Forrige uke var veldig travel, mange avtaler fylte dagene. En av disse avtalene måtte jeg skrive et innlegg om, for makan til service har jeg ikke vært borti før. Nå er vel ikke Nav og god service noe som alltid passer sammen, men nett som gubben så glimter de til innimellom.

Eller rettere sagt , de har noen ansatte som faktisk vet hva service dreier seg om. For noen uker siden hadde jeg en hyggelig dame her som kom for å vise meg den nye datamaskinen til tobii dynavox, en ny og bedre utgave. Men dessverre så var ikke jeg helt fornøyd, så hun tok med seg maskinen tilbake på Nav for å høre med noen andre om det var mulig å tilrettelegge den slik jeg ville ha den.

For to uker fikk jeg en mail, en hyggelig mail fra en fantastisk mann som heter Kristian. Han jobber nemlig med tobii sine maskiner, og er en av de som virkelig har peiling. Jeg har møtt Kristian for noen år siden når jeg først fikk denne maskinen, og vet av erfaring hvor dyktig han er. Så derfor ble jeg glad når han tok kontakt, for var det en som kunne gjøre noe med de utbedringene jeg ønsket meg, ja så var det han.

Faktisk så hadde han lest bloggen min der jeg hadde skrevet om min skuffelse over den nye utgaven, og ville derfor prøve å hjelpe. Det er så fantastisk det, at jeg kan skrive noe på bloggen og så få hjelp, det er service det. Dermed avtalte vi et møte hjemme hos meg, og det var altså forrige uke.

Det skulle vise seg at Kristian var en av mine faste lesere av bloggen, for han hadde fått med seg at min sønn hadde bursdag dagen etter vårt møte. Han hadde nemlig med seg en gave til min sønn, en power bank (trådløs ladestasjon til mobil) som gutten ble veldig glad for å få.

Dessverre så gikk det ikke å utbedre den nye maskinen slik jeg ville, men jeg håper at det kanskje lar seg gjøre med tiden. Jeg vil gjerne ha den maskinen siden den har denne lille skjermen på baksiden, den kommer godt med når jeg mister stemmen. Da slipper nemlig de som er rundt meg og gå helt rundt maskinen for å se hva jeg skriver, det er lett synlig på baksiden av datamaskinen.

Men han gjorde noen utbedringer på min maskin som jeg lenge har ønsket meg, så nå har jeg fjernkontroll til Tv og Sms liggende på startskjermen. Tidligere har jeg måtte vært nødt til å åpne et helt nytt program for å bytte kanal eller sende melding, men når jeg ikke bruker det programmet til noe annet så syns jeg det var tungvint. Men nå trenger jeg ikke legge vekk det jeg holder på med lenger, jeg kan bare flytte blikket ned og vipps så kan jeg bytte kanal eller sende melding.

Den mannen er fantastisk, men det gjelder de andre som også jobber med tobii. De har et kundeservice som er helt fantastisk, har du problemer så er det bare å ringe. De fjernstyrer maskinen og løser problemet på et blunk, jeg trenger ikke forlate godstolen eller risikere å være uten maskin i dagevis.

Så jeg kan bare si tusen takk, takk til Kristian, tobii og NAV. For dere har gitt meg den største gaven jeg kunne få, takket være dere har jeg fått et liv igjen. Det hadde nemlig aldri blitt en blogg uten denne maskinen, jeg hadde aldri fått en ny stemme i samfunnet uten denne muligheten. Så derfor fortjener dere all den skryt dere kan få, for dere gjør livet for oss svake i samfunnet til det bedre, mitt liv har dere ihvertfall endret….

For en søndag det har vært, den har vært perfekt fra begynnelse til slutt. Jeg våknet som vanlig av at en liten gutt kom løpende, små barneføtter gikk som trommestikker ned trappa i gangen. Jeg skjønte hva som sto på ferde, her var det bare å få opp øynene og gjøre klar datamaskinen.

