MAMMA PÅ HJUL

Om jeg bare hadde vært en fugl

Da kunne jeg ha svevd lydløst over himmelen

Spre mine vinger ut, våket over deg der du haster avgårde under meg 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Sveve over ditt hus, varsle om farer når nattemørket senker seg

Om jeg bare hadde vært en rose

Mine torner skulle beskyttet deg mot alt vondt

Med min røde farge skulle jeg gitt deg kjærlighet 

Med mine blader skulle jeg gitt deg gleder når du trenger det som mest

Om jeg bare hadde vært en bjørn

Da kunne jeg ha bært deg når veien ble for lang

Med min varme pels skulle du aldri mer fryse

Med min kraftfulle stemme skulle jeg ha brølt vekk ondskap når du sover så søtt

Om jeg bare hadde vært en sandstrand

Da skulle jeg ha kilt deg lett og varsomt mellom tærne

Med mine silkemyke sandkorn skulle jeg ha omringet din kropp

Med mitt myke underlag kunne jeg gitt deg hvile når trettheten melder seg

Om jeg bare hadde vært en varm sommerbris

Da skulle jeg visket søte små ord i ditt øre

Med min varme vind skulle jeg ha holdt all kulde borte

Med min svake pust skulle jeg ha pustet ditt hjerte varmt igjen når alt du kjente var kulde

Men jeg er bare et menneske

Jeg er bare en mor

Jeg er bare en kjæreste 

Men mine ord vil leve videre når jeg ikke er her lenger 

Mine ord kan gi dere trøst og kjærlighet når jeg ikke lenger kan

Jeg elsker dere mine kjære… 

Igår ble jeg sittende fremfor Tv skjermen, og ved en slump kom jeg over et program jeg fremdeles ikke vet hva heter. Men det som fikk oppmerksomheten min var klagingen, klaging over det jeg ser på som ubetydelige ting. Jeg har ingenting imot klaging, bare så lenge det klages over viktige ting. Mangel på klær selv med klesskapet fullt av klær er ikke noe å gråte av spør du meg, men det viser bare hvor forskjellige vi mennesker er.

Jeg har lært på den harde måten, og er det en ting jeg har lært så er det at ingenting er umulig. Jeg tror neppe jeg hadde vært her i dag dersom jeg bare hadde dvelt over alle mine utfordringer, og de har det vært mange av de siste årene.

For første gang i livet er jeg tilfreds med det jeg har, jeg har alt jeg trenger og mer til.
Derfor blir jeg litt oppgitt når jeg ser mennesker som aldri blir helt fornøyd, som alltid må klage over små bagateller i mine øyne.
Samtidig vet jeg hvor forskjellige vi mennesker er, det jeg ser på som bagateller er livsviktige for noen. Men det tror jeg har med livserfaring å gjøre, for mens noen får mye motgang er det noen som bare seier gjennom livet.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Jeg mener alle trenger litt motgang i livet, få føle på hvordan det er å være nede i kjelleren. Først da lærer man seg selv å kjenne, motgang gjør oss sterkere.
Samfunnet har endret seg mye bare på 20 år, mye vil ha mer holdningen har økt betraktelig. Jeg er takknemlig for det livet jeg har hatt på tross av all motgang, jeg er glad for at jeg ikke fikk alt jeg ba om i hendene. Gudene skal vite at jeg har gjort min andel av feil opp igjennom, men det er all motgangen og mine feil som har formet meg til den personen jeg er idag.

Livet er så godt når man er tilfreds med det man har, livet begynner den dagen man føler seg fornøyd med det man har. Jeg våknet på en måte når sykdommen rammet, alt jeg hadde jaget etter hele livet føltes med ett så ubetydelig.
Jeg innså at alt som betydde noe var tiden jeg hadde igjen, ingenting annet var viktig.
Et Tv program fikk meg til å reflektere, og der og da følte jeg meg takknemlig over alt livet har gitt meg, for er det en ting jeg har erfart så er det at uansett hvor mørkt det er så er det alltid lys i enden av tunnelen…

Fortsatt syns jeg det er rart at jeg sitter her, helt urørelig i en stol fra morgen til kveld.
Det måtte tre bokstaver til for å stoppe meg, ja det er ihvertfall gubben sine ord.
“Du var jo som en Duracell kanin med ADHD, nåde den som sto i veien for dæ”. 
Selv tror jeg de fleste har ADHD i forhold til gubben, for et mer bedagelig menneske enn han skal du lete lenge etter.

