MAMMA PÅ HJUL

En liten tåre triller

Den triller stille og lydløs ned på mitt kinn

En liten tåre triller

Den triller for deg som sliter, sliter med indre demoner og kvelende valg 

En liten tåre triller

Som en salt dråpe fra åpent hav

En liten tåre triller 

Den triller for deg som bærer tunge bør på dine skuldre, som ikke får endene til å møtes

En liten tåre triller

Som et fjærlett kyss mot munn

En liten tåre triller

Den triller for deg, deg som kun ser mørke, et mørke i ditt sinn og hjerte 

En liten tåre triller

Som et speilbilde av livet

En liten tåre triller

Den triller for deg, deg som ikke har et trygt fang i ditt liv, deg som mangler et fyrtårn når alt er svart

To små tårer triller

Som et kjærestepar som skal skilles

To små tårer triller

De triller for deg, deg som nå sitter med en bunnløs sorg, et kaldt hjerte over den du har mistet

To små tårer triller

Som to dråper fra åpen himmel

To små tårer triller

De triller for deg, deg som syns det er tungt å leve, for deg som er omringet av håpløsheten

En liten tåre triller

Som et snøfnugg en kald vinterkveld

En liten tåre triller

Den triller for deg, deg som lever i ensomhet, en kald og altoppslukende ensomhet

En liten tåre triller, mine tårer triller, de triller for deg og bare deg…

I går hadde jeg lite lyst til å dra til Vardø, jeg visste nemlig hva som ventet meg. Det er helt utrolig hvor store temperatur forskjeller det er mellom Komagvær og Vardø, enda Komagvær bare ligger 30 minutter unna. Men på øya blåser det alltid en vind, og de siste dagene har nordavinden lagt en demper på stemningen. Da er det bedre i Komagvær, her er det minimalt med vind på solskinnsdager.

Det fikk jeg merke i går, det var faktisk så varmt at jeg vurderte å hive på meg sommerkjole. At det var over 20 grader i solveggen er jeg sikker på, så da var det en liten nedtur å komme til den vindforblåste øya ut i havgapet. I tillegg er hav tåka et vedvarende problem sommerstid på øya, og når den først kommer ligger den tett over den lille øya.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men jeg skal ikke klage, vi kom ikke til Vardø for været sin skyld. Men jaggu har vi vært heldige tross alt, foruten om en gråværsdag så har vi hatt sol hele tiden. I dag har vi vært her i en uke, og vi har hatt strålende vær hele tiden. Prognosene for neste uke er også lovende, sol så langt øyet kan se. Men det var ikke været dette innlegget skulle handle om, for i går tvang jeg gubben med meg ut på gåtur på øya.

Det er nemlig noen steder jeg bare må innom mens jeg er her, og en av plassene kunne vi krysse av i går. Da tok vi turen til Vardøhus festning som er trekkplaster for turister som kommer hit, og siden vi nå er som turister å regne så måtte vi ta en tur. Vardøhus festning er Norges mest østlige og nordligste festning, den ble beordret bygget av kong Håkon V Magnusson og stod ferdig omkring 1300 som forsvar mot folkene lenger øst.

Festningen er et fantastisk syn fra luften, og da spesielt på grunn av de åttekantete festningsvollene som ble bygget mellom 1734 og 1738. Under den andre verdenskrig hadde Vardøhus det norske flagget oppe lenger enn noen annen av våre festninger, frem til kommandanten ble arrestert 9. november 1940. Vil du vite mer om festningen så kan du lese mer her.

Her blir også Yukigass festivalen arrangert hvert år, en snøballkrig konkurranse som er inspirert av den japanske sporten Showa-Shinzan. Det var årets høydepunkt når vi bodde i Vardø, en hel helg fullstappet med festligheter for alle uansett alder. Ja selv etter vi flyttet måtte vi tilbake i mars måned når Yukigassen skulle arrangeres, vi reiste opp hit hvert eneste år frem til jeg ble syk. Så har du anledning til å reise til Vardø på våren/vinteren, så anbefaler jeg å ta turen når Yukigassen arrangeres.

Vi fikk en fin stund inne på festningen i går, og selv om jeg ikke kom meg inn i byggene så var det fint å være tilbake. Her vokser også det eneste treet her på øya, et lite rognetre som står med kommandantboligen. Utsikten oppe på vollene er fantastisk, og dit skulle selvfølgelig gubben ha meg opp. Jeg satt med hjertet i halsen når gubben kjørte meg opp de bratte gressvollene, og han skulle på død og liv kjøre nærmest murkanten som ikke hadde sikring.

