En ny dag gikk mot slutten, skumringens time nærmet seg. Lyden av fuglekvitter som hadde preget dagen hadde nå stilnet, og i et lite hus senket freden seg. Det hadde vært en god dag med mange små begivenheter, takknemligheten over å fortsatt være til fylte hele meg. Men når min kjære skulle legge meg sanset jeg noe, og igjen forberedte jeg meg på det jeg visste ville komme.
Med rolige kjærlige hender kledde han av meg, stille ble jeg sittende å studere han. Mannen som en gang tok valget om å bli ved min side, selv om han ikke visste hvordan det ville bli. Syv år har gått siden den gang, syv år på godt og vondt. Kjærligheten vår har virkelig blitt satt på prøve mange ganger gjennom disse årene, men her var vi sterkere og nærmere enn noen gang før.
Forsiktig la han meg i sengen, et kjærlig blikk varslet om det som ville komme. Jeg kjente hvordan gåsehuden tok over kroppen min i det en kald dyne ble lagt over meg, rolig ble jeg pakket inn. Mannen som til vanlig alltid hadde det litt travelt hadde nå plutselig veldig god tid, og det var akkurat derfor jeg nå forberedte meg. Jeg kunne se det på hele han, sorgen over fremtiden hadde igjen innhentet han.
“Jeg gruer meg kjære, til den dagen du ikke er her lenger” visket han stille, sorgen i stemmen hans fylte et lite mørkt rom. Ordene hans traff hjertet mitt som et lynnedslag, og jeg kjente hvordan redselen for det som venter fylte rommet. Der sto han på gulvet og kikket seg rundt, sårbarheten hans kom flommende mot meg.
“En dag kommer jeg til å stå her inne på et tomt rom, og tenke på hva du ville gjort dersom jeg trenger hjelp, da har jeg ingen å spørre om råd”. Ordene hans ga ekko mellom fire hvite vegger, en tåre trillet sakte ned på min pute. Rolig la han seg ned ved min side, to varme armer omfavnet meg. Helt stille ble vi liggende tett inntil hverandre, og igjen kjente jeg hvordan tårene våre smeltet sammen. Tiden sto stille når fire små ord fylte rommet, fire små ord fra et bankende hjerte. “Jeg elsker deg kjære”….
Det har virkelig vært en rolig Kristi Himmelfartsdag, selv om dagen egentlig startet litt kaotisk. For i går kveld fikk vi en telefon, og da viste det seg at vi hadde gått glipp av en invitasjon. En liten gutt hadde nemlig blitt invitert i bursdag, men siden invitasjonen var blitt sendt til min telefon så hadde ikke vi fått det med oss.
Vi er dessverre ikke flinke nok til å sjekke telefonen min, de fleste vet at jeg ikke kan bruke den lenger. Jeg håper det nye programmet som de holder på å lage til den nye datamaskinen kan bidra til at jeg kan styre den selv, men per nå er det andre som må sjekke for meg. Heldigvis ringte de i går, siden de ikke hadde fått svar fra oss så ville de forsikre seg om at vi hadde fått invitasjonen.
Det ble vi veldig glad for, og heldigvis ringte de akkurat i tide før butikken stengte. Så da var det bare for gubben og løpe på dør, for vi måtte jo kjøpe bursdagsgave! Bursdagen skulle begynne allerede klokken 10.30 i dag, og siden feiringen skulle foregå i byen så var det bare å komme seg opp i dag. Men det var bare et problem, gubben måtte komme seg opp.
Gubben er nemlig blitt veldig glad i den slumreknappen på telefonen sin, ja hadde det ikke vært for kjerringa så hadde han kommet for sent på jobb hver eneste dag. Jeg blir nemlig vekket to ganger på morgenkvisten, først klokken 06.30 når nattevakten kommer for å ta av meg bipap masken og klokken 09.00 når hjemmesykepleien kommer. Akkurat det tror jeg gubben skal prise seg lykkelig for, jeg tror jeg har ringt og vekket han på Messenger hver dag den siste tiden.
En som alltid er full av energi...
