Det har vært så deilig med juleferie , dagene har glidd over i hverandre. Endelig kunne vi være en familie igjen , uten å tenke på at vi må ta hensyn til andre. Min kjære mann har gitt meg en trygghet så stor , når jeg har han ved min side så vet jeg at jeg er i trygge hender. Alle spenninger i kroppen forsvant , en stressfull hverdag eksisterte ikke lenger. Men i dag var den tilbake , og det med en pangstart. Jeg begynte allerede i går kveld med å planlegge dagen i dag , for jeg visste at jeg kun hadde assistent delvis av tiden.
Tre timer alene på formiddagen er ikke noe jeg er vant med , men alt går med litt planlegging. Heldigvis har jeg fortsatt noen barn hjemme , og de ble redningen i dag. Rettere sagt min datter ble redningen , takk og lov for hjemmeskole sier jeg bare. Noe godt kommer nå ut av denne situasjonen , og idag kom et virus meg til nytte.
Rettigheter: tegninger.no
Gjett hva jeg har gjort i dag? Joda , saumfart nettet på jakt etter et nytt familiemedlem. Men det må jeg bare si , for et engasjement dere har , jeg har fått så mange meldinger fra lesere som ønsker å hjelpe oss med letingen. Aldri hadde jeg trodd at innlegget mitt skulle føre til dette , det traff visst mer enn jeg trodde. Nok en gang føler jeg meg heldig , heldig som har så mange flotte folk i ryggen. Tusen takk for at dere engasjerer dere , det betyr uendelig mye for meg.
Jeg er nesten redd for å fortelle det , redd for å ødelegge noe igjen. Men i går kom jeg i kontakt med en ny oppdretter , en oppdretter som har drevet med avl og oppdrett av Chihuahua i en årrekke. Fire nydelige valper hadde hun nå fått , og hvis lykken er med oss denne gangen så blir en av de vår. Tiden vil vise hva som skjer , etter forrige hendelse så tør jeg ikke håpe på for mye. Men det gir oss i det minste et håp , og jeg er sikker på at en dag finner vi en ny liten firbeint venn som vi kan overøse med kjærlighet.
Gubben er tydeligvis ikke trøtt , aldri for trøtt til å plage
Det var ingen tvil om at overgangen fra juleferie til hverdag hadde tatt på , en liten gutt kom sliten inn døren her. De rolige juledagene er nå over , og det kunne jeg lett se når to smale øyne sto fremfor meg. Sutrete og lei dumpet han ned i stolen ved siden av meg , et lite sukk kunne høres fra en liten kropp. Så nå er vi igang , hverdagen kommer alltid like fort tilbake igjen. Nå får vi bare håpe på at en ny rutine kommer fort på plass , for selv jeg kjenner at dagen startet litt vel tidlig…
I dag våknet jeg opp med en klump i magen , gårsdagens hendelse satte meg helt ut av spill. Nå hadde jeg ingenting å se frem til lenger , skuffelsen hadde satt dype spor. Hele julen har vi sett på de samme bildene , og rundt bordet var navnediskusjonen godt i gang. Vi hadde fått noe å se frem til alle sammen , den lille valpen ga oss en glede allerede før han var kommet. Derfor gjorde det så innmari vondt , og jeg gikk til sengs med en klump i magen. Den samme klumpen som jeg i dag våknet opp med , igjen hadde denne familien blitt frarøvet en stor glede.
Så dagen i dag har kun gått med til en ting , en ny valp står øverst på ønskelisten. Men aldri hadde jeg trodd det skulle bli så vanskelig , for enkelte oppdrettere har for mange krav. Det er tydeligvis ikke nok med kjærlighet og omsorg lenger , hvis du ikke bor i samme by eller skal bruke hunden til utstilling så er du ikke aktuell. Alt jeg kan håpe på er at noen ser hva vi kan gi , og er det noe vi har nok av så er det nettopp kjærlighet og omsorg.
