Jeg føler det på meg, jeg ser det i sidesynet. To øyne stirrer meg ned i senk, to øyne påkaller min oppmerksomhet. Et ansikt hviler på sofakanten, det er så vidt det stikker opp fra alle putene. På toppen av ansiktet sitter det et bustete hår, ligner litt på et fuglereir når jeg tenker meg om. Ansiktet er rettet mot meg, og to blågrønne, vidåpne øyne stirrer mot meg som røntgenstråler i en MR maskin.
“Mamma se på meg” kommer det bestemt ifra det søteste fuglereiret jeg noen gang har sett, og nei, det er ikke en liten gutt denne gangen. Det er nemlig min datter som febrilsk prøver å påkalle seg litt oppmerksomhet, for nå passer det nemlig henne med en liten mammastund.
“Kan vi prate litt sammen” spør hun litt lettere betuttet. Jeg ser det på henne, ansiktet bærer preg av alvor og sorg. Samtidig føles det godt, det er godt for meg at hun av egen fri vilje ønsker å prate, det beviser bare hvor sterk hun er.
“Hvilken komplikasjon får du neste gang”, “kan du gå ut med en respirator”?
Spørsmålene kommer tett, ja som perler på en snor. Ansiktet er ikke så alvorlig lenger, snarere mer nysgjerrig. Samtalen flyter lett på tross av de alvorlige spørsmålene, en varme sprer seg innvendig.
“Blir du lei deg av og prate mamma, og hva med deg” spør hun mens hun gløtter bort på min mann som ligger henslengt i sofaen. Det er ikke alle spørsmål jeg kan svare på, men da prøver vi å søke det opp på nettet. Jeg blir like overrasket hver gang over alt hun lurer på, faktisk så lærer jeg også nye ting.
Jeg har feks aldri tenkt over om jeg vil bli blå i huden av å dø av surstoffmangel, eller hvilket organ som dør først. Det sistnevnte visste jeg svaret på, men jeg må innrømme at jeg ble litt paff når spørsmålet kom.
Men det gjør godt med slike samtaler, det gir meg en mulighet til å se hva som rører seg i hodet hennes. Hun ligger på samme plass enda, stirrer enda rett på meg. Lette grimaser kommer til syne i det runde ansiktet, jeg ler litt når øynene hennes begynner å gå i kryss.
“Kan du bruke skjerf når du får trakeostomi” spør hun helt tilsynelatende upåvirket. Jeg nikker bekreftende, skjønner godt hvorfor hun spør. Jeg vet ikke hvordan min tilværelse blir med trakeostomi, det er nesten umulig å svare på. Men at livet vil bli mer begrenset det er vi alle inneforstått med.
“Vil du høre en vits mamma” , samtalen er over for denne gang, hun har reist seg opp nå. Det er når hun står der og danser fremfor meg at følelsene kommer. Varme følelser som brer seg om mitt bryst, og alt jeg klarer å tenke på er hvor heldig jeg egentlig er…
Nå er jeg lei. Lei av å være dårlig. Jeg blir jo ikke bedre, disse mageproblene tar knekken på meg. Det første jeg våkner opp til er magesmerter, og det varer hele dagen. Jeg øynet et håp igår når jeg klarte å holde på maten, men idag var det på an igjen. Etter å ha inntatt ett knekkebrød gjorde magen igjen opprør, det hele endte med en stund på “skåla”, igjen!
Så nå har jeg inntatt to Imodidum tabletter i håp om at dette nå tar slutt. For en start på uken. Ute er det et nydelig vær, noe som gjør bare situasjonen enda mer uholdbar. Frosten på marken tyder på herr vinter lurer like om hjørnet, jeg må huske å be min datter om å være forsiktig nå som det begynner å bli glatt på veien. Det er på tide at scooteren pakkes vekk for vinteren.
Formiddagen i dag har vært helt lik alle andre formiddager. Ja bortsett fra at jeg er trøtt som en dupp i dag. Det ble ingen god natt på meg, alt var liksom bare galt. Jeg skjønte hvorfor når jeg våknet i morges, jeg lå jo nærmest som en spansk ess i senga. Overkroppen lå mye lenger ute enn resten av kroppen, ja jeg lå nærmest på tvers i senga. Man skulle nesten tro jeg har drevet med gymnastikk i søvne, ikke vet jeg hva som har skjedd.
