MAMMA PÅ HJUL

I løpet av disse årene har jeg blitt kjent med mange som har ALS, noen lever fortsatt andre har gått bort.
Via Messenger har vi delt mye, alt fra hverdagslige øyeblikk til våre innerste tanker.
Jeg har fått et nært bånd til mange av de, og derfor gjør det så fryktelig vondt når de går bort.
Vi deler noe som ingen andre kan helt forstå, vi går i gjennom de samme opplevelsene.

Denne sykdommen er så brutal på så mange måter, så det er så godt å ha noen som faktisk forstår hva jeg går i gjennom. Mine tanker er liksom deres, vi stiller med den samme sorgen over livet som en gang var.
Vi lever med den samme redselen dag etter dag, men likevel velger vi å kjempe for gledene livet har å by på.
Jeg har oppdaget hvor like vi egentlig er, til tross for ulik bakgrunn så har vi levd veldig like liv.

De fleste av oss har levd svært aktive liv, trening har tatt opp en stor del av hverdagen vår.
Jeg er ikke den eneste som hadde mange baller i luften, det ser ut til å gå igjen hos de som får denne diagnosen.
Jeg har mange ganger lurt på om det livet jeg levde har en sammenheng med ALS, spesielt når jeg hører at så mange spreke unge får denne sykdommen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men det får jeg nok aldri vite, jeg prøver å la være å tenke på det. Jeg får uansett ikke gjort noe fra eller til, det eneste jeg kan håpe på er at våre folkevalgte får opp øynene for denne sykdommen.
Jeg blir forbanna bare jeg tenker på det, vi med ALS er ikke verdt noe for de som bestemmer i dette landet. Hadde det ikke vært for frivillig støtte så hadde det ikke vært noe forskning i det hele tatt, vi har kjempet så lenge og alt vi har fått er smuler i den store sammenhengen.

Og nå står de smulene vi har fått i fare, for vår nye regjering har besluttet at det skal kuttes innenfor forskning.
Det gjør meg rasende på vegne av alle som har denne sykdommen, denne sykdommen fortjener så mye mye mer. Hver dag lever vi med døden på skuldrene, og det er ingen Av våre folkevalgte som bryr seg. Løfter og fine ord er alt vi får, men det hjelper ikke oss i lengden. Vi er mange med ALS som kjemper for å komme i gjennom hos våre folkevalgte, men ingenting har endret seg.

Det var hovedgrunnen til at jeg startet denne bloggen, jeg ville skape åpenhet om hvordan det er å leve med denne sykdommen. Jeg ville vise hvor mye vi med denne sykdommen må kjempe for den minste en ting, jeg ville vise at systemet rundt oss ikke fungerer. Jeg har hatt så mange unødvendige kamper, og der er jeg ikke alene. Hver uke hører jeg om nye sårbare mennesker som må kjempe for å bli hørt, og hver gang brister hjertet mitt. Jeg er ikke alene det vet jeg, mitt eneste ønske er at våre folkevalgte en dag våkner opp…

Jeg er glad jeg vokste opp i en tid da Facebook og Instagram ikke eksisterte, jeg visste knapt nok hva en datamaskin var. Jeg husker enda den dagen min far kom hjem fra jobb bærende på en merkelig veske, det viste seg å være en bærbar telefon.  Selv fikk jeg min første mobil når jeg var 16, og det var langt i fra en smarttelefon. En firkantet kloss av en mobil ble lykken på jord, og siden den gang har teknologien bare skutt fart.

Når jeg ser på verden i dag kan jeg ikke la være å tenke at livet var mye bedre før, i hvert fall som en ung jente i en stor verden. Vi slapp unna mye drit, og når jeg ser hva ungdommene i dag går i gjennom så kan jeg ikke la være å tenke at det var mye enklere før. Vi hadde en frihet før som ungdommene i dag ikke har, en frihet til å feile uten å bli hengt ut over hele Internett.

