells uansett vær, det ble min store terapikilde. En sjelden gang klarte jeg å dra med meg både gubben og barna, men som oftest var jeg i ensom majestet på stien mellom furutrærne.
Men i dag var det jeg som måtte sitte hjemme, og jeg kjente klumpen i magen når tre av mine dro av gårde til det samme fjellet som jeg en gang elsket. Det var i går min datter spurte gubben om han ville være med å gå tur, og etter litt betenkningstid sa han faktisk ja. Fullt påkledd stilte gubben, min datter og en liten gutt seg opp fremfor meg, og med ett kjente jeg misunnelsen grep tak i meg.
Plutselig begynte det å tikke inn meldinger på Messenger, og når jeg så bildene turfolket hadde sendt meg våknet lengselen til liv. Jeg skulle gitt mye for å oppleve en tur til på fjellet jeg er så glad i, men det vet jeg blir vanskelig. Jeg er i det minste glad for at mine kjære fikk en fin tur, og det i et fantastisk vær.
For denne helgen har det vært påskestemning i Bergen by, det har vært skyfri himmel og sol så langt øyet kan se. Men kaldt er det, og det fikk jeg erfare i går. Da var det nemlig fotball cup for en liten gutt, og det kunne jeg ikke gå glipp av. Så selv om jeg gjerne skulle blitt med på tur i dag så er jeg glad for at de fant på noe sammen, og nå er det min datter som har tatt over min rolle med å dra gubben med på tur…
PS: Flere turbilder under her…
Et flott turterreng bak huset deres – og jeg forstår at du har elsket å gå der både alene og sammen med dine <3 klem