Jeg har drømt sånn i natt, drømmer om fortiden. Noen ganger er det rart hva man drømmer om, og hva man husker når man våkner. Det jeg husker best fra nattens drøm er en genser, en ullgenser som fikk meg til å gråte, en genser som hadde tilhørt min mormor.
For jeg var tilbake i det hvite huset ved veien. Huset med det rare i , et hus med mange gjemmeplasser som barn, og et spennende loft som alltid måtte utforsket. Jeg kan enda kjenne duften av ren kjærlighet og hjemmebakst i det øyeblikket man åpnet ytterdøren.
Spesielt kjøkkenkroken har festet seg ved mitt minne. Jeg husker hvordan jeg satt der og kikket bort på nabohuset til min onkel, mens jeg spiste hjemmelaget brød med nøttepålegg på. Det var en ro i å sitte der med vindusposten mens min mormor sto og vasket opp. Jeg kan enda huske hennes rolige stemme mens vi pratet om løst og fast.
Stuen var elegant og full av nydelige ting. Sofaen var praktfull i en dus rosafarge, og ved vinduet sto to lenestoler pekende ut mot havet. Der kunne jeg og mormor sitte i timevis og synge sanger sammen mens vi spilte kort.
Ute i gangen var spisskammerset. Et spisskammer fullt av deilige kaker og kjeks, spesielt når det nærmet seg jul. Jeg husker hvordan jeg snek meg inn der flere ganger om dagen for å “prøvesmake” alle kake boksene, spesielt de som inneholdt kakemenn og krumkaker. Min mormor visste nok så altfor godt at jeg gjorde det, men hun sa aldri noenting. Men jeg husker hun måtte bake ny porsjon når hun innså at kakeboksen var i ferd med å gå tom 🤣
Hagen var alltid så vakker, spesielt om sommeren når blomstene kom opp. Blomster i alle slags farger og størrelser, og jeg husker hvordan jeg fulgte nøye med på hvordan hun luket vekk alt ugress. Min morfar hadde en båt, en liten snekke som han elsket over alt på jord. Jeg kan enda høre den “tøff tøff” lyden mens vi beveget oss sakte ut på bølgene blå. Jeg, mitt søskenbarn og min morfar i ensom majestet.
I natt var jeg tilbake der igjen. Tilbake til et sted med mange deilige minner. Jeg husker at jeg gikk rundt i huset på jakt etter noe som kunne minne meg om mormor, for huset var mørkt, tomt og kaldt. Men der ser jeg den plutselig, inne på spisskammerset ligger den. En ullgenser som er blå med blomster på, mormors genser. Jeg plukker den opp og begraver ansiktet mitt ned i den myke ullen. Da kommer alt tilbake, duften av kjærlighet, minner om en varm tid kommer flommende over meg, og jeg våkner med tårer på mitt kinn.
Det var nesten som hun prøvde å fortelle meg noe, for jeg våknet opp med en indre ro. Etter en tung uke fant jeg veien tilbake til tryggheten, til huset ved veien, til stedet med en kjærlighet så stor. Det er mange år siden min mormor gikk bort, men hun vender stadig tilbake, i mine drømmer finner vi hverandre igjen…
Denne søndagen har gått fryktelig fort, ja hele helgen har egentlig rast avgårde. Jeg syns ikke jeg har fått gjort noenting denne helgen, men på tross av det så har ikke tiden stått stille akkurat. Men i dag kom jeg meg ut, for idag var det hjemmekamp for laget min datter spiller på. Det skulle vise seg å bli en målrik fotballkamp, jeg sluttet å telle til slutt, men jeg tror det endte 7-1 i favør oss. Isak har fått herjet fra seg, faktisk så mye at han sovnet på sofaen når han kom hjem.
Min mann har prøvd å henge med på tempoet til en liten gutt, men det gikk kun 5 minutter før han innså at slaget var tapt. Jeg tror jeg må vurdere å skaffe meg en egen assistent som kun er med meg på kamp, for den gubben min går meg på nervene i blant. For en som desidert ikke er verken fotball interessert eller har peiling, så har han ihvertfall mye å si.
“ Herregud, hva er det den idiot dommeren blåser for nå “!!
“ Det er offside kjære”prøvde jeg rolig å forklare.
“OFFSIDE? Hvem pokker trenger det, skyt nå bare ballen i MÅL”!
Men han ga seg ikke der…
“Og hvorfor blåser dommeren så hardt i fløyten, det høres jo ut som han har svelgt hele dritten”!