Selvfølgelig var det mye mobbing og baksnakking når jeg var ung, men nå vet man nesten ikke hvem man kan stole på. For å ikke snakke om det presset unge lever under i dag, alt skal være så himla perfekt!
Nei jeg er sjeleglad for at jeg vokste opp i en tid da sosiale medier ikke eksisterte, og når jeg ser på alt som florerer på nettet i dag så kan jeg ikke annet enn å føle meg takknemlig.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

En liten gutt sitter fremfor meg, og i hendene har han en Ipad.
En liten Ipad åpner opp dørene til en hel verden, en verden jeg finner skremmende.
Jeg prøver å ha kontroll over alt han ser på, men til tross for at vi har lagt inn begrensninger så er det umulig å ha full kontroll. Han vokser opp i en tid jeg syns er skremmende, alt jeg kan håpe på er at en liten gutt finner seg selv.

Det er ikke enkelt for de unge i dag, presset de har på seg er umenneskelig.
De skal aller helst prestere på alle punkter i livet, jeg syns ikke det er det minste rart at flere og flere unge sliter med psykiske problemer. Samfunnets krav blir bare større og større, det er ikke rom lenger for å prøve og feile.
For de som feiler blir raskt hengt ut til spott og spe, og passer vi ikke på så havner vi tilbake i gapestokk tidsalderen igjen.

På mange måter er vi der allerede, enkelte gjør ikke annet enn å lete etter feil hos andre. Det er ikke våre unge sin skyld, de tar bare etter. Våre barn vokser opp i et samfunn som henger hverandre ut, enten det er politikere og kjendiser som blir hengt ut i media, eller vanlige mennesker som blir spyttet på i sosiale medier.
Jeg ser på mine tre eldste barn, og jeg er så takknemlig for at de har hatt mot til å være seg selv på tross av alt.
Jeg vet det ikke har vært enkelt for dem men de har klart det, og det håper jeg en liten gutt også vil klare. Alt vi som foreldre kan gjøre er å gi han en selvtillit, en selvtillit til å stå opp for egne verdier i et kaotisk samfunn….

Gubben ble ikke akkurat blid på meg i går, men det kan han takke seg selv for.
Jeg var nemlig tydelig på en ting når han startet opp med prosjektet sitt, han kunne godt grave opp deler av hagen men han måtte holde massene på baksiden av huset.
Jeg hadde nemlig en plan for den lille gressflekken på siden av huset, der skulle jeg lage blomster bed.

Men som vanlig lukket gubben ørene, og det var i helgen jeg oppdaget haugen midt på min lille gressflekk.
Så i går var det ingen bønn, massene måtte bort!
Først protesterte gubben, men det gikk ikke lang tid før han innså at han tabbet seg ut. Gubben var nemlig enig i at noe måtte gjøres på den siden av huset, så for å gjøre bot for bedring stormet gubben ut av huset i går.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det gikk ikke lang tid før jeg hørte en velkjent during borti veien, igjen hadde gubben fått hjelp av en nabo.
Vi føler oss veldig heldig som har så mange flotte naboer, her hjelper vi hverandre.
Utstyr lånes bort etter behov, det er alltid hjelp å få. Det var det som skjedde i går, gubben var fikk låne en minigraver av naboen. Dermed var arbeidet unnagjort i en fei, i tillegg gravde han opp hele flekken min slik at vi kunne begynne arbeidet med å legge filtduk i bunnen.

Jeg ble så glad når jeg fikk se hvor mye gubben hadde gjort, nå kunne jeg også holde på ute.
Men når jeg kom ut i går oppdaget jeg at den lille gressflekken min ikke var så liten likevel. Her trengte jeg arbeidskraft. Min datter brettet opp armene og satte i gang, og når mine to assistenter så hva hun holdt på med heiv de seg med de også. Finværet måtte utnyttes fant de ut, og jeg må innrømme at jeg fikk tårer i øynene av å se på de. Det betyr så mye at de vil bidra, jeg har verdens beste assistenter.

Men jeg må også innrømme at det kriblet i kroppen etter å bidra, for det var akkurat arbeid som dette jeg elsket å holde på med når jeg var frisk. Tungt arbeid var det jeg elsket mest av alt, jo tyngre jo bedre. Men nå måtte jeg passe på at assistentene ikke slet seg helt ut, det ville jeg ikke ha på samvittigheten. Akkurat det skulle vise seg å bli lettere sagt enn gjort, spesielt med en av assistentene. Det tok nemlig ikke lang tid før jeg skjønte at hun var akkurat lik meg når jeg var frisk, hun som meg elsket å holde på med slikt arbeid.