I dag var intet unntak selv om klokken var stilt inn på 09.00, gubben er tydeligvis sliten for tiden. Så når jeg ringte og vekket han i dag hadde han egentlig ikke trengt å svare, glosene fra etasjen over var svar nok. Dermed ble det en hektisk start på denne helligdagen, heldigvis roet det seg utover dagen.
Ikke er det vær til å gjøre noe heller, jeg hadde jo egentlig håpet på godt vær så vi kunne fått gjort noe utendørs. Men slik ble det dessverre ikke, så da måtte vi finne på noe annet. Derfor ble det bestemt at idag skulle vi kose oss, dermed ble det julemiddag i dag. En svær ribbe ble tatt opp av frysen i går, en perfekt middag på en helligdag som denne. Og etter det herremåltidet gikk det som det måtte gå, ja selv bikkja er nå gått ned for telling…
Etter to år i pandemi har en ny redsel dukket opp, en redsel jeg aldri trodde jeg skulle få. Jeg kjenner på det hver gang noen kommer for nær, ja selv når det er mine kjære. Min datter gikk rundt og hostet i går, og i det hun bøyde seg ned for å gi meg en klem frøs jeg helt til. Heldigvis ombestemte hun seg i siste liten, hun kom plutselig på at det ikke var en lur ide.
Mine kjære vet nemlig hvor lite det er som skal til, og det siste de vil er at jeg skal bli syk. Men det er akkurat denne redselen for nærhet jeg nå sitter igjen med, og det er ikke bare pandemien som har skyld i det. For etter fakkeltoget i 2019 kom angsten snikende, en lungebetennelse ble starten på det som etterhvert skulle bli et problem.
To år i pandemi medførte til at angsten ble enda større, jeg er nemlig blitt livredd for å bli smittet av noe. Hver gang jeg hører snufsing eller harking rundt meg krymper jeg meg, og hadde jeg kunnet så hadde jeg spritet ned hele huset. Ja i hvertfall løpt i sikkerhet, men faktum er at man aldri kan sikre seg mot sykdom.
Jeg husker enda samtalen med nevrologen min tidlig i forløpet, hvor jeg måtte ta standpunkt til livsforlengende behandling. Spørsmålet om jeg ville ha behandling dersom jeg fikk en infeksjon traff meg hardt, og hadde jeg ikke svart ja den gangen så hadde jeg ikke vært her i dag. For når jeg fikk lungebetennelse den gangen i 2019 kom det spørsmålet opp igjen, og hadde det ikke vært for at jeg klarte å svare ja den gangen så hadde jeg aldri fått den behandlingen.
Kroppen min er svak, jeg vet hvor lite kroppen min tåler. En runde til med lungebetennelse klarer jeg ikke, selv en vanlig forkjølelse kan gi meg store problemer. Angsten for å bli syk sitter i beinmargen min, og jeg vet at forhåndsregler er nødvendig dersom jeg skal få oppfylt ønsket mitt. Alt jeg ønsker meg er litt mer tid, litt mer tid sammen med mine kjære. Og dersom jeg skal få oppfylt mitt eneste ønske så må jeg gjøre alt jeg kan, min frykt for nærhet er dessverre berettiget…
Det har vært en rar dag i dag, med hodet fullt av tanker har jeg ikke akkurat vært produktiv. Men sånn er det bare noen ganger, noen ganger har man mer enn nok med seg selv. Det som derimot gjorde meg glad i dag var at bøkene jeg sendte før helgen er begynt å komme frem, så nå krysser jeg fingrene for at alle får de snart.
Min datter var hjemme i dag til min store glede, men dagen startet med et splæsj for hennes del. Litt før klokken 12 kom hun subbende ned trappa her, det er noen som kan ligge å dra seg til langt på dag. To ostesmørbrød ble kastet i ovnen, og et stort glass med oboy ble laget klart. Men når alt var ferdig og hun endelig skulle sette seg ned for å nyte dagens første måltid skjedde det, og i stolen satt jeg og lurte på om russetiden egentlig var over.
