Noen ganger lyser det bare ut av han, han trenger ikke si et eneste ord. Den siste uken har vært tung for en finnmarking, og det er da jeg føler på det som mest. Sorgen over å ikke kunne hjelpe til legger seg som en kald klo over mitt bryst, og det er da fire vegger føles klaustrofobisk.
Det verste med denne sykdommen er å se hvordan mine kjære sliter, helt hjelpeløs sitter jeg der uten å kunne gjøre noe som helst. I syv år har vi levd med døden på skuldrene, men det er mine kjære som bærer på den tyngste byrden. For det er de som må leve videre med sorgen etter jeg er borte, og det er den redselen jeg ser i øynene på mine kjære hvor eneste dag.
Jeg skulle ønske at jeg kunne bære den byrden for dem, ta den med meg i graven slik at mine kjære kunne blitt satt fri. Men livet er dessverre ikke sånn, sorg og gleder er en del av livet. Noen ganger kan jeg forstå de menneskene som velger å leve livet alene, for det er ingenting som er mer smertefullt enn å se dine kjære lide. Enda mer smertefullt er det når du ikke kan gjøre noe for å lindre smerten deres, det eneste du vet er at det er deg selv som er årsaken til deres smerte.
Deres smerte er min smerte, det er deres redsel for fremtiden som gjør min redsel større. Sorgen blir dobbelt så stor når man har noen å dele den med, men det gjør også gledene. Og det er nettopp det som gjør at vi holder ut, alle de små gledene ved livet gjør alt verdt det. For selv om sorgen er stor så er gledene større, og hver kveld takker jeg høyere makter for at jeg har noen å dele de med…
Noen ganger må jeg bare knipe meg selv i armen, eller i det minste be gubben om å gjøre det. Tenk at jeg sitter her etter syv år med ALS og fortsatt kan være spontan, jeg kan bare sette meg i rullestolen og dra avgårde. For tre år siden så det mørkt ut, jeg husker hvordan jeg lå i sykehus sengen og forberedte meg på et liv lenket til respirator. Men her sitter jeg tre år etterpå med to skrøpeligere men enda velfungerende lunger.
Det må jo utnyttes så lenge jeg kan, spesielt når gubben får seg en uventet fridag. Og når vi i tillegg våknet opp til nok en sommerdag var det gjort, i går fikk vi endelig gjort det vi egentlig skulle gjøre forrige helg. Dessverre satte regnet en stopper for planene våre forrige helg, men i går lå alt til rette for en dag på fjellet. Nå skulle vi endelig komme oss opp på Fløyen igjen, ni år har det faktisk gått siden sist vi var der.
En liten gutt var i fyr og flamme i går, allerede klokken 0545 sto han ved sengekanten min og lurte på om jeg var klar. Men en liten gutt måtte smøre seg med tålmodighet noen timer til, først klokken 12 var vi klar for å sette avgårde. Første stopp ble hos mine foreldre, de ville gjerne bli med oss på tur. Så med bilen full satte vi kursen mot byen, neste stopp var Fløybanen.
Men i går fikk jeg meg en påminnelse om hvorfor jeg aldri drar til byen lenger, for Bergen by er ikke rullestolvennlig i det hele tatt. Jeg syns faktisk det var verre enn noengang, ikke nok med at alle gatene er belagt med brostein, i tillegg var det bratte fortauskanter og humper overalt i veibanen. Vi måtte i tillegg parkere et stykke unna, og med et yrende folkeliv var det nesten umulig å komme seg frem.
Etter noe som virket som en evighet kom vi oss til slutt frem, endelig kunne vi sette kursen mot toppen. Det ble en spektakulær tur med banen, en liten gutt hylte frydefullt hele veien. “Jeg tør ikke se ned mamma, jeg tror jeg har høydeskrekk”. Selv nøt jeg hvert sekund, alt jeg tenkte på var hvor lyst jeg hadde til å fly paraglider igjen.
Turen med banen var over på et blunk, og i det vi kom ut ble en liten gutt helt ellevill. “Se så høyt vi er oppe mamma, nå er du endelig på fjellet igjen”. Ordene til en liten gutt ga meg tårer i øynene, for han vet hvor mye jeg likte å gå i fjellet når jeg var frisk. Men så fikk en liten gutt øye på lekeplassen og da var det gjort, mor ble kommandert til å bli med.
