Måned: mai 2021

Til tross for at jeg har vært urolig over denne innleggelsen så har jeg klart å holde meg rolig , ja det vil si inntil i dag. For i dag våknet jeg helt svett , den uroligheten jeg har følt på i det siste hadde nå tatt over hele kroppen. Angsten hadde igjen fått grobunn , og i det jeg kom over i rullestolen kjente jeg det. Hos meg slår nemlig angsten seg ut i ryggen , et bestemt punkt på venstre side murret nå intens. Og da er det gjort , den ryggsmerten forsvinner ikke med det første.

Det var nemlig så mye nytt i dag , assistenten som aldri hadde kjørt rundt på meg i bil før , alt utstyr som måtte med , og uvissheten over hva som ventet meg på sykehuset. Alt medførte til at jeg fikk et aldri så lite panikkannfall i morges , noe som igjen resulterte i ryggsmerter. Pokker også , dette var det siste jeg trengte , med en pute bakom ryggen på ene siden prøvde jeg å manøvrere rullestolen ut døren. Jeg så sikkert ut som en slagpasient når jeg ankom sykehuset i dag , hadde det ikke vært for at skiltet på rullestolen sa ALS så kunne man begynne å lure.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på, Johaug, Fjällräven, Twentyfour +++

Selvfølgelig kom vi oss opp uten problemer , det er bare det at jeg har enda flere dårlige erfaringer med tidligere assistenter i hodet. Det er nemlig ikke bestandig det er så greit å være en hjelpeløs passasjer , spesielt ikke når man ligger faretruende nært autovernet eller andre biler i 80km/t. Ikke at det skjedde i dag altså , heldigvis slapp jeg unna faretruende opplevelser i dag.

Det er bestandig med blandete følelser at jeg kommer inn på sykehuset , alle minner fra når jeg selv jobbet der kommer tilbake. En gang var det jeg som tråkket i endeløse krridorer , en gang var det jeg som tok vare på andre. Men nå er det jeg som må bli tatt vare på , og nettopp det føler jeg ekstra på når jeg kommer tilbake til kjente krridorer.

I tillegg gruet jeg meg for å komme tilbake til den avdelingen hvor jeg engang lå og kjempet for livet , men det var når jeg kom opp at jeg ble forbanna på meg selv. For jeg hadde knapt kommet inn døren til avdelingen når jeg hørte “hei Vivian , så kjekt å se deg igjen”.

En etter en kom de for å hilse på , de samme sykepleierne som engang kjempet så hardt for å få meg tilbake i form igjen. Plutselig følte jeg meg så dum , for der satt jeg med ryggsmerter og angst når jeg egentlig var kommet til de tryggeste omgivelser. I tillegg var jeg ikke syk engang , jeg gjorde dette frivillig! Jeg ble vist inn på det samme rommet som jeg lå på for to år siden , og like etter kom et kjent fjes innom. Fysioterapauten Tiina kom innom for å høre hvordan det gikk med den nye hostemaskinen min , og for å vise nysgjerrige sykepleiere hvordan den virket. Og selvfølgelig stilte jeg meg til disposjon , det var nå det minste jeg kunne gjøre.

Like etter kom min sprudlenede engasjerte lungelege , det var tid for å prøve masker og innstille maskinen for natten. Det hele tok i underkant av to timer , og etter det fikk jeg dra hjem igjen. Så nå sitter jeg her og føler meg passelig tåpelig , her sitter jeg med ryggsmerter uten grunn. Så nå sitter jeg bare og venter på å bli kjørt opp igjen i kveld , og krysser fingrene for at ryggen blir bedre til jeg skal opp igjen. Jeg er veldig spent på hvordan natta skal gå med denne nye maskinen , for jeg må innrømme at det var veldig ubehagelig å bare få luft gjennom nesen. Hver gang jeg åpnet munnen kom luften ut der , følelsen av å svelge luft var en ny opplevelse. Men nå får vi bare se , resultatet får jeg ikke før i morgen…

Når jeg var innlagt på sykehus for to år siden skjedde det noe med meg , den opplevelsen gjorde noe med meg.
Den ensomheten jeg følte på når jeg lå der henger fortsatt med meg , aldri har jeg følt meg mer alene enn det jeg gjorde da.
I 34 dager kjempet jeg for livet , mine kjære ble stående hjelpeløse ved sengekanten uten å kunne gjøre noe.
Jeg husker enda den redselen som fylte et lite sykehus rom , hver gang mine kjære kom på besøk.