“De må jo LØPE da, de står jo bare og henger bak der”!!
På dette tidspunktet ledet vi 5-1 og jeg skjønte ikke hva han hisset seg opp for…
“Men kjære da, de spiller jo forsvar, noen må jo passe på bak også “sa jeg en smule oppgitt.
“Drit i forsvar, få ALLE frem”!
Det var ikke før siste målet var i nettet at det snudde…
“Bra kamp”!! applauderte han på sidelinjen.
Skjønner du hva jeg har og stri med, jeg holder jo på å gå fra vettet 🤣Heldigvis er det en lekeplass like ved banen, så etter en stund forviste jeg far og sønn dit, mor måtte få litt fred.
Når Isak kom opp igjen fra lekeplassen og begynte å rope “ut med pakket, ut med pakket” ja da var det på tide å dra hjem. Han har nemlig lagt sin elsk på en reklame på TVen, og nå går han rundt og roper dette uansett hvor han er.
Men jeg er nå glad for at jeg kom meg ut i dag. Nå sitter jeg her og prøver å få varmen i meg igjen, for det er ikke tvil om at vi går mot kaldere tider. Jeg konkluderte med at nå måtte jeg få bestilt meg den varmeposen jeg så på nettet, for de jeg får fra hjelpemiddelsentralen er helt ubrukelige.
Nyt kvelden dere fininger, så blogges vi nok i morgen også 🧡
Det har vært et fantastisk vær i Bergen i helgen, byen har virkelig badet i sol. Det er på slike dager det er godt å være til, ihvertfall er det lettere for meg å komme meg ut. Helgene er blitt så veldig dyrebare for meg, for mens hverdagene er hektiske og travle, så er helgen et kjærkomment avbrekk. Vi får tid sammen, tid til å finne på ting sammen som det ellers ikke blir tid til.
Problemet er at det oppstår ofte diskusjoner i helgene, diskusjoner om hva vi skal bruke tiden vår på. Ofte er det meg mot resten av familien. For jeg sitter mye inne, jeg er den som sitter igjen hjemme i hverdagen når alle er opptatt med jobb og skole. Jeg kjeder meg ikke her jeg sitter, det er ikke det som er problemet. Men når helgen kommer så øyner jeg et håp om litt familietid, ja finne på noe sammen.
Så denne helgen siden været var så bra, så ville jeg bare ut. Komme meg ut i solen for å finne på noe sammen. De to eldste guttene er ikke hjemme, men min datter og Isak var her. Jeg trodde selv jeg hadde kommet opp med et supert forslag til en aktivitet, en aktivitet som alle kunne være med på.
Men det var her problemet begynte, for jeg var så giret på å komme meg ut at skuffelsen over å få nei ble så enorm stor. Jeg foreslo nemlig at vi kunne spasere bort på fotballbanen og sparke litt ball, på den måten fikk vi oss en tur også. Men her lå alle henslengt i hver sin sofa og løftet ikke på øyelokket engang når jeg kom med forslaget. Katastrofen var et faktum!
For hva tror du skjer, jo nemlig, jeg begynner å hylgrine. Og ja jeg vet det er teit, ja tåpelig rett og slett, men der og da raknet det fullstendig for meg. Ingen skjønte noenting, de bare så på meg som et spørsmålstegn hele gjengen. Jeg har nemlig vært lettrørt hele uken, et dødsfall i familien har bidratt til at humøret mitt svinger. Så der og da, i et lite øyeblikk der føltes det som om hele verden var imot meg.
Det skjer ofte at vi som familie er på kollisjonskurs, vi har ofte ulike meninger om hva helgen skal brukes på. For mens jeg brenner etter å komme meg ut på nye eventyr, få oppleve noe sammen , så vil resten av familien bare slappe av etter en lang uke. Jeg kan gå ut hver dag om jeg vil, farte rundt på egenhånd. Men det frister ikke, for alt som gir meg glede er å tilbringe tid med mine kjære, det er alt som betyr noe for meg.
Gleden over fjellturen som venter forsvant også litt igår. For min datter hadde gledet seg sånn til å være med, men plutselig innså hun at det ikke gikk. For akkurat den lørdagen turen skal gå av stabelen er hun i Oslo. Faren hennes overrasket henne med billetter til landskamp, og selvfølgelig er det den lørdagen. Dette ble bestemt for lenge siden så den turen må hun bare dra på.
