MAMMA PÅ HJUL

Endelig er ventetiden over, etter tre år ser det nå ut som at jeg får oppleve det igjen.
Jeg som trodde alt håp var ute, for det var lite respons etter jeg la ut innlegget mitt.
For tre år siden arrangerte jeg mitt første fakkeltog, og helt frem til forrige uke var jeg sikker på at det ble mitt siste. Men nå ser det ut som jeg faktisk får oppleve det igjen, og det takket være ALS Norge og to fantastiske hjelpere.

Jeg hadde aldri klart dette alene, men igjen fikk jeg hjelp når jeg trengte det som mest.
I tre år har jeg ventet på denne dagen, og nå er den endelig innenfor rekkevidde.
Et virus kom og satte en stopper for alle mine planer, men nå kan jeg se lyset i den lange mørke tunnelen.
Jeg skulle bare ønske jeg hadde fått det til før min gode venninne døde av ALS, men jeg håper vi kan tenne mange fakler i hennes ånd.

En ting vet jeg, dette blir mitt andre og siste fakkeltog.
Jeg kjenner på kroppen at jeg ikke har de samme kreftene lenger, så dette blir mitt siste forsøk på å fremme ALS. Derfor håper jeg på et stort oppmøte, og jeg håper også værgudene er med oss den dagen.
Jeg må innrømme at jeg grugleder meg litt, for man kan aldri være helt sikker på hvordan slike arrangementer vil gå.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men i år kan jeg lokke med både appeller og musikalske innslag, og det varmer mitt hjerte.
Jeg føler meg veldig heldig som får muligheten til å gjøre dette igjen, samtidig er det litt vemodig å tenke på at det blir mitt siste. Derfor skal jeg gjøre alt jeg kan for at dette arrangementet blir vellykket, men da trenger jeg hjelp. Jeg holder nå på å lage en Facebook side som handler om arrangementet, og når den er klar så håper jeg dere vil dele siden.

16 November har jeg bursdag, og i år har jeg kun et ønske. Vi
Jeg håper vi klarer å samle inn masse penger til ALS, sammen kan vi nå vise alle som er berørt av denne sykdommen at de ikke er alene. I syv år har jeg levd for å fremme ALS, og i November gjør jeg mitt siste forsøk….

I går fikk jeg endelig plantet om buskene mine, nå håper jeg bare de vil trives i deres nye hjem.
Jeg vet ikke hvor lenge familien har holdt på for å få all jorden på plass, men det tok noen uker.
De har gjort en fantastisk jobb, og jeg gleder meg til å fylle det opp med vakre planter.
Nå er jeg bare glad for at vi har fått buskene jeg hadde i krukker ned i jorda, og det er spesielt to jeg er spent på om de vil klare seg.

Jeg kjøpte nemlig en blå og rosa Hortensia i år, og de har jeg aldri vært heldig med tidligere.
Selv om de har stått i krukker på et lunt sted om vinteren så har jeg aldri klart å få de til å overleve.
Men for noen dager siden kontaktet jeg en venninne av meg som er utdannet gartner, og det var hun som ba meg plante de om i hagen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Etter å ha tilført de mye gjødsel gikk det bare noen timer før vi så forskjell, så i går øynet jeg et håp.
Nå må vi bare huske på å dekke til de nye skuddene før nattefrosten kommer, så kanskje jeg kan glede meg over nydelige blomster til neste år også. Jeg elsker sånne prosjekt, det blir liksom mitt avtrykk på eiendommen her.
Men jeg står også overfor mange valg, som hva jeg skal dekke jorden med.

Først var jeg inne på tanken om å så gress, men jeg vet hvor mye gubben hater å klippe gresset hver sommer så det ga jeg meg på. Jeg er stygt redd for at buskene mine hadde fått et kort liv dersom jeg hadde sådd gress der, så det tar jeg ikke sjansen på. Men det var ikke den eneste ideen jeg hadde, det var jo andre typer frø jeg kunne bruke. Hva om jeg laget min egen lille blomstereng? På den måten kunne jeg hjelpe biene også! Men når min datter hørte planen min la hun ned protest, i følge henne var det nok insekter her.