For jeg skjønte ingenting når jeg hørte at noe rant utover hele gulvet, jeg lurte et sekund på om hun var edru der hun satt. Jeg kunne forstått det dersom jeg hadde hørt at glasset veltet eller gikk i gulvet først, men alt jeg hørte var lyden av noe som rant utover gulvet. “Nei mamma, jeg sitter ikke her og heller utover gulvet” utbrøt min datter før jeg rakk å åpne kjeften, det var tydelig at hun skjønte hva jeg tenkte.
Og noen tar livet helt med ro….
Helt oppgitt stilte hun seg opp fremfor meg, og i hånda sto hun med et tomt glass. Et glass som tilsynelatende så helt ut ved første øyekast, men når hun snudde glasset skjønte jeg det. For midt på glasset hadde det løsnet en liten bit, det hele så litt merkelig ut. Så denne onsdagen startet med en aldri så liten husvask, både vegger og gulv måtte vaskes.
Frodig og grønt ute…
Det verste var spisestuestolene mine, nå må jeg gjøre alvor av noe jeg har tenkt på lenge. Jeg kan nemlig ikke ta av trekkene på stolene mine, så nå må jeg kjøpe en møbelrense maskin. Egentlig var det like greit at det skjedde i dag, for de stolene mine trenger å bli renset. Vi går enda rundt og tørker opp oboy flekker, helt utrolig at et glass med oboy kan lage så mye kaos.
Jeg lurte også på om det hadde rablet for gubben min også når han kom hjem i dag, for når han kom smilende hjem fra jobb i dag og meddelte at nå var det var det helg tenkte jeg ikke på at det var helligdag i morgen, og dermed ble det en gledelig overraskelse. Og siden både far og sønn har fri på fredag også så får vi mange dager sammen, det eneste som mangler nå er solen…
I dag er alt bare kaos, noen ganger blir følelsene så mange at jeg knapt vet hva jeg føler på. I dag er en sånn dag, inni meg er det et kaos uten like. De hvite skumtoppene ute på fjorden symboliserer hvordan jeg føler meg, driftende hjelpeløs i ukjent farvann mens jeg febrilsk prøver å lete etter noe som jeg kan klamre meg fast til. Inni deg er det et hav av følelser, men alt du klarer å tenke på er å overleve.
Hver dag kjemper jeg meg opp, prøver å gripe tak i de små halmstråene jeg kan finne. En dag om gangen, en uke om gangen. For det eneste jeg vet er hvor fort ting kan snu. Livet med ALS er usikkert, tanken på at en dag er det slutt henger over meg hver eneste dag. Redselen må jeg leve med, en redsel som vil forfølge meg til det siste.
Men den største redselen ser jeg i øynene på mine kjære, deres redsel gjør min egen redsel dobbelt så stor. Jeg ser deres redsel hver eneste dag, og noen ganger treffer den meg så hardt at jeg nesten ikke får puste. Det aller verste med denne sykdommen er den maktesløsheten som følger med, jeg kan ikke gjøre noe for å lette på byrden til mine kjære.
Jeg vet de føler på det samme, sakte men sikkert dør jeg fremfor øynene deres og det er ingenting de kan gjøre for å redde meg. Men i en stol sitter jeg og føler på det samme, det er ingenting jeg kan gjøre for å gjøre sorgen deres mindre. Hver dag prøver jeg å vise mine kjære hvor mye de betyr for meg, men det blir liksom aldri nok. For selv om de aldri kan redde meg fra døden så er det på grunn av dem at jeg fortsatt er her, hver dag gir de meg ny styrke til å stå i denne kampen.
En etter faller de bort, mennesker som i likhet med meg fikk sin skjebne forseglet i tre små bokstaver. Jeg vet at en dag er det min tur, og jeg vet at siden jeg allerede lever på overtid så vet jeg også at den dagen stadig kommer nærmere. Men så lenge gleden over livet er stor så fortsetter jeg å kjempe, og styrken finner jeg i øynene på mine kjære….
Ærlighet varer lengst sier de, men det er ikke helt sant. Jeg bestemte meg nemlig for en ting når jeg ble syk, jeg skulle være åpen rundt egne følelser. Livet er for kort til å gå rundt grøten, det har jeg gjort nok gjennom livet. Dessuten har jeg ikke tiden på min side, den forsvant i gapet på tre små bokstaver.