Men jeg følte meg som verdens verste mamma, for hun var helt oppløst i tårer, det la en demper på hele greien. Vi har prøvd å bytte dag, men dessverre lot det seg ikke gjøre, det er mye som skal klaffe for mange, så datoen blir stående. Jeg er ikke i tvil om at jeg vil få en kjempefin tur, men jeg må innrømme at det blir med en liten bismak i munnen. Noen ganger er det umulig å blidgjøre alle, selv hvor hardt jeg prøver.
Jeg bare håper jeg kan finne på noe som vi to kan gjøre sammen en annen gang, for det viktigste for meg er at mine kjære har det bra 🧡
Dagen startet tidlig for en liten gutt og min mann. Klokken 04.30 ringte vekkerklokken, svigerfar måtte rekke flyet. Altfor tidlig på en lørdag, men etter gårsdagens fiasko så måtte vi sørge for at han kom seg med dette flyet om ikke annet. Isak er klar uansett når på døgnet, han spretter opp selv om det er midt på natta. Han var klar som et egg, nå skulle bestefar kjøres på flyplassen.
Heldigvis kom bestefar seg hjem denne gangen også, faktisk gikk turen knirkefritt. Så da var lettelsen stor hos oss alle. Vi merker at han er borte, ja spesielt meg. Nå har jeg ikke selskap lenger på dagtid, ingen underholdning heller, men det har nå vært koselig så lenge det varte.
Plutselig ringte telefonen til min mann, og jeg hørte hvordan han begynte å forklare veien opp til huset vårt. Jeg lurte fælt på hvem som skulle komme nå, vi ventet da ikke gjester som jeg visste om. Overraskelsen var derfor stor når min mann sa at det var et blomsterbud på vei, jeg skjønte ingenting her jeg satt.
Inn døren kom budet med en nydelig orkide, full i knopper og med nydelige blomster. Hvilken godhjertet sjel var det som hadde sendt meg denne?
Selvfølgelig var det en av dere, en fast leser av bloggen min hadde funnet ut at hun skulle sende meg en oppmerksomhet. Vet du, jeg har snart ikke ord igjen, og igjen måtte jeg tørke tårene for all godheten som strømmer imot meg. Tuuuusen hjertelig takk, du aner ikke hvor mye det betyr for meg ❤
Hele uken har humøret mitt vært svingende, og idag var intet unntak. Derfor kom denne oppmerksomheten på rett tidspunkt, ja den reddet faktisk dagen. Humøret steg betraktelig, det finnes ikke noe som gleder mer enn en vakker blomst. Så nå sitter jeg her og ser på den mens jeg smiler for meg selv.
Bilen min ble også ødelagt denne uken, så vi så ingen annen utvei enn å få den inn på verksted. Det visste seg at bremseskoene på håndbrekket er gåent, og dette skulle de ha 17200 for å reparere. Jeg ble bare forbanna og lei meg her jeg satt, vi er jo ikke akkurat laget av penger, og vi har ihvertfall ikke 17000 i baklomma vi bare kan dra frem.
Selvfølgelig måtte dette skje nå, og vi som skal på ALS seminar til helgen igjen!! Jeg håper virkelig vi finner en løsning på dette, for jeg vil på det seminaret. Jeg krysser fingrene for at min kjære finner på noe lurt, dette må bare ordne seg!
Nå er kvelden igjen ankommet Breistein, og jeg sitter og venter på “skal vi danse”. Jeg håper dere har det bra, og ønsker av hele mitt hjerte at dere får en fin lørdagskveld alle sammen 🧡
For husker dere at jeg nevnte at jeg hadde fått en fjelltur i gave? Det jeg unnlot å fortelle var fra hvem. Det har seg nemlig slik at en av mine lesere tok kontakt med en organisasjon etter å ha lest innlegget om hvor mye jeg savnet å gå i fjellet. Sammen med min samarbeidspartner på fakkeltoget klekket de ut en plan jeg slett ikke visste om.
Har dere hørt om ønsketransporten? Jeg hadde ikke hørt om dem før, men jeg oppdaget fort at dette var en frivillig organisasjon bestående av engler. De jobber nemlig med å oppfylle ønsker for personer som er havnet i en vanskelig livssituasjon, ja sånn som meg som ble rammet av sykdom. Dere finner de på Facebook, se link under bildet.