Men ja jeg var en aktiv person, jeg var den som sto opp klokken 04.30 fire ganger i uken for å trene før jobb. Effektivitet var viktig for meg, alt jeg kunne gjøre om morgenen slapp jeg på ettermiddagen.
Siden gubben jobbet borte og jeg var alene med barna strakk ikke alltid tiden til.
Derfor valgte jeg å starte dagen tidlig, for på den måten kunne jeg bruke ettermiddagen på barna.

Så de fleste ukedagene var jeg ferdig trent og ferdig med innkjøpene før klokken 07.00, butikken som lå ved siden av arbeidsplassen min åpnet nemlig 06.30.
Ettermiddagen gikk med til å kjøre barna på aktiviteter, lekser, lufte to hunder (helst en fjelltur), husarbeid og matlaging. Og når helgen kom så skulle jeg som den gode moren jeg var aller helst bake boller og brød.

Jeg hadde nemlig noe å bevise, mine barn skulle ikke mangle noe. Som ung alenemor fikk jeg ofte dømmende blikk, jeg følte jeg måtte jobbe dobbelt så hardt for å bevise at jeg kunne fylle alle roller. Den følelsen har jeg alltid bært med meg, tiden som ung alenemor har preget livet mitt mye mer enn jeg tenkte over.
Men her sitter jeg helt hjelpeløs i en stol, og det er først nå jeg ser hva livet virkelig handler om. Livet handler om å være tilstede, og nå er jeg tilstede mer enn noengang før…

Dagen begynte dårlig i går, jeg følte plutselig at det var meg mot hele verden.
Jeg var lei, lei av å ligge hjelpeløs i sengen uten å kunne gjøre noe som helst.
Igjen følte jeg meg tom, usynlig for alle utenom meg selv.
Jeg gryntet når gubben omsider kom for å ta meg opp, og da var klokken allerede blitt 13.00.

Egentlig hadde jeg bare lyst å bli i sengen, på den måten kunne jeg skåne mine kjære for mitt dårlige humør.
Men her i huset er det ikke rom for å være i dårlig humør, ihvertfall når man er gift med en finnmarking som min. Etter uttallige år sammen har gubben enda ikke lært, han har ikke lært at når kjerringa freser mot hele verden så kan det være lurt å gå stille i dørene.

Nei gubben min vet ikke sitt eget beste, for når kjerringa er i dårlig humør så trår gubben virkelig til. Hver gang jeg egentlig bare vil være i fred så drar gubben strikken til bristepunktet. Hadde det hvert sånn at blikk kunne drepe så hadde gubben blitt drept flere ganger i går, kjerringa freste som en ungkatt med løpetid.
Nei her måtte noe gjøres for å redde husfreden, og det var da en plan ble lagt.

En liten gutt fikk nemlig et gavekort på Flipzone for en stund siden, og i julegave til nabobarna valgte vi og gi de hver sitt gavekort også. Derfor ble valget enkelt denne lørdagen, vi skulle ta med alle tre barna på Flipzone.
Som sagt så gjort, ut av huset for vi alle mann. Ungene var i fyr og flamme, de sto klar utenfor bilen lenge før vi var klar.

Det ble noen uforglemmelige timer ute i går, en innendørs trampolinepark skulle jeg ønske at jeg også hadde når jeg var ung. Ungene var høyt og lavt, en liten gutt fikk endelig hoppet fra seg litt energi.
Etter en time med hopp og sprett trengte vi alle litt påfyll av energi, derfor tok vi like så godt middagen der også. Etter tre timer kunne vi dra lykkelig hjem igjen, og aldri har det vært mer stille i bilen enn i går kveld. Alle inkludert gubben var slitne, og dermed fikk jeg fred resten av kvelden.