Jeg måtte lukke øynene der et øyeblikk, for å sitte hjelpeløs i en rullestol og se fem meter rett ned var mer enn jeg maktet å se på. Gubben kunne som vanlig ikke begripe hvorfor jeg stresset sånn, han hadde jo full kontroll? Men akkurat sånn føltes det ikke der jeg satt, spesielt ikke når rullestolen satte seg fast på vei opp. Jeg var rimelig lettet når vi kom oss ned igjen på bakkenivå, og da var jeg rimelig ferdig med festningen for denne gang. Men det skal gubben ha, han vet hva han skal gjøre for å få meg til å føle meg levende…

Jeg ser han løper fremfor meg, og selv om han løper med ryggen mot meg så kan jeg føle smilet hans. Øynene hans glitrer der han løper, en liten kropp flommer over av glede. Jeg følger han med blikket og kjenner hvordan takknemligheten fyller hele meg, minnene skapes for hvert skritt han tar og jeg er så heldig som får ta del i det.

Jeg merker at han er blitt større, og jo større han blir jo mer dyrebare blir minnene. Det er i denne alderen minnene blir bevart i en liten kropp, minner han kommer til å huske for evig. Jeg blir sittende og studere han, han er fortsatt liten men i en liten kropp er minnene blitt mange. En skremmende fremtid er blåst bort i et lite barnesinn, alt som gjelder er livet her og nå.

Ivrig ser jeg han klatrer opp den samme fjellknausen som jeg en gang gikk på tur, gjennom to små øyne ser han de samme tingene som jeg en gang gjorde. En liten gutt tråkker opp igjen mine fotspor, uten å vite det selv gjør han mine spor synlige igjen.  Han bringer de til liv igjen, og jeg er så heldig som får oppleve det.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

“Takk for at dere tok meg med hit igjen” sa han under midnattssolen stråler i går kveld, og ordene hans traff meg midt i hjertet. Alle kreftene jeg hadde brukt på turen ble nå plutselig verdt det, ordene til en liten gutt ga meg ny energi. Synet av han nede i vannkanten mens midnattssolens stråler farget himmelen rød fylte meg med takknemlighet, tenk at jeg nok en gang har fått muligheten til å skape nye minner sammen med en liten gutt.

Dyrebare minner som han for alltid kommer til å huske, minner som han vil bære med seg til evig tid.
Det vil komme en dag der jeg må forlate, og det er da disse minnene vi skaper nå virkelig vil komme til sin rett. Akkurat nå er det bare livet her og nå som gjelder, men jeg vet at de minnene vi nå skaper  en dag vil bli til dyrebare skatter for en liten gutt…

Har dere lyst til å bli med på en kjøretur? En kjøretur ut til en liten øy der hav møter land og sola danser i horisonten. Ut til en liten øy der måker og folk bor side om side, og lukten av salt sjø omringer deg når du ankommer. Ut til en liten øy der menneskene som bor der vet hvem du er før du kommer, og som alltid har en dør åpen dersom du skulle ha behov for hjelp.

To filmer fra øya 💕

Vil du bli med ut til en øy hvor husene ligger tett i tett og sola aldri går ned?  Ut til en øy omringet av endeløst hav på alle kanter, og der fiskebåtene ligger til kai fordi fiskekvoten er brukt opp. Vil du bli med ut til en øy og gå gatelangs sammen med meg? Da vil du oppdage små overraskelser på din vei, for rundt hvert hjørne dukker det små og store kunstverk opp.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ut til en øy der du skulle tru ingen kunne bo men der mennesker har bodd i over tusen år, ut til en øy der sparken står klar selv midt på sommeren. Vil du bli med ut til en øy der hav tåka og røft vintervær kan sette deg værfast året rundt, men der nordlyset som danser på himmelen får deg til å glemme tid og sted?  Vil du bli med ut til en øy der storslått natur ønsker deg kjærkomment velkommen? Endeløse grønne vidder så langt øyet kan se, og der myggen også ønsker deg velkommen på sitt irriterende vis.

