Pokker ta…

Dagen før vi skulle reise fra Vardø kjente jeg det kom tilbake, et problem jeg har slitt med i tre måneder nå. Jeg har nemlig et øyevippehår på venstre øye som bøyer seg inn på øyet mitt, og det er både smertefullt og hemmende. Jeg var helt fin i tre uker før det igjen ble et problem, og nå ser jeg ingen andre utveier enn å gå til legen.

Assistentene mine har prøvd det meste i dag, men det sitter bom fast. Det virker som om det har grodd fast, uansett hva vi prøver på så vrikker det seg ikke. Vi har skylt øyet med et tonn med saltvann (ja det føles i det minste sånn), vi har gnikket og gnukket med både vått og tørt, og vi har brukt pinsett for å prøve å dra det ut.

Det verste er at jeg sliter med å skrive på grunn av dette lille håret, for der dere bruker fingrene til å skrive med så bruker jeg øynene. Men det blir ekstra vanskelig nå som det ene øyet er defekt, så nå håper jeg bare legen har tid til å ta meg inn. Det ender vel opp med at hun henviser meg videre, og da må jeg vel vente i ukevis.

Så dagen i dag ble helt spolert, og det bare på grunn av et øyevippehår. Jeg har ikke orket noe i hele dag, jeg har vært så frustrert over det lille håret. Jeg tror dette må være det verste som en ALS syk kan bli utsatt for,  ja i hvert fall for meg. Øynene er det eneste jeg har igjen som faktisk fungerer, men akkurat nå har jeg bare et funksjonelt øye…