Jeg har i det minste litt selskap om formiddagen, min skamklipte bikkje logrer like lykkelig med halen hver gang jeg står opp. Jeg må nå le, for det er litt av et syn og se på den hårløse halen virre frem og tilbake. Han har nå tydeligvis funnet seg tilrette i sitt nye utseende, akkurat som meg har han ikke mye valg. Han har funnet seg et nytt sovested også, noe Isak ikke er spesielt fornøyd med.
En liten gutt står utenfor teltet og kjefter, “fyyy Prins, det er mitt telt”! Men det er til ingen nytte, bikkja blunker ikke engang. Isak må rett og slett bare finne seg i at noen har tatt over “huset” hans.
De siste dagene har min nest eldste sønn og min datter hatt høylytte diskusjoner mens de har sittet bøyd over mobilen. Dagen i dag er intet unntak. “Hva er en skulderbane”, “det er jo skulderen på veien”! Logisk eller hva??
De sitter nemlig og øver sammen på teoriprøven til bilsertefikatet, og det må jeg bare si, det er svært underholdende og høre på. Min sønn har det som vanlig veldig travelt, og gjør alt for å bli ferdig med testen fortest mulig. Min datter derimot er helt motsatt. Hun skal helst lese gjennom spørsmålene tre ganger, og diskutere seg frem til svaret.
Men det er virkelig fint å se hvordan de hjelper hverandre, høre på hvordan de utfyller hverandre på tross av ulikheter. Min sønn får øvd seg på å være tålmodig, og min datter får øvd seg på det samme. For hun blir nemlig like frustrert hver gang storebror svarer før hun har fått diskutert ferdig 😅
Kappløp med en liten gutt ble det også tid til innimellom slagene. Han må jo underholdes litt han også. Min mann for nemlig rett ut igjen etter middag, det var dugnad i borettslaget.
Plutselig fant en liten gutt ut at han også ville ut og jobbe. Pappa kan jo ikke kjøre gravemaskin uten sin hjelper. Så nå er det bare jeg og min datter igjen her i stua og vi vet å utnytte den muligheten. Nå har vi satt assistenten i vaffel steking mens vi ser på sjakk, en perfekt avslutning på en litt utfordrende dag…
Klokken er så vidt passert 06.00 og jeg hører små skritt på vei ned trappa. Det er fortsatt mørkt ute, det er hverdag, og far og sønn gjør seg klar til å ta fatt på en ny dag. I senga ligger jeg, det er enda noen timer til min dag begynner. Jeg blir liggende og lytte, lytte på småpraten mellom far og sønn en tidlig morgen. Men jeg ligger også å venter, venter på at min mann skal komme og gjøre de siste justeringene før han går, venter på at en liten gutt skal komme og ta farvel.
07.00 forlater to glade sjeler huset med det rare i, det siste jeg hører er en liten gutt som utbryter “se på stjernenepappa”! Fortsatt døsig dupper jeg av, men det går ikke lang tid før jeg igjen hører romstrering på badet. Denne gangen er det min datter som gjør seg klar, klokken er nå 07.30. Skyvedøren går opp, hun visker lavt “glad i deg mamma”, før hun spurter ut døren klar for en ny skoledag.
Like etter henne kommer det noen løpende ned trappa, det er eldstemann som er på farten. Noen ganger tenker jeg at han sover med klærne på for han er lynrask om morgenen. Jeg smiler litt for meg selv der jeg ligger, gode minner fra fortiden dukker plutselig opp.
Det siste jeg tenker før jeg sovner igjen er hvor heldig jeg er. Takknemlig for at barna klarer seg så bra som de gjør på tross av en utfordrende hverdag, jeg sovner med en god tanke i sinn.
Klokken 09.00 våkner jeg igjen, denne gangen trøttere enn noen gang før. Jeg hører hvordan ytterdøren går opp, og hvordan halsbåndet til bikkja klirrer i luften. Assistenten er kommet, første oppgave er som alltid og lufte ett stykk hund.
Det er rart det der, for hver morgen når jeg hører assistenten kommer på jobb blir jeg så sinnsykt trøtt. Jeg blir trøtt av tanken på at nå begynner min dag, enda en dag der jeg må kjempe meg opp til ingenting, enda en formiddag i stolen. Jeg lukker øynene trett på tilværelsen mens jeg tenker “jeg har i det minste en time til”.