Bli med til en øy der reinflokken beiter rundt hushjørnene og spekkhoggerne leker seg i havet. Bli med ut til en øy hvor dyrelivet overrasker deg stort og været er like skiftende som en kvinnes humørsvingninger. Her finner du hjertevarme rundt hver en sving, og menneskene som bor der gjør alt de kan for at du skal trives. Velkommen til øya som kryper inn i ditt hjerte, en liten øy hvor drømmer våkner til liv igjen hver gang du vender tilbake…

Film av Kiberg, et lite tettsted rett før Vardø, her bor svigerfar… 

Jeg kjente på klumpen i magen når hun dro i går morges, med kun to tepper og en pute satte hun av gårde. Min uredde datter skulle reise, og hun skulle kjøre helt alene fra Vardø til Bergen. Det var nemlig derfor hun ble med oss oppover, gubben hadde nemlig overtatt en bil som hun skulle kjøre sørover igjen. Jeg var ikke særlig begeistret når gubben foreslo at hun kunne kjøre bilen tilbake igjen, men min datter var ikke det minste bekymret.

Helt fra hun var liten har hun vært tøffere enn toget, men så vokste hun også opp med to storebrødre som lærte henne godt opp. Det de gjorde skulle hun også gjøre, og det var ikke bare en gang vi satt med hjertet i halsen når hun var liten. Jeg husker enda den gangen hun var ute med sin far mens jeg var inne og gjorde husarbeid, mens pappaen sto og pratet med naboen så min datter sitt snitt og stikke av.

En tre år gammel jente trillet med seg trehjulssykkelen bort til den bratteste bakken i nabolaget, med rosa hjelm begynte hun å dytte trehjulssykkelen opp den bratte bakken. Hvordan den lille jenta klarte å få med seg sykkelen opp forstår jeg ikke den dag i dag, men det klarte hun altså. Bare tilfeldigheter gjorde at jeg oppdaget hvor støvete det var i vinduskarmen i det samme øyeblikket, og når jeg så den lille jenta drassende på en rød trehjulssykkel opp bakken fikk jeg sjokk.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hun hadde nesten kommet seg helt opp når jeg gaulte ut vinduet til en intetanende far som fortsatt sto og pratet med naboen. Heldigvis reagerte han lynraskt og fikk stoppet henne før hun satte utfor, og det var ikke særlig populært hos en tre år gammel jente. Så når min datter sa ja til å kjøre bilen til gubben hele veien fra Vardø til Bergen alene ble jeg ikke akkurat overrasket, men mammahjertet likte det ikke noe særlig.

Jeg insisterte på å bestille overnatting til henne på veien, men det ville hun heller ikke ha. Hun kunne sove i bilen hvis hun ble trøtt, hun ville bestemme selv når hun skulle stoppe. Hun startet kl 0915 i går og allerede kl 1630 i går ettermiddag hadde hun kommet til Alta, og i løpet av kvelden hadde hun kjørt dobbelt så langt som det vi gjorde på vei opp.

Det siste vi hørte i dag var at hun hadde startet fra Nordlandsporten etter en rask pause, hun er bare rå den jenta. Hun er ikke mørkeredd på en plass, og hun har en stå på vilje som er de sjeldne forunt. Det er slettes ikke rart at befalet i militæret ga henne en forrykende god sluttrapport når hun var ferdig i militæret, og det er ikke rart de gjerne ville beholde henne. Nå skal hun vende tilbake på skolebenken til høsten, og da er det jusstudier som venter. Jeg gru gleder meg, for dersom hun kommer inn må hun flytte langt bort…

Vi sto opp til nok en nydelig dag i går, og solen varmet faktisk så mye at jeg vurderte å be gubben hive på meg sommerkjole. Heldigvis kom jeg ikke så langt, og det var jeg glad for når vi kom over til Vardø. Jeg hadde helt glemt hvor stort skille det kan være temperaturmessig mellom Komagvær og Vardø, men det ble jeg påminnet om når vi kom frem i går.

Siden det hadde meldt fint vær så hadde vi bestemt oss for å grille, og hele gjengen skulle samles hos svigermor. Vi trodde vi var sent ute når vi omsider kom frem til svigermor, men det skulle vise seg at hele gjengen var forsinket. Vi hadde planlagt å møtes kl tre, men når vi kom halv fire var det ingen der og ingenting var klart.

