MAMMA PÅ HJUL

Jeg turte knapt åpne øynene mine i dag når jeg våknet , helt siden gubben hintet om spabehandling i går så har jeg prøvd å forberede meg.

Min gode venninne ble sittende i sofaen med et flakkende blikk når gubben varslet om det som skulle komme, vi visste begge hva som ventet denne lørdagen.

Jeg tror hun håpte på at vi var ferdig når hun omsider sto opp, men det tok ikke lang tid før hun skjønte at her var det bare å søke dekning.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For når en velkjent buldring tok over huset kunne jeg høre hvordan min venninne stille listet seg ut på kjøkkenet, et godstog ver på vei så her var det bare å komme seg unna.

Buldringen kom nærmere og nærmere , og når skyvedøren gikk opp med et smell så kjente jeg at kroppen min gikk helt i lås.

Hårene på armene reiste seg som på et piggsvin , og jeg kunne kjenne hvordan brystvortene mine igjen krympet seg til det usynlige.

Men nå var det ingen vei utenom , det var tid for ukens dusj!!

Dyna ble revet av som et plaster på sår hud , putene jeg bruker som støtte fløy nå plutselig rundt i rommet.

Før jeg rakk og tenke en eneste tanke grep to arbeidshender tak i meg , men i det han skulle rive meg opp av senga så kjente han også det , kroppen min var stiv av skrekk.

“Ka i svarte e det du hold på me, du e jo stiv som en stokk”

Men gubben hadde ikke tenkt å la det hindre han , den stive stokken (altså meg) ble som vanlig kastet over skuldrene på en finnmarking.

Problemene begynte allerede når han kom inn på badet , hvordan i huleste skulle han få kjerringa ned i dusjstolen??

For der sto jeg rett opp og ned på gulvet , jeg følte meg som en av de tømmerstokkene gubben hadde hentet fra skogen og som nå skulle ende sine dager i en velbrukt vedkløyver.

Gubben satte meg inntil veggen mens han fant frem dusjstolen , glosene haglet mens han brukte all sin makt på å få en stakkars dusjstol i rett stilling.

Plutselig snudde gubben seg mot meg og stirret meg i senk , både jeg og kroppen min skjønte hva det betydde.

Så når en gubbe grep tak i meg gikk kroppen rett over i et annet modus , jeg kunne kjenne hvordan beina mine bare sank sammen under meg.

Bakdelen min ble igjen tredd nedpå dusjstolens eneste hull , så fort at jeg er sikker på at begge r#v skinkene forsvant under meg.

Det klirret i dusjveggen allerede før jeg hadde blitt trillet inn , selv en glassvegg skalv som et aspeløv over det som nå ventet.

Jeg var ikke før kommet på plass når den første iskalde vannstrålen traff meg , på nytt gikk hele kroppen i sjokk.

“Det e jo hundre såpeflasker her inne” ropte gubben mens han prøvde å finne frem til shampo og balsam flaska , og igjen bannet han over at skriften på flaskene var på engelsk.

Jeg satt bare og håpet på at han husket hva balsam var på engelsk , for jeg klarte ikke få frem et eneste ord.

For igjen hadde ansiktsmuskulaturen stivnet fast , og igjen må jeg bare referere til et kjent Munch maleri.

Men når gubben like etter grep intimsåpa fikk jeg panikk , den var nemlig ikke tiltenkt hårdotten på topplokket.

Like etter kunne jeg konstantere at vaskehallen var åpnet , både jeg og gubben forsvant inn i et såpeboble hav.

Igjen innså jeg at nye dusjsåper måtte skrives på handlelisten , uansett hvor store flaskene er så er de alltid tom når gubben er ferdig.

Kjerringa til gubben skal nemlig glinse som en nypolert  bil når han var  ferdig , her skulle alt av smuss og døde hudceller bort.

Like fort som spa behandlingen begynte var den over , og jeg kom ut av dusjen med et hudlag mindre.

Godt fornøyd med egen innsats  grep gubben tak i den minste vaskekluten han kunne finne , kjerringa skulle tørkes.

Før jeg visste ordet av det var jeg igjen plassert i godstolen , men det gikk noen minutter før jeg turte og åpne øynene.

