MAMMA PÅ HJUL

Jeg kjente det på meg i går, kroppen klarte ikke mer. For en som sitter hjemme mesteparten av tiden så blir det en overgang når man plutselig er på farten hele tiden, og i går kveld smalt det.
Kvalm og uvel ble jeg lempet i seng, nå hadde kroppen min nådd bristepunktet.
Jeg hadde et håp om at litt søvn skulle gjøre underverker, men når jeg våknet i dag kjente jeg meg enda temmelig uvel.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ikke fikk jeg i meg frokost heller, det er ikke akkurat så fristende med egg og bacon når man er kvalm. Jeg hadde heldigvis med meg kvalmestillende tabletter og de hjalp litt på, men magen slo omtrent kollbøtte der jeg satt halvslengt i rullestolen.
Derfor passet det bra med en litt rolig dag i dag, jeg valgte å droppe vegmuseumet til fordel for litt hvile.
Så mens far og sønn dro avgårde på tur alene, satt jeg og min datter på rommet og sløvet.

Jeg tror vi sovnet alle tre der en stund, jeg i rullestolen, Simba på rygg midt oppå dyna, og min datter tvers over senga.
Det var akkurat det jeg trengte i dag, litt fred og ro rundt meg. Det tar nemlig på med ferie, mange nye inntrykk hver eneste dag.
Den eneste som holder ut er en liten gutt, og hver gang vi går på rommet for å slappe av litt får vi høre den samme setningen hver gang.
“Jeg kjeeeeeder meg!” roper han etter fem minutter på rommet, ingen nåde her i gården.

Akkurat når jeg og min datter bestemte oss for at NÅ skulle vi på shopping oppdaget jeg det, rullestolen var nesten tom for batteri.
Og hvor lå laderen??? Jo selvfølgelig i bilen som far og sønn var på tur med.
Jeg fikk litt nerver der en stund, for når jeg oppdaget at rullestolen var nesten tom så var vi ute på luftetur med Simba.
Tanken på hva min datter ville si dersom jeg gikk tom midt i veien turte jeg ikke tenke på, derfor trillet jeg sakte tilbake mot hotellet igjen.

Heldigvis kom jeg meg opp igjen på rommet, og like etter kom far og sønn også tilbake igjen.
Endelig kunne rullestolen få seg litt strøm, det er ikke bare kjerringa som trenger en oppkvikker.
Etter en time med lading kunne vi endelig komme oss avgårde, og det ble ikke bare truser i dag for å si det sånn.

En liten gutt ble i fyr og flamme når han kom inn på sportsbutikken, far og sønn ble nemlig med på shopping runden.
Rett ved inngangen hang de på rekke og rad, noe han har mast om i flere måneder nå.
En hengekøye fanget oppmerksomheten til en liten gutt i dag, og som vanlig kom han løpende til mor for å få lov.
Alle dro ut av butikken meget fornøyde, og mor ble noen kroner fattigere.

Men nå var klokken så mye at det var tid for litt mat igjen, og vi bestemte oss for å gå for den restauranten vi spiste på i går.
Toscana på Hafjell kan jeg virkelig anbefale, det var fantastisk mat der.
Mens de andre bestillte biff (ja bortsett fra en liten gutt da) gikk jeg for Lasagne, og jeg angrer ikke akkurat på det valget.
Bare det brødet som fulgte med var nydelig, og hovedretten var fantastisk.

Så nå ligger vi her i senga og velter oss alle mann, og lader opp til feriens lengste etappe som blir i morgen.
Hafjell-Bygland er en etappe på ca 53 mil i følge gubben, så det går nok hele dagen langs landeveien i morgen.
Jeg er veldig spent på hvilke aktiviteter som er der borte under Gamaveka på Bygland, ja foruten om paragliding da.
Nå håper jeg bare formen min kommer seg litt, jeg trenger alle de kreftene jeg kan få for å gjennomføre denne ferien….

Opplevelsene er mange og fotoalbumet fylles gradvis opp, med to fotografer på tur har jeg et fæla styr med å sortere alle våre nye minner.
Vi var svinheldig med været i går når vi vandret rundt på Lilleputthammer, og det var gubben spesielt glad for.
Trusler om boikotting og streik var alt jeg hørte når vi ankom Hafjell i 30 grader, en finnmarking gikk rett ned for telling.