Selvfølgelig ble jeg med, men det viste seg at jeg egentlig skulle ha holdt meg i ro. Jeg så jo at det var grus der, men det gikk så greit i begynnelsen der at jeg tok sjansen. Det skulle jeg ikke ha gjort, og i det jeg innså at jeg satt fast var det for sent. Det var da jeg lukket øynene bak solbrillene og ba en stille bønn, for bak meg hørte jeg de tunge skrittene til gubben!
“Kor i hæl#ete e det du har tenkt dæ” brølte gubben bak meg, “har du planer om å grave dæ ne te Kina kanskje”? Helt stille satt jeg i rullestolen når gubben slepte meg opp fra hullet jeg hadde gravd meg ned i, glosene til gubben ga ekko mellom syv fjell.
Heldigvis gikk resten av fjellturen problemfritt unna, hele tre timer ble vi der oppe. Vet fornøyd med dagens utflukt satte vi kursen ned mot byen igjen, og vel nede angret jeg på valg av parkering. Ikke at vi hadde så mye valg akkurat, vi skal vel egentlig bare være glad for at vi fant en ledig handikap parkering i det hele tatt. Men selvfølgelig bestemte gubben seg for å ta en helt annen vei tilbake til bilen, istedenfor å gå den samme veien som jeg nå hadde noenlunde kontroll på så gikk han i motsatt retning. Det hele endte med at jeg måtte ned en altfor bratt gate som var full i hindringer, jeg måtte til slutt melde pass og overlate styringen til gubben.
Og nå var det jeg som spydde ut gloser, med krampe i både rygg og nakke var truslene om søksmål mange mot Bergen kommune, Snakke om å diskriminere sine egne innbyggere, jeg skulle med glede ha stroppet fast alle politikerne i denne byen i hver sin rullestol. Hodet skulle også blitt låst fast slik at de ikke kunne snu seg, først da ville de ha fått et lite innblikk i hvordan jeg har det. Jeg kjenner det enda i nakken i dag, og dessverre blir det nok en stund til neste gang jeg våger meg til byen. Jeg trenger noen heftige terrenghjul på rullestolen til neste gang tror jeg, for de gatene her i Bergen tar fullstendig knekken på meg…
Jeg kjente det med engang jeg våknet i går, tropevarmen hadde lagt seg over Bergen by. Jo da jeg elsker varme, men selv jeg sliter når det blir så høye temperaturer som det var i går. Det er så lett og bli dehydrert på slike dager, så her bøtter jeg innpå med væske for tiden. Men i går fikk jeg ikke tid til å sitte hjemme på tanking, for jeg og min sønn hadde lagt planer for dagen.
Foto: Eivind Senneset
Ikea var gårsdagens store mål, et kjøpesenter som jeg både elsker og hater. Men akkurat der tror jeg ikke jeg er alene, jeg vet i det minste om en som var glad for at han slapp å være med. Gubben trakk et lettet sukk igår morges når jeg fortalte om mine planer, for Ikea for gubben er som å be om skilsmisse. Så når gubben dro lykkelig på jobb ble jeg liggende igjen å skrive handleliste, for av erfaring så vet jeg at det lønner seg når man skal dit.
I en uke nå har min sønn holdt på nede i kjelleren, han ville så gjerne gjøre noe med gangen som ligger i tilknytning til rommet hans. Han har nemlig en liten bod i gangen som har stått tom i mange år, og det var den min sønn ville gjøre noe med. Maling hadde vi fra før, men fargen måtte vi ta opp til diskusjon. For min sønn ville male det lille rommet svart, men det var jeg ikke helt med på. Men jeg kom til slutt frem til at det var nå tross alt hans rom, så han fikk lov til å bestemme farge selv.
Planen var at den lille boden skulle bli et tegnerom, min sønn har nemlig et talent som jeg ikke var klar over før i fjor. Det var i fjor høst han plutselig kom og viste meg noen av tegningene han hadde laget, og jeg ble så imponert over kreativiteten hans. Jeg er så glad for at han begynner å bli kjent med seg selv og alle sine kreative sider, for det har ikke vært så enkelt for han opp igjennom.
Livet blir så mye mer utfordrende når man har en diagnose, og spesielt når man ikke får hjelp av systemet. Gudene skal vite at jeg har klort på min andel dører opp igjennom oppveksten hans, først når han fylte 14 fikk vi hjelp. Heldigvis har han nå fått et system rundt seg, men den jobben han har gjort for å komme dit han er i dag er imponerende. Derfor blir jeg så glad for hver dag jeg får her på jord, for jeg vil så gjerne se hvor han ender opp.