Men helgen er ikke over enda, og idag bærer det ut igjen. For idag har verdens beste mamma og mormor bursdag, og jeg gleder meg til å feire henne idag. Dessuten har min far også bursdag på tirsdag, så idag skal vi feire de begge to.
Så denne søndagen trosser vi vær og vind, for i dag har mine kjære foreldre invitert oss på kake og pizza…

Jeg så det på han igår, øynene talte sjelens språk.
Enda en gang fikk vi oss en vekker, vi ble begge påminnet om hvor fort det kan gå.
En stor sterk mann så på meg, med et blikk som ga hjertet mitt støt.
Små smertefulle støt, og brått fikk jeg problemer med å puste.
Der og da ville jeg bare krype under teppet og gjemme meg, jeg visste godt hva som ville komme.

“Æ vil ikke miste deg kjære, ikke forlat mæ vær så snill”. 
Jeg kunne føle hans bedende blikk, jeg kunne se hvordan en stor sterk mann holdt pusten. Frykten for fremtiden hadde igjen innhentet han, en fremtid han egentlig ikke tør tenke på. En dag vil også han bli alene, redselen for fremtiden ble igjen så nær.

Jeg kjente hvordan ordene mine frøs fast inni meg, en stor klump la seg rundt mitt bryst. Blikket hans slapp ikke taket, og igjen følte jeg for å skrike høyt.
Et rungende skrik som ga ekko mellom høye fjell, men skriket satt fast inni meg.
Alt jeg ville var å love han, gi han en betryggende lovnad om at jeg skulle bli her for alltid. Men vi visste det begge to, før eller siden vil den dagen komme.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

I to øyne så jeg en endeløs ubetinget kjærlighet, en kjærlighet som aldri vil dø ut.
Gjennom to øyne ble jeg overøst med kjærlighet, i det øyeblikket ble ord ubetydelig.
Tid og rom forsvant, i et lite øyeblikk var det bare meg og han i en hel verden.
En stor sterk mann satte seg ned fremfor meg, jeg kunne se hvordan han lette etter de riktige ordene. Det var da jeg endelig klarte å si noe, en liten setning som sa alt.
“Jeg elsker deg kjære, det vi har vil aldri forsvinne”….

Det ble plutselig en følelsesladet fredag, for dagens første innlegg fikk igjen en betydning. Egentlig hadde jeg ikke tenkt å publisere akkurat dette innlegget i dag, men igjen lot jeg magefølelsen bestemme, lite visste jeg det innlegget skulle få en spesiell betydning for meg i dag.

Jeg hadde ikke sjekket Facebook før jeg la ut innlegget, derfor fikk jeg et lite sjokk idag. Nok en heltinne med ALS hadde gått bort, og igjen var det som å få et slag i magen. For selv om det er forventet med en sykdom som ALS så ble det igjen så uventet at det gikk så fort. Kirsti var en fantastisk dame, måten hun frontet denne sykdommen var beundringsverdig. Noe av det siste hun skrev til meg var håpet om en kur, det hastet med å løse denne gåten.

Hjertet mitt brast når jeg så at hun hadde gått bort, igjen kom kuren for sent. Jeg blir både frustrert og lei meg hver gang vi mister en til denne ubarmhjertige sykdommen, det føles så meningsløst.
Sakte men sikkert tærer tre små bokstaver oss ned, hver dag lever vi med døden på våre skuldre. Bildet av Kirsti liggende i gresset en vakker sommerdag sitter enda i meg, hun visste hvor dyrebart livet var.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Vi vet vel alle hvor skjørt livet er, men ikke alle tenker over det. Men en dag kan det være for sent, og derfor er det så viktig at vi griper hver dag vi får på denne jorden.
Vi må alle være den beste utgaven av oss selv, men viktigst av alt være et medmenneske. Jeg er heldig som har verdens beste lesere, den nestekjærligheten dere sprer rundt dere er så mektig.

I dag går tankene mine til familien som nå sitter igjen, med et tomrom som en dag min familie vil føle på. Så idag har jeg bare et budskap, kanskje det viktigste budskapet av alt. Bruk denne helgen med dine kjære, vis de hvor mye de betyr.
Hold de tett inntil deg og fortell dem hvor mye de er elsket, for ingen av oss vet når det er for sent.

Tårene har sittet løst i dag, og når en liten gutt kom hjem flommet de over. Han sto fremfor meg så stolt og glad, for i dag hadde han laget brev til mamma på skolen.
Med små barnefingre åpnet han et lite ark varsomt, og der sto de vakreste ord en mamma kan få. Tårene mine fosset ut, en liten gutt ble stående helt stille og se på meg. “Dette er den fineste gaven jeg noengang har fått” stotret jeg frem, “er det derfor du gråter mamma?” spurte en liten gutt. Jeg nikket mens jeg smilte, og like etter fikk jeg verdens beste klem. “Jeg er veldig glad i deg mamma” visket en liten gutt, og igjen følte jeg hvordan mammahjerte mitt brast…

En dag vil tomheten komme, en tomhet som stenger alt ute.