Tenk at de sa ja til dette momentant, selvfølgelig skulle jeg på fjelltur!! De kommer til å stille med fire mann som skal bære meg rett til fjells, hvor FANTASTISK er ikke det?? Jeg har ikke ord igjen, jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal si. Det er ikke ofte jeg blir målbundet, men nå er jeg faktisk det.
Hva har jeg egentlig gjort for å fortjene dette? Den godheten som både ønsketransporten og disse damene som satte det hele i gang, ja den godheten er helt overveldende. Til og med min mann ble rørt når han først fikk høre om det. Det beste for han er at han kan bli med på fjelltur uten å måtte bære. Men når jeg tenker tilbake på alle de gangene jeg tvingte han med meg opp på fjellet , så tenker jeg han vil få mer enn nok med seg selv 🤣
Vi brukte litt tid på å bestemme oss for hvilken fjelltopp som skulle bestiges, men så fikk jeg et forslag og da var det ingen tvil lenger. Det ble Sotra som gikk av med seieren, de som har vært der før skryter veldig av utsikten. Herlighet hvor jeg gleeeder meg, jeg syns jeg ser meg selv sittende på en båre blant fire kjekke menn, ja har dere ikke sett meg smile før så kan jeg love dere smil da 😉😁
Nå skal vi bare fastsette dato for turen, men vi prøver å få det til nå i oktober. Herlighet, jeg må være verdens heldigste dame, alt jeg får oppleve altså, og en fjelltur hadde jeg aldri trodd jeg ville få oppleve noensinne igjen!
Jeg har bare en ting og si, tuuuuusen takk til ØNSKETRANSPORTEN, og tusen takk til dere to herlige damer som har gjort dette mulig…..
PS : Dette innlegget må dere dele, Ønsketransporten fortjener virkelig all god PR som de kan få ❤
Det ble plutselig litt kaos her i formiddag. For når min svigerfar skulle se over flybilletten for i morgen innså han at egentlig skulle han ha sittet på flyet allerede. Han hadde nemlig klart det kunststykket og bestille billett til feil dag!! Det er slettes ikke første gang dette skjer, han har gjort dette tidligere også. Ja en gang klarte han imidlertid og gjøre alt riktig, han kom seg på flyet og alt så ut til å gå helt strålende. Men så skulle han bytte fly på Gardermoen og siden det var litt ventetid benyttet han anledningen til å få seg en matbit.
Jeg vet ikke hva som gikk galt, men jeg har en mistanke om at han duppet av et øyeblikk. For han hadde ikke hørt at navnet hans ble ropt opp over høyttaleranlegget, så det flyet tok av med en passasjer mindre 🤣
Men la oss vende tilbake til dagen idag, for nå måtte ny billett bestilles, ny billett til full pris! Snakk om å se 3000 kroner gå opp i røyk, eller i dette tilfellet fyke til værs bokstavelig talt. Han prøvde først og ordne opp i dette selv, men for et liv det ble. Han ringte flyselskapet for å bestille tur til imorgen, men uansett hva de prøvde på så ville ikke betalingen gå igjennom. Her ble gode råd dyre, og igjen måtte han se seg nødt til å ringe sin bror for å få råd.
Det var broren som foreslo at kanskje jeg kunne hjelpe, jeg kunne sikkert bestille ny billett over datamaskinen. Selvfølgelig kunne jeg det, jeg er jo sekretær av yrke, og har nå gjort dette utallige ganger før. Men jeg fikk samme problem som flyselskapet, ikke pokker om betalingen ville gå gjennom. Så da måtte han ringe sin bankmann, og du vet du bor på en liten plass når din egen bankmann er kun en telefonsamtale unna. Jeg prøvde å forklare at han måtte si til bankmannen at det kom opp feilmelding om at transaksjonen ikke gikk igjennom. Dette måtte jeg gjenta hele tre ganger imellom alt snakket om vær og vind, heldigvis oppfattet han det rett før han var i ferd med å legge på.
Etter en rask sjekk på kontoen, kunne bankmannen fortelle at betalingen hadde gått igjennom på tross av feilmelding. Og etter at min svigerfar sjekket mailen sin, kunne vi endelig konstatere at billetten var bestilt. Isak har også vært hjemme i dag, og i alt kaoset med billetter og telefon samtaler satt han på do og ropte på hjelp. Heldigvis løste assistenten det problemet, men jeg fikk høre det når han kom ned trappa her, “jeg er skuffa mamma, hvorfor kom det ingen”?