Heldigvis er det alltid noe som skjer i en stor familie , og nå er en stor test veldig nær. Min datter nærmer seg slutten på kjøretimer , nå er det bare den siste testen igjen. Så denne julen har blitt brukt på henne , min mann har vært passasjer i timevis. Så nå kan vi bare håpe på at hun er klar , ja og at nervene holdes under kontroll.
Jeg skjønte lite når jeg sto opp i dag , for en liten gutt kunne fortelle at han hadde vært oppe i hele natt. I går kveld sovnet han på sofaen etter en hel dag ute , og det siste jeg så var at gubben bar han til sengs. Men når gubben gikk for å legge seg klokken 01.30 så kunne lyder høres fra et barnerom , og der lå en liten gutt med øyne store som klinkekuler og så på Ipad. Gubben ble helt satt ut , og min datter som har rom vegg i vegg kunne fortelle at en liten gutt hadde vært våken hele tiden. “Jeg er ikke trøtt pappa” sa en liten gutt , en sjokket far visste knapt hva han skulle si. Men når Ipaden ble lagt i svart så kom også søvnen til en liten gutt , og etter ti minutter så var han endelig kommet inn i drømmeland.
I morgen er hverdagen tilbake og det blir litt av en overgang. Jeg kjenner det på hele meg , jeg gruer meg til dette er over. Disse dagene har gitt meg så mye , jeg har fått puste igjen. Men i morgen er det over , juleferien går nå mot slutten. Så nå er det bare å stålsette seg , for nå venter hverdagen igjen…
Dagen startet så bra , for første gang på mange dager følte jeg meg i god form når jeg våknet i dag. Gubben var snill som lot meg sove ut , selv om det egentlig burde vært han som fikk lov til å ligge utpå. Det første jeg sto opp til var en danseoppvisning , lillebror og storesøster sto ivrig fremfor meg. Blime dansen hadde nå spredd seg helt inn i min lille stue , en privat danseoppvisning kun for meg. Jeg kunne ikke bedt om en bedre start enn det , imponert ble jeg også. Storesøster hadde gjort en grundig jobb , for nå kan en liten gutt alle trinn og bevegelser til en populær dans.
Men den gode starten skulle ikke vedvare , en melding fikk hjertet mitt til å briste nok en gang. Vi snakket faktisk om det like før meldingen kom , i dag skulle jeg sende melding til oppdretteren for å avtale levering av vårt nye familiemedlem. Men oppdretteren kom meg i forkjøpet , og det var ikke akkurat en god nyhet som tikket inn.
Rett før jul bestemte vi oss for å skaffe oss en ny firbeint venn , og gjennom denne oppdretteren trodde vi at vi hadde funnet vår nye venn. Jeg betalte for reservasjon og fikk skriftlig tilbakemelding på at nå var hunden vår. Men i dag fikk jeg kontra beskjed , hun hadde gitt hunden til en medoppdretter. Jeg ble helt satt ut der jeg satt , ord kan ikke beskrive hvor skuffet jeg ble. Men mest av alt ble jeg rasende , rasende på vegne av mine barn som hadde gledet seg så mye.
Jeg som trodde at nå var alt i boks , men en reservasjon betyr tydeligvis ingenting. Tårene har rent i hele ettermiddag , dette nye året startet med en skuffelse så stor. Stakkars barna , jeg kunne nærmest se hvordan hjertene deres sank to hakk ned i brystet på de. Så takk skal du ha kjære oppdretter , du har tatt fra oss noe som kunne gitt oss den aller største glede , og gudene skal vite at det er glede vi trenger mest av alt. Dagene er tunge nok som de er , og nå er enda en glede tatt fra oss.