Det er ikke alltid like lett å fokusere med øynene på skjermen når man nettopp har våknet, og det var en liten gutt snar med å påpeke. “Nå roter du mamma” sa han mens han klasket seg i hodet, mamma var jo helt tullerusk. Men etterhvert fikk jeg øynene såpass opp at det ble film idag også, det er ingenting som er bedre enn når en liten kropp legger seg tett inntil min, jeg var i himmelen.

Det har jeg faktisk tenkt, for om det finnes en himmel så vil jeg leve for alltid i disse små øyeblikkene sammen med mine kjære. Jeg lå faktisk i senga helt til 12.45 idag, og jeg nøt hvert sekund. Men når jeg sto opp ventet det en overraskelse, for en liten gutt hadde verdens fineste gave på lur. Jeg smeltet helt jeg, tårene og gleden kom på samme tid, han er bare god den gutten. Bare tanken på at små barnehender har tatt seg god tid for å lage dette til mamma er bare fantastisk, jeg elsker disse små gavene gitt fra hjertet.

Verdens fineste gave

 

Idag var dagen, det var på tide å flytte på seg. Ja jeg skulle ikke så langt, men min snille mann hadde ordnet med den nye stolen i vinterhagen. Det var en helt annen mann jeg våknet opp til idag, han hadde fått gnisten tilbake i kroppen. Det er bestandig godt å se, så idag ble min datter glad når hun kom hjem.

For ikke nok med at han ordnet med stolen min, han hadde også endelig hengt opp taklampen som hun har mast om i et halvt år, hun har da vært tålmodig. Så idag er jentene i huset strålende fornøyd, og det er takket være mannen i huset.

Jeg har flyttet fra stua og ut i naturen, det føles ihvertfall sånn ut. Nå kan jeg nyte synet av fuglene i trærne, og solstrålene som danser over fjelltoppene, jeg har fått mitt eget paradis i mitt eget hus. Nå kan jeg veksle mellom to rom, for nå har jeg to stoler som er mulig å sitte i. Men det må jeg si, denne nye stolen er mye bedre enn den gamle, den er en drøm i forhold. Jeg må bare etterlyse mer polstring på armlenene for det fantes ikke, men sittekomforen er mye bedre.

Så her skal jeg sitte til jeg legger meg, det er bare å lukke døren dersom jeg trenger fred. Nei nå nyter jeg livet altså, og jeg gleder meg til skumringen kommer til oss ikveld…

Han står der fremfor meg

med små øyne stirrer han på meg.

Små fingre bærer på en hemmelighet

en hemmelighet som mor skal få.

Et lite smil lyser opp rommet

det er nesten som om solen er flyttet inn.

“Jeg er glad i deg, klem fra Isak”

han leser fra kortet han holder i hånden.

Eller later som han kan lese

han har pugget de viktigste ordene.

Jeg kjenner klumpen i halsen vokser

en liten gutt rører ved mitt hjerte.

Med bestemte fingre river han av det blå papiret

prøver å gjemme det så godt han kan.

Der ligger det

han strekker en liten hånd mot meg.

“Hvorfor gråter du mamma”

spør en liten gutt.

“Jo fordi du har gitt meg verdens fineste gave”

En liten gutt smiler så stort

han har nemlig gitt mamma det vakreste som finnes.

For i en liten kropp

er det et stort hjerte…

Verdens fineste gave

Takk til barnehagen som hjalp en liten gutt med et fint kort

Idag var det planlagt familie besøk, det var tid for bursdagsfeiring nr to. Jubilanten (det er vel et lite jubileum når man blir tyve vel) hadde middagsønsket klart, og jeg ble litt svett ved tanken. Vi har nemlig ikke assistenter i helgen, siste helgen med nåværende firma og de avslutter samarbeidet bra må jeg si. Men heldigvis var det en som tok grep, selvfølgelig skulle gutten få middagsønsket sitt.

Nå tenker du sikkert at gubben hadde tatt grep, men han lå i kjent positur på sofaen. Nei her var det storebror som tok grep, han freste ut for å kjøpe frosne vårruller på thaibutikken, og ringte inn en bestilling på stekt ris. Ja for det var det gutten ønsket seg, og storebror ordnet opp.

