Igjen skjedde det , en dårlig dag snudde på et øyeblikk. En dame fra Tananger fikk meg igjen til å gråte av glede , og vi var flere som fikk føle på nestekjærligheten i går kveld. Jeg tror bildet under sier alt , oppløst i gledestårer klarte jeg ikke holde følelsene inne. Aldri hadde jeg trodd at jeg skulle være så heldig og få så mange fantastiske “fremmede” mennesker inn i livet mitt , jeg føler jeg har vunnet den største premien som finnes.
Som dere sikkert har fått med dere så har jeg fått en vill besettelse for Vibbedille, og det er ikke bare perleriene hennes som begeistrer meg. For dette er en dame som oser av nestekjærlighet , og jeg er så heldig som har fått nettopp henne inn i livet mitt. På mange måter er alle dere lesere blitt mine englevenner, dere har ryggen min i tykt og tynt. Vibbedille er nesten blitt min skytsengel , det er akkurat som om hun sanser når jeg trenger litt lykke inn i livet mitt. Det er nemlig ikke lenge siden jeg satt som i går , oppløst i gledestårer over et bilde til en liten gutt.
Det var først da jeg innså at denne dama kunne trylle med perler , for maken til kunstverk har jeg aldri sett før. Og det var ikke bare jeg som ble fasinert , hele familien lot seg begeistre over dette mesterverket. Søsken sjalusi er det lenge siden jeg har hatt her i huset , men det var før en liten gutt fikk dette bilde. Min datter sutret frem “jeg vil også ha”, og det ble starten på et nytt mesterverk.
Vibbedille fikk nemlig nyss i at min datter var en smule sjalu , og bestemte seg for å gjøre noe med det. Men hva ville nå denne 18 år gamle jenten like? Kanskje mor hadde en ide? Jeg var ikke i tvil , det måtte bli en løve! Min datter er nemlig den tøffeste jenten jeg vet om , det nytter ikke å pille henne på nesen for da brøler hun som en løvinne. Dessuten er Løvenes Konge filmen en stor favoritt , det er ikke uten grunn at vår nye firbeinte venn heter Simba.
Men ikke skjønte jeg hvordan hun skulle klare å lage et sånt bilde , det blir en del perler for å si det sånn. Derfor har jeg sittet klistret til bloggen hennes den siste tiden , i håp om at hun ville legge ut litt av prosessen der. Med et så stort prosjekt så belaget jeg meg på at det kanskje ville være klart til sommeren , men igjen ble jeg påminnet om at det er farlig å undervurdere folk. Spesielt Vibbedille , for hun er laget av noe spesielt.
Det jeg derimot ikke visste var at hun i tillegg til å holde på med dette svære prosjektet så lagde hun flere ting , en hel haug med perlerier bare til meg. Hva den dama er laget av vet ikke jeg , men at en der oppe har vært heldig med skapertrangen på henne er det ingen tvil om. Du kan tro jeg fikk sjokk på fredag når hun sendte melding om at pakken var på vei , jeg gledet meg sånn til å se det bildet! Jeg ante jo ikke at denne dama hadde gått helt bananas , hele esken var full i ting!
Du kan tro jeg fikk sjokk når min datter åpnet esken , for ut ramlet det både bier , sauer og andre perlefigurer i alle forskjellige varianter. Men selv det var ikke nok , for i går fikk jeg noe jeg har ønsket meg lenge! Vårt eget familie skilt , selvfølgelig i perler det også!
Og da klarte jeg ikke holde meg lenger , alle følelser bare rant ut. Tårer , latter og snørr om en annen , gubben fikk nok å gjøre på i går kveld kan du tro. Jeg klarte faktisk ikke få frem et eneste ord , gubben måtte be meg om å puste der jeg satt. Det gikk faktisk en stund før jeg klarte å ta meg sammen , denne gaven satte meg helt ut. Men akkurat i det jeg trodde de største følelsene var under kontroll så fisket min datter opp et brev , hele fire sider med håndskrift ble funnet frem.