Etter ett par raske blikk kunne jeg konstantere at alle lemmer fortsatt var inntakt , klærne husker jeg ikke hvordan kom på.

Så nå sitter jeg her med nyvasket hår og kropp, gubben har gjort kjerringa klar til 17 Mai…

Det har gått i ett hele uken, og i dag hadde jeg egentlig planer om å slappe av.
Men klokken 08.00 ble jeg vekket opp av en velkjent lyd, en mail tikket inn på morgenkvisten. Og når jeg åpnet den skjønte jeg at jeg hadde gått glipp av noe, en melding ble starten på det som skulle bli en travel fredag.

En leser påsto at hun hadde sendt meg en Messenger melding for en stund siden som aldri hadde blitt sett av meg, vedkommende ville gjerne kjøpe boken min. Hadde jeg kunne klødd meg i hode der jeg lå så hadde jeg gjort det, for jeg var helt sikker på at jeg hadde fått med meg alle meldingene.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det var da jeg begynte å lete, og det første stedet jeg sjekket var min private Messenger innboks. Jeg scrollet gjennom alle meldingene uten å finne noen ting, alle som hadde sendt meg melding hadde fått svar. Men jeg fant ingenting fra hun som påsto at hun hadde sendt meg melding, hadde hun kanskje sendt den til feil person?

Plutselig kom jeg på det, kanskje jeg hadde fått en meldingsforespørsel som jeg hadde gått glipp av. Men når det ikke var noe der heller var jeg i ferd med å gi opp, det eneste jeg ikke hadde sjekket var spam boksen, men jeg var helt sikker på at jeg ikke ville finne noe der. For i motsetning til mailen så må jeg selv merke de meldingene jeg ser på som spam i Messenger, sånn har det ihvertfall vært tidligere.

Derfor fikk jeg litt sjokk når jeg åpnet spam boksen, for der lå det ikke bare en melding men TI!!!! Jeg ble målløs der jeg lå i senga, og det var da jeg skjønte at denne fredagen kom til å bli travel. For det var ikke bare disse meldingene som jeg måtte svare på, jeg hadde noen fra før av også. Jeg ble liggende i senga og smile for meg selv, for dette hadde vært en perfekt uke. Og nå lå alt tilrette for at denne fredagen også skulle bli perfekt.

Jeg elsker nemlig å ha det travelt, nå har jeg i det minste noe å gjøre på. Så dere må bare fortsette med å kjøpe bøker, jeg gruer meg allerede til boksalget er over.
Vi får håpe været snart letter så jeg kan komme meg ut igjen, så jeg kan fortsette med hageprosjektet mitt. Besøk fikk jeg også idag, en god venninne som alltid stiller opp. Med seg hadde hun en selvdyrket blodbeger, og den ble et symbol på vårt vennskap i dag. Etter måneder med godt stell spirer den nå vakkert frem, akkurat som et vennskap er.
Så denne helgen tror jeg blir god, for med gode venner i nærheten blir livet så mye lettere å takle….

Ja jeg sikter til det alle prater om for tiden, en ryggsekk har skapt splittelse hos folket.
En skolesekk med regnbuens farger har ført til fordømmelse, og det var det som medførte til at jeg ble en smule oppgitt. Oppgitt var nok mildt sagt, jeg ble faktisk rystet. For hva er det enkelte tenker med? Skjønner de ikke at den eneste parten dette går utover er barna.

Det første jeg tenkte når jeg så den skolesekken var “ååå så fin den var”, regnbuens farger ville nok glede våre små. Jeg ser bare hvor glad vår lille gutt blir, hver gang det dukker opp en vakker regnbue på himmelen. Det finnes ikke en eneste tanke hos våre små at dette dreier seg om noe annet, de vakre fargene er alt de ser.