Han har stått på kjøkkenet og stekt 60 vårruller, kuttet salat, og kjørt ut for å hente tilbehør. Hva skulle jeg ha gjort uten de barna, jeg hadde vært fortapt. Jeg er så glad for at han har hivd seg rundt her i dag, dette hadde aldri gått uten han.

Nok mat ihvertfall
Kokken selv

Mamma sin diamant er blitt stor

Jeg har en strikkepike av en svigerinne

 

Jeg tror Isak ble lei av pappaen sin idag, lei av at han lå på sofaen når vi ventet besøk. For når jeg begynte å mase på gubben at her måtte det ryddes, så grep en liten gutt inn når han så at mammaen ikke fikk respons.

“Sjerp deg pappa” kom det fra en bestemt liten gutt, nå måtte pappaen komme seg på beina. Det er godt jeg har hjelpere rundt meg, jeg trenger all den hjelp jeg kan få når det gjelder en halvgammel sta gubbe. Men en liten gutt og en treg gubbe fikk ryddet etter hvert, så jeg fikk et ryddig hus like før gjestene ramlet inn døra her.

Plutselig ble vi flere enn antatt, for plutselig sto min lillebror og familien på døra. Men det er bare koselig, og mat hadde vi nok av. Isak var overlykkelig over å få besøk av søskenbarna, nå fikk han og noen å leke med.

Tre småtroll inn i ett telt

Følger nøye med når onkel leser

 

Så her har det vært full rulle idag, lydnivået har vært skyhøyt og mat i overflod. En vellykket bursdag med andre ord. Nå har roen senket seg og kvelden skal nytes i ro og mak. Imorgen kommer datteren hjem igjen også, så da blir vi fulltallig igjen. Det ble lite søvn på meg inatt, så spørs om jeg ikke skal prioritere en tidlig kveld. Håper dagen har vært fin for dere alle, og at dere får en god kveld.

Vi skrives i morgen….

Den verste følelsen er når man føler seg uviktig, når du sitter der og føler at ingen ser deg. Igår hadde jeg den følelsen, den eneste jeg hadde som samtalepartner var veggen. Stearinlys var tent, TVen sto på Nrk som vanlig, alt lå til rette for en god fredagskveld.

Jeg gleder meg hele uken jeg, gleder meg til to deilige dager sammen med mine. Men igår kom den følelsen tilbake, den følelsen om at jeg bare er i veien. Uansett hva jeg sa så var det ingen respons å få, jeg følte meg plutselig så alene.

Ja for noen ganger føler jeg meg som et møblemang. Et møbel du bare kan sette bort for en stund. For det blir til at jeg blir plassert i stolen, og der blir jeg sittende i timevis i strekk. Faktisk sitter jeg der dag ut og dag inn, jeg føler meg som en del på stolen.

De eneste gangene jeg er oppe er når jeg må på toalettet, men det er stort sett bare tre ganger i løpet av en dag. Det vil si at jeg beveger meg ut av stolen toppen 30 min om dagen, 30 min av 12 timer.

Igår ønsket jeg meg en fin fredagskveld, kanskje få noe godt å spise, og se på Lindmo sammen med gubben. Men gubben var sliten, og jeg var bare til bry. Selvfølgelig sier ikke han det, men jeg ser det. Jeg blir en byrde, jeg ble et møbel som bare ble satt bort.

Tror knapt jeg sa en setning, jeg hørte på snorkingen fra sofaen at denne kvelden var over før den var begynt. Så der satt jeg fra 19-23, og alt jeg følte på var å være i veien. Jeg ville ikke bry han med mine problemer, for han hadde nok med sitt.

Men så går sårheten over i irritasjon, for jeg prøver å hjelpe på min måte. Som når jeg dagen før tok med meg Isak til Voss, på den måten kunne en gubbe få noen timer på ettermiddagen for seg selv. Men istedenfor å slappe av så velger han å jobbe overtid, kommer ikke hjem før på kvelden når vi kommer hjem.