Jeg vet ikke hva jeg skal si lenger , den blomsten og sjokoladen jeg sendte henne var ingenting i forhold. Jeg må være verdens rikeste person , for den kjærligheten jeg mottar kan ingenting måle seg mot. Kjære Vibbedille , du får frem alt hos meg , du aner ikke hvor mye dette betyr. Jeg håper vi en dag kan møtes , for du har fått en spesiell plass i hjertet mitt. Nå gleder jeg meg til å pynte opp ute med alle dine kunstverk , huset i enden på en stille gate skal fylles opp med en nestekjærlighet så stor….
Jeg føler meg litt som en villkatt her jeg sitter , eller en brølende løve. Hele formiddagen har gått med til HelseVest sitt siste stunt , hvis de tror at vi bare vil finne oss i denne type behandling så må de tro om igjen. Idag har jeg også fått meldinger fra andre ALS syke som også er rystet , de forteller at hos dem ble det kun fokusert på de rommene som de oppholdt seg i. Det er tydelig at det er store forskjeller også her , for her ble alle rom i hele huset tatt med i betrakningen. Jeg har egne kurser til de rommene jeg bruker , derfor lurer jeg på hvorfor kursen til kjelleren er tatt med i betrakningen. Det er kun en person som bruker den kursen og det er min sønn , det er ikke akkurat sånn at jeg skal gå ned der og sette meg i nærmeste fremtid.
Datamaskinen er blitt flittig brukt i dag kan du tro , jeg tror jeg har sendt mailer overalt. Før jeg kontakter pasientombudet så skal jeg innhente så mye av informasjon som mulig , her skal det virkelig slåes i bordet en gang for alle. Gubben er også på krigsstien , og akkurat det er jeg veldig glad for. Det er godt å ha noen og kjempe sammen med , denne gangen har jeg noen som kan prate for meg.
Jeg våknet opp til nok en deilig dag , solen gjorde meg enda mer varm i topplokket enn hva jeg var fra før. Det ble så varmt i den lille stua mi at jeg faktisk måtte ut for å lufte meg , så idag har jeg frest fra meg utendørs. Har de enda ikke vedtatt fartsøkningen på rullestoler?? Det må jo større fart til enn 10km/t for å svi litt gummi!! Dessuten er asfalten utenfor såpass ny at det ble lite kruttrøyk der , men jeg prøvde i det minste.
Etter litt rallykjøring i nabolaget fant jeg ut at det var best å komme seg hjem igjen , jeg la nemlig merke til assistenten som sto som et nervevrak i kjøkkenvinduet og fulgte med. Det er ikke hver dag denne kjerringa stormer ut av huset , så jeg kan forstå at assistenten ble en smule bekymret. Litt lettere til sinns trillet jeg inn på plattingen , og der fikk jeg en stille stund i solen for meg selv. Det gjorde godt i dag , for det er ingen tvil om at topplokket trengte litt hvile etter en strabasiøs formiddag.
Gubben var også stresset idag når han kom hjem , for idag var det igjen tid for fotball trening for en liten gutt. ” Få på dæ fotball tøyet” ropte gubben til en liten fotball gutt , men han var mer opptatt med å leke med en liten firbeint tass. Heseblesende for gubben rundt her , jeg så hvordan klærne fløy inne på badet. En halv time er ikke nok her i huset , ihvertfall ikke når en liten gutt finner andre ting å gjøre på. Men de kom seg omsider ut av huset her , og jeg regner med gubben fikk seg en god hvil i bilen mens han ventet.
Nå sitter jeg her og venter på at min datter skal komme hjem , det er nemlig kommet en pakke på posten som jeg er veldig spent på. Det kan hende jeg må sende gubben ut , for jeg er ikke akkurat kjent for min tålmodighet. Men jeg må vel bare puste med magen og holde meg i tøylene , jeg vil nødig ha noen krig på hjemmebane også…
Jeg vet ikke engang hvordan jeg skal begynne på dette innlegget , for jeg er så rystet her jeg sitter. Igjen blir vi straffet for at jeg er syk , og igjen blir vi sittende som den tapende part. Men la oss nå starte fra begynnelsen , og for å gjøre det må jeg ta dere med hele to år tilbake i tid.
Det er november 2019 og jeg blir syk , alvorlig syk. Jeg har levd med ALS i tre år uten noen form for infeksjoner , men akkurat i denne travle tiden før jul smeller det. Jeg blir hentet av sykebil , gispende etter luft blir jeg lagt på båren. Aldri har jeg vært mer redd , aldri har det sett mørkere ut. Det går ikke lang tid etter innleggelsen at konklusjonen er klar , dobbeltsidig lungebetennelse blir påvist og dette ser ikke bra ut.