Dermed sitter jeg nå kun igjen med en plan, dekke hele området med hvite steiner.
Det tror jeg kan bli fint, jeg vil i det minste få en brytning i hagen. Men det første jeg må gjøre er å finne stein som jeg skal ha rundt blomsterbedet, og der er valgene mange. Jeg vil jo gjerne gjøre det så billig som mulig, men det må være en stein som hindrer ugress i og komme inn. Jeg er bare så glad for at jeg er i gang, nå gleder jeg meg bare til alt er ferdig….

En liten stein spretter over vannflaten, jeg kan se hvordan den lille steinen etterlater seg store ringer som sprer seg utover. Jeg sitter rett bak han, på det samme stedet som jeg en gang brukte å stå sto nå han.
En liten plukket opp en ny liten stein, jeg kunne se hvordan han studerte den.
“Er denne bra mamma” ropte han fra vannkanten, jeg kikket på steinen og nikket bekreftende.

Flat og litt runde skulle de være, for det hadde mor sagt. Jeg kunne høre hvordan han gjentok ordene jeg hadde sagt for noen minutter siden til seg selv, og for hver stein han fant kikket han bort på meg for å få bekreftelse.
Den første steinen sank med en gang den traff vannet, en liten gutt slo oppgitt ut med armene.
“Du må vri hånden din litt når du kaster” prøvde jeg å forklare, litt frustrert over at jeg ikke kunne vise han det selv.

Men en liten gutt visste råd, og like etterpå kom han løpende bort til meg.
“Vis meg på datamaskinen mamma, kanskje de har en film på YouTube” sa han ivrig, ordene hans fikk meg til å smile. For jeg hadde tenkt å be han hente sin far, men det ville ikke en liten gutt.
Han ville ha alene tid med meg, og han viste at jeg kunne hjelpe på min måte.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det var da jeg kjente på det, takknemligheten over å ha en liten gutt i livet mitt.
For han ser ikke begrensninger bare løsninger, der jeg blir frustrert over egen hjelpeløshet bryr ikke han seg det minste. Hver dag føler jeg meg mislykket som mor, og hver dag blir jeg motbevist av en liten gutt.
Han gjør meg hel igjen, for hver dag som går pusler han hjertet mitt på plass igjen.

På YouTube fant jeg det en liten gutt hadde spurt om, i stillhet fulgte en liten gutt nøye med.
“Ser du hvordan han holder hånda” spurte jeg en liten gutt, og nå var det jeg som fikk et bekreftende nikk til svar. Med ny kunnskap i hodet løp en liten gutt ned mot vannkanten igjen, en liten gutt plukket opp en ny liten stein og stilte seg opp. Men igjen skjedde det samme, den lille steinen sank til bunns med en gang den traff vannet.

Jeg kunne se hvordan luften gikk ut av en liten gutt, han var i ferd med å gi opp.
“Prøv igjen” ropte jeg til en liten gutt, motvillig plukket han opp en ny stein.
Det var da det skjedde, jeg kunne se det med en gang steinen traff vann overflaten.
En liten gutt hadde knekt koden, to små sprett fikk en liten gutt til å juble. Jubel brølet ga ekko mellom høye fjell, og igjen kjente jeg på en varme så stor.

“Så du det mamma” ropte en stolt liten gutt, “Jeg klarte det”! 
Når jeg så hvor glad en liten gutt ble ble jeg dratt tilbake i tid, en gang for lenge siden var det jeg som sto ved vannkanten og jublet. Min datter kom plutselig gående, og det var da en liten gutt ropte ut en setning som gjorde meg hel igjen som mor.
“Se hva mamma har lært meg, sammen fikk vi det til”…. 

Ps: Dette øyeblikket fant sted når vi var på hytta sist…

Gubben og jeg har nå holdt sammen i 14 år, og jeg tror jeg kan telle på en hånd de gangene jeg har sett gubben skikkelig forbanna. Han har kanskje ikke så mye tålmodighet, spesielt når han er her hjemme. Likevel skal det mye til for å gjøre gubben forbanna, du kan plukke han på øynene uten at han reagerer. Strikken til gubben er både lang og seig, det skal mye til før den ryker. Så når det en sjelden gang skjer ja da vet du hva du skal gjøre, ta beina fatt og løpe i dekning!