Han har nemlig lært seg et nytt ord, og nå er han fryktelig mye skuffet for tiden 🤣.
Til og med bikkja ble utslitt av dagens gjøremål 🤣
Så nå gjenstår det å se om han kommer seg hjem i morgen, jeg har ihvertfall bedt svigerfar om å holde øynene oppe på Gardermoen. Jeg har ihvertfall gjort mitt, så nå må han klare resten selv. Disse turene til Bergen begynner å bli i det dyreste laget spør du meg.
Men dagen har vært fin den på tross av en kaotisk start. Isak har kost seg hjemme med oss, lykkelig over å få fri fra barnehagen. Han var så glad for at han fikk være med på butikken for å ta helge handlingen, det er ikke mye som skal til for å glede en liten gutt.
Idag fikk jeg også en hyggelig mail fra Blogg.no, de ville gjerne publisere innlegget “Er det noen der?” på nettstedet foreldre.no. Det er ingenting som gleder mer enn når innleggene jeg skriver blir tatt godt imot, og artikkelen kan dere lese via linken under.
Jeg sitter her og titter opp i taket. Ser opp på de hvite plankene over meg, det samme hvite treverket som alltid har vært der, og som vil alltid være der selv når jeg er borte. Ja så sant ingen river det ned da, men foreløpig henger det der som det alltid har gjort. Men idag får jeg øye på noe annerledes, en svart liten prikk kommer til syne blant alt det hvite, en flue sitter lydløst rett over meg. Jeg betrakter den en stund der den sitter, og jeg undrer meg over hva den egentlig gjør på der oppe blant de hvitmalte plankene.
Brått blir jeg revet ut bort fra egne tanker, et skjærende hyl brer seg i huset. Jeg er alene inne med en liten gutt når det går galt i trappa. Isak har falt og nå sitter han oppløst i tårer fremfor meg. Gråten er høylytt og skjærende, det er som å få ti kniver i hjertet på en gang. Jeg prøver å prate til han, prøver å overdøve gråten med stemmen min. Men det går ikke, stemmen er svak og alt jeg vil er å rope ut all min frustrasjon.
“Gå ut og hent pappa Isak, han er rett utenfor” prøver jeg å si innimellom de verste gråtebygende. “Paaaaaappa”hører jeg en gråtkvalt gutt rope fra gangen. Jeg kjenner hvordan stresset er i ferd med å gå over i sinne, og alt jeg klarer å tenke på er hvor alle sammen er når man trenger de!!
“Kom inn til mamma Isak, vs meg hvor du har vondt” sier jeg med en stemme som er i ferd med å svikte totalt. Det er da det kommer, nådestøtet som går gjennom marg og bein, et nådestøt som gjør at jeg har mest lyst til å krype ned i et svart bunnløst hull.
“Du kan jo ikke hjelpe mamma, du klarer jo ingenting”!!!
For i gangen sitter en fortvilet liten gutt, en gutt som trenger noe jeg ikke kan gi han. Alt han vil ha er en mors kjærlig hånd, en trygg armkrok og gråte ut i. Han trenger at jeg kommer til han, at jeg løfter han opp og trøster med at alt kommer til å bli bra. Men istedenfor er det han som må komme til meg, en fire år gammel gutt blir opplært til å hjelpe sin mamma. Han mater meg med godteri på lørdagskvelden fordi han tror det skal være sånn, han henter de voksne dersom jeg trenger hjelp, og i det siste har han lært seg å legge hånden min opp på joysticken på rullestolen dersom jeg mister taket.
Alt dette gjør han med den største selvfølge fordi dette er helt normalt for han, alle disse tingene har han lært seg på egenhånd bare ved å observere de rundt meg. Men dette er IKKE normalt, det finnes ikke noe normalt med at en fire år gammel gutt skal måtte hjelpe sin egen mamma. Det er jo jeg som skal beskytte, det er jo jeg som skal holde han trygg!
Plutselig blir døren revet opp, det er min mann som kommer. Jeg ser lettelsen i min sønn sine øyne, endelig kunne han få litt etterlengtet trøst. For min vakre gutt ordnet alt seg, etter en god klem og noen trøstende ord var han tilbake i sitt vante jeg.
Men for meg hadde sorgen over mitt eget liv rotfestet seg på ny. Ordene til en liten gutt ble avspilt i hodet mitt om og om igjen, jeg kjente hvor mislykket jeg følte meg, hvor håpløst livet var blitt. Igjen var tårene på vei over håpløsheten så stor. Det er da det skjer, en engel kommer bort til meg og sier “ikke vær lei deg mamma, det går bra med meg nå”…..
