Jeg har drømt noe så voldsomt i natt , og det rare er at det er mennesker fra fortiden som har dukket opp. Masken til Bipapen tok jeg av meg litt før klokken 04.45 idag tidlig , altså to timer for tidlig. Men for første gang fikk jeg erfare hvordan hjernen jobber selv når jeg sover , for det ble helt tydelig at jeg hadde hatt et pustestopp like etter masken ble tatt av.

Det er så deilig og få masken av , spesielt de gangene den begynner å skape seg. Jeg sovner bestandig så godt når den er av , og litt for tungt åpenbarlig. For jeg husker at jeg drømte at jeg lå på en sofa og sov , snorkelydene i rommet kom tydeligvis fra meg. Noe som var veldig merkelig , for jeg tror ikke jeg har snorket i hele mitt liv. Men i drømmeland er alt mulig , og det neste som skjedde medvirket til at jeg våknet både svett og klam.

For der lå jeg altså , snorkelydene tydet på at jeg sov godt. Men plutselig stoppet snorkingen , sekundene gikk uten at det kom en eneste lyd fra meg. Det er da jeg kjenner det , noen griper tak i skuldrene mine og fillerister meg.
” Vivian du må våkne ” hørte jeg i det fjerne , og når jeg åpnet øynene så jeg en skikkelse jeg ikke har sett på mange år. En dame fra Vardø sto over meg , en dame jeg gikk i damekoret med når jeg bodde der oppe.

Likblek stirret hun på meg , forvirret kikket jeg meg rundt. Der lå jeg på en brun skinnsofa , men når jeg kikket rundt meg så jeg ingenting annet enn endeløse grønne vidder. Bortsett fra meg selv og denne damen var det ingen i nærheten , og det stoppet ikke der.
“Vivian du må våkne nå , tenk på barnet i magen”

Det var da jeg oppdaget det , når jeg kikket ned så jeg den trillrunde magen min. Jeg var høygravid! Damen som sto over meg klappet meg på magen og sa i en munter tone , “du må jo puste for barnet ditt.”

Så Lisbet , dersom du leser dette så har du hjemsøkt meg i natt , takket være deg våknet jeg fra et pustestopp. Men du kan tro jeg ble liggende og kjenne etter , hadde magen min vokst i løpet av natten? Jeg tror ikke jeg sov etter dette , det var ikke før assistenten kom og dro av meg dyna at jeg kunne puste lettet ut. Det eneste jeg klarte å tenke på var gubben , jeg tror nyheten om at jeg var gravid igjen hadde medvirket til at han hadde lagt seg inn for godt!

Dagen i dag har vært hakke roligere enn i går , solen har skint fra en skyfri himmel og gubben har holdt seg på jobb. Men det var når assistenten åpnet veranda døren at jeg hørte det , vindkastene som ulte rundt hushjørnene. Likevel bestemte jeg meg for en tur ut , jeg hadde nemlig noen kunstverk fra Vibbedille igjen som jeg ville få på plass.

Men vi måtte ty til en saks for å få de skikkelig på plass , ihvertfall etter mor sin smak. De var så lange de pinnene som perleriene var festet til , så vi måtte klippe de kortere slik at de passet i blomsterkassene mine. Jeg ble veldig godt fornøyd med resultatet , til og med grinda som gubben lagde på verandaen fikk seg litt dekor i dag , det er ikke lenger en hundegrind , en sauegrind passer bedre for oss som bor på landet.

Så nå kan helgen bare begynne , en liten gutt har fått godteri feen på besøk så alt er bare fryd og gammen. Stolt kom han hjem og fortalte at han hadde fått russekort , noe som medførte til at jeg ble litt forvirret på nytt. Jeg trodde ikke russen hadde adgang i barnehagen , ikke hadde jeg sett noen heller. Men når han holdt det frem for å vise meg falt alle brikker på plass , det var jo en liten gutt som var russ i år. Barnehageruss , for en genial ide! Alle barna som skal begynne på skolen får sitt eget russekort , alle barnehager burde gjøre det samme. Dette lille kortet skal rammes inn , det blir noe å ha dersom han blir russ som voksen.