Så nå begynner jakten på en ny valp , og selv om nåværende oppdretter tilbydde meg en av de andre valpene så velger vi og styre unna. Vi har mistet all tillit til henne , dette var et slag under beltestedet for min del. Nå får vi bare prøve å komme oss over denne skuffelsen før vi begynner en ny jakt , for et nytt familiemedlem skal vi ha uansett. Så dersom noen der ute vet om noen oppdrettere som har langhårete Chihuahua valper til slags så rop ut , vi tar imot med åpne armer…
Jeg måtte legge inn håndkleet igår , det ble med et innlegg. Jeg var nemlig så dårlig når jeg våknet i går at jeg ikke visste om jeg orket å stå opp , jeg kom meg ikke opp før klokken 01.45. Hodepine og kvalme preget hele dagen , jeg var rett og slett helt sjakkmatt. Alt jeg klarte å tenke på at det var typisk , typisk at dette året skulle ende sånn. Likevel startet dagen med to små gleder , små gleder som ble så store for meg. Jeg var nettopp stått opp når det ringte på døren , og fra badet kunne jeg høre en velkjent stemme. Min tremenning sto utenfor døren , og hun har jeg ikke sett på månedsvis. Med seg hadde hun en nyttårsdekorasjon , en nydelig dekorasjon som hun hadde laget selv.
Men det beste var likevel å se henne igjen , det ble et hyggelig gjensyn etter måneder i isolasjon. Plutselig kom gubben med en gave , en pakke han hadde funnet i postkassen. Min andre glede fikk tårene til å komme , en gave fra min mor sitt barndomsrike rørte meg mer enn tusen ord. En dame som min mor kjenner veldig godt hadde sendt meg en gave , og inni var noe jeg har skrevet om på bloggen. Ett par saueskinnsvotter lå der og skinte imot meg , nå hadde jeg alt jeg trengte. Tusen takk til dere begge , dere ga meg glede når jeg trengte det som mest.
Jeg må også skryte av gubben , uten han vet jeg ikke hvordan julen ville blitt. Og i går slo han virkelig til , aldri har jeg sett han mer på beina enn i går. Han vasket huset , lagde mat , skrubbet og kledde på meg og Isak , ryddet huset og delegerte oppgaver til barna. Jeg ble nesten nyforelsket på ny der jeg satt , jaggu er jeg heldig som har han. Han fortjener kun det beste , for han er bare fantastisk.
Fyrverkeri hadde han også kjøpt inn , dette nye året skulle vi virkelig ønske velkommen med et smell. Jeg derimot var enda så dårlig at jeg ikke orket tenke på kvelden , og når mine foreldre kom rundt klokken 17 så var mitt eneste håp at jeg fikk i meg pinnekjøttet om ikke annet. Noe jeg klarte delvis , og faktisk tror jeg det ble redningen. For med litt hvile etterpå så kjente jeg at ting begynte å slippe taket , og når kvelden kom så følte jeg meg plutselig helt bra igjen.
Isak derimot var i toppform som alltid , og det eneste han tenkte på var fyrverkeriet. Så når klokken nærmet seg 21 så fant gubben ut at nå måtte han tilfredsstille en liten gutt , vi hadde ingen garanti for at han klarte å holde seg våken helt til midnatt. Jeg og de eldste barna ble inne , vi ville vente til klokken virkelig var der. Derfor gikk mine foreldre ut med en liten gutt , og far i huset var som vanlig ansvarlig for sikkerhet og påtenning.
Hørselsvern må til
Jeg hørte det på smellene , og når jeg så at et skudd landet på verandaen så skjønte jeg at noe hadde gått galt. Plutselig kom en liten gutt løpende inn , han pustet så mye at jeg ikke skjønte ordene som kom heseblesende ut. Det var ikke før min far kom haltende inn at jeg virkelig skjønte det , denne gangen hadde sikkerheten sviktet. Men når en liten gutt la seg ned på gulvet og rullet seg rundt i latter så må jeg innrømme at jeg ikke skjønte så mye , for hva hadde egentlig skjedd der ute??
Det viste seg at de hadde gått bort på uteområdet like ved huset vårt , et øde område som er perfekt for oppskytning av fyrverkeri. Mine foreldre tok med seg en liten gutt helt bort i andre enden av der oppskytingen skulle foregå , det hadde nemlig sikkerhetsansvarlighets sjefen (gubben altså) bestemt. Men det en sikkerhetssjefen hadde glemt å ta høyde for var det ujevne underlaget , og like etter påtenning gikk alt galt.