Ikke skjønner jeg hvorfor KRF reagerer så voldsomt heller, for er ikke regnbuen et bibelsk symbol? Nå dro jeg den litt langt, likevel er det noe i det. Men alt de ser er fordømmelse, og raser ut mot noe som egentlig burde blitt sett på som noe fint. Mangfold er viktig, og det er noe vi bør lære barna våre. Uansett utseende eller legning så er vi alle barn av regnbuen, og det er ingenting upolitisk korrekt ved det.
Og når enkelte foreldre går åpenlyst ut og sier at de nekter sine barn å bære denne ryggsekken da brister hjertet mitt, de drar sine barn inn i deres egen fordømmelse.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Nå er det på tide at vi foreldre går i seg selv, og tenker over hva slags budskap vi sender ut. Vi har så mye å lære av våre små, måten de behandler andre på uten fordømmelse er noe vi alle bør ta til oss.
Jeg håper av hele mitt hjerte at barna våre slipper å bli en del av et politisk spill, og jeg håper enkelte foreldre biter i seg sin egen fordømmelse. For våre barn fortjener så mye mye mer, de fortjener å vokse opp i en verden der mangfold blir akseptert….

Ja så kom regnet tilbake, og det i bøtter og spann. Det er lenge siden jeg har våknet opp av tromming på vinduet mitt, men det gjorde jeg altså i dag.
Det var ikke akkurat en hyggelig lyd å våkne opp til, og det første jeg tenkte i morges var at jeg håpte langtidsvarselet ville stemme.

Det er nemlig meldt bedre vær fra lørdag av, og det lover bra for 17 Mai.
Vi har egentlig vært heldig de siste årene, solen har dukket opp på nasjonaldagen de siste tre årene. Håpet er at vi får fint vær i år også, 17 Mai feiringen blir ikke helt den samme dersom det bøtter ned ute.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I dag har jeg bare tatt livet med ro, når det regner kattunger ute er det ikke mye fristende å gå ut. Men selv om været ser lovende ut denne helgen så har jeg likevel noe å glede meg til, jeg får nemlig besøk i morgen.
Min kjære gode venninne kommer på besøk, og hun skal bli hos oss hele helgen.
Det passer perfekt, for denne helgen er det jo Eurovision finale på lørdag.

En super oppladning til 17 Mai, og en grunn til å feire litt. Etter to år med nedstenging trenger vi vel alle et pusterom, og hva er vel bedre enn en musikk konkurranse?
Jeg skal egentlig være glad når 17 Mai er over, for da får jeg kanskje se min datter litt mer. Det er ingen tvil om at det er travelt å være russ, kanskje spesielt i år.
For i fjor ble russetiden avlyst, og det virker som om årets russ har bestemt seg for å feste dobbelt i år. Men så langt har det gått knirkefritt for seg, nå håper jeg bare helgen går greit også.

I dag måtte jeg sende gubben ut når han kom hjem, jeg måtte få han til å ta bilder av blomstene mine. Jeg har ikke sett de på noen dager nå, og jeg var så spent på om de hadde vokst noe mer. Og det hadde de, så på søndag skal de henges opp..
Nå ligger alt tilrette for en fin feiring, flagget til flaggstangen er vasket og perlepynten vi lagde i fjor er hentet opp fra kjelleren. Det eneste som gjenstår nå er å finne frem finklærne, spørsmålet er bare om jeg finner noe å ha på meg. Jeg har jo krympet litt i løpet av det siste året, jeg lurer på om jeg må stjele noe fra min datter i år…

Jeg hadde knapt nok rukket å stå opp i går før kaoset brøt løs, jeg skjønte ingenting når ytterdøren plutselig gikk opp med et smell.
Heseblesende kom han inn i stuen, med et blikk som oste panikk.
Min nest eldste sønn kom nemlig hjem på tirsdag, han hadde en tannlege time som han måtte på. Han hoppet i bilen i går morges og dro avgårde, men på vei hjem igjen fikk han uventede problemer.

Vi bor nemlig oppe på et fjell, og alle som besøker oss kommenterer bakken opp til nabolaget. Den er veldig smal, det er bare plass til en bil om gangen der. Men den er ikke bare smal, det er noe helt annet folk reagerer på. For når du skal besøke oss så må du forberede deg på å ligge i bilen opp bakken, den er nemlig veldig bratt.
Med en stigningsprosent på godt over 20% ville nok bakken vår aldri blitt godkjent i dag, perfekt for å trene i men ikke fullt så perfekt for å kjøre i.

For oss som er vant til den bratte bakken er den blitt en vane, møter vi en bil rygger vi bare. Men det er ikke akkurat enkelt, spesielt ikke når man nylig har fått sertikatet.
Det var nettopp det som skjedde i går, guttungen møtte en bil midt i bakken og dermed ble han tvunget til å rygge. Stresset medførte til at han havnet litt utenfor veien, og der sto han bom fast.