Idag ble vi også enige om at gubben skulle være kokk , for det sto kylling og biffsnadder på menyen. Det er nemlig vanskelig å få assistentene til å lage middag slik vi gjerne vil ha den , spesielt når det gjelder å steike kylling og biff. Vi er nemlig litt kresen , her skal alt stekes veldig godt. Så idag fant gubben ut at han ville lage middagen selv , da blir som regel alle fornøyd…

God helg alle sammen😍

Noen ganger blir jeg bare oppgitt , spesielt når jeg føler at noen prøver å vri på sannheten. Det har vært så mye rot med dette vaksine prosjektet at jeg nesten ikke har ord , og jeg må innrømme at jeg fremdeles ikke skjønner noenting.

Først fikk jeg beskjed fra hjemmesykepleien om at det var fastlegen som avgjorde om jeg kunne få vaksinen hjemme , lettere irritert konfronterte jeg fastlegen når jeg kom ned for å ta dose nr 1. Overraskelsen var stor når jeg hørte at hun allerede hadde pratet med hjemmesykepleien om dette , flere uker i forveien fikk hjemmesykepleien beskjed om å høre hva jeg foretrakk. I følge fastlegen kunne jeg velge.

Fastlegen skulle ta kontakt med hjemmesykepleien slik at jeg ihvertfall fikk dose nr 2 hjemme , så jeg dro litt lettere hjem den dagen i tro på at det nå var ordnet.Men det gikk bare noen dager før jeg fikk en ny beskjed , det var ikke sikkert jeg kunne få dose nr 2 hjemme likevel!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Igjen var det hjemmesykepleien som kom med beskjeden , den første beskjeden om at det var fastlegen som bestemte stemte tydeligvis ikke lenger. Pleierne kunne ikke svare på noen ting , jeg fikk beskjed om å kontakte lederen i hjemmesykepleien for å få svar.

Fra henne fikk jeg beskjed om at det ikke var deres gruppe som bestemte dette , men at mine innspill ville bli sendt videre til vaksineprosjektet. Den mailen gjorde forvirrelsen min komplett , for hvem var det egentlig som bestemte dette? I tillegg fikk jeg meldinger fra andre syke som hadde fått vaksinen hjemme av hjemmesykepleien , der var det fastlegen som ga hjemmesykepleien lov til å sette den.

Like etter den første mailen kom enda en mail , lederen for hjemmesykepleien hadde noe å tilføye. Mobilitet hadde tydeligvis ingenting og si , avgjørelsen om jeg kunne få vaksinen hjemme hadde ingenting med at jeg var hjemmebunden eller ikke å gjøre.

På grunn av sykdommen min kunne ikke hjemmesykepleien sette vaksinen på meg , om jeg ikke var forvirret fra før så ble jeg det ihvertfall nå. Det var i dette øyeblikket Synnøve kom inn i bildet , en leser av bloggen min ga meg noe og slå i bordet med. Vi er nemlig i samme situasjon Synnøve og jeg , hun er nemlig også alvorlig syk. Men likhetene stopper ikke der , for hun bor nemlig i samme bydel som meg.

Faktisk så tilhører hun samme hjemmesykepleie som meg , i en kommentar på bloggen min henviste hun til en sykepleier som mang en gang har vært hos meg også. Det viste seg at det var denne sykepleieren som hadde “ansvaret” for hjemmevaksineringen , og når jeg fikk vite det så kunne jeg ikke skjønne hvorfor lederen hadde skrevet at det ikke var deres gruppe som hadde ansvaret?

Det andre argumentet om at de ikke vaksinerte de med underliggende sykdom ble også motbevist , for Synnøve kunne fortelle at hun hadde fått vaksinen hjemme av nettopp hjemmesykepleien. Som dere sikkert har fått med dere så er ikke jeg den som sitter stille uten å stille spørsmål , spesielt ikke når jeg oppdager eller hører ting som jeg ikke får til å stemme. Derfor etter godkjenning fra Synnøve så kopierte jeg meldingen hennes og sendte over til lederen for vår felles hjemmesykepleie. Og spørsmålene var som følger , hvis argumentet er at dere ikke setter vaksiner på alvorlig syke hjemme , burde ikke dette gjelde for alle da? Og dersom det ikke er fastlegen som bestemmer , hvem er det da?

Allerede morgenen etter lå det et svar og ventet på meg , eller svar var vel å ta litt hardt i. Svaret lød som følger:

Dine innspill er blitt tatt opp i vaksineprosjektet sitt møte , og etter fastlegen sin godkjenning om at du kan få den hjemme vil du nå få 2 dose hjemme til oppsatt tid...