Helt siden den gang har jeg slitt , hver gang jeg må på sykehuset kommer de minnene tilbake.
Luktene , hvitkledde pleiere , alarmene som kan høres i gangene og de gråe slitte veggene er med på å dra meg tilbake i tid , alt jeg vil er å komme meg ut raskest mulig.
Tanken på at det er et mirakel at jeg sitter her nå har endret meg , nå vet jeg hvor lite som skal til før alt snur.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på, Johaug, Fjällräven, Twentyfour +++

Jeg er så takknemlig for den hjelpen jeg fikk den gangen , de pleierne som satt og holdt hånda mi når alt så håpløst ut.
Legene som ga alt i kampen for å holde liv i meg , presten som kom for å styrke min tro.
Noen av de som kjempet for meg den gangen har jeg møtt flere ganger siden , og de har fått en spesiell plass i hjertet mitt.

“Vi håper det blir leeenge til neste vi ser deg” var avskjedsordene jeg fikk når jeg til slutt kunne trille ut av sykehuset for egen maskin , og nå er det to år siden.
Men nå skal jeg tilbake , til den samme avdelingen som jeg engang lå på.
Selv om jeg gjør dette frivillig så gruer jeg meg , jeg gruer meg til kveldene alene i uvante omgivelser.
Tusen spørsmål kverner rundt i hodet mitt , for jeg vet at det vil bli utfordrene.

Hjemme har jeg alt jeg trenger , men viktigst av alt er at jeg har mennesker som forstår og kjenner meg.
Men nå må jeg klare meg selv , jeg må selv forklare hvordan jeg vil ha det og hva jeg trenger.
Jeg kjenner meg selv så godt nå , og jeg vet at jeg velger heller å bite ting i meg fremfor å bruke krefter på å få de til og forstå.

Så at jeg gjør dette frivillig er utenfor min forstand , men i dag skal jeg altså tilbake.
Tilbake på den samme avdelingen der tiden nesten sto stille , tilbake til et rom der verden kun kan sees gjennom et lite vindu.
Jeg skal tilbake dit hvor jeg mest sannsynlig en dag vil trekke min siste pust , og alt jeg klarer å tenke på er at jeg håper det vil være verdt det…

Jeg hadde lite lyst til å stå opp i dag , kvelden igår satt enda ferskt i minnet. Synet av en stor sterk mann som brøt sammen gjorde noe med meg , uten mulighet til å trøste ble jeg sittende og føle på hvordan hjertet mitt brast på ny. Hele kvelden satt han bare å stirret på meg , øynene hans føltes som røntgenstråler. Alle mine innerste tanker og savn ble plutselig synlig for han , plutselig var det som om han forsto alt jeg hadde mistet.

“Du er fantastisk kjære , her sitter du dag etter dag og gjør alt for at vi skal ha det bra , dine egne følelser skyver du til siden. Bare la meg få se på deg litt , av og til må jeg bare stoppe opp litt og ta øyeblikket inn. Jeg skulle ønske assistentene så deg slik jeg gjør , at de så hvem du har vært og fortsatt er”

Det var da det brast for meg , alle følelser og savn kom flommende ut. Min mann er kanskje ikke den mest romantiske typen , men når han først åpner seg så kommer de vakreste kjærlighetserklæringene ut. Våre tårer sa alt , i et lite øyeblikk ble alle ord overflødige. Det var godt og vondt på samme tid , men det er slike øyeblikk som fører oss nærmere hverandre.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Det føltes ut som om jeg hadde vært igjennom den største kjærlighetssorgen noensinne når jeg våknet i dag , puta var fremdeles våt fra alle tårene. Klumpen i halsen var der enda , og kroppen føltes som om den var overkjørt minst to ganger. Men opp måtte jeg , for idag hadde jeg og en av mine sønner en videokonsultasjon med legen hans. Jeg gjør alt for barna mine , og han er en av de som jeg har kjempet hardest for opp igjennom alle disse årene. Det var ikke før jeg tvang meg i rullestolen og nærmest kjørte ned døren hos psykologen at ting begynte å skje , og idag fikk vi bekreftet det vi har skjønt i 22 år.

Så når psykologen takket meg for at jeg hadde vært så engasjerende og kommet med utfyllende verdifull informasjon kjente jeg det langt inni hjerterota , den følelsen av å fortsatt kunne bidra som mor er det mest verdifulle for meg. Så det ble et godt møte idag , og en god start på dagen.