Takket være assistentene og min datter kom vi et godt stykke på vei i går, men det er enda mye arbeid igjen.
Jeg var ikke den eneste som fikk uventet hjelp i går, min eldste bror kom på besøk sammen med mine foreldre og det gikk ikke lang tid før han også heiv seg i arbeid for å hjelpe gubben.
Så nå har gubben sitt prosjekt og jeg har mitt, det eneste vi trenger nå er noen finværsdager så vi kan holde på ute…

Hele livet mitt endret seg når jeg ble syk, men det var først når jeg havnet i rullestol at jeg la merke til det.
Måten folk så på meg endret seg, plutselig var jeg bare en ballast for samfunnet.
Rettighetene jeg hadde som frisk måtte jeg plutselig kjempe for, respekten forsvant.
Plutselig måtte jeg kjempe for hver minste ting, det jeg som frisk så på som en selvfølge måtte jeg nå kjempe for å få.

Men hvorfor? Jeg var jo fremdeles det samme mennesket.
At fremmede mennesker så på meg annerledes kunne jeg forstå, men at systemet behandlet meg som en mindreverdig klarte jeg ikke forstå. Jeg som hadde bidratt til samfunnet i årevis, men nå når jeg måtte ha hjelp ble alt en kamp. Min stemme betydde ikke noe lenger, bare fordi jeg hadde vært uheldig å få ALS så skulle plutselig andre bestemme hvordan jeg skulle leve.

I syv år har jeg kjempet mot tre små bokstaver, men det er ingenting i forhold til alle kampene mot systemet.
Aldri hadde jeg sett for meg at jeg skulle bruke mine siste år av livet på å kjempe for mine rettigheter, kjempe en kamp for retten til å eksistere. Det er nemlig slik det føles hver gang noen tar beslutninger over mitt hode, uten å lytte til mine ønsker.

Helt fra jeg ble syk har jeg kjempet mot kommunen, unødvendige kamper som har tappet meg for krefter. Heldigvis har jeg vunnet alle mine kamper, og den siste kampen vant jeg i år.
I ni måneder måtte jeg kjempe for å beholde min BPA ordning, og den kampen kostet. Ikke bare for meg men hele familien, i tillegg var det tungt for assistentene også. Jeg håper den kampen ble min siste, men når det gjelder kommunen så føler jeg meg ikke trygg.

Selv om jeg har vunnet alle mine kamper så kan jeg aldri slappe av, kampene i hverdagen er mange.
Det verste er når jeg møter helsepersonell som sår tvil om jeg er ved mine fulle fem, og det skjer ofte.
Senest i går ble jeg gjort oppmerksom på at fastlegen min ikke trodde på at jeg hadde økt opp en av mine medisiner. Selv om hjemmesykepleien påpekte at det hadde jeg gjort i samsvar med nevrologen min på sist kontroll så trodde hun ikke på det, og det endte med at jeg måtte lete frem journal notatet som nevrologen hadde skrevet og sende det til hjemmesykepleien.

Det er slike hverdagslige kamper jeg ofte havner i, mitt ord er ikke verdt noe lenger.
Jeg må stadig bevise at jeg fortsatt har hodet med meg, og det tapper meg for krefter.
Jeg er så lei av at ingen tror på meg, de tror ikke jeg har kontroll. Ukentlig møter jeg noen som sår tvil om min evne til å ta vare på meg selv, og ukentlig beviser jeg at de tar feil. Det er ikke noe i veien med hodet mitt, jeg var bare uheldig og få ALS….

Jeg ser dere, jeg ser smerten dere bærer på.
Jeg husker det som om det var i går, sjokket jeg ga dere når jeg fortalte at jeg var syk.
Alvorlig syk, det fantes ingen kur.
Deres eneste jente skulle dø, og det var ingenting dere kunne gjøre.

Som mor selv kan jeg føle deres smerte, tårene er mange og sorgen er dyp.
Den dagen ble fremtiden begravd, drømmene mine forsvant.
Men dere ga aldri opp, til tross for et altoppslukende mørke ga dere meg håp.
Den første tiden gjorde dere alt for å dra meg opp, og det gjør dere enda.