Jeg ser det i øynene på lungelegen min , han forbereder seg på det verste. Det samme gjør mine kjære , for de ser at jeg knapt nok er kontaktbar. Likevel kjemper personalet på , alt skal prøves for å få meg over kneika. Men jeg er tom for krefter , kjelleren blir nådd flere ganger i løpet av de neste dagene. En bipap maskin blir funnet frem , legene sier det som det er. Hvis jeg ikke klarer å ligge med masken de neste 12 timene så har de ingen valg , da blir det trakeostomi.
Bare ordet trakeostomi gjorde meg livredd , jeg var ikke klar for noe hull i halsen enda , ihvertfall ikke på denne måten. Likevel klarte jeg ikke venne meg til masken , det var fryktelig tungt å puste med den på. Time for time kjempet jeg , aldri har tiden gått saktere. Den natta var min lengste , jeg følte hvordan jeg svevde mellom liv og død. Innimellom slagene med Bipap maskinen ble hostemaskinen funnet frem , fullstendig tappet for krefter måtte jeg likevel finne krefter til å få opp alt slim. Jeg husker godt hvordan jeg gispet frem til min mor at nå orket jeg ikke mer , døden virket mer befriende enn å fortsette denne kampen.
Men legene ga ikke opp , og på mirakuløst vis begynte ting å snu. Jeg vet ikke hva som skjedde , men at jeg hadde englevakt var det ingen tvil om. Sakte men sikkert kom jeg meg , det eneste jeg hadde igjen nå var operasjon av PEG. Jeg har enda det bildet i hodet fra når jeg våknet etter operasjonen , legene som ga hverandre high five og jublet fordi operasjonen hadde gått bra. Rett før jul ble jeg skrevet ut , 36 dager med kamp var nå over. Jeg kom hjem med to nye apperater , en bipap maskin og en hostemaskin , og nå to år etter står jeg i fare for å miste begge to.
Aldri var det noen som informerte oss om dette jeg nå kommer inn på , verken leger eller annet helsepersonell nevnte at for å beholde to livsnødvendige maskiner så måtte noen krav oppfylles. Verken meg eller gubben skjønte ingenting når et brev dukket opp i posten for en stund siden , og like etter sto en elektriker utsendt fra HelseVest på døren. To år etter at jeg kom hjem med maskinen sto de der , alt av elektrisk utstyr skulle gjennomgåes.
Selv jeg skjønner at ting må være i orden , men det jeg ikke skjønner er feilene de påstår og ha funnet. Jeg angrer på at jeg slapp de inn i huset når jeg var alene , for når selv en kontakt på badet (som er montert opp av elektriker) blir ført avvik på så sier det sitt. I tillegg måtte nesten hele sikringsskapet gjøres om , det hjalp lite at vi kunne henvise til at hele sikringsskapet hadde blitt gjennomgått av en elektriker i forbindelse med utbyggingen som skulle sikre at jeg kunne bo hjemme , nei her var det ikke rom for noen diskusjon.
I tillegg ble jordfeilbryteren dratt frem , og en lampe i gangen som også var montert opp av en elektriker. Listen ble bare lengre og lengre etterhvert som tiden gikk , men når han stilte spørsmålstegn ved brannalarmen vi har gjennom sector alarm så fikk jeg nok , for den var det ihvertfall ikke noe i veien med!
Det gikk ikke lang tid etter besøket at et nytt brev dukket opp i posten , denne gangen fikk vi en tidsfrist og forholde oss til. I motsetning til HelseVest så fikk ikke vi to år på oss , vi fikk noen knappe måneder. Brevet ble bare skummet igjennom og deretter lagt i en skuff , vi skjønte faktisk ikke hva dette var for noe. Helt ærlig så føltes det hele som en litt for tidlig aprilsspøk , for ingen hadde noengang nevnt dette for oss i løpet av disse to årene. Dessuten var jo halvparten av punktene bare vås , de kunne umulig mene alvor.