Ellers har formiddagen vært rolig , jeg har hatt mer enn nok med å planlegge morgendagens innleggelse. Det er nemlig ikke like lett for meg lenger å være borte fra hjemmet , spesielt ikke når jeg må klare meg uten hjelp fra de menneskene som kjenner meg best. Alt må planlegges ned til den minste detalj , for jeg vet hvor mye det koster meg å gå igjennom slike situasjoner. Så nå skal jeg sette meg ned med sjekklisten ikveld , for jo mer forberedt jeg er jo lettere blir det…

I går skjedde det igjen , hjertet mitt bristet over livet som engang var.
Hele familien samlet seg fremfor et lite videokamera , bilder fra et annet liv rullet over en liten skjerm. Alle sanser ble skjerpet , alle dufter og inntrykk vendte tilbake.
En lykkelig familie med store smil skinte imot oss , håpet og drømmer for fremtiden levde fortsatt.

Lyden av en syngende liten jente fylte rommet , tonene fra Mamma mia brakte frem smilet på oss alle. Tre små søsken kjempet om oppmerksomheten til en ung mor , og bak kameraet kunne en lett trillende latter høres. Jeg kjente hvordan hårene på kroppen min reiste seg , lyden av en velkjent latter fikk kroppen min til å reagere. Det var da det skjedde , i det musikken på skjermen stilnet kunne vi høre en kjærlig varm stemme.

En stemme vi alle har savnet , en stemme jeg kun hører inni meg.
Plutselig ble det stille i en liten stue , alt som kunne høres var en vakker stemme fra en liten skjerm. Med tårer i øynene kikket jeg rundt meg , alle følelser hadde lagt seg utenpå. Ved siden av meg satt en liten gutt , helt stille satt han og så på en liten skjerm. Jeg så hvordan han krøp tett inn i far sine sterke armer , som for å søke ly.
En fremmed stemme vekket noe i han , et savn kom til syne i to små øyne.

“Er det deg mamma” visket han stille , selv om stemmen var fremmed så kunne jeg se at han kjente den igjen. Han hadde den langt inni seg , mange timer med barnesang på sengekanten hadde satt spor. En stor sterk mann var ikke så sterk lenger , en enslig tåre lagde spor nedover et varmt kinn. Alle følte på det samme , lykken som engang var vår var nå noe vi bare kunne se på film. I et stille øyeblikk hørte jeg min datter si det vi alle tenkte , “de er ikke oss lenger”.

Plutselig var det bare meg og en mann igjen i en liten stue , barna hadde fått nok. Jeg kunne se det i øynene deres , de gikk til sengs med et savn. Et savn som ga en bunnløs smerte , en smerte man aldri klarer å bli kvitt. Lyden av gråt fylte huset , og den lyden kom fra oss alle…

I dag klarte jeg ikke ligge så lenge , dagen startet litt før 11. Sur og grinete lå jeg i senga , hormonene raste inni meg. Noen ganger føles det ut som at hormonene har en heidundrende fest på min bekostning , de jubler mens jeg bare blir surere og surere. Gubben derimot var blid som en lerke , noe som gjorde meg enda mer gretten. Selv etter 13 år har ikke gubben lært , for når kjerringa nærmer seg den månedlige så gjelder det å trå varsomst.

Så når gubben kom inn på soverommet lå kjerringa og freste som en villkatt , men tror du det stopper han? Don’t poke the bear burde hengt på døren min idag , ikke at jeg tror det ville ha hjulpet så mye. For det er nettopp ingenting gubben liker mer enn å gjøre nettopp det , når kjerringa freser så bare må han se hvor langt han kan strekke strikken. Det ble vill oppstandelse inne på et lite soverom , lydnivået på kjerringa førte til at både min datter og en liten gutt kom løpende for å se hva som foregikk.

I døra ble de bare stående og riste på hode , de er nemlig godt vant med gubben sin evne til å fyre meg opp. Sur som en padde (hvor kommer det uttrykket fra? Hvordan vet de at padder er sure?) ble jeg plassert på toalettet , og i dag var det ikke gubben som sto for glosene i huset. Det er nemlig ikke bare finnmarkinger som har mange gloser på lur , du finner mange her på Vestlandet også.