Herlighet hvor fort tiden går, plutselig nærmer det seg helg igjen. På lørdag reiser svigerfar hjem igjen, jeg kan nesten ikke tro at han har vært her i over en uke allerede. Nå sitter han ved spisebordet bøyd over kryssordet i dagens avis, mens han kjemper innbitt for å holde øynene oppe.
Jeg skjønner nå hvor min mann har fått sitt gode sovehjerte fra, det er tydelig at det går i arv. Min svigerfar har nemlig den samme evnen som min mann, han kan sove hvor som helst når som helst. Han sovner som oftest sittende rett opp og ned, og helst med en hånd opp til hodet for støtte. Men i går gikk det nesten galt, for i det øyeblikket han sovnet (igjen sittende over spisebordet) så ga armen etter og min svigerfar var på god vei med hodet ned mot bordplaten. Heldigvis hentet han seg raskt inn igjen, og han konkluderte lettere svimeslått med at han måtte ha duppet av litt der en stund 🤣
Jeg og min datter har mye underholdning hver gang svigerfar dupper av. For av og til er det som om han prøver lure oss, vi må dobbelt sjekke at han faktisk sover. Noen ganger når han sitter i sofaen og dupper så ser det nemlig ut som han grubler på noe. For den samme hånden som han bruker som støtte ved spisebordet, bruker han nå til å dekke øynene og klø seg lett i panna med. Det er ikke før vi hører noen velkjente snorkelyder at vi innser at jo han sover faktisk 🤣
Min datter elsker å erte min svigerfar, som for eksempel i går når hun gjemte seg bakom stolen hans og prikket han lett på skulderen når han ikke så. Der lå hun på gulvet og rullet seg i latter over hvor lettlurt “bestefar” var.
Siden været er så bra for tiden så har vi tilbrakt mye av tiden idag ute. Svigerfar har vasket garasjeporten og malt unna det siste lille på huset, og jeg har som alltid kjørt etter en liten gutt overalt hvor han ville gå.Han har vært fryktelig sutrete de siste dagene, trøtt etter en lang dag i barnehagen hjelper heller ikke på. Men idag fikk han kjøre scooter med pappa, og da kom smilet tilbake hos en liten gutt.
Vi har plantet resten av løkene også i dag, og jeg har sirklet så mange ganger rundt bedet at assistenten lurte på om jeg skulle sirkle rundt helt til det begynte å gro 🤣Legger ut noen bilder fra dagen her hos oss, så håper jeg dere har det bra alle sammen uansett hvor dere befinner dere i Norges land 💜
I går kjente jeg på den følelsen igjen, den følelsen som følger med denne sykdommen, den følelsen som jeg har følt på fra første stund. En følelse av maktesløshet og hjelpeløshet så stor, en følelse som slår deg så hardt ned i bakken at du nesten mister pusten. For det skal nemlig bare en liten ting til før den kommer, det skal bare et lite ubetenksomt øyeblikk til før den følelsen flommer over deg som aldri før.
Når jeg tenker tilbake i tid rett før diagnosen var et faktum, skjønner jeg nesten ikke hvordan jeg holdt ut. For jeg presset meg til det siste, jeg presset meg til bristepunktet hver eneste dag. Fortvilet husker jeg at jeg satt jeg på huk over toalettet mens en 7 måneder gammel liten gutt lå på baderoms gulvet og så på meg. Jeg satt på huk fordi jeg visste at om jeg satte meg ned, så kom jeg meg aldri opp igjen. Jeg var alene hjemme, og hadde ansvaret for en liten gutt som var avhengig av at jeg fungerte.
På den tiden hadde jeg begynt å skjønne at det var noe alvorlig galt med meg, jeg kunne nærmest kjenne hvordan kroppen ble stadig svakere for hver dag som gikk. Men ingen leger ville høre, de feide det vekk med at jeg var ung, ja det var en lege som sa ” du er en kvinne i din beste alder”. Min mann skjøv det også bort, han mente jeg måtte bare ta tiden til hjelp så ville alt bli bra til slutt.