Men alvor mente de tydeligvis , for i forrige uke ringte telefonen til gubben. Jeg hørte hvordan stemmen til gubben eskalerte fra normalt toneleie til å gå i taket i neste sekund , aldri har jeg hørt gubben så rasende før. “Det e jo bare piss” hørte jeg han rope inn i telefonen , “ja jeg sa PISS Ja” avsluttet han.
Det viste seg at det var HelseVest som ringte , og han som ringte klarte det kunststykket å gjøre gubben fly forbanna. For ikke nok med at han var svært så nedlatende overfor gubben , han valgte å komme med trusler mot denne kjerringa også. Hvis vi ikke fikk fingen ut og ordnet alle “feil” de hadde funnet , så skulle de komme og ta fra meg mine livsnødvendige maskiner.
Da kunne jeg bare stryke med da , så fikk vi se hvor lenge jeg holdt ut. Det var ihvertfall slik vi tolket budskapet hans , og på spørsmål om hvem som skulle betale for alt dette var svaret klinkende klart , selvfølgelig var det oss. Så at jeg er forbanna idag er det liten tvil om , for nå har jeg faktisk fått nok!! Ikke nok med at vi må ut med flere tusen kroner av egen lomme , nei her blir en ALS syk truet på livet også. Kan noen fortelle meg hvordan dette er lovlig? Hvordan i huleste kan noen bare komme etter to år og bare ta fra meg mine livsnødvendige maskiner?
I løpet av disse to årene har vi ikke hatt noen problemer med det elektriske , nye stabile kurser ble lagt til nybygget hvor jeg oppholder meg. Man skulle tro at når man får tilskudd fra kommunen til å bygge ut at det ville være grunnlag nok for HelseVest , for da ble nemlig alt gjennomgått. Men det hadde ingen betydning , for han som ringte gubben hadde jo i følge seg selv jobbet med dette i 30 år , det var ingen som skulle sette spørsmålstegn ved hvordan han gjorde jobben sin! Jeg sitter for andre gang i mitt liv og vurderer en anmeldelse , for påkjenningen med trusler om at min livsnødvendig behandling skal bli tatt ifra meg har vært stor. Det samme gjelder trusler om omplassering , jeg kunne sikkert få behandling en annen plass.
Så igjen sitter jeg her helt rystet over den behandlingen vi har fått , og nok engang blir vi straffet for at jeg er syk. Hvorfor i huleste er det ingen som har informert oss om dette før? Selv med så mange fagfolk rundt meg så er det ingen som har sagt et kløyva ord. Det skal bli en fin tid fremover , restskatt og elektriker regninger til flere tusen kroner. Og hvis vi ikke betaler så går det vel som det går , enten dauer jeg eller blir bortplassert mot min vilje , man må bare ELSKE HelseNorge….
For en fantastisk søndag det har vært , idag tror jeg at bildene sier det meste. Idag ble jeg dratt opp av senga mye tidligere enn vanlig , allerede klokken 08.30 satt jeg påkledd i godstolen. Det tror jeg aldri har skjedd før , i hvertfall ikke på en søndag. Det første jeg la merke til når jeg sto opp var at værmeldingen ikke hadde sviktet , det er lenge siden jeg har sett en så skyfri blå himmel. Jeg kunne kjenne hvordan det kriblet i hele kroppen , ikke tale om at jeg skulle sitte inne idag!
Selv om kroppen min fortsatt ikke var helt på topp når jeg sto opp , så var i det minste hodepinen blitt litt bedre. Så etter litt hvile på morgenkvisten følte jeg meg klar for å gripe dagen , en liten gutt var allerede kommet seg ut når gubben kjørte inn rullestolen. Godt påkledd rullet jeg ut døren , og for første gang i år kjente jeg at jeg var litt for godt påkledd faktisk. Sola varmet godt i husveggen , det føltes nesten ut som om det var varmere ute enn inne. Synet av vår og vinter som kjempet mot hverandre var et praktfullt syn , og idag så det ut som våren fikk overtaket.
For til min store glede hadde tulipanene begynt å komme opp fra jorden , og det er noe jeg har ventet på en stund nå. Jeg blir like glad hvert år , det er så fantastisk å få oppleve at noe du har plantet selv kommer opp igjen år etter år. Nå var de tulipanene ved muren kommet synlig opp , derfor var jeg så spent på om det var kommet noe i blomsterkassen gubben hadde laget til meg. Men der var det bare kaos , visne blomster var alt jeg kunne se. Derfor fant jeg ut at her måtte det ringes etter hjelp , og det er kun en person jeg ringer til når det gjelder sånne ting.
