Nok en gang bråvåknet vi, igjen ble vi påminnet om hvor skjørt et menneskeliv er. Vi mistet en av våre egne, vår egen flokk er blitt en fattigere. En mann ble revet bort, en familie og små barn sitter igjen i bunnløs sorg.
Med tusen spørsmål i et mørke så stort, selvmord lager sår som aldri helt gror. Tre døtre har mistet sin pappa, den pappaen som pleide å bære de til sengs, en pappa som holdt de trygg når mørket var utrygt.
En stor mann er borte, en mann med et stort hjerte som lagde avtrykk hvor enn han gikk. Mine tanker går til familien i kveld, de går til barna som har mistet det mest dyrebare. Men de går også til Ari, tårene renner når jeg tenker på hvilken kamp han har kjempet.
Nå må vi samle oss, vi må vise familien støtte og respekt. Vi må vise de tre barna kjærlighet i ett altoppslukende mørke. Julen er symbolet på varme og lys, men for noen ble julen plutselig kald og mørk ikveld…
Julaften er det store høydepunktet med julen, men 1 juledag står mitt hjerte nær. Barna som fornøyd prøver nye klær, leker og gøyale spill som alltid dukker opp under treet. Stå opp til dekket frokostbord som hele familien samler seg rundt, rusle rundt i pyjamasen til langt ut på formiddagen.
Alt stresset er for lengst et tilbakelagt kapittel, de neste to dagene handler om å bare være til. Jeg elsker romjulen, noen få dager som er de mest kjærlige og varmeste gjennom hele året. Ingenting haster, ingen plass vi må være, sinnet blir rolig og hjertene varme.
Dagen i dag har vært en sånn dag, en rolig dag for sjel og sinn. Minner fra året som har gått dukker opp, latter og sorg har preget dette året også. Julefilm har rullet over skjermen, ribbelukta la seg i hele huset, småknitring fra kjeksposene på kjøkkenet som barna prøvde å åpne stille så vi ikke skulle høre, og den beroligende knitringen fra peisen.
Isak fikk et tonn med leker igår, som han sa selv “jeg må ha vært veldig snill i år mamma”. Det ble et fæla styr når alle pakkene skulle fraktes fra A til Å, først ut til mine foreldre og så hjem igjen. Det er ingen overdrivelse når jeg sier det var knapt plass til folket selv. Men vi fikk nå med oss alt både til og fra.
Så jeg sto opp til det komplette kaos, det var ikke mulig å komme frem i stuen, det var leker overalt på gulvet. Og midt i kaoset satt en fornøyd liten gutt, jeg så han knapt mellom alle bilene og heisekranene. Her måtte det kvinnelist til, mor måtte pønske ut en plan for å få flyttet lekene.
For det er en kjent sak at Isak er bestemt når det gjelder lekene sine, det er ramaskrik hver gang vi så mye som flytter lastebilen noen millimeter. “Isak, du kan jo få låne soverommet til mamma og leke på, senga til mamma kan jo være betongplassen”. Da var han snar kan du tro, og vipps så var soverommet mitt omgjort til en arbeidsplass.
Isak var usedvanlig flink igår, han og eldstebroren fikk i oppgave å dele ut gavene, eldstemann leste opp og yngstemann løp rundt. Han visste godt hvem som var hans, så de gavene nektet han og ta først. Til slutt hadde en liten gutt stablet sine egne pakker i et hjørne, mens han fortsatte å dele ut til resten av familien.
I år var det en pakke som skilte seg ut, en gave fra selveste Ølen betong! Vi skjønte fort at han hadde sett seg ut den, for han var snar med å grave den frem fra haugen når familien hadde fått alle sine gaver, den esken skulle åpnes først. Det var ellevill jubel fra en liten gutt når han så at esken var proppfull av ting. Det var vinterarbeidstøy, en tro kopi av Ølen betong sine betongbiler, drikkeflaske, reflekser, hals og sikkert mye mye mer. “Oiiioiioii, se mamma hva jeg har fått”, han var i fyr og flamme.
Vi fikk også mye fint i år, men jeg føler jeg har hatt julaften hver dag i desember, vi har jo fått så mye fint. Ja det glemte jeg jo nesten, nå kan jeg jo røpe hva de julegavene jeg har jobbet med var for noe, det var derfor det kom noen tårer hos min far. Bildet sier sitt.