Batteriet veltet med retning mot tre personer som sto femti meter unna , og plutselig ble det fullt liv borte på den lille enga. Skuddene fløy i alle retninger , alle regnbuens farger kom nå mot tre uskyldige i all sin fart. Mormor var snartenkt nok til å ta en liten gutt og løpe til skogs , men morfar rakk ikke å reagere før det var for sent. Et skudd siktet seg inn mot en bakdel , og før en bestefar hadde skjønt hva som foregikk så ble han truffet der solen aldri slipper til. Med hull i buksen og en mindre rævskinke kom han haltende inn døren her , det var like før vi måtte gi han en oppblåsbar pute og sitte på resten av kvelden.
Det ble litt av en start på nyttårsfeiringen , en start en liten gutt aldri kommer til å glemme. Heldigvis gikk det bra med alle sammen , og vi fikk oss en god latter alle sammen. Men hele oppstandelsen hadde tatt på for en liten gutt , og når små bein kom krypende opp på fanget mitt så skjønte jeg at nå var nyttårsfeiringen over for en liten gutt. Han la kinnet sitt inntil mitt , og det siste han sa før han sovnet var “du er så god og varm mamma.”
Vi hadde en strålende kveld med spørrespill og god mat , det ble en kveld full av latter og glede. Det beste av alt var at formen min kom seg , og når klokken nærmet seg midnatt så var det min tur til å komme seg ut. Men etter den forrige hendelsen så tok vi ingen sjanser , vi hadde ikke helt tro på en sikkerhetssjef lenger. Derfor gikk gubben og naboen bort på enga alene , men denne gangen hadde gubben tatt sine forhåndsregler. En plate ble lagt under batteriet så det sto stødig , gubben ville nødig gi en nabo samme opplevelse som svigerfar fikk. Naboen hadde også tatt med seg kameraet sitt , og takket være han fikk vi tilsendt noen praktfulle bilder.
Jeg og min datter turte ikke bli med bort , vi valgte verandaen som det tryggeste stedet å være. Min nest eldste sønn tok sjansen , så han fikk ansvaret med å fyre på. Det ble litt av et skue , og året 2020 ble avsluttet med et levende maleri på himmelen. For en gangs skyld fikk vi et nydelig vær på nyttårsaften , jeg kan ikke huske sist det har skjedd. Under en stjernehimmel tok vi farvel med et langt år , aldri har et nytt år hvert mer velkomment…
PS : Under ser dere en film fra da gubben skjøt opp et fyrverkeri , en nabo var så grei å filme.
Helt siden jeg startet denne bloggen har jeg gått med en drøm , en drøm om å få alle mine innlegg inn mellom to bind. Ja flere bind om så , bøker som mine kjære kan ha til evig tid. Derfor har jeg det siste året lett på nettet , sett etter et program som var noenlunde håndterbar. Omsider fant jeg faktisk et program der jeg kunne gjøre alt arbeidet selv , men betale for å få den trykket opp. Helt genialt tenkte jeg , og satte igang med full iver.
Det gikk ikke lang tid før jeg innså at jeg hadde tatt meg vann over hodet , dette var fryktelig mye vanskeligere enn hva jeg hadde sett for meg. Ja for å ikke snakke om tidkrevende , og jeg må innrømme at jeg ga opp før jeg hadde undersøkt hele programmet. Derfor spurte jeg en av assistentene mine om hun kunne hjelpe meg , hun var teknisk flink med det meste. Men igjen oppsto det et problem , assistenten måtte slutte pga videre skolegang. I tillegg ble det bare rot med de innleggene hun hadde prøvd å legge inn , og når hun som var så datakyndig ikke fikk det til ja da gikk luften ut av meg.
Så jeg la det på is , skuffet innså jeg at det mest sannsynlig ikke ble noen bok. Tanken på dette irriterte meg noe grenseløst , det måtte da finnes en eller annen mulighet for å få dette til. Så jeg tilkalte min datter , var det noen som kunne hjelpe meg så var det henne. Problemet var bare at ingen av oss hadde tid til å sette oss inn i bok programmet skikkelig , og min datter er mer utålmodig enn hva jeg er. Likevel fikk jeg overbevist henne om å begynne å legge inn innleggene fra 2019 , en plass måtte vi jo starte.
