MAMMA PÅ HJUL

Endelig var det torsdag , endelig skulle vi på tur. Jeg merket fort at min mann ikke var med, han har nemlig stålkontroll på alt jeg skal ha med meg. Så når vi kom et stykke på vei , så oppdaget jeg at vi hadde glemt noe. Laderen til datamaskinen var glemt , det var krise i bilen.

Like etter det var oppdaget var det plutselig full stopp, vi endte opp med å bruke nesten en time på en strekning som normalt sett tar ti minutter. Jeg må innrømme at jeg ble en smule irritert når jeg oppdaget hva som var problemet, veiarbeid som egentlig ikke var noe veiarbeid.

Men etter å ha ventet i nesten en time, så kom vi oss omsider avgårde. Det var en gutt som var glad når vi kom idag, han smilte som en solstråle når vi kom og hentet han i barnehagen. Men herlighet da, hvem har invitert kong vinter på besøk? Det var jo nesten så vi kunne pakke med oss både ski og akebrett, det snødde tett i tett når vi startet idag.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg tror bursdagsbarnet var fornøyd og, gave og godteri ble overlevert før vi startet idag. Han har vært barnevakt i bilen idag, lillebror har ropt på storebror eks antall ganger på vei oppover.

“Jeg vil ha bolle”, “hvor er saften min blitt av” har en liten gutt ropt, og som den snille storebror han er, så har han levert en liten gutt alt han vil ha. Vi kom frem til sol og blå himmel, og bakken var dekket av et glitrende hvitt teppe.

Min venninne sto klar når vi kom, det er faktisk en stund siden sist. Selv om Voss bare er rundt 12 mil unna, så blir det sjelden man kommer seg avgårde.  Nå har jeg faktisk ikke sett henne siden desember, så nå var det virkelig på tide.

Isak fant seg virkelig til rette, her var det leker i fleng. Plutselig kom det fra en liten gutt “hey, du har stor rompe” sa han til min venninne. Heldigvis er min venninne ikke særlig høytidlig, så vi fikk oss en god latter.

Dette var den beste ideen noensinne, det har vært helt herlig å komme seg på tur. En dag sammen i finværet har vært helt fantastisk, og med godt selskap så har denne dagen flydd avgårde. Det skal ikke alltid så mye til, litt stueforandring er mer enn nok for meg.

Vi har kost oss med god mat og kake til dessert, så mette og glade har vi nå startet på hjemturen. Denne turen gikk bedre enn forventet, så dette kan vi gjøre flere ganger. Vi har ihvertfall hatt en strålende dag i solen, og nå har en liten gutt sovnet etter nok en god dag….

PS : Bilder kommer 

For 20 år siden ble jeg mamma for andre gang, ut kom en liten kropp med navlestrengen tvinnet godt rundt halsen. Jeg husker enda den kaotiske siste delen av fødselen, redselen for at det ikke skulle gå bra var tilstede. Men da du ble lagt på brystet mitt for første gang, og jeg så de små øynene dine myse mot det skarpe lyset, ja da visste jeg at alt ville bli bra.

Min kjære gutt, du er elsket. Fra den dagen du ble født har jeg prøvd å overøse deg med kjærlighet, det vi manglet av materielle ting det tok vi igjen med kjærligheten. Min lille diamant, ja for det var det jeg kalte deg. Du likte alltid så godt å krype inn i  mammas armkrok og lese bok, plutselig kunne du titte opp på meg med krystallklare øyne og si “er jeg diamanten din mamma”

Du har alltid hatt et godt hjerte, alltid hatt omsorg for de som ikke hadde det så godt. Aldri ble du sint, mens andre på din alder trasset og raste, så smilte du deg gjennom trassalderen. Det smilet ditt glemmer jeg aldri, når du smilte lyste du opp hele rommet. Jeg elsket smilet ditt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Selv om du er tyve år idag så ser jeg det fortsatt, smilet ditt er der enda. Kanskje ikke så ofte som før, men fortsatt kan du lyse opp et helt rom. Jeg fikk en engel til meg for 20 år siden, og idag er du voksen. Vi har stått sammen du og jeg når det har stormet som verst, og du har bevist hvilken styrke som bor i deg. Du må aldri tvile på deg selv, for jeg vet hva som bor i deg.