Noen fikk bilder av familien vår, mens andre fikk bilder av minner vi har opplevd sammen. Jeg var så overbegeistret når jeg kom over en nettside der du kunne designe dine egne veggklokker, de var bare sååå fine. Jeg skal bestille flere, de var bare fantastisk flotte.
Så nå sitter jeg her fornøyd med egen innsats, og gubben er fornøyd med telefonen jeg hadde kjøpt også. Nå venter vi besøk om en stund, og så skal vi kose oss resten av dagen. Nyt kvelden videre…
Jeg måtte bare “låne” sokkene min datter fikk her for en stund siden, de var så fine 💜
En fin kveld er snart over, den ene dagen vi stresser så fælt over er forbi på et blunk. Jeg satt der i min rullestol og observerte familien som virret rundt meg. Det var godt å se hvordan barna koste seg sammen, jeg hørte de lo over noe rundt spisebordet. Duften av pinnekjøtt slo imot meg når jeg kom inn døren hos mine kjære foreldre, og den første biten var som å få en bit av himmelen i munnen.
Isak som med middagsbordet fikk plutselig vondt i magen over tanken på nissen, ene guttungen som fikk prøve akevitt for første gang og som nesten spyttet det ut igjen, min datter som tok seg av brødrene sine og hjalp til med stryking av klær og fiksing av hår, eldstemann som beroliget Isak når nissen ringte på men så viste det seg at nissen egentlig bare var en “tjukk tullenisse”. Inntrykkene har vært mange og øyeblikkene store.
Sansene har vært på høykant, hvert øyeblikk har limt seg fast. Noen få timer av en stor dag er over, en dag jeg ikke var sikker på å få oppleve. Takknemlighet og sorg har preget dagen, for glede og sorg går hånd i hånd på dager som denne.
For når min datter hvisket stille glad i deg under gaveutdelingen kom den, når min far kjempet mot tårene over gaven vi ga kom den, når min nest eldste bror og familien hadde kommet for å feire jul med oss kom den, og når mine to eldste gutter og nevøen fordypet seg over et byggeprosjekt da kom den.
Den følelsen som du bare får når du vet skal dø, den følelsen som kun kommer når din tid er i ferd med å renne ut. En følelse av sorg og glede, en glede over livet her og nå, en sorg over at du kanskje ikke får oppleve disse øyeblikkene igjen. Jeg har hatt en dag preget av både latter og tårer, følelsene ligger utenpå på dager som denne.
Når jeg spiste pinnekjøtt tenkte jeg på det, når jeg drakk julebrus tenkte jeg på det, når jeg sang julesang med Isak tenkte jeg på det, når jeg sa glad i deg til mine kjære tenkte jeg på det. Den tanken om at dette kan være siste gangen ligger der og ulmer, og den blir ekstra sterk i disse dager.
Jeg ser det på mine kjære også, de kjemper med egne følelser. Som hos meg så ligger den samme tanken hos dem, en tanke som er med oss i alt vi gjør. Så når jeg nå sitter her og ser på mine kjære, så har jeg to tanker i sinn. Takk for denne julen sammen med mine kjære, og måtte jeg få oppleve det igjen…
Det ble noen tårer på sengekanten i morges, ingen assistent betyr null følelse av velvære. Denne ene dagen i året har jeg ingen som kan dolle meg opp, jeg ble litt lei meg må jeg innrømme. Men mest på vegne av min mann, for det første dukket ikke nattevakten opp igår kveld, og idag var det sykdom.
Når oppvaskmaskinen bestemte seg for å ta kveld i tillegg, da eksploderte det for en stakkars mann. Så den som måtte ut på selve juledagen for å kjøpe ny var min mann. Dermed har formiddagen for han og svigermor gått med til å lese bruksanvisning, mens jeg har brukt tiden på se både Askepott og Reisen til julestjernen.
Det reddet dagen for meg, da ble alle bekymringer borte for en stund. Til og med Isak fulgte med på Askepott, men reisen til julestjernen var han nok litt liten for enda så da ble det Mikkes jul istedenfor. Heldigvis er det underholdning for både liten og stor, selv foretrekker jeg NRK for da slipper jeg den pokkers reklamen, det burde vært forbud mot reklame i høytiden.