Klokken 10.00 er det ingen bønn lenger, nå er det min tur. Noen ganger ber jeg om å få bare 15 minutter til, 15 minutter til før livet igjen blir en realitet.Men plutselig kommer jeg på sistemann, han har jeg nemlig ikke hørt enda. Jeg kommanderer assistenten ned for å sjekke, og jo jeg hadde rett, han lå fortsatt og sov. Heldigvis begynte han senere idag, men normalt sett så må han vekkes. Men nå er det min tur, nytter ikke å utsette det uunngåelige. Så puter og dyner blir fjernet, kroppen gufser av kulden i rommet. Sakte men sikkert våkner en sliten kropp til liv, men ikke før hele kroppen har ufrivillig strekt seg ut i spasmer.
Med morgenstellet unnagjort, som formodentlig innebærer alt fra vasking, innsmøring og påkledning, blir jeg plassert i godstolen i stua. Hele seansen er over i løpet av 30 minutter, de verste 30 minuttene jeg har i løpet av dagen.
Datamaskinen blir plassert fremfor meg, og min dag er begynt. Jeg sjekker raskt Facebook og innser at noen sitter oppe om natten, det er ihvertfall nye kommentarer og svare på. Så åpner jeg bloggen, ser over innlegget jeg har skrevet kvelden før, og redigerer det som behøves.
TVen kommer på, som alltid starter jeg med reprisen av “God morgen Norge”. Jeg smiler litt for meg selv mens jeg tenker der har jeg faktisk vært, gode minner dukker nok en gang opp. Klokken er 10.45, assistenten virrer rundt i huset, og jeg prøver å våkne.
Første innlegg blir publisert alltid med den samme tanken, hvordan blir dette innlegget mottatt mon tro? Men jeg får ikke mye tid til å dvele over den tanken, nå skal det nemlig gjøres innkjøp. Assistenten finner frem penn og papir, går over kjøleskapet for å se hva som mangler, og det gjenstår kun en ting. Hva skal vi ha til middag i dag da?
Men etter å ha kommet frem til noe jeg tror vi alle kan leve med, drar assistenten på butikken. Endelig en liten stund for meg selv, jeg nyter hvert sekund. Mine assistenter er flinke til å være usynlige, de holder seg i bakgrunnen og styrer på med sitt. Men jeg er jo aldri alene, så den lille timen om formiddagen er gull verdt for meg.
Klokken er litt over 12 når hun er tilbake, og nå går det egentlig slag i slag. Jeg inntar dagens første måltid, begynner på innlegg nr 2 for dagen, og svarer på eventuelle mail som har dukket opp. Jeg får også tid til å se de seriene som jeg har gått glipp av i helgen.
Plutselig er klokken 14.00 og det er tid for vaktbytte. Bikkja får sin andre luftetur, noe som innebærer at jeg får en ny halvtime for meg selv. Rundt klokken 15 kommer min datter hjem, og det første spørsmålet er som vanlig “når er det middag”?
Så da må assistenten svinge seg rundt på kjøkkenet. Normalt sett så lager vi alltid middag før vi henter Isak, det er lettere slik. For når han kommer inn døren så er det full rulle. Resten av ettermiddagen går med til barna, ja og gubben da. Litt skriving på bloggen blir det etter en liten gutt har tatt kveld. Men kort oppsummert er dette min dag, mitt liv, hver eneste dag.
Så hvordan ser din dag ut? For når du syns du lever et kjedelig liv, at du gjør de samme tingene hver eneste dag. Ja da skal du tenke på meg og prise deg lykkelig over hvor heldig du er. Jeg skulle nemlig byttet plass om jeg kunne, gitt dere en dag i mitt liv. For da hadde dere sett hvor heldige dere egentlig er, da hadde dere sett hva som betyr noe her i livet…
Jeg har drømt noe så innmari inatt, ja noen ganger lurer jeg litt på meg selv. For inatt har jeg drømt om min mann, og for et drama det ble! Vi var tilbake i Middelhavet på cruise, men dette cruiset skulle vise seg å bli noe annerledes. For sammen med oss var det hundrevis av politikere, det var rene politikertreffet ute på det åpne hav.