Vet dere , jeg begynte å le , der satt jeg og gapskrattet så høyt at assistenten kom inn for å se hva som egentlig foregikk. For det svaret var toppen på forvirrelse , og igjen ble jeg sittende med en følelse av å bli behandlet som et naivt barn. Så nå var det plutselig fastlegen som bestemte likevel? Men hun hadde jo gitt klarsignal for min hjemme vaksinering allerede når hun ringte hjemmesykepleien første gang for å tilby meg vaksinen? Og hvorfor måtte min sak og ikke andre sin sak opp i et møte?

Ingen av mine spørsmål ble besvart , og til slutt tok jeg et valg om å bare legge den ballen død. Men det irriterer meg at jeg ble nødt til å dra ned på legekontoret i utgangspunktet , for i følge dette svaret så var det helt unødvendig. Men det som virkelig er unødvendig er at jeg har måtte bruke krefter på dette , jeg har vært nødt til å kjempe for å få en hjemme vaksinering som jeg i utgangspunktet har krav på. Likevel er jeg hellig overbevist om at det var meldingen til Synnøve som gjorde utslaget , for hennes erfaring motbeviste alt som kom fra hjemmesykepleien. Så takk Synnøve , jeg er så glad for at du ville hjelpe til…

PS : Dette utdraget fant jeg på FHI sine sider , og det er tydelig at kommunikasjonen bør jobbes med.

I forbindelse med den årlige influensasesongen vaksineres i overkant av 20 % av befolkningen i løpet av et par måneder. Det kan derfor være hensiktsmessig å planlegge koronavaksinasjon etter mal av kommunens årlige influensavaksinasjon. Mange kommuner arrangerer kommunale vaksinasjonsdager i tillegg til vaksinasjon hos fastlegen. Mange bruker også hjemmesykepleien, og dette anbefales for å gi et tilbud til dem som ikke så lett kan benytte seg av tilbud utenfor hjemmet. Det er her viktig at det er god kommunikasjon mellom fastlegene og andre kommunale helsetjenester for å sikre tilbud til alle og unngå feilvaksinering

Jeg var usedvanlig trøtt i dag når jeg våknet , følte jeg manglet all energi. Men det var en som sto klar fullt oppladet når jeg sto opp i dag , som et lite kengurubarn spratt han rundt på gulvet. Det er rart hvordan han har tilpasset seg , en liten tass forstår tydeligvis at beina til mor er det eneste som fungerer. Jeg har sett det mer i det siste , han finner stadig nye måter for å engasjere meg også.

Idag kom han løpende med tauleken sin , satte seg ned mens jeg satt på badet og bare stirret på meg. Det var helt opplagt hva han ville , han ville leke. Sakte kom han imot meg med leken i munnen , men når han kom bort til beina mine slapp han den. Han vet nemlig at dersom han legger leken rett fremfor beina mine så får mor tak i den , da kan jeg nemlig tråkke på enden av tauet og dra den frem og tilbake på gulvet. Det ble starten på min dag i dag , en leke stund med en liten tass fikk smilet frem.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg var fremdeles trøtt når jeg kom i godstolen , og det var tydeligvis en liten tass også. Han holder seg med meg på formiddagen når ingen andre er hjemme , og fanget mitt er blitt den nye soveplassen. Jeg hadde ikke sjans til å holde øynene oppe når han kom opp på fanget , det er sovemedisin for meg. Det var når jeg akkurat hadde funnet roen at jeg hørte det , og når en ytterdør gikk opp med et smell så kom jeg på at jeg hadde glemt noe viktig.

Inn kom han som et dundrende godstog , klokken var bare 12.40 og gubben var hjemme. Mens andre ektemenn kanskje ville gitt sin kone en omtenksom klem , så grep han tak i beina mine , strakk de rett opp i lufta for å sjekke om jeg fortsatt var like tøyelig. Det har ingen hensikt i at fysioterapauten kommer hit lenger , for en gubbe bøyer og tøyer nok som det er. At den fredfulle stunden var over var det ingen tvil om , med gubben hjemme så var det bare å holde seg våken.