Utover dagen kom både julekjoler og dress på, jeg fikk til og med ordnet håret. Den nye kjolen satt som et skudd, noe som var en glede i seg selv. Så med et par øredobber og nyfrisert hår, følte jeg meg ikke så altfor verst likevel. Jeg er fornøyd med å fått pyntet meg litt i det minste.
Nå gleder jeg meg stort til julemiddagen, men det er nok en som gleder seg mer. Isak stormet opp av senga i dag, “det er JUL mamma” ropte han mens han løp for å fortelle budskapet til resten av familien. Både igår og idag har jeg og Isak synger julesanger sammen, nærmere bestemt en sang, “jeg gikk meg over sjø og land” har blitt vår sang dette året. Jeg hadde ikke sett for meg at jeg skulle synge julesang med en liten gutt, men på tross av skrøpelig stemme gikk det faktisk fint.
Jeg må se om jeg får det på film i løpet av romjulen, det var virkelig et minne for minnealbumet. Heldige meg som får oppleve enda en jul med alle godene som medfølger. Så nå gleder jeg meg til duften av pinnekjøtt, kunne sitte samlet rundt bordet med hele familien, og ikke minst nyte den herlige julemiddagen med god drikke. Det var ikke en selvfølge at jeg kunne nyte maten i år, ei heller at jeg var hjemme blant mine kjære.
Men heldigvis ville skjebnen det annerledes i år, og for det takker jeg høyere makter idag. Ta godt vare på hverandre disse dagene, og nyt hvert sekund. En god og fredfull julaften til dere alle…
Noen dager får jeg bare nok! Jeg får nok av tårer, sorg og redsel, det er nemlig en annen følelse som tar overhånd. For noen ganger har jeg bare lyst til å gjøre en ting, alt jeg har lyst til er å skrike. Jeg har lyst til å klatre opp på verdens høyeste bygning og rope ut all min frustrasjon over livet for full hals.
Jeg blir bare så forbanna noen ganger, sint over egen skjebne. For hva har jeg gjort for å fortjene denne tilværelsen? Hva har mine kjære gjort for å fortjene dette? Hvorfor er det bestandig de uskyldige menneskene som må lide??
Noen dager er fulle av tordenskyer, det buldrer og braker inni meg, ja mørke ustabile skyer preger mitt dype sinn. Av og til føler jeg bare for å krype ned i en mørk krypkjeller langt borte fra folk og fe. For denne sykdommen bringer med seg mange følelser, også et raseri så stort.
For det er så forbanna urettferdig , livet er blitt et mareritt. Jeg prøver hver dag å finne gleden ved livet, være positiv og leve her og nå. Men jeg er bare et menneske, noen ganger tar følelsene overhånd, og om vi skal være helt ærlig, så er livet mitt blitt til en scene i en skrekkfilm.
Jeg blir forbanna på vegne av min mann, på vegne av mine barn, mine foreldre, mine søsken og mine venner. Jeg blir forbanna på vegne av andre ALS syke, deres pårørende, deres kamp.
Jeg blir forbanna på byråkratiet, på en BPA ordning som ikke fungerer, på forskningen som ikke går fremover tross mengder med midler. Jeg blir forbanna på legenes negative holdning, på kontroller som ikke fører frem, og på politikernes manglende vilje til å hjelpe!
Men akkurat nå, nå i dette øyeblikk, er jeg forbanna på en ting alene. Jeg er fly forbanna på en BPA leverandør som ikke leverer, jeg er forbanna for at vi må selv løse alle problemer denne julen. Jeg er forbanna lei av at det er min mann som må plukke opp bitene igjen siden nattevakten ikke møtte på jobb, forbanna på at han må slite fordi alt svikter. Jeg er forbanna på manglende hjelp på selve julaften, den ene dagen i året hvor jeg hadde lyst til å pynte meg litt ekstra.
Faktisk er jeg så forbanna at jeg vurderer å si opp hele ordningen, vi har fått nok. Jeg vet vi klarer det, jeg vet vi rir denne stormen av. Men det er så vidt, og vi er ikke alene. For vi er mange ALS syke som sliter med at ting ikke fungerer, det er mange pårørende som må slite seg ut denne julen. Derfor er jeg forbanna idag, jeg er forbanna på den urett vi syke blir utsatt for….