Jeg vet egentlig ikke hvordan eller hvorfor vi kom inn på det , men plutselig endret tonen seg inne på badet. Et videokamera fikk stoppet katteslagsmålet på badet , istedenfor begynte gubben og lete gjennom skuffer og skap. Jeg tror vi begynte å prate om tiden i Vardø eller noe , og det var da jeg kom på et videokamera som gubben ga meg for mange år siden.

Plutselig ble vi begge ivrig , det hadde jo vært kjekt om vi hadde funnet det. Ja akkurat det var ikke noe problem , gubben glemte et sekund hvem han var gift med. Videokameraet lå selvfølgelig på samme sted som kjerringa hadde lagt det for åtte år siden ,  i tredje skuffe i samme kommode lå det.

Gubben var rask med å hive det til lading , så nå er det bare å krysse fingrene for at det fungerer. Det hadde vært kjekt å se hva som er på det , ikke minst kunne vise en liten gutt hvordan mammaen hans engang var. Dessverre fikk vi ikke tid til å utforske det noe mer i formiddag , etter så mange år så trengte det litt lading kan du si. Dessuten hadde vi planer i dag , vi hadde nemlig blitt invitert bort på middag.

Mine foreldre hadde nemlig laget en stor gryte med betasuppe , og nå sto seks ulver klar til å kaste seg over herligheten. Vi kom som vanlig til duk og dekket bord , mine foreldre sparer ikke på mye når de inviterer til middag. Som alltid ble det en fin stund med alle samlet rundt bordet , det er ikke så ofte vi kan samle oss rundt bordet lenger. Det er som regel noen som ikke kan , men når besteforeldrene inviterer så kommer barna alltid løpende. Men den som var mest fornøyd var en liten gutt , han hadde nemlig stor fiskerlykke i trappa til mormor idag. En liten sjokolade bit pakket inn i papir var mer enn nok til å skape stor glede hos en liten gutt.

Så nå sitter vi her med fulle mager vel fornøyd med denne søndagen , den eneste som har energi igjen er en liten gutt. Videokameraet står enda til lading , så får vi se om vi får fart på det i løpet av kvelden. I morgen begynner en annerledes uke for mitt vedkommende , for på tirsdag skal jeg legges inn på sykehuset for å prøve en annen pustemaskin på natta. Men jeg må innrømme at jeg ikke ser så mye frem til det , tanken på å være borte fra mine kjære skjærer meg i hjertet…

Noen ganger ser jeg livet mitt i reprise , som en sakte film spilles den av om og om igjen. Minner jeg knapt nok husker dukker opp , stadig nye minner fra et liv som engang var.

Drømmene som jeg engang hadde , håpet for en lys og lang fremtid , jeg føler det enda på kroppen. Helt siden jeg var liten har jeg vært en drømmer , når tilværelsen ble for tung fant jeg ny styrke i drømmenes land.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Der fant jeg fred , en stille ro som fylte både sjel og hjerte. Med musikk på øret fløt jeg avsted , livet var mye bedre i min egen lille verden. En liten gutt står fremfor meg , han er også en drømmer. Noen ganger lukker vi øynene sammen og bare flyter avsted , min verden er hans verden.

Han har vist meg veien tilbake , for når lynet slo ned ble alt mørkt. Alle drømmer forsvant , en verden full av håp ble borte. Jeg prøvde mang engang , lukket øynene for å flyte avsted. Men ingenting skjedde , alt jeg så var mørke.

Så hva gjør man når alt håp forsvinner , når fremtiden blir revet ifra deg? Mitt svar lå i to små øyne , en liten gutt drømte for meg. Sakte men sikkert vendte drømmene tilbake , plutselig kunne jeg igjen flyte avsted.

Men i motsetning til før så fløt jeg bakover i tid , til en tid der drømmene en gang levde. Hver kveld lukker jeg mine øyne og drar tilbake i tid , tilbake til små øyeblikk hvor jeg fant fred.

Der kan jeg se “henne” klart fremfor meg , hun som engang levde for drømmene sine. Alle veivalg hun har valgt , alle beslutninger hun har tatt , alt går i reprise hver eneste kveld. Noen ganger vil jeg ikke våkne , for det er i drømmene jeg virkelig finner meg selv igjen…

Klokken ble nærmere 12 før jeg kom meg opp i dag , kroppen er fremdeles ikke helt god. Men det som er blitt bedre er angsten , jeg trengte en helg med alle rundt meg. Likevel var jeg ganske så sliten i dag når jeg våknet , og jeg hater og føle på at kroppen ikke henger med. Jeg trenger nemlig den energien for å få gjort alt det jeg vil , og siden jeg ikke har tiden på min side så blir jeg frustrert hver gang jeg må bruke tiden min på og hente meg inn.

