Pokker så urettferdig!!

” Neeeei, jeg vil ikke, mamma skal være med”!! En frustrert liten kropp ligger rett ut på gulvet i gangen og roper ut sin frustrasjon. ” Mamma er sliten” prøver en fortvilet pappa og si, men det er som å prate til en vegg. ” Mamma måååå være med” hulker en liten gutt frem, ” vi skal jo leke jobbemann”!! Jeg sitter og observerer fortvilelsen som utspiller seg fremfor øynene på meg, med gråten i halsen ser jeg fortvilelsen hos dem begge.

Pokker så urettferdig dette livet er, hvorfor skulle vi bli rammet så grusomt hardt?? I gangen ligger en liten gutt, og alt han vil er å leke med mammaen sin, alt han vil ha er oppmerksomhet fra sin egen mamma. Han forstår ikke at mamma ikke orker, han skjønner ikke hvor mye denne sykdommen tærer på. Han tror bare at mamma ikke vil, der og da føler han seg valgt bort.

Jeg ser hvordan tålmodigheten er i ferd med å renne ut hos min mann, jeg hører hvordan han prøver å lokke og lure for å få en fortvilet liten gutt over på andre tanker. Men ingenting hjelper, min vakre lille gutt har bestemt seg, det er mamma han vil ha !! Klumpen i halsen min bare vokser, tårene er i ferd med å ta overhånd, og alt jeg klarer å tenke er “hvorfor oss”. 

Hvorfor skal den lille gutten i gangen bli fratatt det kjæreste han har, hvorfor skal mine barn bli den lidende part . Mine uskyldige barn som ikke har gjort noe for å fortjene dette. Livet er brutalt!! De sier det er en mening med alt, men da må de gjerne komme å forklare den lille gutten i gangen hva som er meningen med at mamma er syk!!

“Få meg i rullestolen” roper jeg til min mann. Han protesterer først, men jeg ser lettelsen i øynene hans. Selvfølgelig gir jeg etter, jeg har ikke hjerte til noe annet. Alle mine krefter går til mine barn, jeg kjemper meg opp gang etter gang for deres skyld. Hulkingen i gangen avtar, en liten gutt spretter opp og kommer løpende mot meg. Full i tårer og snørr kommer det bredeste smilet frem, og jeg får verdens beste klem.

For selv om jeg er aldri så sliten så presser jeg meg videre. De skal se hvor sterk de gjør meg, de skal få se meg kjempe. Så selv om det koster meg mye så er det verdt det. Ingen smerte i verden er verre enn det denne sykdommen påfører dem, ingen sorg i verden er større enn den de går igjennom med meg nå.

Glad og fornøyd hopper en liten gutt rundt meg, ” kan vi leke nå mamma” sier han med bedende krystallklare øyne. Jeg sitter i rullestolen med tårer i mine øyne og sier stille “ja nå skal vi leke min vakre gutt, nå skal vi leke så lenge du vil”….