Idag skal vi feire deg, jeg skal gjøre mitt beste for at dagen din blir fin. For selv om livet ikke ble helt som vi hadde sett for oss, så er jeg takknemlig. For i tyve år har jeg fått fulgt deg, jeg har fått se deg bli voksen. Så idag skal vi feire deg min diamant, og være takknemlig for at vi fortsatt er sammen….

Jeg elsker deg 💜

“Du har bare å bli med” sier min datter og ser på meg med et bestemt blikk. Dagen idag har bare flydd av gårde, og når hun ga meg den beskjeden hadde jeg ikke fått gjort halvparten av det jeg hadde tenkt å gjøre. Jeg hater følelsen av å ligge på etterskudd, det fører ingenting godt med seg.

“Du sier jo alltid at familien kommer først” hun vet godt hvilke argumenter hun skal bruke, og det er ingenting som er mer irriterende 😅Hun vet utmerket godt hvilke knapper hun skal trykke på, og som alltid så bruker hun de gjerne. For idag var det nemlig tid for avreise for hennes del, resten av vinterferien skal tilbringes i hovedstaden. Der bor nemlig far, og når man har søsken både her og der så er tid sammen viktig.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det blir alltid så tomt når hun drar, det merkes godt at skravlebøtta i familien er borte. Men både jeg og hun har godt av det, vi har godt av å være litt borte fra hverandre. Nå kan jeg glede meg til hun kommer hjem, og det er heldigvis ikke så lenge til.

Så derfor var hun bestemt, mamma måtte være med å kjøre til flyplassen. Normalt sett drar hun med min mann eller en av assistentene, jeg ser liksom ikke helt poenget med å bli med. Vi kan ikke prate sammen, for da må jeg rope for å overdøve bilstøyen. Det blir slitsomt i lengden, da tror jeg stemmen forsvinner fortere enn planlagt.

Men likevel vil hun ha meg med, så derfor tydde hun til skitne triks idag. Jeg prøvde meg nemlig, prøvde å forklare at dagen ikke hadde nok timer, men det var som å tale for døve ører. Men vet du, jeg er så glad for at hun spør, takknemlig for at hun fortsatt vil ha meg med.

Imorgen blir en like travel dag, operasjon bursdag er under planlegging. Det er ikke hver dag man blir tyve år, og selvfølgelig må vi finne på noe. En shopping runde etterfulgt av god mat er ihvertfall noe, og med godt selskap i tillegg så tror jeg dagen blir bra. En liten gutt skal også få være med, så dette tror jeg blir en bra dag.

Denne uken har flydd avgårde, imorgen er det torsdag allerede. Ikke vet jeg hvor tiden har tatt veien, dagene har gått like fort som skrivingen min idag. Jeg fikk hjelp til å øke hastigheten på tastaturet mitt, jeg syns faktisk det gikk litt tregt å skrive. Men nå flyr ordene avgårde, å skrive et innlegg nå er gjort i en fei. Herlighet, jeg føler jeg har spart haugevis av tid, hvorfor har jeg ikke gjort dette før?

Så siden det har vært en smule travelt her idag, så kom dagens innlegg litt sent, men til gjengjeld har jeg skrevet det racerfort. Nå skal jeg nyte stillheten når den kommer, for gubben holder på med et gavekort han ikke får til, og han har holdt på i en uke nå…..