Alle var oppe før meg i dag , ikke at det er noe uvanlig i helgene. Så når jeg sto opp satt min datter og en liten gutt og ventet på meg , og på gulvet satt en liten tass også. Jeg skjønte jo at de hadde en baktanke med den hyggelige velkomsten , for det er ikke akkurat vanlig at de sitter klar og venter på meg.
” Mamma kan vi grille i dag?”

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Egentlig skjønte jeg ikke hvorfor de spurte meg om det , det er jo ikke akkurat jeg som kan styre grillen lenger. Dessuten trodde jeg vi hadde blitt enige om å grille i går , for det var nemlig gubben sitt forslag i går kveld. Men jeg trengte bare å kaste et blikk inn på sofaen for å få svar , for der lå en trøtt gubbe og ristet på hodet. Han hadde nemlig ombestemt seg i løpet av natten , bare tanken på å fyre opp grillen var et ork i dag.

Og som alltid når gubben ombestemmer seg så er det mor som må ta grep , de vet hvem de skal spørre dersom gubben sier nei.
“Vi kan bestille pizza” kom det fra gubben på sofaen , men akkurat det forslaget ble ikke veldig godt mottatt av barna. De hadde nemlig en plan om å grille Marshmallows og maiskolber idag , så nå måtte mor i huset bare ordne opp.

Programmet I lomma på Silje ble faktisk redningen i dag , for er det en ting gubben er opptatt av så er det penger. Så når jeg viste han hvor mye gubben kunne spare på å grille fremfor å bestille pizza så fikk tonen en annen lyd , den eneste faren nå er at han aldri vil bestille pizza igjen. Den tid den sorg , vi fikk i det minste gjennomslag for grilling idag.

Det eneste som manglet idag var sola , den har bare vært glimtvis fremme. Men det stoppet ikke oss i dag , det var bare å kle på seg og komme seg ut. Nå fikk jeg jo nytt pannebånd og nye sokker også , og de kom til nytte idag. Helgene flyr bare avgårde , denne lørdagen føler jeg har forduftet bort. Men en god lørdag har det virkelig vært , og det beste er at vi enda har en fridag igjen…

PS : Gratulerer med frigjøringsdagen , i dag hedrer vi alle de helter som har kjempet for landet vårt…

Hver kveld legger jeg meg med hodet fullt av tanker , som en kvern som aldri stopper går de rundt i ring. Tanker om fremtiden vender tilbake med mørket , en fremtid uten meg.

Jeg har fra første stund vært klar på at jeg ikke skulle gi meg uten kamp , jeg skulle gi alt i kampen mot tre små bokstaver. Selv om mørket var altoppslukende så skulle jeg lete etter lys , livet skulle leves her og nå.

Det første tanken som slo meg når tre små bokstaver rammet var at jeg ikke ville forsvinne uten å sette spor etter meg , mine avtrykk skulle leve videre. Mine kjære skulle minnes meg med et smil , og med en følelse av stolthet over det livet jeg har levd.

Mitt største mareritt er at jeg en dag ville bli en av dem , en av dem som går bort i mørket usynlig og uten en stemme. Jeg vil rope ut så lenge jeg klarte , så høyt at den fremdeles kan høres når jeg er borte.

I nesten tre år nå har jeg skrevet ned mine ord , tanker og følelser som mine kjære vil ha for evig og alltid. Jeg fikk en sjelden gave når jeg fikk ALS , jeg fikk muligheten til å sette avtrykk etter meg.

Men etter fem år kommer det en følelse stadig tilbake , en følelse om at jeg ikke har gjort nok. Stadig dukker det opp ting jeg vil gjøre , planer om nye ting som kan gjøre mine spor enda dypere.

Det eneste jeg håper på er at mine barn engang vil føre min historie videre , med egne barn på fanget håper jeg de vil fortelle om meg. Men jeg håper også at ALS en dag vil komme frem i lyset , og bli likestilt på lik linje som andre sykdommer. Det vil gjøre det lettere for de som en dag kommer etter meg , og håpet er at de ser det samme som meg , at livet ikke er over før det er over….