Både Bent Høye og Erna Solberg var tilstede, og førstnevnte var ute i hardt vær. Av en eller annen grunn syntes jeg synd på helseministeren, jeg var nesten på gråten. Men min mann lo bare og mente han kunne takke seg selv. Det hele endte opp i en heftig diskusjon mellom mann og kone, faktisk så stakk jeg av på cruiset i min turbo av en rullestol. Det fine på dette cruiset var at heisene var øyenstyrt, så jeg kom meg rundt selv der jeg ville. Tenk om det hadde vært mulig i virkeligheten, det hadde vært noe det!
Vel hjemme var jeg fortsatt sur, men det som var rart var at nå kunne jeg gå. Jeg var fremdeles syk, men hadde plutselig fått tilbake noe av funksjonene i kroppen. For å bedre på stemningen bestemte jeg meg derfor for å pynte meg litt opp for min kjære, men uansett hvor mye jeg dollet meg opp ble jeg fullstendig oversett.
For vi hadde nemlig fått oss et nytt familiemedlem, min mann hadde fått seg en ny kjæreste på cruiset. Han hadde kun øye for sin nye flamme, jeg ble fullstendig oversett. Den nye flammen var ingen ringere enn Bent Høye selv, min kjære hadde kommet ut av skapet. Det siste jeg husker er at jeg i forbannelse rev opp soveromsdøren der de lå og holdt rundt hverandre, jeg måtte nemlig finne meg nye klær som kunne gjenvinne oppmerksomheten til min mann.
Rettigheter: tegninger.no
Er det rart jeg lurer på meg selv noen ganger, jeg var fortsatt forbanna på han når jeg våknet 😂Faktisk så fikk han høre det, tenk å behandle meg på den måten! Leksen må være å ikke gjøre meg forbanna, for du ser hva utfallet blir 😂
Jaja, ellers går det ganske bra, dagen har vært fin den. Isak har vært i bursdag for første gang alene uten oss, og jeg har vært på kamp. Siste kampen denne sesongen var nemlig idag, og den måtte jeg bare få med meg. Så jeg trosset formen og kom meg ut. For magen er fremdeles ikke god, men bank i bordet, jeg har i det minste klart å holde på den lille maten jeg har fått i meg.
Nå skal kvelden tilbringes fremfor boksen, så håper jeg denne natten blir mindre dramatisk. Håper dere har hatt en strålende helg alle sammen, så er jeg nok tilbake på plass i morgen også.
Jeg er en kvinne på 39 år som har mange roller å fylle. Først og fremst er jeg mor. En mor til fire fantastiske og vidt forskjellige barn. Men jeg er også en kone, datter, søster, tante og venninne, roller som jeg streber hver dag med å fylle.
En vinterdag i 1979 ble jeg født. To brødre hadde allerede kommet meg i forkjøpet noen år tidligere. Jeg var en “attpåklatt”, en etterlengtet jente så dagens lys på fødestuen i Florø den 16 november. To stolte foreldre ventet min ankomst, og to sterke storebrødre holdt meg trygg i deres favn.
På en utsiktstopp i Førde tilbrakte jeg mine første leveår, og når jeg fylte 5 år ble en lillebror født. Familien var fullkommen, livet kunne begynne.
Nå sitter jeg her snart 40 år etter og lurer på hvor tiden er blitt av. En tid jeg minnes med både glede og sorg. Nå er jeg voksen med mange roller og fylle, men jeg hadde aldri trodd at livet skulle bli slik det er idag.
For alle rollene jeg fyller idag har jeg alltid sett for meg, jeg skulle ha både barn og ektemann. Begge deler fikk jeg oppfylt, og det er jeg evig takknemlig for. Men livet hadde andre planer på lur, min skjebne ble forseilet av tre små bokstaver.
Ennå kan jeg se “henne” fremfor meg, en ung jente med håp og drømmer om en fremtid så god. Jeg ser hvor stolt hun er når hun i en alder på 17 år får sitt første barn. Jeg ser hvor sterk hun er allerede da.
Fire barn har det blitt, fire barn som minner meg om livet som engang har vært. Men når fjerdemann kom ble tiden plutselig veldig dyrebar, tid jeg alltid har tatt for gitt. For tid var noe jeg trodde jeg hadde, ennå var jeg ung. Men livet ville det annerledes, tiden var i ferd med å renne ut.
Plutselig ble mine roller vanskeligere å fylle , jeg måtte lære meg nye måter å fylle de på. Jeg er fremdeles en mamma, men en annerledes mamma. Jeg er fremdeles en kone, bare en litt annerledes en. Jeg har måtte lært meg å gi slipp, og det er en fryktelig vanskelig ting og lære seg. Plutselig måtte jeg gi fra meg kontrollen, det ble opp til andre hvordan hverdagen skulle bli.