Endelig er det dagen før dagen, endelig er julen kommet. Jeg syns kvelden før julaften er minst like god som selve dagen, jeg er omringet av spente barneføtter og en glede så stor. Vi har en tradisjon her lille julaften, vi samles til et herremåltid og ser kvelden før kvelden. Bordet er dekket med varme rundstykker, og pålegg i lange baner.
Eggerøre, laks, roastbiff, julesylte og svinestek er bare noe av det som blir lagt på bordet i kveld, og selvfølgelig kakao og annen god drikke. Høydepunktet er når hele familien samles fremfor Tv skjermen for å se hovmesteren og grevinnen.
Stresset er begynt å senke seg, ja ihvertfall for ikveld. Tankene på morgendagens stress skyver vi bort for en liten stund. For det er ikke før i morgen kveld den virkelige roen senker seg, det er da sjelefreden over julen kommer over oss og gir oss fred i sinn.
“Mamma vi skal spise sauen sitt bein” kunne en liten gutt opplyse om idag. “Sauen er død, men han kjente ingenting mamma” . Han så på meg for å få bekreftelse, han trengte svar. Det er ikke før spørsmålene kommer at man skjønner hva man har glemt å lære bort, her måtte det en samtale til. Isak hadde nemlig sett dette…
“Pølsene du liker så godt kommer fra grisen Isak”, en liten gutt ble stor i øynene, “spiser jeg GRIS”?? Jeg nikket mens jeg kvelte latteren som lå og lurte. “Ja lille venn, vi spiser gris, sau, okse og ku, det er der mesteparten av kjøttet kommer fra”.
Det var ikke få spørsmål som kom etter at jeg sa det, men han skjønner ihvertfall nå at pålegget i butikken engang var et levende vesen. Men den viktigste lærdommen denne dagen var det han som sto for, “da må vi være snille med dyrene mamma, for de gir oss melk og pølser”!
Dagen i dag har bæret preg av sisteinnspurt, handling av mat, kakebaking, innkjøp til julestrømpen og stryking av skjorter. Jeg har ropt ut kommandoer i hele dag, så nå er det godt at kvelden er nær. Men det er godt med alt som er gjort, og takket være assistenten fikk Isak klippet seg idag også.
Så nå tror jeg vi er i rute, det er bare smupjusk igjen. Men da er det verre med svigermor stakkar, hun bor nærmest på kjøkkenet om dagen. Hun tryller frem kake etter kake, middag lager hun og. Jeg tror ikke hun har forlatt kjøkkenet på timevis, og nå står hun og forbereder herremåltidet vi snart skal innta.
Vi er henne evig takknemlig, uten henne hadde ikke denne julen blitt den samme, det er mye takket være henne at vi ligger så godt i rute som vi gjør. Så nå kan mørket bare komme, stearinlysene er tent. TVen står på NRK, og vi er klar til årets høydepunkt, “Same procedure as last year miss Sophie? Same procedure as every year James….
De to minste englene er den mest rørende gaven jeg har fått i år, de har jeg fått fra en annen ALS syk 💜 Tusen takk vakre vene 💜
Vi har vært heldige midt oppi elendigheten, min mann jobber i det som må være verdens beste bedrift. Bekymringene var mange når diagnosen ble et faktum, min mann gikk fra å være borte store deler av året, til å være hjemmeværende det første året av Isak sitt liv. Min mann var bekymret for hvordan fremtiden ville bli, ville han i det hele tatt kunne fortsette i jobben?
Ølen betong er plassen, en bedrift med et hjerte så stort. Ikke bare for sine ansatte, de bryr seg også om samfunnsrelaterte problemer. Jeg har ikke ord på hvor takknemlig vi er, for denne bedriften var snar på telefonen til min mann når den personlige katastrofen inntraff, snar med å forsikre min mann om at de skulle legge tilrette på best mulig måte, nå skulle han slappe av og konsentrere seg om det som var viktig.
De har virkelig lagt tilrette, min mann gikk fra å jobbe borte både natt og dag, til å få kjøre her i Bergen. Nå kan han både levere og hente i barnehagen, og han har fri hver eneste helg. Jeg kan ikke få sagt hvor mye dette betyr for oss som familie, spesielt nå som situasjonen er som den er.
Men det er ikke bare min mann som får merke godene fra bedriften, jeg og Isak merker de også. Isak har fått så utrolig mye fint, Ølen betong arbeidstøy, solbriller, reflekser og mye mye mer. Nå venter vi på enda en gave, Isak skal nemlig få julegave, og jeg gleder meg til å se øynene på en liten gutt når han åpner den.