Ja selvfølgelig mammaen min , man blir aldri for gammel til å ringe mammaen sin. Gubben slo nummeret og tok på høytaleren , prate kunne jeg gjøre selv. Men så er det meg og snakking da , spesielt i telefonen er det ikke bestandig så lett. Min mor tok telefonen , og jeg fikk stotret frem mitt eneste spørsmål. “Hei det er meg , har du tid til å komme og hjelpe meg med å rense bedet mitt?”
Men dessverre så ble det ikke budskapet mitt nådd helt riktig frem , jeg syns nemlig det var litt rart at en rød bil sto på tunet vårt bare noen minutter etterpå. Det viste seg at min mor hadde hørt helt feil , og fikk det plutselig veldig travelt med å komme seg ut døren. Dette var det hun hadde oppfattet , og i det hun la på jagde hun min far ut døren. “Hei det er meg , kan du komme og hjelpe meg med beina mine?”
Mine foreldre hadde tydeligvis nettopp kommet hjem fra en gåtur når jeg ringte , og min utslitte far hadde knapt fått av seg ene skoen når min mor ropte fra stuen. “Få på deg skoene igjen , vi må ut for å hjelpe Vivian med beina hennes”
Min far sto med tunga i gulvet og holdt på å svime av etter en strabasiøs gåtur , men her var det ingen tid til hvile. Med skoen i hånda ble han dratt ut i bilen av en stresset kone , og jeg tror neppe den kjøreturen ut hit har gått fortere. Det synet når min far kravlet ut av bilen kommer jeg aldri til å glemme , jeg skjønte med engang at ordene mine var blitt misforstått. Gubben for i garasjen for å finne en campingstol til en sliten skrott , lettet kunne endelig min far sette seg ned for å hvile.
Men jeg fikk ihvertfall renset bedet mitt , beina mine var det jo ingenting i veien med. I det minste ikke mer enn vanlig , lykkelig i rullestolen satt jeg og fulgte med på min mor når hun hadde vårrengjøring i bedet mitt. Rullestolen ble hevet til maks høyde slik at jeg kunne se skikkelig , og når jeg kom opp i høyden så kunne jeg se at det spiret der også. Med en så god innsats så måtte det jo belønning til , dessuten hadde jeg litt dårlig samvittighet for at jeg nesten hadde klart å ta knekken på min far.
I dag ble putene til de nye hagemøblene funnet frem , og gubben kunne diske opp med både kake og kaffe. Vi ble sittende i solkroken i mange timer , og det var så deilig å kjenne at solen varmet så godt. Plutselig kunne små barnerop høres fra skogen og det var først idag at jeg skjønte hvorfor øksa fristet sånn igår. Det viste seg at en liten gutt hadde funnet den trehytta storebroren hadde begynt på for mange år siden , og det skapte et veldig engsjement hos en liten gutt. Sammen med to nabobarn har de holdt på i hele helgen , med hammer og sag har de holdt på i timevis inni skogen.
Så ja det har vært en herlig dag , vi har virkelig fått mye ut av denne vårdagen. Nå kjenner jeg at hodepinen er i ferd med å slippe taket , og det er jeg sjeleglad for. For ikveld må jeg være klar for en episk finale , siste episode av Norges tøffeste går nemlig av stabelen ikveld. Og siden jeg er gift med en finnmarking så er det ingen tvil om hvem jeg heier på idag , heia Isak skal bli ropt idag…
Den hersens antibiotikaen altså , det gikk ikke lang tid etter første tablett i går at jeg merket det. Hodepinen kom snikende , og rett før leggetid så smalt det i topplokket. Ikke hjalp det med søvn heller , for når jeg våknet så var hodepinen der fortsatt. Dette er ikke noe nytt for meg , det er akkurat som om antibiotikaen trigger migrenen min. Nå har jeg heldigvis ikke så ofte slike anfall lenger , men det var en stund der hvor migrenen tok helt over livet mitt.