Assistenten løp på dør for å se om hun klarte å dra han opp med hennes bil, men det var nytteløst. Heldigvis har vi fantastiske naboer som alltid stiller opp uansett hva, og i går var intet unntak. Tre naboer stilte opp med en gang, og takket være en ung gutt med en firhjuling fikk de til slutt dratt bilen opp på veien igjen.
Det var en lykkelig gutt som omsider kom hjem igjen, og jeg tror det blir en stund til han prøver å rygge ned den bakken igjen.

Vi er veldig heldig som har sånne flotte naboer rundt oss, som alltid stiller opp uansett hva det gjelder. Jeg er så glad for at jeg valgte dette huset her for ti år siden, jeg har ikke angret en dag på det valget.
De har virkelig hjulpet oss med mye, ja til og med når vi måtte bygge om huset og utendørs partiet stilte de opp. En ting er ihvertfall sikkert, vi bor i verdens beste nabolag….

Rundt et lite fuglehus yrer det av liv, rett utenfor et lite vindu ser jeg livet spire opp på ny. Jeg ser skyene som hastig farer avsted, i takt med storbyens pulserende klokke.
Men inni en liten stue står tiden stille, stillheten fyller et lite rom.

 

Så stille at tankene kan høres, små indre tanker som stadig skifter kurs.
Noen ganger blir de overdøvende, små tanker tar over alt.
Stille prøver jeg å trekke pusten, men det er som om rommet er fri for luft.
Gjennom et lite vindu ser jeg livet, men inne i en liten stue kommer døden krypende.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

 

Jeg kan føle hvordan mine indre demoner river og sliter i meg, ute er det vindstille men inni meg blåser det opp til storm.
Enkelte ganger har jeg bare lyst til å forsvinne, ja noen ganger virker selv døden befriende. Livet utenfor et lite vindu virker med ett så uoppnåelig på slike dager, som om det ikke er plass til meg lenger.

 

Men så blir stillheten brått brutt, et lite hus våkner til liv igjen.
Jeg ser alle mine kjære sittende rundt bordet, latteren over dagens mange hendelser fester seg i fire vegger. Fra en stol ser jeg de, og selv om de sitter i samme rom så får jeg en følelse av å være utenfor. Jeg står på utsiden og ser inn på de, helt stille blir jeg sittende å studere de.

 

Samtalen flyter lett rundt bordet, dagens hendelser har vært mange.
Men for meg har tiden stått stille, dagene flyter over i hverandre.
Det er da jeg føler på det som mest, ensomheten over livet vender tilbake.
En ensomhet ingen helt forstår, men som mange likevel føler på.
Fra et lite vindu ser jeg livet fare forbi, men inne i en liten stue står tiden stille…

Reklame | Bok av Vivian Brosvik

I dag var det bare å brette opp armene, for vi hadde bøker som skulle sendes.
Heldigvis hadde jeg to assistenter på jobb i dag, og det kom godt med denne tirsdagen. For når 80 konvulutter skal skrives på sier det seg selv at det kan bli litt mye for en person, skrivekrampe kunne lett oppstå.
Assistentene har virkelig jobbet på spreng i dag, uten dem hadde dette aldri gått.

Så idag ble de første 80 bøkene sendt ut, det var en befrielse å komme i gang med dette store utsendelsesprosjektet, nå håper jeg bare alle kommer frem.
Jeg hadde satt pris på en melding dersom det dukker opp en bok hos en av dere, så kan jeg få litt ro i hjertet. Hele stuen så ut som et postkontor i dag, det var konvulutter overalt. Jeg tror assistentene var rimelig lettet når de endelig kunne sende de første bøkene avgårde, for nå var vi godt over halveis.

Jeg derimot kunne ikke bidra med så mye i dag, men jeg har i det minste fått svart på alle henvendelsene. Og det har vært litt av en jobb, spesielt når tallet på henvendelser bikker 100. Samtidig har det vært så kjekt å skrive med dere, jeg har lært mange av dere bedre å kjenne.