Når jeg var innlagt på sykehuset fortalte min mann meg noe som jeg måtte få repetert når jeg kom hjem, jeg visste nemlig ikke om jeg hadde drømt eller hørt feil.
For de siste årene har bedriften gått bort ifra gaver til de ansatte, de velger heller å gi penger til et veldedig formål. I fjor gikk pengene til sykehus klovnene, men i år fikk jeg den gledelige nyheten om at pengene skal gå til ALS!
Jeg ble så glad jeg, ja vi ble overlykkelig begge to. Helt fantastisk, nå føler jeg at det vi gjør blir lagt merke til. Jeg fikk nemlig en veldig hyggelig mail fra bedriften om at de hadde lagt merke til vårt brennende engasjement for å fremme denne sykdommen, og at de gjerne ville bidra de også.
Alt vi kan gjøre er å takke og bukke, dette betyr så uendelig mye for oss. Pengene vil bli øremerket til å gå til registeret som de prøver å komme i gang med, noe som jeg er spesielt glad for. Det er nemlig så viktig at vi får dette på plass, vi trenger en kartlegging av menneskene som har blitt rammet av denne sykdommen.
Så nå har organisasjonen ALS Alltid litt sterkere fått det ærefulle oppdraget med å overrekke pengene, så håper vi at det vil komme et register på plass snart. Nå sitter vi her glade og stolte begge to, lykkelig over en gave så stor. Tusen takk til dere i Ølen betong, takk for at dere tilrettelegger, og takk for at dere viser engasjement. En riktig god jul til dere alle i bedriften, dere er fantastiske 💜
Hvor ble det av førjulstiden, tenk at nå er det bare to dager igjen! Det er nesten ikke til å tro, dagene har flydd av sted. Til tross for at gårsdagen ble en smule kaotisk, så fikk vi lys på juletreet til slutt. Ja til og med lysene som gubben hadde kjøpt kom på plass. Men jeg er nå glad for at han ikke er blitt like gal som han i REMA 1000 reklamen.
Idag våknet jeg til noen frydefulle barnerop fra Isak, favorittassistenten var kommet tilbake. Nå er det kanskje ufint og påpeke at vi har en favoritt, men siden hun egentlig ikke jobber her lenger så tenker jeg det er innafor. ” Ulrikke se på meg” ropte en ivrig liten gutt, jeg ble totalt oversett. Det var nesten ikke tid til å hjelpe meg med morgenstellet, for en liten gutt krevde hele oppmerksomheten.
Men det var veldig koselig å få henne tilbake, om så bare for noen dager i julen. Hun er bare noe for seg selv den jenta, hun har fått en spesiell plass i våre hjerter.
Endelig sier jeg bare, endelig en dag med bra vær. Det er ingenting ute som tilsier at det er jul , mildvær og sol er ikke akkurat det jeg ønsker meg til jul, men perfekt vær til litt utendørs aktiviteter. Det som måtte til var litt overtagelse, for en gubbe lå på sofaen og sov, fremdeles utslitt etter gårsdagens shoppingrunde. Men Isak visste råd. Det var bare å ta fart, og så hoppe med hele kroppen oppå den runde magen til en stakkars gubbe.
“ååååhåååhoho” hørte jeg fra sofaen, ja og noen andre utsagn jeg helst vil slippe å gjenta. Men trikset fungerte ihvertfall, min mann følte vel det var tryggere å gå ut enn og hvile middag på sofaen.
En ny versjon av gjemsel
Jeg turte ikke være så lenge ute, nå har jeg hatt noen fine dager i toppform så jeg tar ingen sjanser. Herlighet som jeg har spist i det siste, altså på egenhånd. Så hvis ikke jeg legger på meg i julen så vet ikke jeg. Dagene startes med sylte flesk på brødskive, helst doble skiver med sylte flesk, og sist men ikke minst, et tykt lag med smør. Dagen avsluttes med to skåler med julechips og marsipan som nå er oppspist av en eller annen merkelig grunn.
Men det var bare to måltider, resten av dagen prater vi ikke om, noen hemmeligheter må jeg også ha 🤣Jeg koser meg ihvertfall, og heldige meg som har fått svigermor på besøk. For hun har i år som i fjor funnet veien til kjøkkenet, og tradisjonen tro er hun igang med å trylle frem de lekreste kaker.