Så jeg har en mistanke om at værgudene har hørt alle glosene til en ilter og overopphetet gubbe, med andre ord så ble det overskyet.
I lett duskregn trasket vi mot Lilleputthammer, og jeg overdriver ikke når jeg sier at gubben skinte som en sol.
Men helt fornøyd var han derimot ikke, det var nemlig enda for varmt ute.

Foruten om noen få dråper hadde vi opplettsvær hele dagen, det var ikke før vi skulle gå for å spise i går kveld at himmelen virkelig åpnet seg.
Men det er ikke som i Bergen der gradestokken raser nedover når regnet kommer, her på Hafjell føltes det bare ut som vi fikk en varm dusj.
“Æ ska hente såpe te dæ, bare hold ræ#a di der ute så slipper æ å dusje dæ” gaulte gubben til meg i det han hastet forbi, aldri har jeg sett noen løpe så fort med klogger på.

Ikke vet jeg hva han var så redd for, han blir som teskjekjerringa hver gang det regner ute.
Men at han løper fra meg er jeg godt vant med, han er allerede kommet til neste veikryss når jeg er kommet frem til det første.
Så der står han femti meter borti veien og gauler “deeet er klaaaart”, han har tydeligvis slkjulte evner den gubben min.
Heldigvis hadde han caps på seg i Lilleputthammer, den var det eneste holdepunktet jeg hadde når jeg speidet gjennom folkemengden.

Jaja, jeg trøster meg med at han kommer tilbake hvis jeg mot formodning ikke skulle dukke opp, det håper jeg i det minste.
Han kom i det minste tilbake i går når jeg sto fast mellom to biler som sto parkert, da kom han faktisk løpende.
I et lite øyeblikk trodde jeg han kom løpende fordi han var redd for meg, men det var før han brølte borti gata.
“Ka i sat#n e det du held på me, ska du skrape opp teslaen før du gir dæ?”

Sånn går nå dagene her hos oss, vi får i det minste nok en uforglemmelig ferie.
Hva denne dagen bringer med seg vet jeg ikke enda, men at noe skjer er jeg ikke i tvil om.
Nå skal jeg og min datter gå på jakt etter nye truser, ja både til meg selv og gubben. Det viste seg nemlig at han hadde pakket en mindre til seg selv enn til meg, og når jeg hadde to så kan dere ta det regnestykket selv….

For første gang hittil i ferien har jeg sovet dårlig, liggeunderlaget i denne senga passet ikke til min rygg. Det kunne egentlig ikke ha passet dårligere, for jeg visste at denne dagen kom til å bli den mest hektiske til nå i ferien. I dag var det nemlig tid for Lilleputthammer, og det var spesielt en av oss som gledet seg veldig.

En liten gutt har sovet sammen med storesøster i natt, så vi endte opp med en særdeles rolig kveld i går. Akkurat det tror jeg gubben satte stor pris på, det er godt å ha storesøster med på tur.
Så selv om jeg ikke var helt opplagt i dag så var i det minste gubben det, og det kunne jeg ha bruk for i dag.
Selv om det er mye folk her på hotellet så merker vi ikke så mye til det, store arealer og boltringsplass veier opp for folkemengden. Men jeg var litt spent på hvordan frokostsalen var, jeg har nemlig litt dårlige erfaringer med mye folk og bord tett i tett.

Så jeg ble gledelig overrasket når vi kom ned til frokost idag, for her var det ingen problemer for meg å kjøre rundt omkring.
Men med frokosten innabords så var det bare å komme seg avgårde, nå hadde vi mange timer i Lilleputthammer fremfor oss.
En liten gutt var i hundre allerede før han kom inn, med store øyne gikk han rundt og studerte alle attraksjonene. Men når storesøster foreslo at de kunne ta en karusell sammen ble han skeptisk, for denne karusellen var litt skummel.

Jeg tror den het hammeren, rett opp og rett ned igjen. En liten gutt gikk skeptisk og satte seg i karusellen med min datter, nede satt jeg med bange anelser.
Det gikk som jeg fryktet, en liten gutt stivnet helt når karusellen droppet fort ned. Heldigvis var han som styrte karusellen på vakt, og i det en liten gutt satte i et hyl stoppet han karusellen.