Her i Vardø vokser det så mye hundekjeks, ja jeg husker selv fra vi bodde her hvor frustrert jeg var over de plantene. Passer du ikke på tar de fullstendig over hagen din, og det hadde skjedd hos svigermor. Problemet med hundekjeksen er at den tiltrekker seg fluer, og det fikk vi virkelig merke i går. Vi var omsvermet av makkfluer, så gubben så ingen vei utenom enn å hive seg rundt for å klippe bort de lange hundekjeksene.

Selv om det var et nydelig vær så ødela den kalde nordavinden stemningen, det sier litt om hvor kaldt det var når selv gubben frøs. Selv ble jeg pakket inn med ikke mindre enn tre ulltepper og ullskjerf i halsen, men den kalde nordavinden klarte likevel å lure seg inn under lagene med tepper. I går fikk vi også møte minstejenta til lillebroren til min mann for første gang, en smilende og nydelig jente på ni måneder. Vi fikk en fin stund sammen på plattingen til svigermor, og når besøket var over satte vi kursen mot svigerfar.

Der skulle gubben gå i gjennom litt ting på loftet, for når vi flyttet fra Vardø i sin tid satte vi igjen en del ting hos svigerfar. Under ryddingen dukket det opp noen overraskelser, deriblant barnehage permen til min datter fra tiden når vi bodde her. Permen inneholdt en haug med bilder, bilder fra en svunnen tid. Det var helt fantastisk å se de gamle bildene, bortglemte minner våknet til liv igjen.

Vi hadde et håp om å få oppleve midnattssolen en gang til i går kveld, så etter EM finalen dro vi inn igjen til byen. Dessverre gikk det ikke lang tid før vi oppdaget alle skyene i horisonten, og da skjønte vi at håpet om å se midnattssolen en gang til lot vente på seg. Heldigvis ser det ut som værprognosene for de kommende dagene er bra, så da får vi nok oppleve den flere ganger…

I går ble det en sen start på oss, vi var alle utslitte etter den lange kjøreturen. Jeg tror ingen av oss fikk så mye søvn den første natten, for det første hadde vi alle glemt hvor lyst det er her på denne tiden om natten og for det andre var inntrykkene for mange. Jeg er så takknemlig for at jeg enda en gang får oppleve å komme tilbake til øya ut i havgapet, og at jeg får oppleve det sammen med mine kjære.

Det er ganske utrolig at jeg snart ni år etter diagnosen nå sitter her igjen, og at jeg gjør det uten flere hjelpemidler enn sist jeg var her for fire år siden. I går fikk jeg oppleve å sitte i badstuen igjen her på hytta, og jeg var rimelig spent på hvordan det ville bli. Sist reagerte jeg på dampen, jeg følte jeg ikke fikk puste. Men denne gangen kunne jeg nærmest ikke få det varmt nok, og dampen var ingen problem. Det er lenge siden jeg har følt meg så avslappet, det var som om alle musklene i kroppen slapp taket.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det var så deilig å sitte i badstuen, og det beste var at smertene i kroppen forsvant for en stund. Jeg var helt utladet når jeg kom meg i stolen igjen, så da måtte jeg ha meg en høneblund. Både gubben og jeg lå langflat noen timer etterpå, og det tror jeg vi trengte begge to. Så vi kom ikke oss over til Vardø øya før på ettermiddagen, og det ble litt av en opplevelse.

For det første kunne vi ikke fått en bedre start på oppholdet værmessig, det var skyfri himmel så langt øyet kunne se. Øya i havgapet har aldri vært så vakker der den lå, solstrålene fikk den lille øya til å skinne. For første gang på fire år kunne vi kjøre gjennom gatene hvor vi selv hadde tråkket en gang i tiden, og jeg kunne kjenne hvordan minnene kom flommende over meg. Jeg gløttet bort på min kjære mann under kjøreturen, og jeg kunne se det på hele han at dette betydde mye.

Middagen tok vi på kafeen til broren til min mann, han hadde nylig åpnet en kafé som vi selvfølgelig måtte sjekke ut. Det var en romslig og fin kafé han hadde overtatt, og maten var veldig god. Vi fikk en fin stund sammen med familien, og for første gang på turen kjente jeg at skuldrene senket seg. Forrige gang vi var her tok det en stund før vi fikk oppleve midnattssolen, men denne gangen fikk vi oppleve den første kvelden vi var i byen.