Men jeg har erfart at ærlighet slettes ikke varer lengst, den må siles ut i små porsjoner når det gjelder enkelte. Uansett hvor fint jeg prøver å formidle egne følelser så blir det ille tatt opp, og nå ser jeg at ærlighet kun fungerer i små doser. For jeg har mistet mange i løpet av de siste årene, og det bare fordi jeg har valgt å være åpen.
Åpenhet passer nemlig ikke for alle, noen takler ikke høre den brutale sannheten. For sannheten er at ALS er en brutal sykdom, sakte men sikkert tærer den kroppen ned. Jeg skjønner godt at det kan være vanskelig å se på, men det gjør ikke mindre vondt av den grunn. For når man i tillegg til egen sorg skal takle at andre ikke klarer å stå i det kan det bli tungt, fryktelig tungt.
Det gjør vondt å se at de går, og vite at nå var det slutt. Vite at jeg aldri mer skal få tilbringe tid sammen med de, og at vårt neste møtet blir når jeg ligger i kisten. Det er kanskje grusomt sagt, men det er faktisk sannheten.
Tanken på at de en dag skal sitte i kirken og sørge over meg gjør meg litt frustrert, for det er tross alt de som har tatt et valg om å trekke seg unna. Er det en ting jeg har lært gjennom disse årene så er det at livet er kort, altfor kort til å la egen sorg komme i veien. Det eneste jeg håper på er at de ser at jeg på tross av alt har prøvd å gripe livet, og at de tenker seg om en gang til dersom de kommer opp i lignende situasjoner i fremtiden…
I går lot jeg blogg være blogg, for første gang på lenge så tok jeg fri. Vi hadde nemlig fått en middagsinvitasjon vi ikke kunne si nei til, min kjære tremenning og mannen hennes inviterte oss ned til dem. De bor rett nede i veien her, likevel har jeg aldri vært inne hos de før. Det har liksom aldri passet sånn før nå, det har alltid vært her hos oss vi har møttes hver gang.
Fra toppen på fjellet har jeg alltid kikket litt lengselsfullt ned på de som bor nede ved sjøen, og i går ble misunneligheten større. For når jeg kom ned til min tremenning og så hvor nærme sjøen hun bodde ville jeg egentlig bare dra hjem igjen for å pakke kofferten, for en fantastisk plass! Plattingen nede i hagen ble jeg helt forelsket i, en liten perle med fantastisk utsikt. Jeg kom meg dessverre ikke ned dit med rullestolen, så jeg ble sittende inne i stuen og kikke lengselsfullt ned på en liten gutt.
Han var snar med å løpe ned der sammen med mannen til min tremenning, de to fant tonen fra første stund. Tremenningen min og hennes mann er bare helt fantastiske, to mennesker med to store hjerter. Gjestfriheten er stor for alle som kommer inn døren der, ja og for alle rundt. For ikke nok med at min tremenning hadde disket opp med kaker og deilig mat til oss, de hadde også løpt rundt til naboer og familie med kaker denne søndagen.
Med utsikt over fjorden fant jeg roen fra første stund, i tillegg fikk jeg et hav av inspirasjon når jeg så hvor fint hun hadde det i hagen. Akkurat det tror jeg gubben også fikk, han har lenge snakket om å rive verandaen for å bygge opp en ny og etter besøket igår ble han enda mer sikker i sin sak. Noe jeg er helt enig i, for etter utbyggingen her er alt på skakke her.
Vi var ikke akkurat heldig med snekkerfirmaet vi valgte når vi måtte gjøre huset rullestol vennlig, det endte opp med feil og mangler for flere hundre tusen her. Jeg angrer på at vi ikke dro firmaet for retten, og når gubben kom inn fra verandaen på lørdag angret jeg enda mer. For når firmaet var her og holdt på med utbyggingen så ba vi de om å sette opp et lite uthus på verandaen, et lite hus med tak slik at jeg kunne oppbevare rullestolen utendørs. Men på lørdag fikk gubben sjokk når han kom ut på verandaen, hele uthuset var løsnet fra veggen og var på vei til å falle sammen.