Jeg kan aldri få takket dere nok, dere setter deres egen sorg på vent for å hjelpe meg.
Det var ikke slik det skulle bli, det var jeg som skulle ta vare på dere.
Dessverre ville livet det annerledes, når jeg endelig hadde mulighet til å gi noe tilbake slo lynet ned.
Livets sirkel ble snudd på hodet, plutselig sto dere i fare for å begrave et barn.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg beundrer dere, jeg har mang en gang prøvd å sette meg i deres sko.
Hver kveld takker jeg høyere makter for at han har skånt mine barn, jeg hadde ikke taklet å se mine barn i samme situasjon som meg. Hvordan dere klarer det aner jeg ikke, men jeg er dere begge evig takknemlig.
Nå vet jeg hvor jeg har arvet min styrke i fra, stødige står dere der begge to.

I løpet av disse årene har dere gitt meg så mye, det er takket være dere at vi har klart å skape mange uforglemmelige minner. Dere har organisert mange turer med hele familien, og vi har hatt det fantastisk hver gang. Jeg er så takknemlig for alt dere gjør for oss, hver dag setter dere egen sorg på vent for å gi oss gleder.
Men dere skal vite at jeg ser dere, hver gang jeg ser dere i øynene ser jeg smerten dere bærer på. Jeg er så lei meg mine kjære foreldre, så lei meg for at dere må gå igjennom dette. Den styrken dere viser er beundringsverdig, og jeg er så takknemlig for at jeg har dere i livet mitt….

I går kom tårene, og alt som skulle til var et lite glimt.
Dagen gikk mot slutten, mørket hadde for lengst lagt seg over et stille nabolag.
I går var første gang jeg sanset at vi gikk mot høst, mørket kom så brått på.
Lørdags kvelden ble avsluttet med en film, men så snart rulleteksten viste seg gjorde gubben seg klar.

Som alltid bar min mann meg i seng, og det var på vei inn i senga det skjedde.
Jeg gløttet til side og det var da jeg så det, mitt eget speilbilde.
Et lite glimt var alt som skulle til, kroppen reagerte momentant.
Jeg kjente hvordan hjertet hoppet over et slag, og like etter kom den første tåren.

Kvinnen i speilet skremte meg, og for første gang så jeg døden i øynene.
Kroppen var tynn og kraftløs, to små øyne var mørke og livløse.
Det var som å stirre på en fremmed, men jeg kjente på kroppen at det var meg.
Det var i det lille øyeblikket jeg kjente på det, livets reise nærmet seg slutten.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hun var så tynn der hun hang, den sterke kroppen hun en gang hadde var spist opp av tre små bokstaver.
I et lite speil møtte jeg min største frykt, redselen for fremtiden fylte hele meg,
En liten tåre ble til flere, i et lite speil så jeg fortiden og fremtiden fordufte.
Oppløst i tårer ble jeg lagt i seng, to mørket ble plutselig altoppslukende.

Det var da jeg kjente det, to kjærlige hender la seg rundt min spinkle kropp.
Hardt holdt han meg fast, i stillhet ble vi liggende.
Varmen fra kroppen hans fikk redselen til å forsvinne, kjærligheten fylte igjen et lite mørkt rom når min kjære stille visket :
“Jeg ser deg kjære, du er fortsatt den vakreste jenta på jord”…. 

Noen ganger lurer jeg på hva gubben er laget av, men at han er laget av noe spesielt er det ingen tvil om.
Gubben har en av og på knapp, det finnes ikke noe mellomting når det gjelder han.
Enten løper han ut av huset på jakt etter nye prosjekter, eller så ligger han rett ut på sofaen og nekter å løfte en finger. Det er nok av knappen som kjennetegner gubben best, men en sjelden gang blir på knappen skrudd på og da har vi det gående.

Jeg elsker gubben høyt, men når han begynner å prate om alle sine planer for tomten og huset blir jeg helt svett. For gubben ser ikke begrensninger, som at han har en syk kone og en sønn. Jeg kan ikke bidra praktisk lenger, og en liten gutt trenger mer enn jeg alene kan gi han. Heldigvis har jeg assistenter som tar seg av huset og meg, det fritar gubben for mye arbeid. Hver dag kommer han hjem til et rent hus og middagen på bordet, og det er vi begge glad for.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg vet hvor tungt min mann tok det når jeg ble syk, jeg ser sorgen hans hver eneste dag.
Men jeg er her enda, og til tross for at jeg er syk så prøver vi å leve normalt.
Det betyr at når gubben vil gjøre noe så prøver jeg å legge til rette for at han skal få det til, for det siste jeg vil er at min sykdom skal hindre gubben i å gjøre det han vil.