Så idag har jeg fått dobbelt opp med fysioterapi , først under gubben sine hender og like etter sto fysioterapauten på døren. Hennes råd om rolige forsiktige bevegelser holder ikke mål for en finnmarking , her i huset skal vondt fordrives med gymnastikk jeg aldri tror er oppfunnet før.

Det var ikke før en gubbe måtte gå for å hente en liten gutt at jeg kunne puste lettet ut , de minuttene med fred og ro kom akkurat i tide idag. Ute skinte solen , men alle mine krefter hadde gått med til å be om nåde overfor en finnmarking. Gubben kan klage så mye som han vil over at han er trøtt , men en ting er sikkert , han er aldri for sliten til å herje med meg.

Plutselig kom jeg på at det var trening for en liten gutt idag , han sa nemlig for en stund siden at han ville prøve seg på turn. Og nå kom jeg plutselig på at det var jo idag! Men siden all innetrening ikke er lov for tiden så skulle de i dag trene ute , noe som passet oss veldig bra. For en liten gutt var litt skeptisk til å møte nye barn , men når vi kunne være med for å se på gikk det bedre. Vi hadde knapt nok kommet ut av bilen før en liten gutt dro kjensel på noen han kjente veldig godt , en jente fra barnehagen ble redningen idag.

Men det som varmet mammahjerte idag var når en liten gutt kom løpende bort til meg midt under treningen for å si takk , “Takk for at du tok meg med mamma , for turn er jo så gøy” ropte han mens han hang over gjerdet. Noen ganger må et kjærlig dytt til for at ting skal løsne , og jeg er veldig glad for at jeg ikke ga etter når han protesterte fordi han var skeptisk. Men det beste var at jeg kom meg litt ut idag og , selv om rullestolen ble et lokkemiddel for alle barna. På et tidspunkt var de mer opptatt av meg enn av treningen , så jeg fant ut at det var best om jeg holdt meg litt i bagrunnen.

Nå ser det heldigvis ut som gubben er sliten også , så nå håper jeg resten av kvelden blir av det rolige slaget. På gulvet ligger to bestevenner og ruller seg i en vilter lek , og jeg nyter lyden av både barnelatter og en logrende hale. Nok en god dag nærmer seg slutten , og alt jeg tenker på er hvor heldig jeg er…

Dag ut og dag inn sitter jeg her , uten mulighet til å oppleve livet på egenhånd. Jeg må ha hjelp til den minste ting , livet her og nå er alt jeg har. Min hverdag er blitt begrenset , sykdommen har fanget meg i en stol. Livet med døden på mine skuldre har fjernet mine skylapper , først nå ser jeg livet med åpne øyne.

Når jeg først startet denne bloggen hadde jeg kun et formål , jeg ville vise at det var mer ved livet enn overfladiske ting. Men i motsetning til andre bloggere så har jeg mine begrensninger , alt jeg kan skrive om er nuet. Mitt liv , min hverdag handler kun om to ting , familie og sykdom. Hele min hverdag handler om familien , de er blitt hele mitt univers.

Alt jeg kan skrive om er livet fra en stol , og rundt meg står en sterk familie. En familie som jeg ville vært fortapt uten , de gir meg styrke til å fortsette min kamp. En liten gutt er min store terapi i hverdagen , han ser ingen begrensninger bare muligheter. Mine barn gir meg den største lykke , uten dem hadde livet mitt vært mørkt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men det er nettopp barna jeg vil prate om idag , for det er noen som ikke ser hva min mening med denne bloggen er. For det handler nemlig ikke bare om meg , når sykdommen rammet så rammet den ikke bare meg. Den rammet en hel familie , mørket ble altoppslukende for oss alle. Det er dette jeg prøver å sette fokus på , jeg vil gi pårørende et ansikt.

Så når jeg får høre at jeg utleverer både mann og barn så blir jeg fortvilet , jeg skulle ønske at meningen med denne bloggen skinte mer igjennom enn som så. Hver dag prøver jeg å veie mine ord , aldri blir noe publisert uten at vi som foreldre kan stå inne for det. Til syvende og sist er det vi som foreldre som bestemmer hvor mye som skal deles , og jeg kan med hånden på hjertet stå inne for alt jeg har delt.