Det viste seg i går at snekkerne kun hadde festet bygget i veggen og ikke i bærebjelkene, og tanken på hva som kunne ha skjedd tør jeg ikke tenke på. Barna bruker uthuset hver gang de leker gjemsel, liv kunne ha gått tapt her dersom gubben ikke hadde oppdaget det. Jeg er rasende her jeg sitter, så rasende at jeg nesten ser rødt.
Heldigvis var min bror på besøk her i går, og sammen med gubben fikk de sikret uthuset. Min bror var ikke særlig høy i hatten der han sto på en stige under uthuset og skrudde, selv klarte jeg nesten ikke se på. Nå håper jeg bare vi får ordnet hele verandaen i løpet av sommeren, for jeg føler meg ikke trygg der ute lenger….
Jeg må innrømme at jeg syns det var litt gøy når jeg hørte at det hadde kommet ut en medisinsk artikkel om meg, takket være arbeidet som fysioterapeut Tiina Andersen har gjort med å studere bruken av hostemaskin har jeg ikke bare fått en bedre hverdag men også en medisinsk artikkel som handler om meg.
Tiina er en svært engasjert fysioterapeut, i tillegg er hun en fantastisk dame med et stort brennende hjerte for oss med denne sykdommen. Helt siden jeg traff henne i 2019 har hun fått en spesiell plass i hjertet mitt, så når hun spurte meg om jeg ville delta i et studie som handlet om bruk av hostemaskin nølte jeg ikke. Akkurat det skulle vise seg å være den beste beslutningen jeg noen gang har tatt, for når en ny type hostemaskin plutselig ble godkjent så var jeg den første i Norge som fikk prøve den.
Denne nye hostemaskinen har endret hele min hverdag, for der jeg før gruet meg for å bruke hostemaskinen har jeg nå ingen problemer med å bruke den hver dag. Under kan dere lese Tiina sine egne ord om studiet jeg har deltatt på, samt en link til selve artikkelen som ble publisert. Er det noe vi trenger i helsevesenet så er det engasjerte kunnskapsrike mennesker som Tiina, mennesker som strekker seg langt for å prøve å gjøre en forskjell. Tusen takk Tiina, jeg føler meg veldig heldig som har deg i temaet mitt.
Denne artikkelen er en type kasusrapport (på engelsk case-report), som beskriver mer detaljert symptomer, diagnosen, forløpet, behandlingen og oppfølgingen av en individuell pasient. Kasusrapporter beskriver vanligvis en uvanlig eller ny hendelse, og er en av hjørnesteinene i medisinsk fremgang ved å gi nye ideer både innen behandling og til videre forskning. Denne aktuelle kasusrapporten beskriver Vivian, der tilpassing og justering av hostemaskinbehandlingen var utfordrende.
Det er kjent at noen ALS pasienter, spesielt de med bulbære symptomer, ikke får god effekt av hostemaskinbehandling. I 2011, startet vi å undersøke systematisk hvordan strupen oppfører seg hos ALS pasienter når de bruker hostemaskinen med ulike trykk og instruksjoner. Ved å kikke ned til strupen med en tynn slange gjennom masken og nesen, avslørte vi at spesielt de høye trykkene inn i lungene kunne fremme lukking i strupen og hindrer at luften fyller lungene.
Når luften ble levert mer forsiktig, kunne strupen lettere holde seg åpen og tillate luftpassasjen. Disse funn har medført at vi vet mer om hvordan vi skal tilpasse hostemaskinen til ALS pasienter, og hvordan vi kan justere dette i sykdomsprogresjonen. Denne kunnskapen har hjulpet oss fysioterapeuter og annet helsepersonell til å hjelpe bedre flere personer med ALS. Siden våre funn er publisert som forskningsartikler, har også andre pasienter i hele verden fått nytte av denne kunnskapen.