Jeg fikk ikke noe annet valg, jeg måtte finne meg andre måter å leve siste tiden min på. Nå sitter jeg her og velger mitt fokus hver dag. Jeg velger å fokusere på det jeg enda klarer selv hvor lite det kan være.
Men for meg blir de små tingene veldig store, jeg har fått oppleve hvor lite som skal til før man føler takknemlighet. Som feks da jeg klarte å komme meg på FN dagen i barnehagen på tross av at jeg lå rett ut dagen før. Som mor betyr det alt, og først og fremst er jeg nemlig det, jeg er en mamma, bare en litt annerledes en…
Ja bildet under viser hvordan en helt vanlig lørdag utspiller seg hos oss. Det komplette kaos! Ingen vits i å komme på besøk her, vi har nemlig ingen sitteplasser igjen, ikke vet jeg hva han bygger på, men noe stort er det ihvertfall.
Gubben er hos naboen og graver, og i mangel på assistenter så må min datter være barnevakt. Plutselig ringte telefonen, det var bestemoren til min nest eldste sønn. Hun ville komme på besøk. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare, jeg så rundt meg og lurte på hvor jeg skulle plassere henne, noe rydding ble ikke aktuelt ifølge en liten gutt.
Men det er nå alltid koselig med besøk, litt rot får de bare tåle. Heldigvis kom min mann hjem før de kom og fikk ryddet på plass sitteplassene igjen i det minste, men ikke uten at det ble ville protester fra en liten tass. ” Neeeei, ikke rør! Det er jo skuta mi” ropte han dypt fortvilet, ingen sympati for at gjestene måtte stå. Han mente bestemt at skulle de sitte så måtte da gulvet være en egnet plass.
Men etter litt forhandlinger så løste det seg. Det er rart hvordan lørdagsgodteri kan løse de fleste problemer, det var ihvertfall en part som var fornøyd med forhandlingene. Min mann derimot var ikke like fornøyd 🤣Det er ingen tvil om hvem som er sjefen i dette huset, ja ihvertfall på noen områder.
Magen er dessverre ikke helt god enda, men matlysten er i det minste bedre. Jeg håper virkelig dette går over snart, for nå begynner jeg å bli alvorlig lei. Kroppen var helt ferdig i går når jeg gikk og la meg, det er tydelig at jeg trenger å fylle på energilageret. Men alt jeg kan gjøre er å håpe på at det regulerer seg snart, ikke minst for min mann sin del. Aldri mer skal jeg prøve nye smertelindring, da lever jeg heller med smertene.
Idag har jeg bestilt hjemmelaget pizza av min mann. Spørsmålet er om jeg får mat i det hele tatt, kanskje jeg må spise på toalettet 😂Det var ihvertfall løsningen til min mann, en glimrende løsning ifølge han selv, undertegnede er ikke like enig 😅
Med andre ord, en heeeelt vanlig lørdag her i huset. Like kaotisk og fullt av uforutsette hendelser som alltid. Det er i det minste ikke et kjedelig øyeblikk, det er det ikke tid til rett og slett.
Jeg har et håp om at søndagen blir bedre, kanskje jeg til og med kan komme meg ut litt. For nå har jeg ikke vært ute av døren siden jeg var i barnehagen, jeg trenger å se noe annet enn disse fire veggene snart. Men når formen svikter så er det ingenting å gjøre med det, jeg er bare glad det ikke er verre enn det er.
Så nå skal jeg prøve meg på et pizza stykke, og be til høyere makter om at det holder seg innabords. Nyt kvelden videre godtfolk, for det skal nemlig jeg prøve å gjøre…
Kvelden er ankommet Breistein, mørket har for lengst lagt seg over hus og hjem. Isak ligger trygt og sover, og de store barna er opptatt med sitt. Stillheten er til å ta og føle på, den eneste lyden som høres er TVen som durer i bakgrunnen. Det er bare meg og min mann i stua, en stille fredags kveld for oss to.
Vi prøver å fokusere på skjermen, prøver å få tankene over på noe annet. For det er når vi er alene at tankene og redselen for fremtiden kommer til oss begge. Han sitter i sofaen ved min side, han er bare en armlengde unna. Nært nok til å strekke ut en hånd, men fjernt nok til at jeg ikke klarer.