En dag vil en stol stå tom, en tom stol som forteller en historie.

En dag vil en stemme stilne, et bankende hjerte vil en dag bli kaldt.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

En dag vil en stillhet rå, sorgen vil en dag legge seg i et lite hus.

En dag vil fuglene stoppe å synge, mørket vil ta over.

En dag vil tårene flomme over, en flodbølge av sorg vil true i horisonten.

En dag vil fem hjerter briste, fem hjerter vil gå i tusen knas.

En dag vil jeg være borte, en følelse av tomhet vil ta over.

En dag skal veggene viske, alle minner vil komme til liv.

En dag vil det komme en varm sommervind, en varm kjærlig bris som minner mine kjære på tiden som engang var.

En dag vil en sommerfugl klekkes, og med sine fargerike vingeslag bringer den med seg et håp.

En dag vil en liten hage stå i full blomst, små skjøre blomster vil en dag minne om henne som var.

En dag vil vinterens første snøfnugg igjen falle fra en himmel så stor, små snøfnugg vil påminne dem om kjærligheten som engang var.

En dag blir jeg borte, men mine ord vil leve videre.

Se dere rundt mine kjære, overalt er det spor.

Mine avtrykk vil leve for evig, jeg vil for alltid være med dere…

Hver morgen våkner jeg opp med den samme følelsen, en følelse av takknemlighet som fyller hele meg.
Dagens første lysstråler smyger seg inn i et mørkt lite rom, en ny dag ligger der og venter på meg.
En ny dag med blanke ark, alt som skjedde i går er nå et tilbakelagt kapittel.

Det er en fin tanke syns jeg, en ny dag gir oss alle nye muligheter.
En ny sjanse til å rette opp feilene vi gjorde i går, en ny mulighet til å gjøre alt så mye bedre.
Før jeg ble syk dvelte jeg mye mer over ting, jeg kverulerte mye over alle feil jeg hadde gjort “igår”. Men nå dveler jeg ikke lenger, fortid er fortid og alt som betyr noe er nåtid.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Når jeg tenker over min egen fortid så får jeg frysninger, hele livet har jeg følt at jeg har hatt oddsen imot meg.
Egentlig er det et mirakel at jeg har klart meg så bra som jeg har gjort, ja at jeg sitter her i det hele tatt. På den tiden så var det ingen som tilbydde meg profesjonell hjelp, alle traumer måtte jeg takle på egenhånd.

Likevel er jeg takknemlig, for på tross av all motgang så har jeg lært mye om meg selv. Jeg har erfart hvor sterk psyken min er, og jeg har fått føle på hvor mye vi mennesker klarer bare man vil det nok.
Jeg har alltid spøkt med at jeg har fått ALS for en grunn, jeg har fått ALS fordi jeg takler det. Men jeg tror jeg kan takke fortiden min for det, all motgangen har formet meg som menneske.

Ja jeg kan føle på urettferdighet noen ganger, for det må da finnes grenser for hva et menneske må gå igjennom.
Men den tanken tar jeg aldri til meg, for på tross av all så har jeg hatt et godt liv. Jeg har fått fire nydelige barn, og etter mye sorg i kjærligheten traff jeg omsider en fantastisk mann.

Derfor kan jeg ikke føle på noe annet enn takknemlighet, livets reise har vært tøff men fin.
Hver dag opplever jeg nye gleder, små nesten ubetydelige hendelser som setter livet i perspektiv. Så idag skal jeg smile mye, for jeg har fått en ny dag full av nye muligheter…

Hver dag prøver jeg å skrive litt på boka mi, men for første gang siden jeg begynte opplever jeg at motivasjonen daler.
Dessuten er det noe helt annet å skrive en bok om livet enn innlegg på bloggen, for nå kommer alle mine sårbare sider frem i lyset. For hver side jeg skriver mister jeg et lag, jeg føler meg som en løk som blir ribbet for alle lag.
Fortiden min har innhentet meg igjen, hendelser jeg har fortrengt kommer nå frem igjen.