Så da gjenstår det bare å ønske dere alle sammen en riktig god jul, håper den blir fredfull og god 🎄Jeg tar ikke fri, men jeg prioriterer nok litt mer familie disse dagene. Men et innlegg blir det nok hver dag, jeg klarer ikke meg uten dere heller 🤗
Jaja, hva skal jeg si? Gårsdagen utviklet seg til å bli litt av en minnerik dag. Jeg tror jeg skal la innlegget tale for seg selv, ord blir overflødig🤣
Minn meg på å aldri sende gubben på juleshopping igjen, dagen idag har vært det komplette kaos. Det er lenge siden gubben har vært i butikker som inneholder annet enn mat, og det fikk jeg erfare idag. Teknikken har utviklet seg en smule siden sist han var på et kjøpesenter, og fristelsene ble nok litt for mange.
Det begynte når han skulle finne gave til meg. Som vanlig er vi blitt enige om hva han skal kjøpe, dette for å unngå flere krisesituasjoner, som den gangen han (av egen fantasi) hadde pakket inn en brødrister og lagt fint under treet. Nå er jeg i utgangspunktet glad for alt jeg får, men akkurat denne gaven så jeg på som unyttig, av den enkle grunn at vi allerede hadde en fullt brukende brødrister fra før.
Så siden den gang har vi diskutert på forhånd, ikke like spennende kanskje, men jeg slipper i det minste å ha et skap fullt av brødristere. Et headsett var det vi ble enige om, perfekt når jeg trenger å stenge verden ute for en stund.
Problemet var bare at de hadde så mye og velge mellom, trådløs eller ikke, små eller store, headsett eller plugger, det var på tide å ringe hjem. Jeg gikk for plugger, men jeg glemte å forklare hvilken type! For av erfaring så vet jeg at det ikke er alle som passer like godt i mine små ører.
Stolt som en hane kom gubben inn her med de dyreste og mest tekniske ørepluggene som noensinne hadde blitt oppfunnet, dette var den beste julegaven ever!!
Det første problemet var å få de koblet opp mot datamaskinen, det viste seg å være vanskeligere enn de på butikken ga uttrykk for, her måtte ungdommene hjelpe når de kom hjem igjen. Men å koble de opp mot mobilen til gubben (lå det en baktanke bak kjøpet) gikk lekende lett, så nå kunne jeg omsider teste vidunderne.
Gubben presset ørepluggene inn i mine små øreganger, de poppet ut igjen like fort. Litt startvansker konkluderte gubben med og prøvde på nytt, litt hardere denne gangen. Men neida, på nytt fant de veien ned i fanget mitt. Nå kunne jeg se frustrasjonen til min mann lyse imot meg, og jeg stålsatte meg mot det jeg visste ville komme.
For nå skulle disse små jæ*lene inn koste hva det koste ville, han hadde ikke betalt tusenvis av kroner på noe som ikke holdt hva det lovet. “Auuuu” ropte jeg mens gubben var i ferd med å presse ørepluggene inn i hjernebarken på meg, det kjentes ihvertfall ikke verre ut. Til slutt måtte han konkludere med at disse små jæ*lene passet kun for en person, gubben selv.
Så da var han like langt, han måtte ut igjen. Men det var ikke det eneste han måtte ordne, for juletreet måtte ha nye lys ettersom de andre var sporløst forsvunnet. Det var når jeg så hva han kom tilbake med at jeg måtte be om tålmodighet og fornyet styrke fra høyere makter, lenge leve galskapen!
Igjen hadde teknologien tatt overhånd, han hadde kun sett fjernkontrollen som fulgte med, men han hadde ikke sett det innlysende. Det holder nemlig ikke med 15 lys (ja for nr 16 virket ikke) til et nesten 2 meter høyt tre!! Jeg turte ikke spørre om prislappen, jeg grøsser ved tanken.
Så løsningen ble at eldstemann måtte redde husfreden, han lot seg nemlig ikke friste av siste mote. Men nå er vi for slitne begge to, sent er det og blitt. Så pyntingen tar vi imorgen, nå har vi jo 15 ekstra lys og spe på med. Det blir nok lys på juletreet i år også, ja hvis gubben har husket å betale strømregningen da…
PS : Jeg fikk headsett til slutt, med ledning for å være på den sikre siden 🤣