Han stryker meg lett på armen, kniper litt innimellom. Nesten som om han må forsikre seg om at jeg fremdeles er her. Jeg stålsetter meg, for jeg vet hva som kommer. “Jeg savner deg kjære” sier han med en sørgmodig stemme, “husker du kjære” spør han med gråt i sine øyne.
Min store sterke mann er plutselig ikke så sterk lenger, min store sterke mann trenger en hånd og holde i. Det river i hjertet mitt, jeg klarer ikke si noe, alt jeg klarer å gjøre er å nikke bekreftende, jo jeg husker min kjære.
For alt jeg vil gjøre er å hoppe opp i sofaen sammen med han, grave meg inn i hans varme armkrok. Holde godt rundt han og si at alt vil bli bra, gi han nytt håp for fremtiden. Men jeg kan ikke, jeg klarer ikke, for det finnes ikke ord som kan gjøre det bra igjen. Vår fremtid er uviss, vår fremtid er skremmende.
Det gjør vondt å minnes, men det gjør enda vondere når min mann minnes. For den smerten jeg ser i blikket hans, den smerten er det jeg alene som gir han. Det er en tung bør å bære, men jeg bærer den alene. En smertefull byrde som vil følge meg til graven.
Jeg kan ikke hjelpe for det, men når jeg ser den smerten i mine kjæreste sine øyne, ja da kommer de mørke tankene. For dere fortjener så mye bedre , dere fortjener et bedre liv. Men jeg kan ikke gi dere en bedre fremtid, jeg kan ikke gi dere håp. For håpet har forlatt min kropp, jeg har blitt nødt til å akseptere min skjebne.
Men dere skal vite at jeg husker, jeg husker det som om det var igår. Det gjør vondt å tenke på at jeg ikke kan gi dere den ene tingen dere ønsker dere mest, en frisk mamma og kone. Alt jeg kan love dere er at jeg skal kjempe, kjempe for å være her lengst mulig. Og til deg min aller kjæreste, jeg savner deg også…
Jeg kjente det igjen i går kveld, herlighet så teit jeg er! For igår kveld følte meg overmodig, så overmodig at jeg takket ja til litt chips. Det skulle jeg aldri ha gjort, for det medførte at magen igjen begynte å knurre. Det gikk bra helt til klokken 05.00 i dag tidlig, da var det bare å begynne å rope på hjelp.
Heldigvis kom min mann fort til unnsetning, og uten de helt katastrofale følgene ble jeg plassert på toalettet. Men nå sitter jeg altså her med en mage som er misfornøyd, en uheldig start på helgen. Jeg er i det minste glad for at jeg kom meg i barnehagen i går, det gjorde godt for mammahjerte. Nå får jeg heller bruke helgen til å komme meg, og kanskje stå over fredags godteriet i dag . Min mann får i det minste trening igjen, det ble ikke lange pustepausen på han 😅
Jeg glemte å banke tre ganger i bordet i går, jeg var nok litt rask med å si jeg var frisk. Men “shit happens” som min datter pleier å si, bokstavelig talt i mitt tilfelle 🤣
Over til noe helt annet, jeg tenkte det var på tide å engasjere dere lesere litt igjen. Jeg tenkte og gi dere en anledning til å spørre meg ut litt. Det kan jo hende at dere sitter med spørsmål som jeg ikke har tenkt på, så nå gir jeg dere muligheten. Ingen spørsmål er for dumme eller vanskelig, her er det fritt frem.
Dere må gjerne sende meg anonyme spørsmål dersom dere syns det er vanskelig, jeg tar alle med. Spørsmålene kan dere sende enten her på bloggen, i innboksen til mammapåhjul siden på Facebook, eller på min epost [email protected] kan også søke meg opp på Facebook (Vivian Brosvik) og sende meg en melding.
Jeg tror dette kan være en fin mulighet til å gi dere litt mer innblikk i min hverdag, og samtidig får jeg et innblikk i hva dere lurer på. Så kom igjen folkens, fyr løs. Så skal jeg samle opp spørsmålene og lage et innlegg om det dere lurer på.
Jaja så var det fredag igjen, siste dagen til min forhenværende assistent. Så i dag kjøpte vi kake, de spiste mens jeg så på. Jeg turte ikke prøve engang, det fristet ikke særlig heller. Men det var viktig for meg å markere litt idag, gjøre litt stas på de begge, for det har de fortjent.