Kom la meg ta deg med

Til et lite hus blant trærne et sted 

Opp en bakke og bort en vei

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Om du leter litt, ja da finner du meg

 

På toppen av en bakke

Ved bekken der borte

Med en farge så grå , og hvite karmer

Der er du velkommen, heng gjerne av din skjorte 

 

Kom, bli med, bli med 

Til et bortgjemt sted

Der lykken gror

Hjem til meg, ja der vi bor 

 

Et lite hus

Men der hjertevarme bor

Der blir du møtt av

En familie så stor

 

Ikke mindre enn seks stykker 

Fra høy til lav

Der latter og gleden er stor

Ja der kjærligheten bor

 

Med en omtanke så varm

Og en vilje kan du tro

Der finner du meg 

Der er det trygt å bo…

 

 

 

 

Pokker og, nå var vi her igjen. Jeg ser han ligger der på gulvet, ser hvordan han krymper seg sammen som en liten ball. Han er kanskje liten men samtidig er han stor, for hver dag som går så forstår en gutt bare mer og mer. Min lille gutt er lei seg , tårene triller nedover kinn. Han ligger der i fosterstilling og trenger trøst , han trenger at noen holder han godt fast og forteller han at alt vil bli bra.

Men jeg kan ikke, der sitter jeg fastlåst i en ubrukelig kropp uten mulighet til å bevege meg. Jeg har så lyst til å løpe bort og legge meg ned sammen med han , krype tett inntil en liten kropp og holde han fast. Men jeg sitter fast , alt jeg kan gjøre er å sitte å se på den sorgen som utspiller seg fremfor meg.

“Jeg syns det er dumt” hører jeg en liten gutt gjenta for seg selv, jeg har skjønt hva det dreier seg om og nå er hjertet mitt i ferd med å briste. Jeg kan med hånda på hjertet si at det finnes et helvete, for jeg lever i det nå.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hver dag lever jeg i det, et helvete som røsker ut biter fra hjertet mitt, selv døden er bedre enn dette. Aldri skal jeg få lov til å trøste mine barn igjen , aldri skal jeg få gjøre de små enkle gjøremål som betyr så uendelig mye for et barn. Som å lese bok på sengekanten, følge han gående i barnehagen mens en liten hånd holder min, eller gå en tur i skogen bare vi to mens vi spekulerer over naturens mange hemmeligheter.

Denne gangen er intet unntak , det et enkelt gjøremål som står for tur. Et veldig enkelt gjøremål, bare ikke for meg, for de enkle ting er blitt umulig for meg. Jeg klarer ingenting lenger , jeg føler meg bare ubrukelig der jeg sitter. Jeg er fortsatt en mamma , men hva slags mamma er jeg når jeg ikke klarer å ta vare på sitt eget barn? For i denne situasjonen er jeg rett og slett ubrukelig.

Jeg kan ikke gi han det han trenger, en liten gutt ligger og roper på en mamma som ikke kan komme. Når jeg skriver dette innlegget gråter jeg så mye at jeg ikke vet om jeg greier å fullføre, så vondt gjør det. Alle sier jeg må ikke tenke på det, jeg må heller fokusere på det jeg fortsatt kan. Jeg vet de mener det godt , jeg bare lurer på om de ville klart å tenke like positivt om de var i samme situasjon.

Om det var de som satt der og så på deres egne barn ligge der og rope på mamma uten å kunne gripe inn , ville de sagt det samme da? Ville de hatt en indre stemme som ga de en klapp på skulderen likevel? Jeg har det ihvertfall ikke, ikke pokker om jeg klarer å tenke positivt i slike øyeblikk, for når jeg ikke får lov til å være en funksjonell mamma , ja da gjør det bare vondt.

Jeg sitter på en stol og ser på han , en liten gutt smiler nå. Han står i dusjen og ser på meg, egentlig var det mamma som skulle ha vasket han, det var det han ville. Men han tar til takke med det han får, foreløpig er det nok at mamma bare er med. Men selv om han nå smiler så kjenner jeg det, hjertet er i ferd med å briste, for jeg vet det aldri vil bli bra….

Jeg er ikke alene lenger, det er ikke stille i huset lenger. Faktisk er det alltid noen som er oppe før meg, jeg har alltid selskap. Smygende kommer hun inn på soverommet, jeg hører hun visker “er du våken” mens hun lener seg forsiktig inn skyvedøren.  Det er min datter som mener at jeg drar meg for lenge, nå er det visstnok på tide å stå opp.