Mine barn er blitt et ansikt for alle andre barn der ute , alle de barna som lever med en dødelig sykdom tett på livet. En liten gutt beviser hver dag at den stigmatiseringen i samfunnet overfor oss som ikke kan lenger kommer fra oss voksne , han ser muligheter når ingen andre ser det. Så når jeg får høre at jeg utleverer mine barn så håper jeg også at dere ser meningen bak det , alt er nemlig ikke bare svart hvitt.

Som blogger følger jeg alle regler som finnes , og som mor vurderer jeg alt før det blir publisert. Faktum er at det er oss som foreldre som til syvende og sist bestemmer hva som skal publiseres , og så lenge vi føler at det innenfor så står vi for det. Vi kan gjerne ta en debatt om hvor grensen går , men ikke kom med kommandoer fordi du mener det er feil. I motsetning til mange andre bloggere så nevner ikke jeg barna mine med navn , jeg har heller ingen adresse eller telefonnummer liggende på bloggen min.

Jeg står inne for alt som blir publisert på denne bloggen , det er min hverdag på godt og vondt.  En dag blir en liten gutt stor , og da tror jeg han kommer til å se meningen bak denne bloggen. Alle mine bilder er hverdagsøyeblikk , noe mer utleverende enn det er de ikke. Vi er alle forskjellige som foreldre , meningene om hva som er riktig er mange. Vi har våre egne grenser for hva som skal deles , og så lenge vi kan stå for det som blir publisert så kommer jeg til å fortsette..

Jeg var lys våken når gubben og en liten gutt sto opp i dag , og når jeg hørte de tomlet inn på badet trakk jeg all luften som jeg kunne få inn. Fra sengen ropte jeg med jeg maktet , aldri har stemmen min vært klarere enn idag.
” Gratulerer med dagen kjære ” kunne høres fra et lite soverom , og like etter sto en smilende trøtt gubbe i døråpningen. Det er på slike dager jeg forbanner denne sykdommen som mest , en følelse som jeg har kjent på i hele dag.

Man skulle tro at jeg var vant med det nå , men selv etter fem år så blir jeg litt frustrert på slike dager. Jeg som elsket slike dager før , elsket å lage til overraskelser og ordne når livet skulle feires. Istedenfor lå jeg der , fastbundet til en seng uten mulighet til å gi han en bursdagsklem engang. Den måtte han ta selv , og alle overraskelser må andre ta seg av.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Heldigvis har jeg noen ivrige barn , og en liten gutt var mer enn klar for å hjelpe til når han kom hjem fra barnehagen. Min datter hadde sagt seg villig til å bake både kake og muffins med en liten gutt , hva skulle jeg ha gjort uten barna mine? Bursdagsbarnet selv var litt forsinket hjem fra jobb idag , men det ga oss bare en mulighet til å få det meste ferdig før han kom hjem.

Jeg fikk melding fra gubben i formiddag , og det var tydelig at han var både rørt og overveldet. Aldri har han fått så mange gratulasjoner før , i pausen på jobb fikk han sjokk når han så hvor mange det var som hadde tatt seg tid til å skrive. Takket være dere så fikk han en litt spesiell dag på jobben , og det setter vi begge pris på.

Men det som gjorde meg mest rørt var når han skulle takke meg for innlegget jeg hadde skrevet , det er ikke hver dag jeg hører hvordan stemmen til en finnmarking brister når han prøver å snakke. Det betyr mye for meg , for alt jeg har og kan gi er mine ord.

Det er rart hvordan livet kommer sterkere frem på slike dager , samhold blir ekstra viktig på dager som denne. Det er så godt å se hvor glad min kjære blir over de enkle ting , og selv om jeg vet at en gravemaskin alltid har stått øverst på ønskelisten så var en tegning fra en liten gutt det som rørte bursdagsbarnet mest idag. En liten gave fra familien fikk han selvfølgelig også , og som forventet ble en caps med en Scania logo trukket ut som favoritt idag.

Nå skal vi kose oss med kake og muffins resten av kvelden , sjokolade kake med nonstop på til ære for helten slår aldri feil. Jeg tror dagen har vært god for en gubbe , han har ihvertfall vært et eneste stort smil i hele dag. Nå blir det noen måneder til neste bursdagsfeiring her i huset , og jaggu har vi fått høre det idag.
“Mamma neste gang har JEG bursdag , og da blir jeg SEKS år” 
Det skal bli en feiring det ,  skolegutt og bursdagsfeiring skal prege denne høsten. Jeg blir rørt bare av å tenke på det , jeg skjønner ikke hvor tiden blir av….