Derfor lå en gubbe rett ut igår, han hadde presset seg for langt igjen. Jeg hørte hvordan han klagde seg der han lå, klagde over hvor dårlig han var. Sliten var det han var, utmattet etter arbeisdagen dagen før.

Så da blir det bare til, at jeg føler meg i veien. Jeg vil ikke være en belastning, selv om jeg må innse at det er nettopp det jeg er blitt. For jeg er en krykke han alltid må ta hensyn til, en byrde han alltid har med seg.

Det er nemlig det som skjer når man blir alvorlig syk og pleietrengende, jeg står i veien for hans liv. Livet hans er satt på vent, han kan ikke gjøre noe uten å ta hensyn til meg.

Så derfor satt jeg bare der, holdt det inni meg. Tårene over håpløsheten rant stille nedover kinn, men denne gangen var det ingen som kom og tørket. Smerten over hvordan livet vårt var blitt var stor, sorgen over det vi hadde mistet kom tilbake denne fredagskvelden….

Noen ganger virker det som om klærne har fått bein og vandrer ut av huset, de er og blir sporløst borte. Idag var det bursdagsbarnet som ikke fant treningsbuksa si, den var som sunket i jorden. Som regel hjelper det å lete gjennom de andre søsknene sitt skap, da dukker det bestandig opp. For med assistenter i hus så blir det fort litt kaos, tror faktisk vi må begynne å merke klærne.

Jeg pleier å si at de skal spørre meg dersom de er i tvil, mor i huset har nemlig stålkontroll over alle klesplagg. Men noen ganger glipper det, assistentene glemmer å spørre og da er katastrofen et faktum. Min sønn har nylig begynt å trene, noe som innebærer at han har ikke mye treningstøy liggende. Faktisk bare et sett, og idag risikerte han å trene bukseløs.

Løsningen ble å låne en treningsbukse av søsteren, utrolig nok satt Adidas buksen som et skudd på gutten. Nei her må vi på shopping, dette går ikke. Jeg er så glad for at han er begynt å trene, det er ingenting som virker bedre på psyken enn trening. Faktisk burde det vært mulig og få en personlig trener på resept, ja istedenfor alle de pillene legene skriver ut. Jeg har mer tro på at trening kan bidra til endring, dessuten kommer du deg ut og treffer andre.

Idag våknet jeg av at noe skinte meg i ansiktet, helt fantastisk, sola var tilbake på Breistein! Det var ikke mange minuttene den var der, men det er ihvertfall en start. Jeg merker det i huset også, varmen stiger fort når solen står på. Det er ihvertfall ikke tvil om at vi går mot lysere og varmere tider, nå må kong vinter snart gå i hi.

Endelig kom den, nå har jeg ventet noen måneder. Ja for det er lenge siden hvilestolen min begynte å fuske, det tar jo ti minutter bare for å heve stolen. Men idag kom den nye, glinsende og fin står den i vinterhagen klar for bruk.

Jeg har alltid ønsket meg to stoler, en i vinterhagen og en i stua. Det er nemlig så fint å sitte i vinterhagen, for med åpne store vinduer kommer du tett på naturen. Så når Nav spurte om vi hadde en stol som skulle i retur så sa vi nei, jeg får nyte to stoler så lenge det varer.

Herlighet, noen goder må vi da få ha, og nå kan jeg få litt stueforandring i mitt eget hus. Planen er å få Tv også inn i vinterhagen, så når jeg er lei av gubben (og visa versa), så kan jeg rømme en meter og få fred. En genial ide som selvfølgelig kom ifra mor selv.

Nei folkens, nå er det helg! Siste helgen i vinterferien for våres del. Så kom dere ut og nyt den, så håper jeg solen skinner hos dere også….