Endelig så det ut som vi var kommet i gang , det første halvåret av 2019 tok min datter fire måneder og få plassert. Det er nemlig ikke mye tid mellom skole , lekser og trening , det fikk ta den tiden det tok. Men en dag kom min datter pottesur ned trappa , 600 sider var tydeligvis maks i en bok. Så for å dokumentere hele året så måtte enda en bok lages , og det nektet hun å begynne med. Dessuten skjønte ingen av oss hvordan vi skulle få bilder inn i boken , nei dette var bare å gi opp.
Men hva skjer når tanken om å gi opp kommer? Ja nettopp , jeg blir forbanna. Derfor åpnet jeg bokprogrammet på nytt , nå måtte jeg bare prøve å sette meg inn i det engang for alle. En hel helg satt jeg , trykket på det ene etter det andre. Og endelig skjønte jeg det , gleden var ubeskrivelig når jeg innså at det slett ikke var så vanskelig som jeg hadde sett for meg. Tidkrevende ja , likevel var det så gøy når jeg endelig hadde knekt koden.
Jeg klarte endelig og ferdigstille første bok , første halvår av 2019 med bilder var nå dokumentert mellom to bind. Ivrig begynte jeg på bok nummer 2 , nå måtte det siste halvåret få plass mellom to bind. Tanken på at mine kjære kunne få mine ord til evig tid ga meg en glede så stor , men jeg hadde også et håp om å få dele disse bøkene med alle dere. En bok er nemlig blitt etterspurt fra dere lesere opptil flere ganger , og nå fikk jeg endelig et håp om at dette kunne la seg gjennomføre.
Men jeg hadde glemt å sjekke en viktig ting , prisen på hva dette kostet. Jeg skjønte med engang at et salg ville bli vanskelig , ti bøker av et halvår kom på den nette sum av fire tusen. Så om jeg skulle gå i null så måtte jeg ha solgt hver bok for 500 kroner , en bok med kun et halvår. For å få plass til både 2019 og 2020 så må jeg lage fire bøker , fire bøker med 600 sider. Det blir jo rene leksikon samling , og jeg vet ikke om jeg noen gang kommer i mål.
Likevel har jeg ikke tenkt å gi meg , jeg skal i vertfall fullføre 2019. Ja kjenner jeg meg rett så blir 2020 også til en bok , for når drømmen er der så kan ikke jeg gi opp. Det er en god følelse at jeg nå kan lage mine bøker helt selv , bøker som jeg håper vil bety mye for mine kjære. Så får vi se om jeg klarer å få laget en bok som jeg kan selge , ingenting hadde gitt meg en større glede…
Nå legger vi snart et tungt år bak oss , et år med prøvelser er snart over. Men det har også vært et lærerikt år , et virus fikk oss til å åpne våre øyne. Livets verdier ble igjen synlig for oss alle , tiden stoppet litt opp. Den hektiske hverdagen forsvant , vi fikk tid til å se oss omkring.
En redsel for alt vi hadde kjært ble en vekker , vi kom sammen som aldri før. Ulikheter betydde ingenting lenger , vi var alle i samme båt. Menneskene kom igjen i fokus , det var ikke mitt eller ditt lenger. Nå var en hel verden blitt til vi , sammen kjempet vi mot et virus med en nestekjærlighet så stor.
Selv jeg merket det , til tross for et liv med begrensninger så fikk jeg også kjenne det på kroppen. Begrensningene ble enda større , muligheter jeg hadde før var nå ikke mulig lenger. Alle mine planer måtte kanselleres , og jeg visste ikke om jeg noen gang ville få de mulighetene igjen. Likevel er takknemlighet alt jeg føler på , det viktigste i livet har jeg enda.