I denne kasusrapporten, beskrev vi Vivian som hadde tidligere både klart å bruke hostemaskinen med god effekt, men også hatt store utfordringer med den under en akutt lungebetennelse. Både hostemaskin- og BiPAP-innstillingene ble justert daglig under sykehusinnleggelsen, alt etter hva Vivian tolererte og trengte. Og vi klarte å hjelpe henne uten behov for trakeostomi. Etter lungebetennelsen var behandlet, gikk hjemmebruk av hostemaskinen fint med de innstillinger Vivian fikk med seg fra sykehuset. Men cirka etter et års tid, begynte utfordringene igjen; det minste forsøk med hostemaskinen førte til brekninger og var veldig utmattende. Det var behov for nye vurderinger.
I denne samme tiden hadde en ny type hostemaskin vunnet anbudsprosessen (som Norge har om ulike behandlingshjelpemidler) og vi fikk tilgang til den. Vi hadde ikke ennå prøvd den maskinen med andre pasienter, men viste at denne nye typen hadde fått mer innstillingsmuligheter for å levere luften mer skånsomt inn i lungene. Det kom overraskende på oss alle at Vivian opplevde behandlingen med den nye maskinen totalt annerledes, uten brekninger og uten at det var utmattende.
Vi var alle selvfølgelig veldig glad for dette, men i tillegg ønsket å forstå de eventuelle tekniske forskjellene mellom disse maskinene. Derfor utførte vi en så kalt testlungestudie: vi koblet hostemaskinene i tur og orden til en boks som skal simulere ekte lunger. Mens hostemaskinen blåste luft inn og ut med innstillinger som ble justert på lik linje mellom maskinen, registrerte vi både behandlingstrykkene, luftstrømmen og effektmålinger. Det viste seg at luften blir faktisk levert på en annen måte med den nye maskinen. Vi ville også se hvordan strupen oppførte seg med disse to maskinene, og Vivian var positiv til dette. Mens vi kikket ned i strupen til Vivian, så vi at også strupen reagerte noe annerledes og holdte seg mer åpen med den nye maskinen.
Denne type kunnskap var ikke ennå blitt publisert, og for å beskrive en slik uvanlig og ny pasientsituasjon, bestemte vi å skrive en kasusrapport. Artikkelen inneholdte både en tradisjonell pasienthistorie om Vivian, men også funnene fra den lille testlungestudien. Den er skrevet med hensyn at man kan ikke generalisere funnene fra Vivian direkte til andre med samme diagnose, men at behandlere bør være bevist om de tekniske forskjellene mellom ulike maskintyper. Og det trenges mer systematisk forskning og kunnskap om akkurat dette.
I etterkant har vi fått mer og mer erfaring med denne ny type hostemaskin. Den fungerer bedre hos noen, men vi har erfart også at den gamle virker bedre hos noen andre. Det viktigste er god dialog med pasientene, og at vi terapeuter har kunnskap om både hvilke muligheter vi har for å justere innstillinger, kunne ved behov vurdere strupens responser og ikke gi opp for tidlig. I tillegg til forskningen vår om hostemaskinen nå over en 10 års periode, er det mine møter med ekte pasienter som Vivian; både under utprøving, tilpassing og justering av tiltak, og det de opplever og forteller, som har lært meg minst like mye. Og det er fortsatt mye å lære. Å skrive en kasusrapport alltid krever et samtykke fra pasienten; det er pasienten som eier historien selv om det er behandlere som skriver den ned. Så all æren av denne artikkelen, hører til Vivian….
Stolt som en hane kom gubben inn i stuen i dag, for i dag hadde gubben virkelig trimmet. Vi har snakket om det lenge nå, og egentlig var planen å få det gjort før 17 Mai. Men som alltid var gubben ute i seneste laget, dessuten var jo temperaturen i det varmeste laget. Som utflyttet finnmarking tåler ikke gubben varme, alt over 15 grader får gubben til å gå ned for telling.
Derfor passet det bra med litt overskyet vær nå, for nå kunne gubben få gjort noe. I dag var det hagen som sto for tur, gresset skulle nå klippes for første gang i år. Dessverre har ikke vi blitt priviligert med en flat hage, vår hage består av bratte skråninger som går både opp og ned. Ja ihvertfall hvis du spør gubben, kjerringa og gubben har litt forskjellige syn på hva bratt er. Truslene om å sprenge hele hagen med dynamitt dukker opp hvert eneste år, spesielt etter det var han som måtte ta over gressklippingen.