I går kom gubben som vanlig hjem fra jobb, men jeg hørte det på skrittene til gubben at noe var i gjære.
Det er sjelden jeg ser det frese av topplokket til gubben, men det gjorde det i går.
Jeg skjønte ingenting når gubben kom fresende inn i stua som et overopphetet damplokomotiv, og det var da jeg skjønte at dette kom til å bli en nervepirrende ettermiddag.

Alt jeg hørte var gloser i det gubben dundret forbi stolen min, og igjen ble jeg påminnet om hvor gubben kom i fra. For etter 14 års samliv med gubben trodde jeg at jeg hadde hørt alle gubbens gloser, men i går skjønte jeg at det jeg hadde hørt bare var en brøkdel av gubben sitt repertoar.
Nye gloser kom til verden i går, og det var da jeg forsto at her var det best å holde kjeft.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Som en illsint ilder trampet gubben inn på kjøkkenet, og like etter kunne jeg høre lyden av en rebelsk gubbe.
En tornado hadde nå tatt over kjøkkenet, lyden av klirrende glass og skapdører som ble smelt igjen fikk meg til å krympe meg der jeg satt. I det øyeblikket øynet jeg et håp om en ny shopping runde, og det på gubben sin regning. Det var ingen tvil om at vi trengte nye glass og tallerkener, og tornadoen som nå var i aksjon fikk meg til å begynne på en handleliste.

Det var da jeg tok mot til meg, nå måtte jeg bare spørre.
“Går det bra?” ropte jeg ut til kjøkkenet, men alt jeg fikk til svar var nye uforståelige gloser. Det var da han kom trampende ut av kjøkkenet, de tunge skrittene hans fikk glassene i glasskapet til å skjelve av skrekk. Rød som en nykokt hummer i topplokket dundret han forbi meg, og i den ene hånden hadde han en stekespade.

Alt jeg klarte å tenke vi var at nå hadde det rablet for gubben, og den tanken ble forsterket når jeg hørte ytterdøren gå opp. For plutselig ble det ikke så fredelig i et ellers så stille nabolag lenger, skrikene til gubben kunne ha vekket selv en sovende bjørn fra vinterdvale. Det viste seg at vi hadde fått gjester på besøk i hagen, ubudne gjester som ikke kjenner sin besøkelsestid. Hele formiddagen hadde assistenten min prøvd å skremme bort Hjorten, men uansett hva hun gjorde så kom de tilbake. Og nå var de her igjen, men jeg tror synet av gubben løpende rundt i hagen med en stekespade har skremt de bort for godt. Takket være gubben er blomstene mine berget, og så fikk gubben litt trim med på kjøpet…

I går døde Dronning Elisabeth, og det hadde jeg aldri trodd jeg skulle få oppleve.
Etter 70 år på tronen måtte hun til slutt legge inn årene, men ikke før hun hadde rukket å ta imot landets 15 statsminister. For en dame, jeg er stum av beundring. Når jeg tenker på hvor ung hun var når hun tok over tronen blir min beundring bare større, helt til det siste satte hun sitt ansvar først.

For et liv hun har hatt, hun har virkelig hatt et rikt og innholdsrikt liv.
Hele Storbritannia er nå i sorg, og hele verden sørger med dem.
En helt vanlig torsdag ble plutselig omgjort til å bli en historisk dag, Storbritannias store mor har gått bort.
Dagen i går vil for alltid bli husket, datoen 08.09. 2022 vil gå inn i historiebøkene.

I går kveld ble jeg sittende fremfor Tv skjermen, blomsterhavet utenfor Buckingham slott talte sitt eget språk.
Når jeg tenker på alt den damen har opplevd får jeg frysninger på ryggen, senest i fjor måtte hun ta farvel med sin egen ektemann alene på grunn av covid. Hun har opplevd og overlevd så mye, samtidig har hun klart å verne om sitt eget privatliv. Hun har levd så lenge at hun på en måte har blitt sett på som udødelig, til tross for hennes høye alder så kom nyheten i går som et sjokk for mange.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er ikke rart livet hennes er dokumentert i både filmer og bøker, Dronning Elisabeth har levd et liv ikke mange er forunt. På tv skjermen kunne jeg se bilder fra livet hennes, og alt jeg klarte å tenke på var hvor heldig hun har vært. Det er ikke mange som kan skryte på seg god helse i 96 år, jeg kjente jeg ble litt misunnelig der jeg satt. Samtidig følte jeg på en takknemlighet, en takknemlighet over at jeg fortsatt er her. Aldri hadde jeg sett for meg at jeg skulle få oppleve dette, men nå kan jeg si at jeg var der…