Så når han først begynte å prate om å rive verandaen gikk jeg til slutt med på det, og det var bare fordi jeg så hvor mye gubben ønsket å gjøre det. Jeg prøvde først å snakke han i fra det, for jeg skjønte at dette ville kreve mye av han. Dessuten kjenner jeg min mann såpass godt nå, og jeg vet at han alltid tar litt lett på ting.
Han har en tendens til å gyve løs på nye prosjekter uten å tenke på hvor mye arbeid det egentlig er.

Jeg så det allerede under rivningen, gubben innså da hva han hadde tatt på seg.
Det var da han skjønte at dette kom til å ta tid, og det var da de første glosene kom.
Glosene til gubben er blitt et sunnhetstegn for meg, for når jeg hører gloser så skjønner jeg at gubben har fått øynene opp.

Vi har vel begge innsett at gubbens nåværende prosjekt kommer til å ta tid, men det får det bare gjøre. Jeg vil heller at gubben skal bruke tid fremfor å slite seg ut, dessuten har han bare ettermiddager og helger til disposisjon. Men fremover går det, nå er han nesten i mål med å isolere hele grunnmuren.
Gubben min er et unikum, til tross for hverdagens mange utfordringer så gir han seg aldri…

Det kom som kastet over meg i går, jeg satt i godstolen når jeg kjente at en flodbølge skyllet inn over meg.
Det er rart hvordan kroppen fungerer, og det er i slike situasjoner jeg føler jeg bor i kroppen til en fremmed.
Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne skru av hodet, sette hjernen på pause og bare være til.
Etter jeg ble syk er alt blitt snudd på hodet, men det verste er at jeg ikke blir klok på min egen kropp.

For syv år siden eksisterte ikke angst for meg, jeg levde livet mitt uten de store bekymringer.
Det var først når jeg skjønte at livet mitt nærmet seg slutten at den kom, angsten traff meg som en knyttneve og slo luften rett ut av meg. Plutselig så jeg alt jeg en dag kom til å miste, livet mitt ble aldri det samme igjen etter det. Sakte men sikkert forfalt kroppen min, og jo dårligere jeg ble jo større ble angsten.

Etter syv år skulle man kanskje tro at jeg var vant til det, men angsten er noe jeg aldri blir vant til.
Den kommer så brått og uventet på meg hver gang, og selv etter syv år slår den luften ut av meg.
Det føles ut som om noen legger et tonn med murstein over meg, og det skjer når jeg minst venter det.
I går satt jeg og så på en film når det plutselig kom over meg, og jeg skjønte ikke hvorfor.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hver gang angsten griper tak i meg går tankene mine til de som lever med det hver dag, for jeg har erfart hvor utmattende det er. Jeg har følt det på kroppen selv, og for meg finnes det ikke noe mer slitsomt enn å leve med angst. De fysiske påkjenningene er enorme, og det kan pågå i dagevis.
Hver gang angsten kommer over meg føler jeg på en altoppslukende redsel, hjertet mitt hamrer ukontrollert, og jeg kan føle hvordan svetteperlene renner nedover ryggen på meg.

I går kom angsten tilbake, og som alltid kom den brått og uventet.
Når jeg kjente hvordan brystet mitt snørte seg sammen lurte jeg på hvorfor, igjen skjønte jeg ingenting.
Kroppen jeg en gang hadde full kontroll på er nå blitt til en fremmed, når tre små bokstaver flyttet inn mistet jeg all kontroll. Alt jeg kan gjøre er å puste med magen og håpe på at det går over, og være takknemlig for at jeg slipper å ha det slik hver eneste dag…

For fire år siden tok jeg valget om å dele livet mitt på godt og vondt, mine innerste tanker ble allemannseie.
Det er et valg jeg er stolt over, denne bloggen har gitt meg så mye.
Men det er en ting jeg stadig blir forundret over, og det er tolkningen av innleggene mine.
Enkelte ser bare det de vil se, ja noen ganger lurer jeg på om de har lest det samme innlegget.