En is ble en kjærkommen trøst i dag, og heldigvis glemte han hele hendelsen fort. Det var nemlig mange andre ting å ta seg til, og jeg tror en liten gutt har kost seg gløgg i hjel.
Men jeg er så takknemlig overfor min datter, for hun har dratt med seg en liten gutt rundt på hele Lilleputthammer.
” Vi møtes her om en time ” ropte hun i det de løp avgårde, mor og far ble overflødige der en stund.

Vi har ihvertfall hatt en fantastisk dag her på Hafjell, og enda har vi morgendagen å se frem til. Da skal far og sønn på vegmuseumet mens mor og datter drar på shopping, jeg mangler nemlig en vesentlig ting merkelig nok, jeg er i manko på truser….

” Gud er pappaen til Jesus mamma” sa en liten gutt til meg i går kveld , ordene hans kom så overraskende på meg at jeg kjente hvordan hjertet mitt gjorde et hopp. Ved min side satt en trøtt gubbe , men ordene til en liten gutt fikk han til å sperre opp øynene. Jeg kunne se hvordan han plutselig satte seg opp , gjorde seg klar for det som nå ville komme.

Min mann er en mann av få ord , dype samtaler om livet og døden er ikke noe for han. De eneste gangene han kan prate om slike ting er når vi er alene , jeg tror jeg kan telle på en hånd de gangene han har latt alle følelsene få fritt utløp. Så når barna tar opp slike samtale emner stivner han helt , hans egen sårbarhet blir satt på prøve hver gang barna prater om fremtiden.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

” Det har du helt rett i lille venn , de bor i himmelen” 
En liten gutt nikket bekreftende til ordene mine , samtidig kunne jeg nesten se hvordan det lille hodet hans fylte seg opp med nye spørsmål.
” Men hva skjer med de som dør mamma , hvor blir de av ” , en liten gutt stirret på meg med store øyne mens han ventet spent på svaret mitt.

Jeg la merke til gubben som stirret rett frem på Tv skjermen , og jeg skjønte plutselig at dette spørsmålet overlot han til meg. Men før jeg rakk å svare kom en liten gutt meg i forkjøpet , han klarte ikke holde sin egen redsel inne lenger.
” Jeg vil ikke dø mamma ” utbrøt han plutselig , den samtalen som jeg trodde handlet om meg handlet egentlig om han.

Plutselig ble jeg dratt tilbake til vår forrige samtale , i et ubevisst øyeblikk hadde jeg sagt noe som en liten gutt hadde bitt seg merke i. Jeg husket det plutselig så godt , i en bisetning hadde jeg sagt at vi alle skulle dø en dag. Der og da klandret jeg meg selv , for selv om det er sant så var det helt unødvendig og si.

” Du skal være her med pappa du lille venn , noen må jo passe på han også vet du ” sa jeg mens jeg smilte beroligende mot en liten gutt , “dessuten skal jo du bli like gammel som mamma og pappa og få egne barn” avsluttet jeg. Men i det jeg sa det skjønte jeg at jeg hadde klart det igjen , det som skulle være noen beroligende ord førte til at samtalen tok en helt ny retning. En liten gutt stirret på meg med store øyne og spurte ” hvordan lager jeg en baby mamma ” . 

Gubben som hadde sittet apatisk og anspent ved min side snudde seg plutselig i mot meg , retningen samtalen hadde tatt var tydeligvis mer i hans gate. Men igjen lot han det være opp til meg å svare , et tilfreds smil kunne skimtes i ansiktet til gubben i det han gjentok et spørsmål.
“Ja hvordan lager man egentlig en baby mamma?”

Jeg sover forbausende godt for tiden, og det er overraskende til meg og være. Normalt sett pleier jeg å vri meg i smerte hver gang jeg ligger i en hotellseng, kroppen min takler ikke mange forskjellige underlag lenger.
Men jeg tror all galskapen slår meg helt ut, og min første tanke når jeg våknet i dag var hva denne dagen ville bringe.

Vi sov litt for lenge i dag, ja ihvertfall med tanke på hotellfrokosten. Jeg har aldri skjønt hvorfor de stenger ned så tidlig, med sånne syvsovere som oss som gjester burde de holdt åpent til klokken 12 minst.
Likevel kan man ikke få alt her i verden, og gubben hadde tydeligvis tatt sine forbehold for å rekke frokosten.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg skjønte ingenting når alarmen på mobilen hans ringte midt på natta, ja klokken 06.00 er midt på natta når man har ferie.
Noen gryntelyder og lavmælt banning tydet på at alarmen ikke var planlagt, men med gubben kan du aldri vite. Problemet var bare at vi sovnet igjen, ikke kan vi stole på at en liten gutt vekker oss heller. Han sover nemlig lenger enn oss, så når jeg våknet klokken 09.00 hørte jeg snorkelyder på begge mine sider.