God helg 💜

Hun sitter der og gråter, med bøyd hodet gjemmer hun ansiktet i hendene sine. Som et lite barn sitter hun der med følelsene utenpå, sinne og frustrasjon er blitt forvandlet til små dråper som triller i strie strømmer og gjør håndflatene klamme og våte.
Han står på gulvet fortsatt lettere irritert, med hendene i kors stirrer han oppgitt på sin gråtende kone. De har alltid den samme krangelen, alltid havner de tilbake på det samme temaet. Men de kommer aldri noen vei, det ender alltid på samme måte, med tårer og sinne.
Alt hun vil ha er en unnskyldning, hun vil at han ser følelsene hennes. Men han har jo rett, om hun bare hadde hørt på hva han sa så hadde hun innsett det. Han kunne ikke be om unnskyldning når han hadde rett…

Dette er vel en scene vi alle kan kjenne oss igjen, på en eller annen måte har vi alle vært der. Det begynner allerede i barnehagealder, plutselig må man si unnskyld. Først får de kjeft, små hjerter kjenner skammen komme snikende, de har tydeligvis gjort noe galt. I andre enden av rommet står en annen liten gutt, med tårer og snørr har hjertet hans gått i tusen biter. En unnskyldning er på sin plass, men gutten nekter. Med rødfarge i ansiktet kjenner han også at tårene presser på, han har jo ikke gjort noe galt.

Et ord er så vanskelig, et lite ord som kan ende hvilken som helst krig. Men for noen er det så fryktelig vanskelig, for dem representerer ordet sårbarhet og svakhet. Men hva betyr egentlig unnskyld, betyr det at man tar feil, betyr det at man alltid har gjort noe galt?

Ja for noen oppleves det sånn, de vil ikke si unnskyld fordi de ikke vil vise sine feil og mangler. Kanskje forbinder de det med den skammen de følte på som barn, eller kanskje de bare ikke vil bruke ordet.

Du ser det tydelig i enkelte yrkesgrupper, spesielt de yrkesgrupper som vi stoler på, de som skal hjelpe og yte en service. Leger, politikere og NAV er alle gode eksempler. Tittelen skal beskyttes for enhver pris, feil og mangler må legges lokk over så langt det går.

Unnskyld er ikke et tegn på sårbarhet, og si unnskyld er ikke det samme som å si at du har tatt feil. Unnskyld er et tegn på styrke, det er et stort tegn på medmenneskelighet. Det er et tegn på at du ser mennesket fremfor deg, du gir uttrykk for at du respekterer deres følelser.

Vi kan alle bli flinkere til å si unnskyld , jeg inkludert. For dette lille ordet kan bli til noe stort, dette lille ordet kan bringe med seg både forsoning og kjærlighet. Begynn med deg selv, se deg i speilet og si det høyt. Ja for alle trenger å høre det, kanskje aller mest deg selv…

💜

Jeg er såååå lykkelig, takknemlig for at jeg fortsatt er her. Heldige meg som har fått deltatt på enda en bursdag, jeg har fått vært med å feire enda et år. Det andre tar som en selvfølge, er ikke en selvfølge for meg. Men idag har jeg vært tilstede, og jeg har nytt hvert sekund. Gratulerer med dagen nok en gang min kjære sønn, og takk for at jeg har fått tilbringe dagen sammen med deg.

Her kommer dagen vår i bilder….

Fremme

Godt vi har en god hjelper
Medbrakte ramper er tingen

To gode kompiser
Smil du har bursdag

Snakk om å finne seg fort til rette
Gutten i solen
Alltid kjekt med en lekekamerat
Nam nam
Selvfølgelig måtte prinsen også være med
Teste gaming PCen til presten
Cato prest observerer
Gode venner betyr alt

 

 

Følger nøye med på fortelleren Cato
Hesten var fin

Deg og meg Isak
💜

Endelig var det torsdag , endelig skulle vi på tur. Jeg merket fort at min mann ikke var med, han har nemlig stålkontroll på alt jeg skal ha med meg. Så når vi kom et stykke på vei , så oppdaget jeg at vi hadde glemt noe. Laderen til datamaskinen var glemt , det var krise i bilen.

Like etter det var oppdaget var det plutselig full stopp, vi endte opp med å bruke nesten en time på en strekning som normalt sett tar ti minutter. Jeg må innrømme at jeg ble en smule irritert når jeg oppdaget hva som var problemet, veiarbeid som egentlig ikke var noe veiarbeid.