På søndag fikk jeg beskjed om at min far hadde blitt innlagt på sykehus, han var skikkelig dårlig.
Legene mistenkte at det kunne være hjernehinnebetennelse, og bare ordet var nok til å gi meg frysninger på ryggen. Aldri har jeg følt meg mer hjelpeløs som da, mens min datter hastet av gårde for å kjøre min mor opp på sykehuset ble jeg sittende hjelpeløs igjen. Jeg kunne kjenne hvordan luften gikk ut av meg der jeg satt, bekymringene var mange.

Siden vi ikke visste om det var smittsomt så turte jeg ikke dra på besøk, alt vi kunne gjøre var å vente på prøvesvarene. Det ble en lang ventetid, det ble ikke mye søvn den natta.
Heldigvis fikk vi hyggeligere nyheter på tirsdag, min far var mye bedre og prøvesvarene på hjernehinnebetennelse var negativ. Min far hadde fått lungebetennelse, men nå var han mye bedre.

Nå får han bare komme seg til legen for å ta vaksinen mot lungebetennelse, jeg syns det holder nå.
Jeg tok vaksinen i 2020 etter jeg var innlagt med lungebetennelse, og jeg har ikke hatt det siden.
Takknemligheten over at det ikke var hjernehinnebetennelse var stor, nå kunne vi puste lettet ut alle sammen.
Jeg har ingen problemer med å være syk selv, men å se mine kjære bli syk takler jeg ikke.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I går kjente jeg meg helt tom for krefter, og det har jeg følt på en stund nå.
Jeg er ikke motivet for noe lenger, og jeg tror jeg vet hvorfor. Til tross for at solen skinner så merker jeg at vi går mot mørkere tider, og bare tanken på vinteren gjør meg motløs. Jeg elsker vinteren, men jeg vet at den kan bli fryktelig lang. Spesielt i år siden sommeren har vært så elendig, jeg føler jeg har vært mer inne enn ute i år.

Det hjelper heller ikke på at vi går mot det som nå beskrives som høsten fra helvete, jeg kan ikke si at jeg gleder meg til strømregningen fremover. Så ja jeg ser litt mørkt på tilværelsen akkurat nå, men jeg vet det vil gå over. Jeg vet at det er opp til meg når det kommer til min egen tankegang, så i dag skal jeg ut og gjøre det jeg kan for å bli i bedre humør. Og jeg vet akkurat hva jeg skal gjøre, i dag skal buskene mine få seg et nytt hjem…

Det ble plutselig veldig travelt her i går, alle planene jeg hadde for dagen måtte legges på is.
Jeg hadde nemlig en plan om få ferdig det nye blomsterbedet mitt, planen var å plante om alle buskene jeg har kjøpt før kulden kommer. Men i går skjønte jeg at hukommelsen min hadde sviktet, jeg hadde glemt av hele to ting. Normalt sett bruker jeg å skrive ned alle avtaler på datamaskinen min, men det gikk i glemmeboka i forrige uke.

Det første jeg hadde glemt var at jeg hadde leid en møbelrensemaskin for å rense spisestue stolene mine, heldigvis hadde ikke assistenten glemt av det. Problemet var bare at jeg ikke hadde lagt inn tid til å ta stolene i går, men siden jeg bare hadde leid maskinen for et døgn så måtte jeg bare prioritere stolene. Heldigvis har vi fått sein sommer her i Bergen, og det passet bra når seks stoler skulle renses.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men når vi kom ut gikk det ikke lang tid før jeg skjønte at jeg hadde glemt av en ting til, og det var et møte med min nye ergoterapeut. Min ergoterapeut skal gå av med pensjon og det syns jeg er kjempe trist. Vi har samarbeidet tett i seks år nå, så jeg kommer til å miste en fantastisk ressurs når hun går av. Det første møtet med hennes arvtaker ble utfordrende, og jeg skjønte med en gang at samarbeidet med ergoterapeuten aldri blir det samme igjen.