Min kjære , i dag er det din dag.
Jeg skulle ha servert deg frokost på sengen.
Vekket deg sammen med en liten gutt.
Sunget bursdagssangen for full hals mens vi danset rundt i rommet.

Men sånn er det ikke , livet ville det ikke slik.
Alt jeg kan gjøre er å sitte her , to øyne er alt jeg har.
Jeg sitter her og prøver å finne de rette ordene , mine øyne danser over tastaturet til ære for deg.
Det er da det slår meg , det finnes ikke ord nok i verden som kan beskrive hvor mye du betyr.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi har delt 13 år sammen , 13 år på godt og vondt.
Jeg kan med hånden på hjertet si at ingen kjenner meg sånn som du , alle mine sider har du sett.
Du leser meg som en åpen bok , det finnes ikke noen linjer du ikke har erfart.
Noe som kan være så forbanna irriterende noen ganger , for du vet så altfor godt hvilke knapper du skal trykke på for å fyre meg opp.

Du er det mest irriterende og fantastiske vesenet jeg noengang har møtt.
Ingen kan røre meg til tårer av både kjærlighet og forbannelse som du kan.
Aldri har jeg møtt en mer sta og viljesterk gubbe , du gir deg aldri selv om du blir motbevist feil.
Det er derfor jeg elsker deg så inderlig , og det er derfor jeg mer enn en gang har rivd meg i håret av ren frustrasjon.

Men hvis man ser forbi det ytre skallet så ser man det , du har så mange lag.
Jeg ser det i øyenkroken når du ser en film som rører deg , jeg hører det i stemmen din når du prater om livet.
Jeg ser det i øynene på deg når en liten gutt kommer inn i rommet , og jeg hører det i latteren din når du fryder deg som mest.

Du kaller deg selv en enkel mann , en enkel mann som ikke trenger noenting.
Men jeg ser en mann med så mange farger , stadig oppdager jeg nye nyanser.
Du er min klippe , gang etter gang plukker du meg opp.
Jeg trenger aldri være redd for å falle , for jeg vet at du vil bære meg i dine armer til verdens ende om du må.

Du sier det selv ofte , “jeg skal bære deg helt til det siste kjære” 
Det sier mye om deg , du er villig til å ofre alt for at jeg har det bra.
Ditt liv ble satt på pause når jeg ble syk , hver dag setter du egne behov til side for å gjøre det beste for meg.
Jeg ser det min kjære , jeg ser deg.

Idag er det din dag og jeg skulle så gjerne gjort så mye mye mer.
Fremdeles har jeg ikke funnet nok ord som kan beskrive hvor mye du betyr , for du betyr alt for meg min kjære.
Vår kjærlighet har blitt satt på prøve mang en gang , men vi står stødigere nå enn noengang før.
Du er du og du er min , og det takker jeg høyere makter for hver eneste kveld.

Jeg elsker deg min kjære , gratulerer så mye med dagen💖

Kvelden igår endte med en hylekonsert , høye trassige hyl kunne sikkert høres over et helt nabolag. Jeg er skråsikker på at jeg kunne høre hvordan skrikene ga ekko mellom to fjell her på Breistein , og på gulvet lå den ansvarlige og rullet seg rundt i raseri. Fire barn har jeg presset ut , men selv med årelang erfaring som mor har jeg aldri opplevd et større temperament. Min mor ville nok kanskje sagt meg imot der , for det var en gang en jente fikk de små grå til å poppe frem hos to fortvilte foreldre.

Forskjellen var at jeg var i puberteten når jeg var på mitt verste , men om jeg har regnet riktig så har en liten gutt noen år igjen før han når den epoken.
” NEEEI jeg vil ikke legge meg ”
“NEEEI jeg vil ikke pusse tenner”
“Jeg vil sove med klærne PÅÅÅÅ”

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ekspertene kan hate ordet trassalder så mye de vil , men trass er det ingen tvil om at det er! Gubben ble rødere og rødere i topplokket , unnskyldningen om at det var på grunn av sola beit jeg ikke på. En hel time med trass måtte til før roen endelig senket seg , gudene skal vite at jeg elsker den gutten men noen ganger gjør han meg sprø.