Som alle andre har jeg også gode og dårlige dager, og det er nettopp dette jeg vil dele.
At jeg ikke er så forskjellig fra dere, til tross for ALS så prøver jeg å leve livet til det fulle.
Jeg prøver å fokusere på det som gir meg glede, nære ting som gjør livet verdt å leve.
Hver dag kjemper jeg meg opp, for jeg vet at hver dag har noe godt i seg.

Sykdommen har frarøvet meg mye, og jeg vet at en dag vil den ta livet mitt.
Men det er ikke døden jeg velger å fokusere på, livet her og nå er mitt største fokus.
Samtidig er døden og sorgen en del av livet mitt, og når jeg tok valget om å dele livet mitt så var det naturlig og dele alle mine følelser. Mitt eneste formål med denne bloggen er å gi dere litt innsikt i hvordan det er å leve med ALS, og da må jeg dele både de gode og dårlige dagene.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men det er en ting jeg legger merke til når jeg deler innlegg som handler om sorg og alt jeg har mistet, alt noen ser er det negative. Jeg ville ikke vært menneskelig dersom jeg aldri hadde hatt dårlige dager, det er en del av livet. Det virker som om enkelte tror jeg graver ned i dystre tanke, men der kunne kunne de ikke tatt mer feil.
For er det en ting jeg prøver å leve etter så er det livets små gleder, og det hadde jeg trodd jeg hadde klart å formidle.

Hver dag kjemper jeg meg opp til en ny dag, og det gjør jeg nettopp fordi jeg vet at livet er verdt å kjempe for.
Er det en ting jeg har lært så er det verdien i de nære ting, små hverdagslige gleder er blitt store for meg.
Det er de små gledene i livet jeg kjemper for hver dag, og så lenge jeg har de så er livet verdt å leve.
I syv år har jeg levd med døden på skuldrene, men det er livet her og nå jeg kjemper for…

Jeg savner deg min kjære. Savner å kunne krype inntil deg når mørket faller på, høre pusten din når du sover, høre hvordan hjertet ditt slår i takt med mitt. Savner å kunne se på deg der du ligger, langt inne i drømmeland, der ingen bekymringer kan berøre deg, et drømmeland der alt er trygt og godt.

Jeg savner deg min kjære. Savner å kunne gå hånd i hånd, stryke deg lett over kinnet, kunne se deg inn i øynene og si, det ordner seg. Jeg savner å kunne krype inn i din trygge armkrok en kald vinterdag, savner å kunne hjelpe deg når du trenger det som mest.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Sammen hadde vi en drøm. En drøm om å skape et liv, et godt liv, et trygt liv, vi skulle bli gammel sammen. Vi hadde en drøm. En drøm om å bli foreldre sammen, dele erfaringene sammen, dele byrden sammen, et nytt liv skulle komme til verden, og vi skulle stå i det sammen. 

Lite visste vi hva som ventet. Vi så ingen farer der fremme, vi så bare glede. Gleden over et nytt liv, et lite mirakel  hadde blitt skjenket oss, veien videre så lys og fin ut. Sammen skulle vi begynne på en ny hverdag, et nytt liv, sammen skulle vi kjempe for det lille mirakelet vi sammen hadde skapt.

Drømmen brast, livet gikk i knas. Livet vi hadde sett for oss ble brått revet i fra oss. Redselen for hva som ventet ble uunngåelig. Livet skulle aldri bli det samme. Tryggheten om at vi skulle bli gammel sammen forsvant. Livet vårt endret seg over natten.

Nå står du der alene. I dine øyne ser jeg sorg og redsel. Redsel for hvordan dette skal gå. Nå står du der alene. Alene om omsorgen, alene med din redsel, alene med sorgen over det du har mistet, alene må du takle utfordringer uten meg.

Men i dine øyne ser jeg også styrke. Styrke til å takle dette nye livet. Styrke til å dra meg opp igjen når jeg er langt nede. En styrke som strømmer over på meg. For sammen skal vi kjempe, sammen er vi sterke. Du må vite min kjære, at så lenge det er pust i meg, er du aldri alene. Så lenge det er krefter i meg, skal jeg fortsette å kjempe, kjempe sammen med deg min kjære….