Til gjengjeld ser det ut som at kombinasjonen med saltvann og antibiotika fungerer , så da får jeg heller bare bite det i meg. Men litt sørgelig var det at jeg skulle være sjakkmatt akkurat i dag , for ute var det et nydelig påskevær. Blå himmel så langt øye kunne se , og solen som fikk snøkrystallene til å danse på bakken. Dessverre så ble det med synet , og det siste jeg tenkte var “pokker og” før jeg sovnet i godstolen. Jeg hadde nemlig ikke før stått opp før jeg sovnet igjen , litt irriterende på en dag som denne.
Hvor ble våren av?
Men jeg er tross alt glad for at det går rette veien , og det er det noen andre som er også. For hver gang det skjer noe med meg så ser jeg det i øynene på mine kjære , den redselen som treffer meg i hjertet hver gang. Spesielt hos en liten gutt , når han fikk høre at jeg måtte til legen i går så reagerte han med engang. “Skal du på sykehuset mamma , blir du lenge borte?”
Heldigvis er han blitt litt større nå , og når jeg fortalte at nei mamma skulle bare til legen for en liten sjekk så slo han seg til ro med det. Men det er tydelig at mine tidligere sykehus innleggelser har satt spor , for hver gang jeg bare blir litt slapp så lurer han på om sykebilen skal komme. Storesøster tok godt vare på en liten gutt når vi var borte i går , men at han ble glad når vi kom hjem igjen det var det ingen tvil om. Jeg ble møtt av en hoppende glad gutt , og når han så på meg og sa “du er verdens beste mamma du” da smeltet mammahjerte atter engang.
Idag har jeg som sagt sovet dagen bort , men heldigvis var gubben mer energisk. Endelig fant han ut at gangen burde kanskje ferdigstilles , derfor ble det siste malt ferdig i dag. Nå er målet og få på plass de siste listene før helgen er omme , og først da kan jobben til mor begynne. Bilder og andre gjenstander ligger nemlig bare og venter på å bli hengt opp , det eneste mor ikke har gjort er å se på belysning. Vi trenger lys i både taket og trappa , så jeg tror jeg må se på nettet ikveld om jeg finner noe.
En liten gutt har så og si vært ute i hele dag , selv om mor ikke klarte å nyte finværet så kunne i det minste han gjøre det. Plutselig hørte jeg gubben banne på kjøkkenet , ut av kjøkkenvinduet så han hvordan tre små barn hadde tatt seg litt vel tilrette. En liten gutt kom drassende på planker fra garasjen , og like etter kom to nabobarn med både øks og sag. Normalt sett er den garasjen lukket og låst , men akkurat i dag sto garasjeporten åpen av en eller annen grunn. Jeg har en mistanke om at en av ungdommene har vært der inne , og selvfølgelig glemt å lukke porten etter seg. Så gubben måtte legge på sprang ut døren for å avslutte arbeidet til tre små arbeidskarer , hva de skulle lage er heller usikkert.
Nå sitter jeg bare her og hører hvordan magen min knurrer , vi har nemlig ikke hatt middag enda. Jeg tror vi får lage noe til kvelds i dag , noe som er enkelt og godt. Resten av kvelden blir vel som vanlig tilbrakt fremfor TVen , det er jo tross alt Kompani Lauritzen ikveld….
Ja idag er jeg fortvilet , jeg er faktisk på grensen til rasende. Det hele begynte i går kveld , jeg merket at noe var galt i det gubben la meg i sengen. Egentlig har jeg merket det helt siden jeg kom hjem fra påsketur , men jeg trodde det bare var klærne som gnagde. Men i går kveld skjønte jeg at det måtte være noe mer , derfor ba jeg gubben se etter. Det viste seg at mine antagelser stemte , i lysken var det en kul.
Jeg skjønte med engang hva det var , for før jeg ble syk var jeg mye plaget med slike kuler. Fortvilet innså jeg at jeg hadde fått en abscess , eller en byll full av betennelse som det også heter. Nå er jeg ganske erfaren med slike byller , jeg har operert opptil flere ganger når det sto på som verst. Så jeg vet hvor viktig det er med rask behandling , det siste jeg ville var at det skulle bli verre.