Tegneveggen, jeg er imponert!
Så et Ikea besøk passet perfekt, jeg er bare glad for hver mulighet jeg får til å tilbringe tid sammen med mine barn. Og det ble litt av en shopping runde, takk og lov for at jeg har stor bil. For på gjenbruksstasjonen inne på Ikea fant min sønn alt han trengte, og i tillegg fikk jeg kjøpt inn alt jeg hadde skrevet ned. Så nå spørs det om jeg får min sønn ut av rommet med det første, for nå har tegneren flyttet inn på ny rommet….
Det er ingen tvil om at sommeren har kommet, det er varmere ute enn inne for tiden. Jeg husker godt den sommeren gubben tok meg på ordet, jeg var så lei av å ligge i en klam seng inne at jeg ba gubben hive meg ut. Som sagt som gjort, og den natten ute på verandaen glemmer jeg aldri. Det var en fantastisk opplevelse å våkne opp til en soloppgang, omringet av fuglekvitter fikk jeg meg en fantastisk morgenstund. Og de siste dagene har jeg tenkt på å gjøre det samme, kanskje sammen med en liten gutt.
Men det var ikke at jeg vurderer å flytte ut jeg skulle skrive om i dag, det var heller naturen som flytter inn som skulle være dagens tema. For de siste dagene har det vært så varmt ute at begge verandadørene har stått på vidt gap til langt på kveld, men i går skjedde det noe som fikk gubben til å lukke de for godt.
Freden var i ferd med å senke seg i går kveld, en liten gutt satt med spisebordet og nøt dagens siste måltid. Gubben lå rett ut på sofaen som vanlig, med mobilen i hendene befant han seg i en annen verden. Gjennom den åpne veranda døren kunne jeg se et yrende liv, vi hadde nettopp fyll opp fuglehuset med mat og nå var det kø utenfor. Det var da det skjedde, og det skjedde så fort at jeg knapt nok fikk det med meg.
For plutselig kom det en liten spurv flyvende inn døren, og brått ble det kaos i en liten stue. Gubben spratt opp av sofaen som en Gaselle, og like etter kom en liten gutt løpende. Men når gubben grep tak i teppet mitt og rev det av meg ble jeg dratt tilbake i tid, og når gubben igjen holdt opp teppet som skjold gikk tankene mine til dette innlegget.
Men denne gangen måtte gubben klare seg selv, kjerringa kunne ikke komme til unnsetning lenger. Nå er det faktisk gått en stund siden gubben har lirt av seg noen gloser, jeg har faktisk vært litt bekymret for en finnmarking. Jeg har lurt på om han led av solstikk, for han har virkelig vært stille de siste dagene. Men alt som skulle til var en liten fugl, og vips så fikk jeg gubben tilbake i form.
Til tross for at gubben sto som en statue og gjemte seg bak teppet var ikke det nok til å skremme en liten fugl ut, istedenfor gikk den vettskremt i hi bak potteplanten min. Lettere oppgitt ble jeg sittende og se på, her måtte noe gjøres fort. “Du kan ikke bare stå der” ropte jeg til gubben, “du må heller legge teppet over han og bære han forsiktig ut“. Om han hørte meg mellom alle glosene var heller usikkert, for gubben ble fortsatt stående i en dypfryst stilling på gulvet. Det eneste som beveget seg var kjeften, og det var ingenting forståelig som kom ut av den.
Først når en liten gutt grep tak i gubben og tilbydde seg å hjelpe ble det liv i gubben, han kunne jo ikke risikere at stoltheten fikk seg en ripe i lakken. Og plutselig var det hele over før jeg rakk å blunke, kun ved hjelp av en bevegelse klarte gubben å fange fuglen og slippe den fri. Lettet kunne jeg se at en lykkelig fugl igjen kunne fly av sted i ut i friheten, nå fortjente gubben litt skryt. Lite visste jeg at skrytet mitt skulle slå tilbake på meg, hadde jeg visst det så hadde jeg nok tenkt meg om. “Så flink du var kjære” utbrøt jeg med stolthet i stemmen, men ordene mine ble ikke helt mottatt på den måten jeg hadde sett for meg. For det var da gubben bråstoppet fremfor meg, og med et alvorlig blikk sa han, “du sier ikke det når jeg i morgen dauer av fugleinfluensa”!!!