Jeg har aldri følt meg så alene som jeg gjorde på den tiden. For selv om bekymringene raste inni meg, så latet jeg som alt var i skjønneste orden selv om det ikke var det. For jeg merket hvordan musklene var i ferd med å svinne hen, jeg merket hvor tunge og kraftløse armene mine ble. Men jeg ville så gjerne, jeg ville fungere som nybakt mamma, jeg ville ta meg av min vesle gutt selv.
Det ble en kamp mot fortvilelsen hver dag, jeg måtte hele tiden planlegge dagen med en liten gutt helt ned til minste detalj. Hvordan skulle jeg få han opp fra gulvet? Hvordan skulle jeg klare å bære han? Hva hvis jeg måtte på butikken, klarte jeg i det hele tatt å få han plassert i bilstolen?
Jeg husker hvordan jeg slet, dro den lille vakre gutten min på et teppe bortover gulvet, for så og sette meg ned og dra han etter klærne opp på fanget mitt der jeg satt i lenestolen. Der satt jeg oppløst i tårer og stirret inn i verdens vakreste små blå øyne, og lurte på hvordan jeg skulle komme meg opp igjen fra stolen.
Det verste var imidlertid kveldsstellet og natten. For på den tiden jobbet min mann delvis dag og natt, det vil si at han ikke kom hjem før halv tre på natta, ja noen ganger senere også. Så igjen måtte jeg klare meg etter beste evne, for det var jo egentlig ikke noe som feilte meg, ihvertfall hvis jeg skulle tro på legene. Jeg hadde mest sannsynlig fått en blodpropp under fødselen, og måtte bare trene meg opp igjen. Det var ihvertfall det de konkluderte med på den tiden, men jeg følte på hele kroppen at før eller siden kom de til å måtte innse at de hadde tatt feil, skammelig feil.
I mellomtiden måtte jeg bare kjempe meg videre, noe hjelp i hjemmet avslo kommunen blankt, jeg hadde jo ingen diagnose og vise til. Som enhver nybakt mamma så var bading av en velskapt gutt høydepunktet på kvelden, men dette utviklet seg fort til å bli et sant mareritt. For det å bade en rund liten gutt med armer som ikke ville lystre, ja det var rett og slett pyton. Jeg slet sånn med å flytte han fra A-Å at når kveldsstellet var over, ja da var jeg kaputt.
Soverommet var selvfølgelig i andre etasje, og for å i det hele tatt få han med meg opp så måtte jeg ta han i bæresele. Der sto jeg hver eneste kveld og knotet med å få bæreselen på, fordi fingrene også gjorde seg vanskelig. Etter noe som virket som en evighet fikk jeg endelig plassert en sutrete og trøtt liten gutt i selen, nå var det bare trappa igjen.
Jeg var allerede helt utslitt på dette tidspunktet, men jeg måtte jo få han i seng. Trappen har aldri virket mer uoverkommelig enn på den tiden. For grunnen til at jeg måtte ha Isak i bæresele har en enkel forklaring. Jeg måtte nemlig bruke begge hender på gelenderet og dra meg sakte men sikkert oppover. Forsvarlig?? Ikke i det hele tatt!! Men i følge leger og kommunen skulle jeg fint klare meg selv, jeg var jo ikke syk!!
Etter å omsider fått han i seng, nynnet “trollmor” sangen femti ganger oppløst i tårer, var det på tide for meg å komme meg ned igjen. Det var verre ned enn opp, jeg måtte virkelig konsentrere meg for hvert skritt så ikke beina ga etter. Jeg hadde jo andre barn også i huset som krevde litt oppmerksomhet, lekser og husarbeid ventet. Men jeg var ikke før kommet ned før jeg hørte en velkjent lyd ifra babycalleren, og da var det på igjen med klatring i den uoverkommelige trappa.
Natta var også et mareritt, her ble løsningen å ha han i min seng hver eneste natt. Jeg slet med å snu meg, så jeg måtte ha alt innenfor en håndsrekning. Det var fullstendig krise hvis smokken datt i gulvet, så hver kveld hadde jeg et helt lager av smokker med meg til sengs. Jeg kunne bare ligge på en side og det var mot han, og om jeg snudde meg i et ubetenksomt øyeblikk så ble det et forferdelig spetakkel når jeg måtte snu meg igjen.
Selv om jeg gråter iblant nå, så har jeg aldri grått så mye som dengang. Jeg følte meg så mislykket som mor og samboer at du vil ikke tro det. For hver gang jeg valgte lettvinte løsninger sånn som å vaske Isak fremfor å bade han, ble det bare mer åpenlyst, jeg strakk ikke til som mor lenger.