Når man snakker om å dra seg, så har jeg jo en til som er hjemme, min nest eldste sønn. Han er verre enn alle til sammen, for når han ikke har noen planer så ser vi ikke han før middag. Herlighet, tenk at han fyller 20 år på torsdag, jeg kan knapt tro at det er sant. Heldigvis har jeg lagt planer for den dagen, så han får bare komme seg opp.

Vi har nemlig planlagt en utflukt, vi drar til Voss for dagen. Jeg har lagt planer med en venninne som bor der, så dette tror jeg blir bra. Hun har en sønn som er to år yngre, og han er også hjemme nå i vinterferien.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Noe må man finne på, det er ikke bestandig lett å få de med på ting i den alderen. Heldigvis er han enkel å glede, og det gjør alt litt enklere. Etter jeg ble syk handler det ikke om de store tingene lenger, det viktigste er å gjøre noe sammen. Vi trenger ikke reise noen steder, dele gode opplevelser hjemme er vel så bra, jeg nyter dagene sammen med dem når de har fri.

Idag kom det en trist nyhet, en legende innenfor norsk musikk er død. Hvem har ikke gått rundt og nynnet på en Jan Teigen låt en eller annen gang i livet, det har ihvertfall jeg. Himmelen har fått en ny stjerne, men han vil for alltid leve videre gjennom musikken. Så her spilles “Mil etter mil” til ære for en stor mann, hvil i fred.

Det er heller ikke lenge siden jeg fikk den triste beskjeden om at nok en ALS rammet gikk brått bort, og da gråt jeg igjen.  Døden preger hverdagen, og her sitter jeg på vent. Det er fryktelig å se en etter en falle bort, mennesker du har kontakt med, mennesker som forstår hva du går igjennom fordi de er på samme sted.

Så for å ikke sitte og dvele over mørke tanker, så måtte jeg finne på noe. Derfor sto jeg klar når en liten gutt kom hjem idag, været var bra og vi skulle ut.  For meg er det en mirakel kur, tilbringe tid med barna får meg alltid over på bedre tanker.

Jeg har derfor nytt synet av en liten gutt og en sykkel, mer skal ikke til. Hadde det ikke vært for barna vet jeg ikke hva jeg hadde gjort, og en liten gutt ble redningen igjen…

Alle mennesker er forskjellig, vi har alle forskjellige intim grenser. Noen er veldig åpne, prater om alt med alle, uansett hvem de møter deler de gledelig sin historie. Klemmere som jeg pleier å kalle de, ja for noen mennesker er eksepsjonelt glad i nærkontakt. Det er som om de har peilet seg inn på de små runde kinnene dine før du har rukket å presentere deg engang.

Så har du de som er sånn midt på treet, de som deler i passelige doser. De deler gjerne, men holder alltid litt tilbake. De liker å være sosiale, og over en dram slipper de seg gjerne løs. Klemme gjør de gjerne, men de oppsøker de ikke. De vil jo ikke virke overivrige heller.

En gruppe gjenstår, de stille og beskjedne. Det er ihvertfall i den kategorien de ofte havner, de som ikke sier så mye. De åpner seg sjelden, og holder seg ofte lukket. De deltar sjelden på sjelden på sosiale aktiviteter, og trives best i eget selskap.

Jeg er en mellomting av de to nederste gruppene, men jeg har ikke alltid vært sånn. For som barn var jeg ivrig og åpen, jeg higet sånn etter å være sosial at jeg rett og slett holdt på å ta knekken på mine foreldre, jeg måtte ha oppmerksomhet hele tiden.

Men jo eldre jeg ble jo mer privat ble jeg, livet satte sine spor. Jeg begynte å verdsette egen tid, en stille stund ble viktig i en hektisk hverdag. Sosiale begivenheter med mange ukjente mennesker var en pest og en plage, da valgte jeg heller en hjemmekveld.