Plutselig tittet jeg ned på bikkja og innså at han trengte seg virkelig en klipp. Når jeg var frisk pleide jeg og klippe han selv, han er nemlig verdens enkleste hund å ha med å gjøre. Men ettersom ingen andre i familien ville påta seg ansvaret med å klippe, så ble løsningen hundefrisør. Det beste av alt var at bikkja elsket det, en spaopplevelse for den firbeinte.
Men idag fant min forhenværende assistent ut at hun skulle prøve seg på klipping, og ja, det ble litt av et syn. Stakkars hund, snakk om å bli snauklipt. Man skulle nesten tro at bikkja skulle på en hundeansalt, ikke ett hår igjen på heeele kroppen , til og med halen var snauklipt 🤣
Ett stykk misfornøyd hund😅
Trøsten er at vi ikke trenger å klippe han igjen på en stund, utfordringen er å få han med seg på tur, han skjelver før han har kommet seg ut døren. Det spørs om jeg ikke må investere i noen hundeklær til vinteren.
Det ble ihvertfall en humørfylt avslutning på en fredag, aldri så galt at det ikke er godt for noe. Nå ligger vi alle rett ut her, Isak oppå pappaen, jeg under pleddet, og bikkja?? Jo han har søkt tilflukt under varmepumpen, tror rett og slett vi må fyre i peisen….
Når vi var på hytta til naboen ble det tatt mange bilder. Her om dagen kom vår andre nabo opp med bildene han hadde tatt. De var så fine at jeg måtte bare dele de med dere. Spesielt fint for meg og se tilbake på nå som formen ikke er helt på topp , dessuten hagler det ute og da er det ekstra godt og kose seg inne.
De første månedene av mine barns liv lå jeg bare våken og voktet. Krybbedød var det absolutte marerittet. Jeg nærmest tvang de små nyfødte til å begynne med smokk, for det skulle visstnok være forebyggende. Det var ikke før de nærmet seg 4 måneder at jeg begynte å slappe litt mer av, men det ble ikke aktuelt med eget rom før de nærmet seg 1 års alderen. Innerst inne visste jeg jo at dette var noe jeg ikke var herre over, men jeg skulle ihvertfall prøve.
Jeg vet at jeg kanskje var i overkant hønemor, men jeg kan love deg at nå er jeg enda verre. For når kroppen begynte å svikte, når kraften forsvant, ja da endret alt seg. Hva gjør man når man ikke evner å holde sine egne barn trygge lenger? Hva gjør man som mor når kroppen svikter? Jo da krisemaksimerer man.
For meg er det ihvertfall blitt sånn, jeg leter etter alle farer som kan oppstå og prøver å unngå de for alt i verden. Jeg vet jo at det ikke er mulig å beskytte seg mot alt, men om noe hadde hendt med Isak på min vakt ja da hadde jeg aldri tilgitt meg selv.
Alle mødre vil jo beskytte sine barn, og dette er min måte å gjøre det på. Men noen ganger tar det overhånd og jeg må melde meg ut av situasjonen. For det siste jeg vil er å gi barna unødvendig frykt, da er det bedre at jeg lar være å delta på de tingene som trigger det. Nå er heldigvis tre av mine barn store, og selv om jeg kan være litt overhysterisk med dem også i blant, så er det Isak jeg bekymrer meg mest for.
For om noe hender han så er sykdommen min til ingen nytte. Er det en rar ting å si? Det er kanskje det, men det er nå slik jeg føler det. Jeg føler jeg har ofret mitt liv for han. Det høres kanskje forferdelig ut, men for meg er det faktisk den tanken som rettferdiggjør denne sykdommen på ett vis. Det sies jo at for hvert liv som går bort fødes det et nytt, og litt sånn føles det for meg også.
Jeg har bare ett håp her i livet, og det håpet er for mine barn. Jeg håper så inderlig at de får et langt og lykkelig liv, at de får flere gode dager enn dårlige. Så da jeg ble syk når Isak ble født så ble det den tanken jeg klamret meg fast til. Han måtte beskyttes for enhver pris. For han gir meg håp, et håp for fremtiden. For selv om han må leve uten meg etterhvert, så skal ihvertfall jeg gjøre alt for å holde han utenfor farer. Jeg skal forberede han på livet som kommer, for gjennom han og mine tre andre barn, lever jeg også videre…