Jeg har heldigvis klart å hindre han i å legge ut dynamitt kubber til nå, men hva som skjer etter jeg er borte tør jeg ikke tenke på. Gubben tok mer enn nok av hagen den gangen vi måtte gjøre inngangspartiet rullestolvennlig, heldigvis har vi fjell under gressplenen vår som hindret han i å ta mer. Men i følge gubben burde alt ha blitt sprengt bort, noe jeg virkelig får høre de gangene gressklipperen blir funnet frem.
Kystvakten kom på besøk denne helgen også…
Og i dag var intet unntak, selv med stengte dører kunne jeg høre glosene helt inn her, selv den høye gressklipper duren klarte ikke overdøve de høye finnmarksglosene. Selv nøt jeg synet av en svett finnmarking ute i hagen, endelig var vi inne i den årstiden hvor gubben får mest trim. Akkurat det fikk jeg bevis på i dag, en runde med gressklipperen hadde tydeligvis utført mirakler. “Nå har du fått en ny mann kjære, æ har gått ned ti kilo minst på disse timene”.
Nå sitter jeg her og venter på kveldens store høydepunkt, for i dag skal to store norske navn møtes i duell på fotball banen. Barcelona skal møte Lyon i mesterligaen, og det gleder jeg meg til. Ada Hegeberg mot Caroline Graham Hansen, det blir ikke stort bedre enn det. Så nå skal vi bare nyte kvelden sammen, og kjenner jeg gubben rett så legger han fort på seg de kiloene han påstår han har mistet i dag. For på bordet står to fulle skåler, heldigvis er det bare 14 dager til neste gang gressplenen må klippes…
Det slo meg plutselig igår, jeg skal aldri få oppleve å bli gammel. På Tv skjermen så jeg de, eldre mennesker som hadde levd et langt liv. Omringet av barn og barnebarn, en ny generasjon som skulle føre slekten videre. Det var da den kom, sorgen over alt jeg mest sannsynlig aldri skal få oppleve.
Tre små bokstaver satte en brå stopp for en lys fremtid, den beste tiden ble tatt fra meg. I en gyngestol satt hun, og på fanget satt en liten tulle. Nærheten deres kom sivende ut fra en Tv skjerm, lykken deres grep tak i meg. To sjeler som befant seg i hver ende av livet, livets sirkel ble igjen så nær. Men en gråhåret dame i en gyngestol hadde god grunn til å smile, for på fanget hadde hun en dyrebar skatt.
Plutselig gikk det opp for meg, hvor heldig hun var. Gjennom et langt liv hadde hun fått oppleve alt det jeg bare kan drømme om, sammen med barna sine hadde hun fått tatt del i deres lykkeligste øyeblikk. Jeg lukket øynene, prøvde å se for meg min datter komme gående i hvit brudekjole. Mens tre søsken satt på fremste benk, med egne barn og kjærester.
Men bildet druknet i tårer, for meg vil det for alltid forbli en film som jeg bare kan se på TVen. En stor del av livet er borte før den har begynt, mine barns største øyeblikk vil jeg aldri få oppleve. Lyden av kirkeklokker fylte plutselig en liten stue, en lyd som dro meg tilbake til virkeligheten.
På Tv skjermen dukket en hvit kiste opp, et langt liv hadde nådd sitt siste stoppested. Sorgen kom flommende ut av en skjerm, og plutselig ble jeg oppmerksom på en lav snufselyd ved min side. Overrasket kikket jeg på min mann, synet av en hvit kiste vekket noe i han.
Det var da den kom, en setning som la lokk over min egen sorg. En setning som fikk meg til å forstå at sorgen en dag vil leve videre, den sorgen jeg nå sitter med må mine kjære en dag bære med seg videre. Stille visket en sorgfull mann ut sin egen sorg, en sorg som la seg i fire vegger. “Jeg har enda ikke opplevd min verste dag”….