Rett etter møtet fikk min datter en telefon, og det var da jeg skjønte at planene jeg hadde for blomsterbedet måtte kasseres. Det var gubben som plutselig ringte midt i arbeidstiden, han hadde tydeligvis lagt sine egne planer for ettermiddagen. Nå skulle det støpes ute, og vi fikk beskjed om å gjøre alt klart. Dermed var det gjort, gubben sitt prosjekt måtte prioriteres. Kan vi hjelpe så gjør vi selvfølgelig det, og i går fikk gubben også hjelp av en nabo.

Takket være naboen og min datter kom gubben i mål med første lag med støp, så det var en lykkelig gubbe som kom inn i går kveld. Gubben stresset hjem fra jobb for å komme i mål med arbeidet, så han rakk ikke bytte om til egen bil. Det er ikke hver dag vi har en betong bil på tunet, en liten gutt ble overlykkelig når han kom hjem. Sakte men sikkert går det fremover her, takket være god hjelp fra naboer og familie kommer vi nok i mål en dag…

En liten gutt fyller syv år i September, og det er rart å tenke på at når han feirer sin egen fødselsdag feirer jeg syv år med ALS. Ja jeg sier feirer for hvert år jeg får med denne sykdommen fortjener en feiring.
Min sykdomshistorie begynte under fødselen til min minste sønn, og helt siden den gang har bursdagen hans blitt en merkedag. Den dagen feirer vi livet, og selv om vi står på hver ende av livets skala så betyr den dagen mye for oss begge.

Hvert år på den dagen blir jeg dratt tilbake i tid, og selv om jeg er takknemlig for å enda være her så klarer jeg ikke la være å tenke på sykdomsforløpet mitt. For hvert år som går vender tankene mine tilbake til fjoråret, hver gang bursdagen til en liten gutt nærmer seg prøver jeg å tenke tilbake på hvordan kroppen min var året før.
Jeg ser på bildene fra årene som har gått, og det er da jeg ser hvor mye denne sykdommen har ødelagt kroppen min.

Prøvene mine har vært stabil i over to år nå, og det er jeg glad for.
Sykdomsforløpet mitt har stått på stedet hvil på mange områder, men jeg kjenner på kroppen at det går nedover. Bildene fra i fjor lyver ikke dessverre, og mitt største problem er vekten. Etter jeg begynte på sondemat har jeg fått store utfordringer med magen, det skal ingenting til før jeg blir plaget med kvalme og magesmerter.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det medfører til at energinivået mitt synker, og det er frustrerende å leve i en kropp som ikke orker.
Stemmen min blir også påvirket når energinivået blir lavt, men selv om jeg føler stemmen min er blitt dårligere det siste året så mener mine kjære at den er stabil. Og det fikk jeg faktisk bevis på for noen dager siden, da møtte jeg en som jeg ikke har sett på nesten to år. Jeg ble temmelig overrasket når jeg skjønte at hun faktisk forsto meg, så da er nok stemmen min ganske så uforandret likevel.

Jeg har mer spasmer nå enn før, spesielt i beina. Men akkurat det tar jeg som et godt tegn, for det er et tegn på at muskulaturen enda lever. Det er ganske utrolig hva ALS kan gjøre med en kropp, tre små bokstaver kan forvandle en frisk kropp til noe ugjenkjennelig. Skjelettet mitt blir stivere og stivere for hver dag som går, og det merkes godt under tannpuss. Jeg klarer ikke gape så høyt lenger, så nylig måtte jeg bytte ut tannbørsten min til en barne tannbørste.

Men jeg vet hvor heldig jeg er, for til tross for at sykdommen raserer kroppen min så går det sakte.
22 September har blitt en merkedag for meg, bursdagen til min sønn er en dag for feiring.
I år blir han syv år, og jeg er så heldig som får feire med han enda et år. Jeg vet ikke hvor lenge jeg har igjen, men jeg vet hvor heldig jeg er som fortsatt er her…

I går fikk jeg en dårlig nyhet, og jeg kjente hvordan klumpen i magen vendte tilbake.
Der satt jeg ute under solen og så på mine kjære som jobbet for å glede meg, blomsterbedet mitt skulle ferdigstilles. Min mann og min datter jobbet side om side for å få den siste jorden på plass, men alt jeg kjente på var klumpen i magen.