Noen ganger må jeg bare ta meg selv i nakken, for til tross for at jeg er syk så er jeg også arbeidsleder. Det er en hårfin balanse å skille mellom de to rollene, spesielt når arbeidsplassen er i mitt eget hjem. I begynnelsen var det svært vanskelig, og jeg ble nødt til å svelge mange kameler raskere enn jeg klarte å takle. For i tillegg til å takle egne følelser så måtte jeg også klare å legge de til siden, og det var ikke alltid like enkelt.
Enkelte ganger følte jeg meg mer som en trykkoker enn et menneske, jeg holdt alt inne så lenge at jeg bare ventet på å gå i luften. Her om dagen deltok jeg på et arbeidslederkurs, og selv om jeg har deltatt før så var det første gangen at jeg følte meg forstått. Jeg kjente meg igjen i mange av erfaringene, og det var godt å føle på at jeg ikke var den eneste som satt med en haug med følelser rundt denne ordningen.
Etter fem år har jeg fått en del erfaring, nå vet jeg hvordan jeg skal fylle begge rollene. Men det jeg har savnet med denne ordningen er et kurs i hvordan man best kan takle denne overgangen. For det er ikke bare jeg som syns arbeidsleder rollen kan være utfordrende til tider, spesielt dersom man har en dårlig dag. Som leder i en bedrift kan man gå hjem etter endt arbeidstid og få et pusterom, den delen har ikke jeg. Jeg har bare tre timer på kvelden hvor jeg kan være helt meg selv, tre timer der jeg kan koble av.
Det er ingen tvil om at denne BPA ordningen gir meg frihet i hverdagen, og det er akkurat den friheten jeg kjempet så hardt for i fjor. Jeg har nå hatt mitt nye BPA firma i seks måneder, og først nå kan jeg si at jeg er i ferd med å få en solid ordning. For som arbeidsleder i en slik ordning føler man seg ofte veldig alene, så det betyr alt at man har et firma i ryggen som man faktisk forstår. Jeg har nå hatt BPA i en del år, men det er først nå at jeg føler at jeg ikke er alene.
Med mine tidligere firmaer har jeg følt meg totalt oversett, det eneste jeg hørte var at det var mitt ansvar å påse at ordningen fungerte. Det sier seg selv at når et firma er villig til å fraskrive seg alt ansvar og i tillegg legge all skyld over på en arbeidsleder så er det noe som er alvorlig galt, for selv om jeg har det største ansvaret så bør firmaet ta sin arbeidsgiver rolle på alvor.
Først nå etter fem år så føler jeg at alle brikkene er i ferd med å falle på plass, og det kan jeg takke Stendi for. Jeg har fått fantastiske assistenter som jeg stoler på, og som bare vil mitt beste. Jeg er så takknemlig for at jeg nå endelig har fått en BPA ordning som faktisk fungerer, jeg har klart å utrette mer på disse seks månedene med mitt nye firma enn jeg har gjort på fem år. Det viser bare hvor store forskjeller det er innenfor disse ulike firmaene, og det er vanskelig å finne ut hvilket firma som passer best for deg.
Men nå føler jeg endelig at jeg har truffet blink, og nå vet jeg også hva det vil si å ha et firma som faktisk strekker seg langt for å gi meg den støtten jeg trenger for å få denne ordningen til å fungere. Det har jeg savnet med mine tidligere firmaer, jeg følte de var mer opptatt av å redde sitt eget skinn enn å støtte meg og assistentene. Det er ingen tvil om at jeg har følt meg ensom i denne arbeidsleder rollen, men nå har jeg endelig fått et fått et firma som stiller opp, og det har alt og si….
I dag var planen klar, denne søndagen skulle tilbringes utendørs. Vi har egentlig hatt en strålende helg her på Vestlandet, og til alt hell begynte formen min å komme seg i det sommervarmen vendte tilbake. Dermed kunne jeg også komme meg ut denne helgen, og varmt ble det virkelig. I solveggen var det bortimot 30 grader, og det var i varmeste laget selv for meg. Ikke var det bedre på natta heller, for første gang i år har jeg lagt uten teppe.
Men jeg skjønte fort at varmen kom med en pris, hver sommer går gubben fullstendig ned for telling i det gradestokken bikker 15 grader. Så du kan vel tenke deg selv hva som skjer med gubben når gradestokken bikker 30 grader? For å si det sånn, i går lurte jeg på om jeg måtte sende gubben til Sibir for litt nødvendig avkjøling. Heldigvis for gubben var det lettere overskyet i dag, så i dag hadde gubben fått energien tilbake.