Omringet av mine kjære tar jeg farvel til året 2020 , dette året har vært litt av en berg og dalbane tur. Men selv om året har vært tungt på mange måter så har jeg også fått en drøm oppfylt. 2020 vil for alltid være det året , det året da vi kom oss tilbake. Tilbake til endeløse vidder, tilbake til en øy der solen aldri går ned.
Min største drøm kom i oppfyllelse , og igjen takket være dere. Jeg blir fortsatt rørt når jeg tenker på det , en innsamling tok helt av. Aldri har jeg sett min mann lykkeligere , han skulle endelig få dra hjem. Og ved hans side satt jeg , med tårer i øynene over at nok en drøm nå skulle bli virkelig.
Så nå vi nå går inn i et nytt år så tar jeg med meg mange gode minner , minner fra en stor drøm. Nå ser jeg frem til å starte med blanke ark , og jeg håper de vil fylles med gode ting. Mitt håp er at dette nye året vil oppfylle nye drømmer , måtte alle deres drømmer gå i oppfyllelse. Men mitt største håp er at helsen holder for oss alle , og at sammen med våre kjære kan vi igjen skape uforglemmelige minner…
Riktig godt nyttår til dere alle , måtte det bli et magisk år✨
Pokker altså , omtrent hele jula er ødelagt pga den hersens menstruasjonen. Idag var intet unntak , jeg våknet opp med en dundrende hodepine. Et skikkelig migrene anfall var på vei , og da er det ingenting som hjelper. Ingenting annet enn å legge seg ned for telling , senga har vært min venn i dag. Jeg tror jeg klarte å sitte oppe knappe to timer før jeg måtte krype til korset , og jeg sovnet omtrent med det samme hodet traff puta.
I over to timer var jeg borte , derfor var skuffelsen stor når jeg våknet igjen. For normalt sett så er søvn den beste medisinen mot migrene , et mørkt og kaldt rom pleier å hjelpe på. Men ikke denne gangen , denne gangen våknet jeg med den samme hodepinen. Nå har jeg hatt hodepine til og fra de siste dagene , men idag har den virkelig toppet seg. Det er ikke ofte jeg har migrene anfall lenger , men når de kommer så slår de meg rett ned.
Så det ble ikke den dagen jeg hadde sett for meg , egentlig hadde jeg planer om å komme meg ut idag. Vi hadde noen ærend vi måtte få unna , og et ærend var spesielt viktig. Jeg hadde så lyst til å gå på gravene idag , kjøpe noen kranser og ta meg en runde. Jeg gjør nemlig det hvert år , ingen romjul uten. Egentlig hater jeg det , og i mange år så gikk jeg ikke i det hele tatt. Mest av alt på grunn av at vi flyttet til Vardø , men også fordi gravplassen ikke ga meg noe annet enn kulde og mørke.
Når vi bodde i Vardø så lagde vi vår egen minnemarkering , en mye mer koseligere minnestund enn å gå på en kald grav. Vi tente lys hver kveld , men det ble ekstra mimring når det var bursdag og høytid. Da pleide guttene og jeg krype under dyna sammen , og jeg fortalte de gode historier fra vår tid sammen. Det var jo deres eneste mulighet til å bli kjent med fedrene sine på , jeg satt på verdifull informasjon.
Derfor er ikke guttene heller vant med å gå på graven , og de føler på det samme som meg. En stein kan aldri gi de det de trenger , det er det kun vi med minner som kan gi. Men etter jeg selv ble syk så endret noe seg , en gravplass ble enda viktigere for meg. Derfor prøver jeg å komme meg dit på viktige dager , og spesielt når høytiden er her. Jeg har ikke landet på hva jeg vil gjøre enda , mest sannsynlig så havner jeg også på en gravplass. Jeg vil også få en stein en vakker dag , men om mine kjære vil besøke meg det blir opp til dem. De må finne sin egen måte og minnes på , en som passer dem. Jeg vil uansett være dem nær , de trenger ikke besøke en stein for å finne meg…
I dag går mine tanker til de pårørende som nå lever i uvisshet om deres kjære fortsatt er i live etter det tragiske jordskredet , men også til dem som har mistet sine hjem 💜