Enkelte kvelder har jeg hvert helt utmattet, jeg har følt meg som et følelsesmessig vrak. Det er først nå jeg virkelig føler på at jeg burde ha fått hjelp til å bearbeide følelser og tanker jeg hadde på den tiden, men på den tiden var det ingen som tilbød meg profesjonell hjelp. Den eneste jeg hadde var Presten, og jeg husker hvordan jeg bombaderte han med min vrede mot Gud.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Egentlig vil jeg bare bli ferdig med dette prosjektet, samtidig er det en del av meg som vil bare fortsette til evig tid. Jeg syns det er litt skummelt, legge hele livet mitt ut i en bok. Likevel er håpet at ordene mine kan være til hjelp, om min livshistorie kan hjelpe en person så skal jeg være fornøyd.
Det går litt sakte for tiden, men det kan jeg takke meg selv for. Alle som kjenner meg vet at jeg er en perfeksjonist, det skal mye til før jeg blir fornøyd med eget arbeid.

Ute snør det enda, vinteren er tydeligvis kommet tilbake i Bergen by.
Men snø er tusen ganger bedre enn regn, det er mye gøyere å renne på akebrett enn å hoppe i søledammer. Ja det er ihvertfall min mening, men dersom du spør en liten gutt så ville nok han sagt ja takk til begge deler.
Jeg sitter nemlig med hjertet i halsen her for tiden, for han har nå funnet en spennende hobby utendørs. Jeg ser han fra stuevinduet, hvordan han tar løpefart for å hoppe over bekken.

En liten gutt har arvet min energi, og nå tar han ut energien sin med å hoppe over en bekk med mye vann i. Så hver gang han løper ut lukker jeg øynene, og jeg kjenner at jeg er blitt for gammel for den type spenning.
Svar på tiltale får jeg også, for når jeg påpekte at det kunne være farlig så fikk jeg høre det. “Og det sier du mamma, som flyr paragliding hver sommer”. 
En liten gutt setter sin mor på plass, det er vel ikke lenge til han også vil være med å fly i luften.

Hadde jeg vært frisk selv så hadde jeg nok ikke reagert så mye, da hadde jeg mest sannsynlig hoppet med han over bekken.
Men nå sitter jeg her helt hjelpeløs, jeg kan ikke gripe inn dersom det skjer noe. Den følelsen er grusom, jeg blir helt nummen når jeg ser han slår seg. Det er den verste følelsen for en mor, å vite at uansett hvor mye jeg vil så kan jeg ikke beskytte han…

Jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke lenger, i over to år nå har jeg gjort alt for å ikke bli syk. Hver dag ser jeg skyhøye smittetall, og selv om de fleste får milde symptomer så hjelper ikke det meg.
Viruset kommer bare nærmere og nærmere, jeg bare venter på at vi også skal få det i hus.

Hver gang Norge slipper opp strammer jeg inn, jeg har nemlig et håp om å igjen få oppleve en ny vår.
For å være ærlig så må jeg innrømme at jeg er drittlei hele viruset, spesielt når jeg tenker på hvor mye det begrenser livet mitt.
Jeg klarer ikke være glad over disse lettelsene, for jeg er en av de som kan bli alvorlig syk av covid.

Jeg skjønner at før eller siden så må livet vende tilbake til normalen, men på mange måter blir mitt liv stående på stedet hvil.
Uansett om Norge åpner opp så vil jeg fortsatt være en av de, en av mange som har en alvorlig sykdom som kan bety slutten dersom covid rammer.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Livet innenfor fire vegger føles noen ganger veldig ensomt, for mens andre skåler over en lettere hverdag sitter jeg hjemme.
Både gubben og barna tar alle forhåndsregler, for det siste de vil er å påføre meg noe. De er faktisk mer engstelig enn meg, de siste dagene har jeg nemlig følt på en ny følelse. En følelse av likegyldighet, jeg skal tross alt dø likevel.

Selvfølgelig vil jeg være her lengst mulig, men som om ikke ALS var nok så fikk vi et virus på toppen av det hele.
Livet skal likevel leves, vi har vel alle lært å leve på en ny måte.
Nå gleder jeg meg bare til våren kommer, da skal jeg sitte ute hele dagen…