Vi har tatt livet med ro i dag , og når jeg sier vi så mener jeg meg og en liten tass. Vi har vært like trøtte begge to , jeg hadde ingen krefter igjen når jeg våknet i dag. Selv synet av solen på himmelen ga meg ingenting , alt jeg ville var å sove bort formiddagen. Men jeg kjenner meg selv så godt nå at jeg vet at det hjelper ingenting , så når jeg fikk datamaskinen min fremfor meg så gjorde jeg som alltid gjør på tunge dager , prøvde å begrave meg i arbeid for å få tankene over på noe annet.

I dag ble en oppgave om ALS redningen , jeg er nemlig blitt forespurt om jeg ville lage en Takeover. Jeg skjønte fort at dette ville ta litt tid , så jo fortere jeg begynte på den jo fortere ville jeg bli ferdig. Så idag har jeg skrevet så mye at øynene til slutt gikk i kryss , likevel har jeg mye igjen. Men det fikk i det minste tankene mine over på noe annet , om ikke annet for en liten stund.

Takk og lov for at det er fredag , bare tanken på at det nå var helg ble som en livbøye for meg. Det hjelper alltid på når familien er samlet , spesielt når jeg ikke klarer å bli kvitt angsten. Familien min er min største terapi i hverdagen , jeg tror jeg må være den eneste moren som faktisk blir glad når jeg hører barna krangle seg imellom. Nå var det heldigvis ikke så mye krangling i dag når de kom hjem , snarere tvert imot. Lykkelig over at det var helg kom de smilende inn døren en etter en , og det største smilet var det en liten gutt som hadde.

Igjen hadde han med seg en overraskelse hjem , to små planter kom han løpende inn med. En bønneplante og en paprikaplante hadde han med seg hjem fra barnehagen , plutselig kjente jeg at jeg ble en smule svett i pannebrasken. For blomster er en ting , det er noe helt annet med slike planter. Det hadde vært så fint om vi hadde fått de til , og med vi så mener jeg selvfølgelig meg. Men akkurat slike planter er utenfor mitt ekspert område , såååå grønne fingre har jeg ikke dessverre.

Så nå må jeg vel Google meg frem til hvordan jeg skal gjøre dette , ja hvis ikke dere har noen tips da? Barnehagen vet hva de skal gjøre for å sette oss foreldre på prøve , hva skjedde med å plante noen solsikker? De er jeg nemlig blitt ekspert på å få til etter fire barn , men bønne og paprikaplanter har jeg aldri fått før.

Men to små planter fikk ihvertfall angsten til å forsvinne , en ny følelse har tatt over den plassen. En følelse av prestasjonsangst har nå dukket opp , så nå vet dere hva jeg skal gjøre denne helgen , mens noen vokter over kjøttbeinet sitt så må noen vokte over planter…

Innerst inne vet jeg jo at det er en naturlig forklaring , likevel klarer jeg ikke la være.
Hver gang det nærmer seg den månedlige begynner kroppen og skrante , noe jeg burde være vant med nå. Men likevel katastrofetenker jeg , stiller spørsmålstegn ved alt jeg føler på.

Hver gang kroppen skranter tenker jeg at nå er det min tur , angsten for alt jeg vil miste fyller hele meg.
Hver måned kjenner jeg på det samme , når kroppen ikke er som den skal tenker jeg det verste.
Jeg vet nemlig hvor fort det kan gå , hvor fort ting kan endre seg.
Mine kjære vet det også , hver gang jeg sier jeg føler meg pjusk ser jeg redselen i øynene deres.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Fornuften prøver å fortelle meg at jeg ikke har noe å frykte , men angsten vinner hver gang.
Det er verre de gangene jeg bare sitter hjemme og kjenner på det , sånn som nå.
Jeg har dårlige dager for tiden , prøver å begrave meg i arbeid for å glemme.
Men når angsten først har fått slått rot så blir det nesten umulig , bare det og puste blir vanskelig.

Likevel vet jeg at angsten bare er en påminnelse , en påminnelse om hvor mye jeg elsker livet.
Den er en påminnelse om at jeg må gripe hver dag , omfavne alle muligheter som dukker opp på min vei.
Mitt liv er skjørere enn hos de fleste , jeg vet aldri når det vil snu.
Det er den uvissheten som er den verste , frykten for hva morgendagen bringer med seg må jeg leve med til det siste…