Så når jeg sto opp i dag la vi en plan, i dag skulle vi ta Fløybanen. Klokken 14 heiv vi oss i bilen, og på veien plukket vi opp min mor. Endelig skulle vi finne på noe igjen, og den som gledet seg mest var jo jeg og en liten gutt. Dessverre ble den gleden kortvarig, for rett etter vi hadde plukket opp min mor åpnet hele himmelen seg. Dermed var det gjort, etter en kort kjøretur gjennom byen var det bare å kjøre hjem igjen.
Det var ikke akkurat det vi hadde sett for oss i dag, og jeg må innrømme at jeg er lei av dette været nå. Jeg tror jeg kan telle antall finværsdager i Juni på en hånd, og fortsetter det slik er det bare å pakke kofferten og rømme fra Vestlandet. Men jeg fikk ihvertfall god tid i dag til å trekke ut to vinnere av konkurransen min, aldri så galt at det ikke er godt for noe.
Gratulerer til
Trude Heide og Solfrigg som kommenterte på bloggen min
Til dere andre så kommer det nok flere muligheter, jeg håper jeg får flere muligheter til å dele ut gavekort. Nå håper jeg bare på at sola snart finner veien tilbake til Vestlandet, så vi kan planlegge en ny tur snart. Heldigvis er det ikke lenge til gubben starter på ferie, så da kan vi igjen pakke bilen full og rømme dersom det blir behov for det…
Jeg som så mange andre fikk sjokk i går når jeg våknet, nok en gang hadde hatet tatt liv. Denne helgen skulle kjærligheten feires, men en mann klarte å sette en stopper for det. Tårene mine flommet over i går, tankene mine gikk til alle de berørte. Redselen var til å ta og føle på, sorgen og sjokket hadde igjen lagt seg over et helt samfunn.
Atter en gang får vi et bevis på at vi enda har en lang vei å gå, kampen for mangfoldet er langt i fra over. Retten til å elske og leve som man vil burde være en medfødt rettighet for alle, men dessverre er det ikke sånn. Og det er nettopp det som gjør meg så rasende, at det finnes miljøer der ute som mener at vi ikke har like mye rett til å leve på bakgrunn av hvem vi elsker gjør meg kvalm.
50 år etter homofili ble avkriminalisert i Norge skjer altså dette, vår frihet blir igjen truet. I går ble jeg sittende med en klump i magen, og ved min side satt en liten gutt. Jeg ble sittende og se på han med tårer i øynene, tankene på fremtiden ble igjen mange. For vår neste generasjon fortjener mer, våre barn fortjener å vokse opp i en verden der mangfold blir akseptert.
Men når alt kommer til alt så er jeg likevel glad for å bo i Norge, for er det noe vi er gode på så er det samhold. Gang på gang reiser vi oss igjen og viser at vi ikke lar oss knekke, sammen er vi sterkere enn hatet. Og nå er det på høy tid at vi alle reiser oss opp og roper ut, nå er det på tide at vi sier tydelig i fra. Vi må slutte å vende det døve øret til, vi kan alle bli flinkere til å si ifra når urett begås.
I denne kampen trenger vi alle, for denne trusselen berører oss alle. Vi kan ikke la hat vinne over kjærlighet, vi må stå sammen og vise at kjærligheten er størst. Sammen kan vi klare det meste, vi må ha mot nok til å si ifra. For vi kan alle gjøre noe, og det minste vi kan gjøre er å bruke stemmen vår og si ifra når vi hører og ser hatefulle kommentarer. Vi kan ikke la våre forfedres kamp være forgjeves, det er på tide at vi tar ansvar nå!
Tusen takk for alle de fine bildene jeg har fått tilsendt de siste dagene, jeg ble så inspirert av alle de flotte bildene deres at jeg måtte bare gå inn på posterstore selv og se. Jeg skjønner godt at mange av dere hadde problemer med å plukke ut et bilde, jeg har selv problemer med å velge hver gang jeg går inn på den siden.
Med en gang jeg åpnet siden skjønte jeg at jeg ikke hadde vært inne på posterstore på en stund, for det hadde kommet mange nye bilder siden sist. Jeg hadde egentlig planer om å bla meg i gjennom alle de nye plakatene, men akkurat i det jeg skulle begynne kom gubben inn i stua. Og når han oppdaget hvilken side jeg var inne på ble datamaskinen min røsket så fort bort at jeg knapt rakk å blunke før jeg innså hva som skjedde.