Det verste er at jeg kan bare sitte der , sitte og se på uten å gripe inn. Gubben var mer tålmodig enn hva jeg ville vært , enkelte ganger må man bare slå hardt ned. Jeg husker hvordan mine eldste barn var når de var små , men jeg kan ikke huske at de var så kranglete. Men en episode husker jeg godt , og det var når min eldste sønn var med meg på butikken. Der lå han på gulvet midt i butikken og skrek fordi han ikke fikk godteri på en mandag , med en full handlevogn tok jeg raskt affære.

Handlevognen ble forlatt , og jeg bar en skrikende unge rett ut av butikken. Det ble bare ostesmørbrød til middag den dagen , men aldri gjorde min sønn det igjen. Så når roen endelig hadde senket seg i går var vi helt utslitte , utkonkurrert av en femåring igjen. Heldigvis var humøret tilbake på plass hos en liten gutt når jeg våknet i dag , men jeg regner med at når kvelden kommer så er det på an igjen.

Jeg har som sagt tidligere vært litt sliten i dag , og da gjorde det ikke så mye at det var overskyet ute. Gubben mente det var like greit , for nå fikk i det minste huden min litt hvile. Jeg merket det nemlig i går kveld , det brant i ansiktet mitt. Men jeg klarer ikke motstå fristelsen når solen først kommer , selvfølgelig må jeg nyte mens jeg kan.

Plutselig kom jeg på at det er jo bursdag i huset vårt i morgen , det er jo gubben sin dag i morgen. Selv om gubben sa at han skulle ikke ha noen gave så hørte ikke jeg på det øret , selvfølgelig skulle han få noe. Så idag måtte jeg sende ut assistenten på flere ærend , og siden jeg ikke orket og være med ut så måtte vi løse tingene på en annen måte. Messenger ble som vanlig løsningen , jeg tror jeg har motatt hundre bilder og spørsmål idag. “Syns du denne var fin” , “eller hva med denne”, “hva skal jeg kjøpe?”

Her må man være løsningsorientert , da ordner alt seg. Så med gaven i boks så sier jeg meg fornøyd med dagen , jeg har i det minste gjort noe i dag og. Nå skal jeg nyte roen så lenge den varer , for det er vel bare et tidsspørsmål før en hylekonsert er i gang igjen…

Jeg burde være vant med det nå , for det slår aldri feil.
Hver gang jeg har hatt noen gode dager med nye opplevelser så kommer den , og den griper tak i meg som en kald klo.
Det begynner alltid i det små , en sitring varsler om hva som vil komme.
Sliten innser jeg at den er tilbake , angsten river og sliter i meg.

Det er som om den kom med skyene på himmelen , den legger seg som en klo rundt mitt bryst.
Jeg kan kjenne hvordan den trykker til , så hardt at jeg nesten ikke får puste.
En smerte i ryggen dukker opp , det er som om noen stikker en kniv i meg og vrir rundt.
Huden blir klam og varm , men innvendig er jeg kald som et islagt tjern.

Det er når livet er på sitt beste at den bestandig kommer.
Angsten blir en påminnelse om alt jeg en dag vil miste.
Jeg vet hvor fort det kan snu , livet er så fryktelig skjørt.
I morgen kan jeg våkne opp til en kamp for livet , og den tanken skremmer meg.

Jeg føler meg sliten i dag , føler meg litt som solen som prøver å trenge gjennom skydekket.
Pusten er kort og anspent ,  jeg kan kjenne hvordan angsten raser igjennom hele kroppen i jakt på sitt endestopp.
Jeg lukker øynene og prøver å puste , vet så inderlig godt at det er kun meg selv som kan kontrollere den.
Livet er så inderlig godt for tiden , og jeg er redd for å miste det….

Ja det var ikke bare i drømmene mine solen danset på himmelen , jeg tror jammen vi fikk sommer før vår i år. Her var det bare å pakke vekk ullklærne i dag , og lete frem vårgarderoben. Jeg klarte nesten ikke vente med å komme meg ut , og så fort sjansen bød seg var jeg snar med å hoppe i rullestolen. Hele formiddagen ble tilbrakt utendørs , det er ikke hverdagskost for oss vestlendinger akkurat. Det var rene terapien å sitte ute under solen , og ikke minst slippe å kle på seg mer enn det jeg hadde for å gå ut!