Jeg burde egentlig smile fra øre til øre her jeg sitter, for jeg har solgt bøker over all forventning. Aldri hadde jeg sett for meg at 100 bøker skulle gå så fort, egentlig burde jeg sprettet champagnen.  Men jeg sitter her med en liten skuffelse, over alle de som ikke har gratulert meg. Kjøpe boken er ikke så nøye, men en gratulasjon hadde vært kjekt å få fra alle de som faktisk kjenner meg.

Etter seks år med denne sykdommen så burde jeg egentlig blitt vant til det, for jeg har jaggu mistet mange opp igjennom årene. Men det gjør vondt når de man tror støtter deg melder seg ut, og det merker jeg igjen nå.
Jeg prøver selvfølgelig å ikke bry meg, men det er forferdelig vanskelig.
Likevel er jeg så glad for alle meldinger jeg har fått så langt, de hjelper virkelig på.

Uansett så skal jeg nok sprette champagnen, men det får vente til 17 Mai.
Den dagen skal jeg virkelig feire, for jeg vet at det ikke er en selvfølge at jeg fremdeles er her. Det fikk jeg en påminnelse om igår, da gikk en ung dame bort i denne drittsykdommen. Livet er ingen selvfølge, det har jeg virkelig fått erfare…

PS: Vil du kjøpe boken min? Send meg en mail på [email protected]

Reklame | Nydalen Bokstue

For en uker side reklamerte jeg for Nydalen Bokstue, et fantastisk nettsted som selger brukte bøker. Minstemann er veldig fornøyd med mor sitt valg av bøker, lesestunden med far er høydepunktet hver kveld.

Gudene skal vite at jeg savner den tiden, jeg vet ikke hvem som satte mest pris på disse kveldsstundene, meg eller barna. Det var først når jeg ble syk at jeg forsto hvor mye disse små stundene betyr, jeg skulle gitt mye for å oppleve de små minuttene igjen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Nå har jeg vært så heldig å få gi en av dere denne muligheten, en lesestund alene eller sammen med dine kjære.
Nydalen Bokstue er så gavmilde at de gir bort et gavekort på hele 1000 kroner til en av mine lesere, og her er det mye å velge i mellom.

Kategoriene er mange, alt i fra antikviteter til romaner av alle slag.
Kvaliteten er det heller ingenting å si på, man kan ikke se at disse bøkene har vært brukt. Fra jeg bestilte gikk det bare fire dager før jeg fikk hentemelding, så dette var raskt levert.

Nå ønsker jeg bare svar på et spørsmål, svarer dere så er dere automatisk med i trekningen om et gavekort på 1000 kroner. Nå har dere sjansen til å øke boksamlingen deres, så her er det bare å hive seg med.

Spørsmål: Hva var tittelen på den siste boken dere leste?  Og hva handlet den om??

Dere har til og med torsdag til å svare, på fredag trekker jeg en heldig vinner….

Ja jeg er nærmest blitt besatt av et lite fuglehus ute på verandaen, i løpet av disse ukene har jeg blitt ekspert på fugletyper. Hver gang det dukker opp en ny fugl med fuglehuset må jeg inn på datamaskinen for å google, og jeg har lært mye om fugler den siste tiden. Men jeg er ikke den eneste som syns det er kjekt med disse småfuglene, en hardbarka finnmarking er også engasjert.

Hver kveld går han ut på verandaen for å sjekke om de har mat, og dersom vi er tom for fuglemat er han snar med å gå på butikken.
Selvfølgelig vil han aldri innrømme det, men gubben er like engasjert som meg.
Men når han kom hjem i dag fikk jeg høre det, for i dag trodde han at det hadde rabla for kjerringa. Under ligger samtalen som fikk gubben til å lure på om kjerringa var vel bevart.

“Det er tomt for mat i fuglehuset, du må fylle på”

“Kordan i huleste går det an? Æ fylte jo på for to dager siden”

“Ja det er nå tomt, bare se selv”

Lettere oppgitt gikk gubben ut på verandaen for å se, og joda kjerringa hadde rett hun. Forvirret ble han stående og stirre på meg, og i det jeg møtte blikket hans viste jeg hva det neste spørsmålet ville bli.

“Men kordan kunne du vite det? Har du begynt å gå igjen eller noe?”