Alle sorgene og alle tunge stunder har preget meg også før jeg ble syk, jeg fikk lære på den harde måten at livet ikke er rettferdig. Men det er en ting jeg har beskyttet mer enn noe annet, min private intimsone. Jeg likte ikke når fremmede kom for nær og jeg har aldri vært en klemmer. De eneste som jeg har overøst med klemmer og lange omfavnelser er mine barn, alle andre har jeg prøvd å holde på en armlengde.

Men så gikk verden i svart, et nytt liv sto for dør. Plutselig måtte jeg finne meg i en hverdag med nærkontakt, jeg måtte finne meg i at følelsene mine plutselig ble blottlagt. Naken og sårbar måtte jeg legge mitt liv i andres hender, hjelpeløs ble min private sone smuldret opp.

Selv etter fire år med denne sykdommen sliter jeg, klarer ikke å venne meg til det. Jeg gruer meg hver morgen til morgenstellet, selv om jeg vet at det går bedre enn jeg alltid tror. Fortsatt gruer jeg meg til å dusje naken, men jeg vet jo at jeg må. For selv om assistenten ikke bryr seg, selv om de er vant med det, så er klumpen i magen der fortsatt.

Men på et område har jeg endret meg, et område jeg aldri hadde trodd på om jeg ikke hadde erfart det selv. Jeg er blitt en klemmer, men ikke fordi jeg må. Men fordi jeg har innsett noe, jeg fikk plutselig beskjed om at livet er kort. Så derfor ble det viktig for meg, det ble viktig å dele kjærlighet. Ja for det finnes vel ikke en bedre måte, en varm klem sier mer enn tusen ord…

Ja idag var ikke tid for å dra meg til langt ut på dag, det var bare å komme seg opp. Jeg syns det luktet litt rart når gubben kom inn i dag tidlig, det luktet svidd i hele huset faktisk. Hadde det vært brann inatt eller? Nei jeg hadde nå ikke hørt noe brannalarm, jeg ble enda mer nysgjerrig når jeg hørte gubben banne på kjøkkenet.

Det viste seg nemlig at det hadde vært et popcorn uhell i løpet av natten, noen har nå lært at man aldri skal gå på do med popcorn i microen. For på kjøkkenbenken lå en svartsvidd pose, jeg måtte bare le. Vi holder ennå på å lufte ut her. Så når assistenten kom på jobb idag, ble hun møtt av vinduer på fullt gap.

Men tilbake til starten, idag var det tid for forskning. Jeg fortalte dere jo om dette prosjektet jeg har sagt ja til å delta på, og idag var det tid for undersøkelsen. Alt jeg melder meg frivillig til altså, men hva gjør man ikke for forskningens skyld. Å få en slange ned i svelget er ikke noe jeg akkurat trakter etter, men heldigvis er det ikke noe jeg gjør hver dag.

Først fikk jeg bedøvelses spray i nesen slik at det skulle bli litt mindre ubehagelig, og så ble slangen ført forsiktig ned i halsen. Samtidig koblet de meg opp til Bipap maskinen, for på den måten kunne de se hvordan lukkemuskelen reagerte på de ulike innstillingene. Det betyr i prinsippet at de kan stille inn bipap maskinen mer effektivt til meg.

Jeg må innrømme at det var ikke akkurat behagelig å ligge å kjenne på det lille kameraet som var festet på slangen øverst i svelget, men de var utrolig dyktige og tok godt vare på meg. Men nå har jeg ihvertfall gjort det, klapp på skulderen til meg.

Vinteren kom tilbake igår, men heldigvis har solen vært fremme. Visste du at vi er uten sol i nesten fire måneder om vinteren? Jeg skjønner ikke hva de som bor nordpå klager etter, vi må vente dobbelt så lenge som dem før solstrålene treffer huset vårt. Neste måned tenker jeg vi kan begynne å se etter den, for foreløpig må vi kjøre på jakt etter den.

Men likevel som du ser av bildene, så er det faktisk begynt å spire. Opp av snøen kommer de, en etter en trenger de seg frem. Tulipanene vi plantet i fjor høst er i ferd med å våkne til liv, guri hvor jeg gleder meg til å se de i full blomst! Jeg er så glad for at jeg valgte å presse gubben til å lage et tre meters langt blomsterbed, jeg har laget et avtrykk i blomster etter meg.