Far og sønn heiv på seg klærne og kom seg ut, jeg derimot droppet hele frokosten for å få meg noen minutter til på øyet.
I dag skulle vi endelig hente storesøster, en liten gutt har telt dager siden vi startet hjemmefra. Så etter gutta boys hadde fortært frokosten var det bare å komme seg avgårde, neste stopp var Sørmarka.

Hun har nemlig fått seg sommerjobb på et hotell der, så foruten om denne uken så skal hun jobbe der resten av ferien. Det ble vill jubel når vi så at hun kom gående, i denne familien trenger du ikke lure på om du er elsket akkurat.
Med henne trygt plassert i bilen kunne vi sette avgårde igjen, nå var det Hafjell som skulle få besøk de neste tre dagene.

Det gikk fort unna på motorveien, ti mil var ingenting på disse veiene.
Men plutselig gaulte min datter i fra baksetet, vi måtte ta et obligatorisk stopp.
Obligatorisk for andre kanskje, for jeg hadde aldri hørt om stedet før.
Bolleland kunne jeg lese av skiltet, og min datter mente jeg ikke var særlig verdensvant som ikke hadde hørt om bollebutikken på Espa før.
Gubben for inn og fylte opp en hel bærepose, og ved den første biten skjønte jeg hvorfor folk stilte seg i kø for å kjøpe boller her.

Nå er vi ankommet Hafjell runde og gode alle mann, men nå skal vi ta en spasertur for å få plass til mer mat.
Men det blir vel ikke før etter klokken 20.00, gubben nekter nemlig å gå ut får før gradestokken nærmer seg 20 tallet. Men nå har vi noen gøyale dager fremfor oss, og jeg er klar for enda flere eventyr….

“Kor i Hel#e#e har du tenkt DÆ hen??? ” gaulte gubben bak meg, men la oss nå ta det helt fra begynnelsen av.
Etter å ha knota med fjernkontrollen til TVen i to timer måtte jeg bare gi et lite tips til gubben, det var nemlig en åpenlys grunn til at fjernkontrollen ikke ville adlyde.
Jeg hadde selvfølgelig prøvd å ymte frempå med dette før, men det var ikke så lett å overdøve de glosene som kom i fra tuppen på senga.
Og det var nemlig tuppen på senga som var problemet her, endelig fikk jeg han til å flytte seg litt lenger bak slik at signalet fra fjernkontrollen faktisk nådde frem.

Jeg skal ikke gjenta de glosene som kom når han oppdaget at kjerringa fikk rett, jeg vil nødig bli kastet ut av blogg.no.
Men nå kunne vi endelig begynne å planlegge middag, eller kvelds blir vel mer riktig og si. Siden det var litt i seneste laget bestemte vi oss for å gjøre det enkelt, har jeg nevnt at det er gubben sin store livsfilosofi??
Valget ble i hvertfall en av bensinstasjonene som lå i nærheten, faktisk rett over gata hvis jeg skal være nøyaktig.

To svære hamburgere ble bestilt, og minien valgte som alltid sin favoritt, PØLSE!
I fred og fordragelighet satt vi der, endelig fikk vi et litt fredelig øyeblikk sammen. Ja hvis du ser borti fra når minien slo meg over kjeften i jakten på en flue, og at gubben helte en halv cola flaske over meg, men det var det mest fredeligste øyeblikket på hele dagen.
Trøtt og sliten gjorde vi oss klar til å forlate bensinstasjonen, nå skulle vi gå i hi på hotellrommet resten av kvelden. Jeg vet ikke helt hva som skjedde i neste øyeblikk, det var ikke før gubben gaulte ut bak meg at jeg våknet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg freste nemlig avgårde ut av bensinstasjonen, ville tilbake til hotellet kjappest mulig. Men det var når jeg skulle krysse gata at gubben fikk panikk, det som jeg trodde var gangveien var slettes ingen gangvei.
“KA i hel#ete, ka fa#n e det du held på me??” 
Gubben kom heseblesende etter meg, at han løpte kloggene av seg er ingen overdrivelse.
“Ska du lage nyhetsoverskrift allerede, ser du ikke skiltet???”  Et skilt med teksten “forbudt for gående og syklister” lyste imot meg, med første øyekast skjønte jeg ikke hvorfor gubben tok sånn på vei, for jeg var jo ingen av delene.