Vi hadde egentlig tenkt å sette kursen mot hytta når klokken var halv elleve på kvelden, men vi valgte å vente slik at vi fikk den med oss. Det er jeg glad for i dag, for det ble en fantastisk opplevelse. Jeg kjente hvordan takknemligheten fylte hele meg der jeg satt og så solen gløde i horisonten, og for første gang på lenge var det som all redsel for fremtiden bare forduftet. Det beste er at det ser ut til at vi får oppleve den i kveld også, for i dag er det enda bedre vær…

PS : Vi skal ta flere bilder i kveld…

Både jeg og gubben ble målløs i går, og det er ikke hver dag det skjer.

Når det bare var 7 mil igjen så vi på hverandre, der og da var ord overflødig.

Vi visste hva den andre tenkte, vi følte det samme begge to.

Det hele føltes så uvirkelig ut, vi kjørte bakover i tid.

Gamle minner fra en svunnen tid kom tilbake, landeveien fortalte en historie om en lykkelig tid.

Nye minner dukket opp hver gang vi rundet en ny sving, hver sving ga oss en varme så stor.

Veien ble som en kjær gammel venn, vi var tilbake på gamle stier.

Hver fjellknaus ønsket oss velkommen, det var nesten så vi hørte hvordan de ropte på oss.

Klyp meg i armen for jeg tror jeg drømmer, en drøm om frihet har vendt tilbake.

Alt er ved det samme som når vi forlot, det er som om tiden har stått stille.

Fire år siden sist, men nå lå den der.

Øya i havgapet har aldri sett vakrere ut.

De samme luktene jeg alltid har hatt med meg, sansene ble vekket på ny.

Lukten av salt hav slo innover meg, og vekket liv i en sliten kropp.

En gul hytte lå nesten skjult i terrenget, en gul hytte innerst i mitt hjerte.

Lukten av minner flommet over meg når jeg kom inn, og det hele ble ganske så overveldende.

Inne på bordet lå den, en bok som inneholdt dyrebare minner.

Hytteboka talte ordenes språk, ord skrevet med mine egne hender.

Hender som nå er ubrukelige, men som en gang var sterke og friske.

Hender som engang talte en historie fra vårt liv, et liv sto skrevet i linjene.

Jeg hørte hvordan ordene ble lest opp, stemmen hans sprakk halvveis i setningen.

Jeg så hvordan han kjempet, kjempet mot sorgen over en lykkelig tid.

Mine ord, vår tid sammen, en historie fra vårt gamle liv.

Men nå er vi tilbake, nye ord skal bli til på blanke ark…

Denne siste etappen var i drøyeste laget for meg, det tok nemlig ikke lang tid før det gikk opp for hele familien at vi hadde valgt feil rute. Vi droppet nemlig å kjøre gjennom Tanadalen siden vi visste at det var en kjedelig rute, derfor gikk turen via Lakselv og Ifjord. Men det vi hadde glemt siden sist var hvor dårlig veistandarden er på denne strekningen, og jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg har pådratt meg nakkesleng på turen.

Veien over Sennafjellet var veldig fin, så det begynte lovende kan du si. Men jo nærmere Ifjord vi kom jo dårligere ble veiene, og på et tidspunkt satt jeg bare og hoppet i rullestolen. Gubben ga gass over de verste humpene i håp om at jeg skulle få minst mulig påkjenninger, problemet var bare at hele veistrekningen var full av humper. Når vi kom til Ifjord måtte vi ha en pause fra den dårlige veien, men det tok ikke lang tid før gubben ble utålmodig.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Problemet var bare at min datter nå var begynt å bli tissetrengt, men landskapet rundt bydde ikke på en eneste gjemmeplass. Gubben foreslo bestemt at hun bare kunne sette seg bak en 20 cm høy busk, men den løsningen gikk ikke min datter med på. Hun hadde ingen intensjoner om å bli anklaget for blotting av forbipasserende, så den ideen måtte gubben gi seg på. Så mens gubben heiv ut snabben åpenlyst langs veibanen satt min datter inne i bilen og ønsket hun kunne byttet kjønn for et øyeblikk.

Det var en lettet gjeng som endelig kom frem til Tana, og den som var mest glad var nok min datter. Endelig kom hun seg på toalettet på Shell stasjonen som lå like før Tana bru, jeg kunne nesten se lettelsen i øynene på henne når hun kom ut igjen. Fra Tana gikk det strake veien rett til Vadsø, der måtte vi hamstre varer før vi satte kursen mot hytta.