Nå skal jeg bruke resten av kvelden på meg selv, sjokolade er innkjøpt og favorittserien venter. Ja for selv om det er mandag er godteriskåla full, jeg er heldig som ikke trenger å stresse lenger, bikinikroppen kan bare drite og dra…

Plutselig tikker det inn en melding i mørket, det var min kjære. Vi hadde lagt oss begge to på hvert vårt rom, men nå hadde han tydeligvis noe på hjertet.

 

“Du er i BT kjære” og jaggu meg hadde han rett. For de hadde publisert enda et av mine innlegg, og jeg blir like glad hver gang jeg ser ordene mine på trykk. Dere har jo sikkert lest det før, men du kan finne det her om du ikke har lest det.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

 

Jeg føler meg bare takknemlig for at ordene mine får oppmerksomhet, da føler jeg at jeg blir litt premiert for den jobben jeg gjør.  De flyr liksom avgårde og får nytt liv, det betyr mye for meg når jeg er i den situasjonen jeg er i. Jeg har fått en ny stemme, og takk for at dere legger merke til den…

 

Ok da, så lå jeg kanskje litt vel lenge idag, klokka var 12.30 når jeg kom meg i dusjen. Men guri hvor godt det er å ligge å dra seg, høre på podcast i senga og bare drømme seg bort. Etter en hektisk og travel uke trengte jeg en rolig morgen, jeg må lade opp til en ny uke. Jeg har noe på tapeten nesten hver dag neste uke, og dersom været holder seg så blir det ny tur neste helg også.

Når jeg kom ut av dusjen hørte jeg noen velkjente stemmer i stua, vi hadde fått besøk. Mine foreldre hadde tatt turen, og de kommer aldri tomhendt. Idag hadde de med seg deilige boller med vanilje og sjokolade, noen sekunder i microen gjorde underverker.

Så idag har jeg spist en solid frokost, to rista skiver med greddost og skinke, i tillegg til en svær deilig bolle. Sondemat hva er det? Jeg trenger det ihvertfall ikke. Det er så herlig å kunne spise vanlig mat igjen, jeg ble litt skremt på sykehuset, ja faktisk ble jeg frarådet til å spise. De var nemlig redd for at jeg skulle svelge feil, og selv om jeg visste at jeg ikke hadde hatt noe problem med tidligere, så lagde de det til et så stort problem at jeg ble redd selv også.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men jeg er glad jeg omsider klarte å komme meg tilbake til der jeg var før, og nå spiser jeg mer enn noen gang. Smaksløkene blomstrer som aldri før, etter jeg sluttet å røyke smaker maten bedre enn noensinne.

Jeg har faktisk to nyheter å komme med idag, to gode nyheter. Den første nyheten er vedrørende reportasjen i Hjemmet, den skal komme i bladet den 20.03 dersom det ikke skjer noen endringer. Jeg gleder meg til å se den på trykk, gleder meg til å se bildene for de har jeg ikke sett enda.

Den andre nyheten er så stort for et mammahjerte at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal begynne. Litt trist er jeg for at jeg ikke fikk med meg første gangen, men når jeg fikk se det idag kjente jeg gledestårene komme. Det er bedre at dere får se det selv, så derfor sier jeg bare snurr film!

Herlighet, tenk at han har lært seg å sykle uten støttehjul, hadde noen sagt det til meg for fjorten dager siden hadde jeg aldri trodd det. Men vi har en utfordring, han nekter å sykle andre plasser enn hos naboen. Der er det nemlig flatt og han kan sykle rundt i ring.

Jeg prøvde å få han med på tur idag, men det var klin umulig, han skulle bare sykle på grusen. Det endte med at jeg og mine foreldre dro alene, men det var koselig det også. Så nå har jeg sendt gubben og ungene på gatekjøkkenet for å kjøpe mat, jeg kjenner nemlig at magen begynner å rumle…