Gubben klarte og stoppe meg i grevens tid, lettere forvirret satt jeg i rullestolen mens gubben tok over styringa. Helt panikkslagen kjørte gubben meg til nærmeste gressplen, kjerringa hadde nesten tatt livet av han.
Med øyne store som tinntallerkner ble han sittende og se på meg, en ugjenkjennelig ansiktsfarge kom til syne i gubben sitt ansikt.
Jeg hadde i det minste klart å vekke gubben opp, og alt som skulle til var en liten kjøretur i rullestolen langs E6….

Tre gode timer i bil bare for å bli etterlatt i bilen, det var ikke helt det jeg hadde sett for meg. Gubben sin filosofi og holdning til livet kom igjen til sin rett, planlegging er for pyser. Jeg luftet nemlig spørsmålet igår,  hva skulle vi gjøre med hunden når vi skulle på flymuseumet? Men det var ingen problem i følge gubben, for alt var ute. Et svar jeg stusset over, for jeg hadde aldri hørt om et utendørs museum før.
Ikke hadde han sjekket åpningstider heller, men rett før vi skulle dra fra Beitostølen fant han ut at han kanskje skulle sjekke likevel.

Plutselig fikk han det veldig travelt, så travelt at bagasjen ble lempet ut hotellvinduet. Ja du leste riktig, gubben er nemlig kjent for sine enkle løsninger. Det hadde seg nemlig slik at rommet vårt vendte ut mot parkeringsplassen, og der sto bilen vår. Så mens alle de andre gjestene dro med seg bagasjen gjennom hele hotellet, valgte gubben en litt enklere måte. Jeg tror det var en del gjester som lurte på om det var tyveri på høylys dag når bagasjen kom flyvende ut vinduet, men sånn kan det altså gjøres når du er finnmarking og befinner deg til fjells.

Men tilbake til det jeg egentlig startet på, nemlig flymuseumet. Det viste seg nemlig at det kun var åpent i dag, derfor brant det nå under kloggene til gubben. Så her var det bare å hive kjerringa, bikkja og ungen i bilen, vi hadde tydeligvis ingen tid og miste.
Tre timer gikk fort avgårde, men jo nærmere vi kom jo høyere ble glosene bakom rattet.
“Dra te H####, 30 GRADER??” ropte gubben plutselig, kjerringa som satt ved siden av bråvåknet der hun satt og halvsov. Jeg skjønte ikke helt hvorfor han tok slik på vei, for inni bilen var det frost på vinduet etter at airconditionen var satt på full styrke.

Vi kom frem til slutt, og hva var det første vi så? Jo at flymuseumet var inne selvfølgelig!!
“De har sikkert fløttet det innendørs det siste året” prøvde gubben seg på, noen ganger blir jeg overrasket over hvor han tar det ifra. Derfor endte det altså opp med at kjerringa og bikkja ble sittende i bilen mens far og sønn gikk inn, og mens bikkja hadde det behagelig bak i bilen med vifteanlegget satt jeg i solsteken og telte minutter. Heldigvis hadde gubben vett nok til å ikke bli så lenge borte, jeg følte meg som inntørket rosin når han åpnet døren på min side.

Nå har vi ankommet hotellet for natta, men nå har det dukket opp enda en utfordring. Gubben og teknologi går nemlig ikke helt overens, og nå viser det seg at å få på TVen er tydeligvis ingen enkel sak. Så nå lurer jeg på om det blir mat på oss i dag, alt jeg hører her jeg sitter er noen uforståelige ord jeg ikke tror er oppfunnet enda…

Oppholdet på Beitostølen ble avsluttet slik det startet, hele gjengen gikk ut for å finne seg en matbit. Men nettopp det skulle vise seg og bli lettere sagt en gjort, og plutselig angret jeg på at jeg ikke hadde tvunget forslaget mitt gjennom tidligere på dagen.