“Nei fuglene sa det”

Akkurat i det jeg sa den siste setningen skjønte jeg at ordene mine ville vekke oppsikt, men faktum var at det var fuglene som hadde gitt meg beskjed.
To ganger har jeg opplevd det nå, og det har alltid skjedd når fuglehuset er tomt for mat. En liten dompap har virkelig bevist at fugler er noen smartinger, for når han oppdager at det er tomt for mat i fuglehuset så flyr han bort til vinduet og pikker på det med det lille nebbet sitt.

Selvfølgelig fortalte jeg dette til gubben, men det førte bare til at han ble mer overbevist om at kjerringa var blitt gal. Trusler om tvangsinnleggelse fylte huset, for denne gangen hadde kjerringa dratt det for langt.
Hele historien min medførte til at gubben glemte å fylle på fuglehuset, og når han la seg ned på sofaen for å ta sin daglige ettermiddagshvil fikk han seg en overraskelse.

For akkurat i det gubben hadde inntatt horisontalen skjedde det igjen, små pikkelyder fikk gubben til å bråvåkne. Og der var han igjen, rett utenfor vinduet satt han med det lille nebbet sitt og pikket på ruten.
“Ka fa#n” hørte jeg fra sofaen, helt sjokkert ble gubben sittende å klø seg i hodet.
Jeg derimot begynte å le, og takket høyere makter for at jeg hadde blitt frikjent fra kokostempelet. Bilde klarte gubben også å ta, for dette kom ingen til å tro på uten bevis. Så nå sitter kjerringa her godt fornøyd, gubben derimot  har enda ikke kommet over sjokket….

Under TVen lå telefonen min, og fra stolen hørte jeg hvordan det tok av.
På sofaen lå gubben, en mann som sjelden lar seg berøre.
Men lydene fra en liten telefon fikk gubben til å reagere, og hvert 5 minutt reiste han seg opp fra sofaen for å sjekke. Synet av han med telefonen min i hånda var bevis nok, jeg hadde klart det.

Jeg hadde klart å engasjere en finnmarking, han som sjelden lar seg berøre.
Men det rare var at jeg ikke følte noe, jeg satt der i en stol og studerte han der han ivrig gikk igjennom telefonen min, men selv følte jeg meg helt tom.
De siste dagene hadde jeg prøvd å kjenne etter, men ingenting skjedde. Jeg følte meg nummen på et vis, som en kald liten gråstein som ikke hadde noen betydning.

Tankene mine var helt andre steder når gubben satte seg i sofaen ved min side, og uten at jeg la merke til det ble han sittende og se på meg.
“Hvor er du kjæren” hørte jeg plutselig ved min side, en varm kjærlig hånd la seg over min.  Jeg snudde på hode og stirret plutselig inn i øynene på mannen i mitt hjerte, den eneste mannen som kan lese meg som en åpen bok.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Igjen klarte han å sette ord på det jeg følte, og det før jeg skjønte det selv.
For når mannen ved min side sa med kjærlig stemme “du har lov til å være stolt kjære” slo det meg, han hadde rett. Det var som å slå på en bryter, reaksjonen jeg hadde ventet på kom nå flommende ut. Jeg gikk fra å føle meg som et tomt glass til overfylt på et lite sekund, en setning var nok til å sette alle mine følelser i sving.

For i seks år har jeg hatt styggen på ryggen, en stemme som stadig forteller meg hvor ubrukelig jeg er. Noen ganger klarer jeg å stenge den ute, men noen ganger blir den så overdøvende at jeg knapt får puste. Med en kropp som sakte visner bort under meg har jeg virkelig fått føle på det, følelsen av å ikke strekke til blir altoppslukende.
De gangene jeg føler på det som mest er når jeg prøver å få oppmerksomhet, men det er ikke alltid enkelt når man har en svak stemme som lett lar seg overdøve.

Så i går kom alt ut, styggen på ryggen druknet i ordene til min mann.
Min mann, han som kjenner meg bedre enn meg selv noen ganger.
Han så det jeg ikke så, men når jeg hørte ordene hans falt alle brikkene på plass.
Med kjærlighet i øynene hans så han på meg, og ut i fra munnen hans kom de ordene som jeg trengte å høre mest av alt
“Du har lov til å være stolt kjære” hørte jeg ved min side, og i det øyeblikket forsvant styggen på ryggen….