Ut på tur…

Jeg følte jeg knapt hadde rukket å sovne før jeg brått våknet igjen, en velkjent buldring i trappa førte til at jeg bråvåknet. I et lite øyeblikk trodde jeg det var jordskjelv på gang, men det tok ikke lang tid før jeg kom på hvilken dag det var. Mørket røpet at det var fryktelig tidlig, men det ble fort tydelig at fredag hadde blitt til lørdag og at gubben nå var klar.

Skyvedøren gikk igjen opp med et smell, og like etter begynte putene å fly rundt i rommet. Jeg følte jeg var midt i et magishow der en stund, og at gubben hadde blitt forvandlet til selveste Houdini i løpet av natten. Men like etter skjønte jeg at det var bare ønsketenkning fra min side, for når dyna ble revet av like fort som et plaster på et sår kjente jeg hvordan hele kroppen min stivnet til.

Glosene til gubben sa det meste, for uansett hva gubben prøvde seg på strittet kroppen min i mot. “Du må slappe av kjerring” freste gubben over meg, men når selv brystvortene mine bestemte seg for å krympe seg til en ugjenkjennelig størrelse skjønte jeg at alt håp var ute. Hvordan jeg til slutt havnet i rullestolen vet jeg ikke, alt jeg vet med sikkerhet er at jeg havnet i bilen med klærne på.

Turen startet med gråvær og duskregn, men de nydelige høstfargene langs landeveien fikk meg til å glemme det dårlige været. Men når vi nærmet oss Voss ble regndråpene forvandlet til snø, og både jeg og gubben skjønte at vinterlandskapet ventet oss rett rundt hjørnet. Det tok ikke lang tid før høstfargene hadde blitt erstattet vinterens hvite teppet, heldigvis var det mindre snø enn vi på forhånd hadde  forventet.

Jeg merket at jeg har kjørt mye bil i sommer, den kjøreturen opp til Finnmark har gjort noe med meg. For jeg syns denne etappen i dag har gått lekende lett, jeg fikk nesten sjokk når jeg skjønte at vi nærmet oss endestoppet for helgen. Plutselig var vi fremme på Gardermoen, og jeg merket ikke kjøreturen på kroppen i det hele tatt. Normalt sett bruker jeg i det minste å kjenne det i beina at jeg har kjørt langt, men denne gangen merket jeg ingenting.

Turen over fjellet har gått knirkefritt for seg, men en hyggelig melding skulle vise seg å gjøre denne kjøreturen uforglemmelig. Rett før Eidfjord havnet vi bak en lastebil som kjørte fryktelig sakte, og da kom også glosene til gubben i fleng. Men det skulle vise seg at det ikke bare var gubben som irriterte seg over lastebilen som lå fremfor oss, for bak oss kom nemlig en tømmerbil. Han blinket med lysene og viste tydelig frustrasjon over at det gikk så sakte, dessverre for gubben har ikke bilen min kraftig nok motor til å kjøre forbi i oppover bakke.

Heldigvis hadde lastebilen vett nok til å slippe oss forbi etter hvert, og da tenkte jeg ikke mer over det. Men like etter fikk jeg en ukjent melding på Messenger fra en som het Alexander, og jeg ble temmelig lattermild når jeg skjønte hvem meldingen var fra. For det viste seg at meldingen kom fra tømmerbilsjåføren som hadde ligget bak oss når lastebilen lå fremfor oss, og i meldingen beklaget han at han hadde blinket med lysene og presset litt på. Han ville forsikre seg om at vi ikke tenkte at det var oss han var irritert på, så han bestemte seg for å sende en melding.

Jeg kan bare anta at han har sett mammapåhjul reklamen på bilen min og har bestemt seg for å søke meg opp, og med det gjorde han denne kjøreturen til å bli uforglemmelig. For en fantastisk gest, det er nok et fåtall av personer som hadde orket å gjøre det samme. Så tusen takk Alexander, du gjorde dagen min enda bedre. Nå har vi innlosjert oss på hotellet og skal slappe litt av før middagen i kveld, og jeg har stor tro på at denne helgen blir fantastisk..