Derfor ba jeg gubben ringe hjemmesykepleien i går kveld , for jeg trengte saltvann som jeg kunne legge på byllen. Jeg husker nemlig at legen som opererte meg forrige gang sa at saltvann fikk byllen til å åpne seg , det var for sent til å ringe legen men noe kunne jeg da gjøre. Så det første jeg gjorde i dag når jeg våknet var å be hjemmesykepleien om å ringe til legen , for dette ville jeg gjøre noe med snarest mulig. Men det skulle vise seg å bli enklere sagt enn gjort , det virket som om legen min hadde glemt at jeg hadde ALS.
For uansett hvor mye vi prøvde å forklare henne at det ikke var noen hensikt i at jeg kom på legekontoret for en undersøkelse så nektet hun å høre , hvis jeg ville få behandling så måtte jeg komme ned. Jeg spurte deretter hvordan hun skulle få av meg klærne i rullestolen , eller få meg over på den benken hun absolutt ville undersøke meg på. Assistenten kunne jo ikke flytte meg uten hjelpemidler , og klærne måtte vel klippes av hvis jeg skulle sitte i rullestolen. Selvfølgelig skjønner jeg at legene har det travelt , men noen ganger lurer jeg på hvor mye som må til før legen faktisk kan komme hjem til meg.
I det minste kunne hun henvise meg til sykehuset , der har de litt flere hjelpemidler enn hva legekontoret har. Men neida , hun kunne ikke gjøre noe før hun hadde undersøkt meg. Antibiotika kom heller ikke på tale , hun måtte jo se selv at dette faktisk var en abscess. Jeg er ikke en som går til legen for hver minste ting , og siden dette var et problem jeg hadde hatt før så skulle man tro at legen kunne lytte. Hadde det virkelig gjort noen skade å skrive ut en resept på antibiotika bare for å prøve? Jeg kunne faktisk ikke se at det skulle være et problem.
Så når gubben kom hjem var jeg temmelig oppgitt kan du si , og gubben ble også rimelig oppgitt når han hørte hva som hadde skjedd. Vi har nemlig hørt om og om igjen i løpet av disse årene at jeg har rett på lege hjelp hjemme , men hver gang jeg prøver så får jeg høre det samme. Men gubben tok grep , det kom ikke på tale at kjerringa skulle vente mer på å få lege hjelp. Så før jeg klarte å tenke en eneste tanke satt jeg plutselig i rullestolen , og i neste øyeblikk var vi på vei til legevakten.
Gubben er den eneste som klarer å håndtere meg uten bruk av hjelpemidler , jeg kan liksom ikke forlange at assistentene også skal kunne bære meg rundt. Turen ned til legevakten gikk raskt , og det skulle vise seg at legebesøket skulle gå like raskt. For når vi kom ned var det så og si ingen der , og på døra ble vi henvist til å ringe inn. Maken til service skal du lete lenge etter , gubben rakk knapt å avslutte samtalen før vi ble hentet inn. Legen sto klar når vi kom inn , og endelig traff jeg en som lyttet.
“Har du hatt dette før?” spurte legen , noe jeg forklarte at ja dette var slettes ikke ukjent. Antibiotika var noe av det første som ble tilbudt , og i motsetning til min lege så forlangte ikke han noen undersøkelse. Det kunne jeg bestemme , men siden jeg nå hadde gubben med meg så var ikke det noe problem. Jeg lå på benken før legen hadde rukket å gjøre seg klar , og et lite blikk var alt som skulle til. “Ja denne vil ikke jeg røre , vi får prøve med antibiotika i første omgang”
Jeg må innrømme at jeg bannet innvendig når legen sa det , for dette ble som jeg hadde forutsett et unødvendig legebesøk. For dette kunne jeg ha sluppet dersom min lege hadde hørt på meg , men det var mest synd på gubben som måtte stresse med å få meg avgårde. Legen ba meg komme tilbake dersom antibiotikaen ikke virket , for da måtte han henvise meg til operasjon på sykehuset.