Det kryr nemlig med folk her, og i tillegg var det lørdag. Så jeg skjønte ganske tidlig i går at det ville bli vanskelig å få plass, derfor ymtet jeg frempå at det kunne være lurt og reservere bord.
Men det er ikke alltid like lett å få gjennomslag for sine forslag, spesielt ikke når man ikke kan rope ut.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det første stedet vi sjekket var den restauranten vi spiste på når vi ankom Beitostølen, og ved første øyekast så det veldig lovende ut. Været hadde nemlig klarnet opp igjen, så vi tenkte vi kunne sitte ute og nyte kveldssolen. Men i det vi satte oss ned kom kelneren ut, siden værmeldingen hadde meldt regn hadde de stengt uteserveringen.

Inne var det smekkfullt, det var ikke særlig fristende i disse tider. Så vi gikk slukøret der i fra, og jeg må innrømme at jeg syns det var litt rart at de ikke benyttet uteområdet når været var så bra som det var. De kunne jo bare slå opp de svære parasollene hvis det ble regn.
Ikke hadde vi mer hell de andre stedene heller, det var fullstendig kaos overalt.

Så på vei tilbake til hotellet gikk vi innom den første restauranten igjen, gubben ville prøve og prate med de igjen for å se om de kunne gjøre et unntak.Men de sto på sitt, og inne var det fremdeles fullt. Så igjen gikk vi slukøret ut døren, men vi hadde knapt kommet fem meter før kelneren kom løpende etter oss. De hadde fått et ledig bord, så nå kunne vi endelig få oss en matbit.

Til tross for litt kaos i går kveld så ble det til slutt en god avslutning på oppholdet her, vi har hatt noen fine dager sammen med mine foreldre.
Idag var det bare å pakke bagen og dra videre, nye eventyr ligger der ute og venter på oss. Det blir heldigvis ikke så langt å kjøre i dag, Gardemoen er nemlig neste stopp. Det blir nok en rolig dag på oss i dag, kanskje det blir en tur på flymuseumet. Vi tar ting litt på sparket denne sommeren, og jeg nyter hvert sekund…

Jeg trodde nesten ikke mine egne øyne når jeg våknet i dag, jeg trodde jeg så syner der jeg lå. Det kunne da umulig stemme at klokken var 06.35, noe måtte ha skjedd med datamaskinen i løpet av natten! Men når jeg snudde meg for å spørre gubben hva klokken egentlig var fikk jeg meg enda en overraskelse, for gubben var nemlig forsvunnet!! Hva i huleste var det egentlig som foregikk? Hva hadde egentlig skjedd i natt???

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg lå fremdeles med pustemaskinen på meg, noe som hindret meg i og rope ut. Jeg kan kun rope i de sekundene luften tar en pause, tre sekunder hadde jeg på meg til å rope på gubben. For han måtte jo være her en plass, det eneste som ville fått han til å forlate sengen klokken 06.30 om morgenen måtte være et bombenedslag. Men ute var det ikke en lyd å høre, jeg kunne i det minste berolige meg selv med at det var ingen tegn på at tredje verdenskrig var igang.

Tre ganger ropte jeg før jeg hørte noen gryntelyder ved min side, forvirret kikket jeg rundt meg for å finne ut av hvor lydene kom i fra. Det var da jeg så det, på sovesofaen ved siden av en liten gutt kunne jeg skimte et skallet hode. Det var da merkelig tenkte jeg for meg selv, at gubben skulle frivillig legge seg i senga til en liten gutt fikk jeg ikke til å stemme. Så når gubben tok av meg masken hadde jeg bare et spørsmål som jeg ville ha svar på, men det var når jeg så uttrykket på gubben at jeg angret på at jeg hadde spurt.

“KA SOM HAR SKJEDD??” ropte gubben, ” Æ e sikker på at du har holdt hele Beitostølen våken i natt!!!” 
Jeg skjønte ingenting først, jeg hadde jo for første gang sovet en hel natt til tross for at jeg var på hotell.
“JA at du har sove e det ingen tvil om, selv Dovregubben hadde rømt hvis han hadde hørt dæ!” 
I følge gubben hadde jeg snorket som en tømmerhogger i hele natt, selv gubben kunne ikke stille opp med slike snorkelyder. Til slutt måtte gubben bare rømme bort i nabosengen, med puten over hodet fikk han til slutt litt fred.