Men etter å ha ventet i nesten en time, så kom vi oss omsider avgårde. Det var en gutt som var glad når vi kom idag, han smilte som en solstråle når vi kom og hentet han i barnehagen. Men herlighet da, hvem har invitert kong vinter på besøk? Det var jo nesten så vi kunne pakke med oss både ski og akebrett, det snødde tett i tett når vi startet idag.

Jeg tror bursdagsbarnet var fornøyd og, gave og godteri ble overlevert før vi startet idag. Han har vært barnevakt i bilen idag, lillebror har ropt på storebror eks antall ganger på vei oppover.

“Jeg vil ha bolle”, “hvor er saften min blitt av” har en liten gutt ropt, og som den snille storebror han er, så har han levert en liten gutt alt han vil ha. Vi kom frem til sol og blå himmel, og bakken var dekket av et glitrende hvitt teppe.

Min venninne sto klar når vi kom, det er faktisk en stund siden sist. Selv om Voss bare er rundt 12 mil unna, så blir det sjelden man kommer seg avgårde.  Nå har jeg faktisk ikke sett henne siden desember, så nå var det virkelig på tide.

Isak fant seg virkelig til rette, her var det leker i fleng. Plutselig kom det fra en liten gutt “hey, du har stor rompe” sa han til min venninne. Heldigvis er min venninne ikke særlig høytidlig, så vi fikk oss en god latter.

Dette var den beste ideen noensinne, det har vært helt herlig å komme seg på tur. En dag sammen i finværet har vært helt fantastisk, og med godt selskap så har denne dagen flydd avgårde. Det skal ikke alltid så mye til, litt stueforandring er mer enn nok for meg.

Vi har kost oss med god mat og kake til dessert, så mette og glade har vi nå startet på hjemturen. Denne turen gikk bedre enn forventet, så dette kan vi gjøre flere ganger. Vi har ihvertfall hatt en strålende dag i solen, og nå har en liten gutt sovnet etter nok en god dag….

PS : Bilder kommer 

For 20 år siden ble jeg mamma for andre gang, ut kom en liten kropp med navlestrengen tvinnet godt rundt halsen. Jeg husker enda den kaotiske siste delen av fødselen, redselen for at det ikke skulle gå bra var tilstede. Men da du ble lagt på brystet mitt for første gang, og jeg så de små øynene dine myse mot det skarpe lyset, ja da visste jeg at alt ville bli bra.

Min kjære gutt, du er elsket. Fra den dagen du ble født har jeg prøvd å overøse deg med kjærlighet, det vi manglet av materielle ting det tok vi igjen med kjærligheten. Min lille diamant, ja for det var det jeg kalte deg. Du likte alltid så godt å krype inn i  mammas armkrok og lese bok, plutselig kunne du titte opp på meg med krystallklare øyne og si “er jeg diamanten din mamma”

Første bursdagsfeiring

Du har alltid hatt et godt hjerte, alltid hatt omsorg for de som ikke hadde det så godt. Aldri ble du sint, mens andre på din alder trasset og raste, så smilte du deg gjennom trassalderen. Det smilet ditt glemmer jeg aldri, når du smilte lyste du opp hele rommet. Jeg elsket smilet ditt.

Selv om du er tyve år idag så ser jeg det fortsatt, smilet ditt er der enda. Kanskje ikke så ofte som før, men fortsatt kan du lyse opp et helt rom. Jeg fikk en engel til meg for 20 år siden, og idag er du voksen. Vi har stått sammen du og jeg når det har stormet som verst, og du har bevist hvilken styrke som bor i deg. Du må aldri tvile på deg selv, for jeg vet hva som bor i deg.

Idag skal vi feire deg, jeg skal gjøre mitt beste for at dagen din blir fin. For selv om livet ikke ble helt som vi hadde sett for oss, så er jeg takknemlig. For i tyve år har jeg fått fulgt deg, jeg har fått se deg bli voksen. Så idag skal vi feire deg min diamant, og være takknemlig for at vi fortsatt er sammen….

Jeg elsker deg 💜

Fantastisk storebror