Hele legetimen gikk så raskt at helsesekretærene i luken ble sittende og måpe når jeg kom ut , Åsane legevakt fortjener all skryt idag. Men det var når jeg skulle inn igjen i bilen at jeg fikk den største overraskelsen , bak meg hørte jeg plutselig noen som ropte. “Er det virkelig Mammapåhjul som er her , ja nå måtte jeg bare løpe fra middagen for å hilse på”
Ut fra et hus kom en dame løpende , en dame som var en ivrig leser av bloggen min. Jeg ble både målløs og rørt , for en fantastisk flott ende på et legebesøk. Hele dagen min endret seg bare på grunn av denne flotte damen , tenk at noen kom løpende bare for å hilse på lille meg? Gubben ble også rimelig overrasket , hadde kjerringa blitt kjendis også nå? Så hvis du leser dette min kjære flotte leser , så skal du vite at du gjorde dagen min perfekt idag. Det er det jeg sier hele tiden , jeg har verdens beste lesere…
Jeg følte meg ti ganger bedre i dag når jeg våknet , men fortsatt for sliten til å klare å komme meg gjennom en dusj. Så valget om å stå over var lett og ta , dusjen måtte vente til en annen dag. Som vanlig sto en firbeint liten tass klar for å ønske meg god morgen , og som vanlig var det beina mine som fikk gjennomgå. Noen ganger føler jeg at vi har fått en ilder i hus , de føttene mine har aldri blitt vasket så mye før en chihuahua kom inn i familien.
Allerede før klokken 07.00 idag skjønte jeg at våren fremdeles ikke hadde kommet , en samtale mellom far og sønn kvernet enda i hodet på meg når jeg sto opp. “Må du skrape bilen til mamma før vi kjører pappa?” “Nei vi skal bruke pappa sin bil idag” “Ja må du skrape den da pappa , for da vil jeg hjelpe til” “Nei den står jo i garasjen , så vi slipper å skrape idag”
Så ja , det var ingen overraskelse at jeg sto opp til snø i dag , det eneste jeg håpet på var at en liten sangfugl klarte å lokke solen frem igjen. For det var nemlig det siste jeg hørte når en liten gutt forlot huset i dag , “sol sol kom igjen” ble sunget fra full hals. Det er tydeligvis ikke bare vi voksne som er lei nå , en liten gutt drømmer om å kunne løpe ut i kortebukse snart. Det blir jo heller ikke så mye utetid i barnehagen på sånne dager heller , og det merkes godt på energinivået når han kommer hjem.
Jeg har heller ikke gjort så mye idag , men i motsetning til en liten gutt så er energinivået mitt relativt lavt for tiden. Også idag sto en liten tass på gulvet og stirret på meg , han har virkelig blitt mer kjælen de siste dagene. Akkurat det har jeg ingenting i mot , jeg har faktisk håpet på at han en dag ville finne seg tilrette på fanget mitt. Hele formiddagen har han lagt på fanget mitt og sovet , det er så innmari deilig og kjenne hvordan varmen hans smitter over på meg. Jeg nøt synet av en liten sovende tass , jeg kan ikke la være å smile når jeg ser på han. Men når folket begynte å komme hjem så ble jeg raskt glemt , og en ballong ble til stor underholdning for oss alle i dag.
Hva med noen kjøleskapsmagneter i perler?
Jeg håper virkelig at værmeldingen stemmer vedrørende helgen , for jeg har så mye jeg vil gjøre ute. Nå har jeg også fått perledilla takket være Vibbedille sin blogg , og jeg har kjøpt noen sommerfugle perlebrett som jeg håper at barna vil perle for meg. Dere må bare gå inn på bloggen til Vibbedille og se på alt hun har perlet , og det pynter jo sånn opp både ute og inne!! Gå inn på bloggen hennes og velg Hama perle hobby i kategori feltet , jeg kan garantere at dere blir inspirert. Jeg er så misunnelig på alle hennes perleverk , hun burde virkelig åpne en nettbutikk eller lage en kunstutstilling , aldri har jeg tenkt at disse små perlene kan brukes til så mye fint.
Så nå tror jeg at jeg må sette alle jeg kjenner i sving , for jeg vil også ha mange små og store figurer som kan få folk til å smile. Vi har jo også en fem meter og to meter høy mur i hagen som kunne trengt en fornying , tenk å kunne fylle den med ulike perleverk. Hadde jeg bare hatt armene i behold , da kunne jeg ha perlet hele dagen….
Halloween
Legg merke til lanternen, også perlet
PS : Alle bildene jeg har brukt i dette innlegget er lånt fra bloggen til Vibbedille , og dersom dere ble grepet av samme perlelysten som meg så anbefaler jeg dere å besøke hennes blogg, der finner dere alt av produkter dere trenger…