Plutselig virket alt så meningsløst, det var ikke viktig lenger.
Igjen fikk jeg en påminnelse om hvor skjørt livet her, og igjen følte jeg meg så hjelpeløs der jeg satt.
Jeg føler på det hver gang noen av mine nærmeste blir syk, hjelpeløsheten over å ikke kunne bidra.
Alt jeg vil er å hoppe i bilen og kjøre for å hjelpe til, men der sitter jeg fanget i en stol på fire hjul.

Forbannelsen tre små bokstaver fører med seg er umenneskelig, og det er spesielt når mine nærmeste trenger hjelp jeg føler på det som mest. Under solen satt jeg med en klump i magen, en klump som vokste seg større for hvert minutt som gikk. Og når min datter kjørte av gårde for bistå kjente jeg på det, det skulle vært meg.
Det finnes ikke noe verre for meg, ikke kunne hjelpe til når mine nærmeste trenger det som mest er et helvete.

For meg er det en prøvelse jeg aldri blir vant til, sitte hjelpeløs hjemme uten mulighet til å gjøre noe som helst.
Det er i slike situasjoner jeg virkelig savner mitt gamle liv, ta vare på de som står meg nær har alltid vært det livet handler om for meg. Bekymringen blir enda større når man ikke kan gjøre noe, og i går fikk jeg et lite innblikk i hvordan mine nærmeste har det hver eneste dag.

Der satt jeg og følte på den samme maktesløsheten som de lever med hver eneste dag, hver dag er de hjelpeløse vitner til at jeg sakte dør. Jeg skjønte plutselig hvordan det er å være dem, den smerten de lever med hver dag ble plutselig min. Rollene ble brått snudd om, nå var det jeg som satt der bekymret uten mulighet til å hjelpe…

Livet mitt er blitt et eneste stort inntrykk. Jeg suger til meg alt. Observerer hvordan livet raser av gårde, alle mine sanser er forsterket, jeg ser livet på en helt annen måte, som et uberørt lerret som bare lengter etter neste penselstrøk. Livet jeg en gang hadde ser jeg hver eneste dag, og hver eneste dag ser jeg mennesker som lever det livet jeg drømmer om… 

Jeg ser henne jogge så lett bortover gaten, på lette føtter flytter hun seg lydløst og raskt, og jeg tenker, det kunne vært meg. Jeg ser henne, den unge jenta med livet for sine føtter, og jeg tenker, det var meg. 

Jeg ser henne trippende så lett på tå, bekymringsløs og med et smil rundt munn, og jeg tenker, det kunne vært meg. Jeg ser henne løpe til bussen for å rekke arbeid, og jeg tenker, det var meg. Jeg ser henne stryke sitt barn kjærlig på kinnet, og jeg tenker, det kunne vært meg. Jeg ser henne legge to varsomme hender på sin runde mage, og jeg tenker, det var meg. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg ser henne slikke sol en varm sommerdag, og jeg tenker, det kunne vært meg. Jeg ser henne rydde i hagen, og jeg tenker, det var meg. Jeg ser henne kjøre alle sine små, og jeg tenker, det kunne vært meg. Jeg ser henne løpende side om side med den lille sykkelen, og jeg tenker, det var meg. 

Jeg ser et gammelt ektepar som støtter seg til hverandre, og jeg tenker, det kunne vært oss. Jeg ser et kjærestepar lykkelig hånd i hånd, og jeg tenker, det var oss. Jeg ser foreldre som henter i barnehagen, og jeg tenker, det kunne vært oss. Jeg ser de nybakte stolte, på deres første trilletur, og jeg tenker, det var oss. 

Jeg ser mor og barn krangle over bagateller, og jeg tenker, det kunne vært oss. Jeg ser den lille krype opp på mors trygge fang, og jeg tenker, det var oss. Jeg ser en mor kysse sin datter farvel, og jeg tenker, det kunne vært oss. Jeg ser en mor hjelpe sin utålmodige sønn med lekser, og jeg tenker, det var oss. 

Hver dag ser jeg livet gjennom to øyne, men livet jeg drømmer om er det andre som eier nå. 
Jeg sitter på sidelinjen og bare ser, fortidens frihet er ikke min lenger. For syv år siden slo lynet ned, livet mitt ble aldri det samme igjen. Så når jeg sitter der og ser livet gjennom andre har jeg bare lyst til å skrike ut, for de fleste aner ikke hvor heldige de er. Livet kommer ikke i reprise, så grip livet her og nå med begge hender…