“Se deg rundt, ser du en vegg uten bilder” utbrøt gubben mens han sendte meg et blikk som tok meg tilbake til skolebenken igjen. Jeg følte meg plutselig som en 9 år gammel skolejente der jeg satt, og nå sto læreren over meg og gjorde seg klar til å gi meg en reprimande. Men jeg hadde allerede forberedt meg på en situasjon som denne, for en gangs skyld hadde jeg en god grunn som jeg kunne servere gubben.
“Det er jo ikke til meg kjære, det er til leserne mine” sa jeg mens jeg sendte han et uskyldig blikk, dere lesere kommer til unnsetning selv når dere ikke vet det selv. Jeg hadde nemlig fått en rabattkode fra posterstore som jeg kunne dele med dere, jeg lot være å nevne at jeg hadde tenkt å benytte meg av den selv. Det jeg liker aller best med Posterstore er at de har rammer også, i ulike størrelser og farger.
Min sønn har nemlig begynt å pusse opp rommet sitt, og da tenkte jeg han skulle få noen kule bilder som han kunne henge opp. Så denne rabattkoden på 45% kom godt med, ikke bare for dere men for meg også. Så dersom dere finner noe som dere har lyst på inne på posterstore sin side så kan dere taste inn rabattkoden 45mamma og få 45% avslag på alle plakater, og i tillegg får dere 10% avslag på rammer ved å bruke samme rabattkode.
Jeg håper det blir et lite plaster på såret til dere som ikke vinner konkurransen min. Jeg er i god gang med letingen etter bilder, og de bildene dere ser i innlegget er de min sønn og jeg har plukket ut sammen. Nå skal jeg bruke denne lørdagen til å trekke to vinnere, jeg må bare få liv i min datter først. Hun har blitt en racer på å få ned alle navnene, så i kveld blir det trekning. Men dere må nok smøre dere med tålmodighet litt til, men i morgen er ventetiden over….
I dag våknet jeg opp med tårer på kinn, datoen i dag vil jeg ta med meg til graven. Jeg har hatt en klump i magen lenge nå, og i dag går mine tanker til en familie som blir en mindre i dag. Uken har vært preget av tanken på denne dagen, jeg blir kvalm av å tenke på at mange av oss med ALS må velge vår egen dødsdato. Det burde vi blitt skånet for, denne sykdommen fører med seg nok lidelse.
Så denne uken har jeg båret rundt på mange følelser, tankene om min egen fremtid har vært mange. I tillegg har jeg vært ganske dårlig denne uken, og det hele toppet seg i går. Alt jeg ville i år var å feire StHans, jeg har ikke feiret en skikkelig Sankthans på år og dag. Det har ikke en liten gutt heller gjort, så i år hadde jeg en drøm om å få feiret skikkelig.
Men den drømmen brast allerede på mandag, for da våknet jeg opp til et smertehelvete. Ikke bare med smerter i kroppen men i hodet også, og jeg skjønte i det øyeblikket at det bare var starten på en lang uke. Og jaggu fikk jeg rett gitt, jeg har nå hatt migrene i fire dager. Det verste er at jeg ikke har kommet meg ut, jeg har ikke vært ute siden forrige helg. Men det som virkelig irriterer meg er at jeg ikke fikk være med en liten gutt på sirkus, det hadde vært et høydepunkt jeg sårt hadde trengt.
Jeg er likevel glad for at en liten gutt fikk gå med pappaen sin, alt som betyr noe er at han fikk oppleve en fin kveld. I dag har sommervarmen kommet til Bergen, og det ser ikke ut som om vi får flere solskinnsdager med det første. Dessverre er jeg enda ikke i form, men jeg skal gjøre et forsøk på å komme meg ut senere i dag. Så du kan trygt si at jeg er lei for tiden, livet mitt har hatt bedre dager.
Selv om denne uken har vært tung på mange måter så er jeg sikker på en ting, og det er at gledene ved livet vil finne meg igjen. Noen ganger trenger jeg bare litt tid til å bearbeide alle følelser, jeg klarer ikke være sterk hele tiden. Nå skal jeg prøve å komme meg ut til alle blomstene mine, og sende en takk til høyere makter for at jeg enda lever…