Det har vært en kamp, og jeg er fortsatt bitter. Bitter over å ha blitt frarøvet første leveår av min sønn sitt liv, bitter over at ingen ville verken høre eller hjelpe når jeg ropte ut alle mine bekymringer og hjelpeløshet. Den følelsen av hjelpeløshet kjenner jeg fortsatt på til tider, som igår når min mann tok hånda mi av joysticken på rullestolen for å legge den under teppet siden jeg var kald. Da kom den følelsen av hjelpeløshet tilbake når jeg plutselig innså at jeg satt alene utenfor huset, uten noen muligheter for å komme meg noe sted. Da måtte jeg bare rope, “er det noen der”??
Men selv om livet var tungt på den tiden, ja fortsatt er det tungt til tider. Så sitter jeg også igjen med en annen følelse, en følelse som har sneket seg innpå meg i det siste. En følelse av stolthet over at jeg klarte å stå i det, stolthet over at jeg kjempet meg videre med nebb og klør. Den stoltheten tar jeg med meg til graven, for ingen skal kunne si at denne dama ga opp…
Endelig kom den, pakken som jeg i forrige uke fikk vite var på vei. En hel eske med tulipanløker, ja faktisk ikke mindre enn 150 stykker! Det var rene juleaften når jeg åpnet denne esken i dag , så heldig jeg er som får muligheten til å plante et skaperverk så stort, så idag var det bare å komme seg ut for å sette løkene i jord før det var for sent.
Snakk om å sette assistenten i arbeid, heldigvis var blomster assistenten min på jobb i ettermiddag, hun elsker nemlig å plante, og det er til stor glede for meg. Tenk for et syn dette kommer til å bli til våren igjen, jeg gleder meg allerede! Vi har plantet i blomsterbedet, men også langs alle murkantene rundt om kring , det ble virkelig en fin stund ute idag.
Jeg lever for magiske øyeblikk, og idag har vi begynt prosessen med å skape et. For det kommer virkelig til å bli magisk når disse begynner å spire i alle slags farger til en ny vår, og så er det en fin tanke at disse vil bestå når jeg engang er borte. Da kan mine kjære tenke på meg hver gang en ny tulipan ser dagens lys etter en kald vinter.
Min svigerfar malte blomsterkassen i dag også, så nå er det blitt så fint altså. Nå må jeg bare få min mann til å lage flere kasser oppå muren, slik at vi kan plante flere løker. Jeg elsker dette, og aller helst skulle jeg ha gjort det selv. Men jeg får nøye meg med å piske assistenten rundt , det er nå ikke så aller verst det heller.
Travle tider 💜
Det kunne faktisk ikke ha passet bedre at denne pakken kom idag, jeg trengte et øyeblikk for meg selv. Ja eller det vil si, jeg trengte å roe ned litt. For med en stor familie så blir det mye rom for en stille stund, og med mange planer på programmet så strekker liksom ikke tiden helt til. Denne uken har jeg hatt to møter, servicemann på besøk, og to kontroller hos legen med barna mine. Neste uke er det barnebursdag for Isak, og så reiser vi til østlandet for ALS seminar.
Innimellom alle planlagte avtaler dukker livet opp, med alle uventede hendelser som det har å by på, som at bilen min måtte inn på verksted for bremsene hang seg opp. I tillegg har jeg alle mailer jeg må besvare og blogginnlegg som skal skrives. Herlighet, jeg jobber jo mer nå enn jeg gjorde som frisk 🤣.
Men jeg ELSKER det, jeg elsker å ha mye å gjøre, elsker enhver utfordring og tar de imot med åpne armer. Da er det ekstra godt når man tar seg en pause, få puste ut litt. Så det var godt å komme seg ut litt idag og gjøre noe helt annet, bare konsentrere seg om å få løkene i jord.
God middag har vi også hatt idag, lettsaltet torsk sto på menyen i dag. Det er ingenting som slår en god fiskemiddag med masse bacon til, en middag helt etter min smak. Det er kun en ulempe med fisk til middag, man blir jo så forbanna trøtt av fisk!! Jeg måtte kjempe meg opp i rullestolen etter middag, ja det var så vidt jeg kom meg ut!!
Nå sitter jeg her lettere henslengt i hvilestolen mens mørket er i ferd med å omringe oss. Men jeg konkluderer med at denne dagen har vært virkelig fin, og jeg er takknemlig for alt vi har fått gjort…