Men noe jobb måtte jeg likevel gjøre idag , eller det vil si jeg hadde egentlig ikke noe valg. Jeg skjønner ingenting lenger , dette vaksine prosjektet er for meg en gåte. For idag kom hjemmesykepleien og fortalte at de ikke visste om jeg kunne få neste dose hjemme , det var ikke opp til hjemmesykepleien som jeg har til å bestemme det. Jeg fikk beskjed om å sende en mail til lederen for hjemmesykepleien for å høre , men svaret jeg fikk av henne gjorde meg ikke noe klokere akkurat.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ikke fikk jeg vite hvem som hvem som avgjorde det , eller hvilke kriterier som ville bli lagt til grunn. Alt jeg fikk vite er at det skulle være et møte i løpet av uken , og at jeg ville få nærmere beskjed når de hadde tatt avgjørelsen. Det hele virker ganske så rotete , for burde ikke slike avgjørelser vært tatt for lenge siden? Og burde det ikke være en selvfølge at vi som ikke har så mange muligheter til å komme oss ut får den hjemme? Jeg sitter igjen med tusenvis av spørsmål og ingen svar , hvem er disse menneskene som skal fatte denne avgjørelsen egentlig? Og hvorfor får noen vaksinen hjemme mens andre ikke , til tross for samme diagnose og bosatt i samme by? Hva er egentlig dette for en praksis?

Er det rart jeg blir oppgitt noen ganger , er det rart jeg reagerer på hva som skjer i systemet? Oppgitt krysset jeg bort mailen min , jeg kjente på hele meg at dette gadd jeg ikke bruke krefter på. Gubben får heller ta seg fri fra jobb en gang til da , for i disse tider vet jeg aldri om assistentene kommer eller ikke. Det er nemlig bare en nys som skal til før jeg får varsel om at de er i karantene , så her er vi ikke garantert at jeg har assistanse for tiden.

Jeg kjente at det kokte litt i topplokket når jeg satt under solen , og det var da jeg bestemte meg for å gjøre noe som fikk humøret opp. Og en luftetur til barnehagen ble løsningen idag , det er ingenting som gjør meg i bedre humør enn å se hvordan en liten gutt lyser opp når mammaen kommer for å hente. Synet av blomster og Vibbedille sine perleverk bidro også til at smilet kom , det var som å kjøre gjennom en liten eventyr plass til og fra barnehagen.

Nå skal jeg nyte siste rest av kvelds sola før jeg setter meg i godstolen for kvelden , en hel dag i rullestolen under solen har gjort godt for sjel og sinn. Vaksine får noen andre ta seg av , hvis de mener jeg ikke er kvalifisert for å få den hjemme så får det bare være. Det er tydeligvis bedre at jeg setter meg på et fullstapped venterom og utsettes for smittefare fremfor å få den hjemme , forstå det den som kan for jeg skjønner ihvertfall ingenting her jeg sitter….

Det er nesten for godt til å være sant , jeg tør nesten ikke blunke for da er jeg redd det forsvinner.

En lang vinter er over , jeg kan nå begynne å leve igjen.

Solen skinner fra en skyfri himmel , og de varme solstrålene stryker over mitt kinn som en varm etterlengtet klem.

Frihetsfølelsen er vendt tilbake , med en hånd godt plassert på joysticken kan jeg igjen bevege meg rundt uten hindringer.

Ingen kulde , bare varme.

En varme som puster nytt liv i alt rundt meg , naturen våkner sakte men sikkert til liv.

Det føles som om jeg har sovet i hundre år , en lang dvale er over.

Jeg lukker øynene og lytter , det eneste jeg hører er naturens vakreste melodi.

Fuglene synger våren inn , de synger seg rett inn i hjertet mitt.

En sildrende bekk får sjelen til å våkne , jeg kan føle hvordan den danser inni meg.

Jeg trekker pusten , føler hvordan den friske vårluften fyller lungene mine.

Det duggfriske gresset strekker seg sakte opp mot solen , jeg kan nesten høre det gror.

Livet er herlig nå , for første gang på lenge tenker jeg at det er godt å være syk.

Livets evige jag er for lengst over , nå kan jeg bare nyte.

Ingen som maser , ingen stress.

Omringet av naturens vakreste melodi føler jeg på det , hvor heldig jeg er som kan sitte her mens andre jager rundt…