Ikke rart jeg følte meg opplagt i dag, luften på Beitostølen har tydeligvis gjort underverker, men jeg tror ikke gubben er helt enig i det, selv et bombenedslag hadde vært bedre i følge han.
Nå fikk han igjen for alle de nettene jeg har irritert meg over han, men til gjengjeld har jeg blitt nødt til å slite med en uopplagt gubbe i dag.

Dagen har gått med til å aktivisere en liten gutt, heldigvis er det nok og ta seg til her oppe. Vi sto opp til nok en solskinndag, så her var det bare å komme seg ut. Varmen sto imot oss når vi kom ut døren, selv om vi var på fjellet så sto luften nærmest stille. Men vi kan ikke klage, sist gang vi var her oppe var det minusgrader og snø.
En liten gutt dro oss med opp bakken, en bratt grusbakke som ga meg en ekstra utfordring. Det var nemlig så mye grus at hjulene på rullestolen sank nedi, og til slutt sto jeg helt bom fast.

Vi kom oss likevel opp etter en stund, men ikke før jeg hadde gitt lokalbefolkningen litt underholdning.
Det var da en liten gutt så den, en bob bane som kom ned ifra fjellsiden. Så da var det gjort, og like etter forsvant far og sønn. Skiheisene ble brukt for å frakte folket opp, og jeg må innrømme at jeg ble en smule misunnelig når jeg så far og sønn forsvinne opp fjellsiden. Nede satt jeg og min mor, hvor min far hadde forduftet ante vi ikke. Så når far og sønn kom ned igjen fant vi ut at vi måtte på leteaksjon, og det gikk ikke lang tid før vi klarte å spore han opp. Utenfor hotellpuben satt han og koste seg i skyggen, er det ferie så er det ferie.

På vår kveldstur i går la jeg merke til en sportsbutikk som jeg gjerne ville utforske mer, jeg elsker slike bortgjemte sportsbutikker som befinner seg på fjellet.
De har som regel litt andre klær enn det du finner i byen, så idag måtte jeg bare inn for å se.
Gubben ble motvillig med meg, lavmælt banning kunne høres gjennom hele butikken. Men plutselig bråstoppet han, plutselig var det ikke så galt at vi gikk inn her lenger.
En tøff turbukse ble vist frem, og før jeg visste ordet av det så var det gubben som var på shopping.

Men i dag tror jeg værgudene så at jeg skulle unne meg noe nytt, for i det jeg kjørte ut av butikken med en ny kortebukse og en T skjorte i posen så smalt det over oss.
Ut av intet kom de mørke skyene tilbake, og det hele endte med at vi måtte løpe tilbake til hotellet omringet av lyn og torden. Men det gikk heldigvis over etter en stund, og da bar det igjen opp en grusbakke for flere aktiviteter.
Så vi har hatt nok en fin dag her på Beitostølen, det eneste gubben lurer på nå er om han må be om et ekstra rom før kjerringa legger seg….

Jeg ser hvordan livet farer forbi meg, solbrune lykkelige mennesker svirrer rundt oss.
Som et maleri endrer landskapet seg, stadig nye portrett dukker opp rundt neste sving.
Radioen summer rolig i bakgrunnen, og ved min side sitter en solbrun stødig sjåfør.
I smug studerer jeg han, legger merke til hvordan ansiktet hans slapper av bak rattet.

Gud hvor jeg elsker den mannen, jeg elsker han så mye at det nesten gjør vondt.
Min livspartner gjennom mange år, med han ved min side føler jeg meg alltid trygg.
Plutselig er det som om han sanser meg, sanser at jeg studerer han.
En sterk varm hånd legger seg oppå min, han snur på hodet og smiler kjærlig mot meg.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

“Vi har det nu bra kjære”, jeg nikker bekreftende mot han.
Livet er bekymringsfritt på landeveien, i en bli er livet bare godt.
Barnelatter kan høres i fra baksetet, to foreldre kikker på hverandre og smiler.
Lykken er igjen til å ta og føle på, en fred senker seg over oss begge.

Det er da det kommer, en varme sprer seg rundt mitt bryst.
Der og da er det ingenting som betyr noe, alt som betyr noe er lykken som er inni en bil.
En tanke kommer til overflaten, en tanke om en fremtid som nå virker så fjern.
Med kun en tanke i hodet kikker jeg igjen bort på min kjære mann, “la meg en dag få dø like lykkelig som jeg er nå…..”