Jeg har aldri vært så glad for å se den gule hytta komme til syne som jeg var i dag, og der ble vi møtt av en smilende velkomstkomite. Besteforeldre og søskenbarn til en liten gutt sto og ventet på oss når vi kom, og det ble stor gjensynsglede for alle sammen. Endelig var vi fremme og endelig kunne jeg strekke hendene i været og si at jeg hadde klart det, og akkurat nå kunne ikke livet vært bedre.

Jeg må takke alle som har fulgt oss på denne turen til Komagvær, det har vært en sann fornøyelse å lese alle deres kommentarer. Jeg skal selvfølgelig fortsette å legge ut øyeblikk og opplevelser vi får de neste ukene, men nå tar jeg meg en dag fri for å nyte omgivelsene og bearbeide alle inntrykk jeg har fått på veien. Men frykt ikke, for dette er bare begynnelsen på en tre ukers reiseblogg…

PS : Under ligger flere bilder og film fra da vi kjøpte opp til hytta…

Akkurat som for fire år siden så fikk jeg latterkrampe her i Alta, galskapen slo til igjen. Jeg tror det må være noe med luften her i Alta, eller så er det bare gubben jeg er gift med. Om dere har lyst til å lese innlegget jeg skrev for fire år siden så finner dere det her.

Det hele begynte når vi kom frem til hotellet vi skulle bo på, og som for fire år siden valgte vi å bo på Scandic hotell. Der har de nemlig skjønt hvordan et handicap rom skal være. Elektriske dører og senger finnes på alle handicap rommene på dette hotellet, og de har skjønt at vi trenger romslig plass rundt oss. Heisen ligger også rett utenfor døren, og den er også tilrettelagt for oss rullestolbrukere. Det er godt med plass og du slipper å rygge ut når du skal ut. De har nemlig utformet det slik at du kjører inn og ut igjen på andre siden når du kommer frem, og slik burde alle heiser vært utformet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men det var en ting vi hadde glemt av eller kanskje fortrengt, og det fikk vi en påminnelse om når vi kom inn på rommet i går. Da hadde både jeg og gubben et akutt behov for å gå på do, og det var her galskapen begynte. For når vi kom inn på badet oppdaget vi et stort minus med rommet, toalettet var nemlig plassert inne i et hjørne. Jeg kunne høre lavmælte gloser fra gubben når han oppdaget det, og verre skulle det bli.

Først ut til å teste toalettet var meg, og det førte til en aldri så liten trim økt inne på badet. Gubben vridde meg i alle retninger før han til slutt fikk meg ned på toalettet, jeg følte meg som et slangemenneske der en stund. Men det var når gubben skulle teste doen galskapen virkelig brøt ut, man skulle nesten ønske man var en flue på veggen i det øyeblikket.

De lydene som kom fra badet talte sitt eget språk, og det ble tydelig at gubben hadde fått problemer.
“Hvilken glup ingeniør er det som har funnet på å plassere dassen her” gaulte gubben fra badet, “de skulle fa#n blitt tvunget til å prøve drite dassen selv” freste gubben på badet. Utenfor satt jeg og hørte på galskapen som utspilte seg inne på badet, og det førte til at jeg nesten holdt på å stryke med.

“Æ for jo fa#n meg bare plass til halve ræva” fortsatte gubben, “man må jo være turner for å klare å tørke seg i ræva” hørte jeg fra badet. På dette tidspunktet klarte jeg nesten ikke puste lenger fordi jeg lo sånn, og det var da gubben ble var på lydene som kom i fra meg.
“Lever du kjerring” gaulte han uten å få svar, “du stryker fa#n meg ikke med no når jeg sitter fast på dassen”. 

Etter det som virket som en evighet kom gubben ut av badet, rød i topplokket og med små svetteperler som rant ned. Et tydelig bevis på at toalett besøket hadde tatt på, så det var ikke uten grunn til at resten av kvelden ble tilbrakt utendørs. Nå har vi forhåpentligvis lagt galskapen fra oss i Alta, for nå vet jeg ikke om jeg tåler en runde til. Nå sitter vi i bilen på vei mot siste stopp for noen uker, og vi gleder oss alle til å komme fram…