Jeg er en person som prøver å holde kjeft når lunta er kort, men noen ganger rakner det helt. De siste dagene har jeg vært tom for energi, det tar alltid litt tid å bygge seg opp etter en sykdomsrunde. Men så lett er det ikke her i huset, jeg kan ikke sitte i stolen og forvente å få fred. Jeg vet nemlig hvem jeg er gift med, når han har bestemt seg for at kjerringa har fått nok hvile så setter han inn støtet.
I går var en slik dag, hver gang jeg sier at jeg er sliten så skal gubben teste det ut. Av og til føler jeg meg som en forsøkskanin, alle virkemidler blir tatt i bruk for å teste ut hvor sliten kjerringa egentlig er. Så i det jeg antydet at jeg var sliten i går så jeg det, øynene til gubben glimtet til. Der og da visste jeg at nå var det i gang, men aldri hadde jeg sett for meg at det skulle ende opp med at gubben til slutt skulle havne på gulvet.
Som vanlig startet det i det små, med ufrivillig klåing på plasser som medførte til at jeg mistet pusten av latter. Deretter fikk jeg meg en ufrivillig karuselltur i armene på gubben når jeg skulle på toalettet. Så fant han ut at han skulle på fluejakt, med en sammenkrøllet avis kom han inn i min lille stue.
Jeg stålsatte meg, for jeg visste at fluene var bare et påskudd. Med øynene igjen fikk jeg det første slaget, det satt tydeligvis en flue på hodet mitt. Deretter ble jeg bombadert, skulle nesten tro vi bodde på en bondegård. Ikke et ord kom ut av kjerringa i godstolen, for jeg visste at det var nytteløst og be om nåde. Her var det om og gjøre å holde ut testforsøket, før eller siden måtte han da bli fornøyd.
Men man skal aldri undervurdere kjerringa, og nettopp det fikk vi bevis på i går. For når gubben skulle legge meg sprakk det for kjerringa, noe gubben smertelig fikk erfare. Av en eller annen grunn valgte han å sette meg i arbeidsstolen fremfor å bære meg, all aktiviteten hadde tydeligvis gått utover ryggen til gubben. Men selv om han hadde en vond rygg så ga han seg ikke, og i det jeg ble satt i stolen begynte testingen på ny.
En stol på fire hjul ble svingt så fort rundt at jeg mistet helt orienteringsevnen. Det var da jeg fikk nok, truslene fløy i hytt og vær. ” Ka e det du hisser dæ opp for? ” hørte jeg gubben si i det han svingte stolen enda en gang rundt, “Æ trimmer dæ jo bare”. Det var to setninger som fikk det til å renne fullstendig over, og før jeg visste ordet av det hadde jeg tatt sparktak med beina i gulvet slik at jeg klarte å dytte stolen bakover.
I neste øyeblikk kunne et høyt skrik høres over et ellers så stille nabolag, og like etter kunne et brak høres i huset. Gubben sto nemlig bak stolen min, og med en tå svært beleilig rett ved det ene hjulet. Hvordan jeg i det hele tatt klarte å bruke beina til å dytte stolen så hardt bakover er et mysterium, men beviset på at jeg hadde klart det lå nå på gulvet og bæljet som et lite barn. Men jeg vet at i morgen kommer en ny dag, og hvis jeg kjenner gubben rett så skal han nå ta hevn for en delvis blå tå, karmaen slo til igjen…
Jeg sitter her og hører på småprat fra kjøkkenet, på bordet mitt står det noen nydelige roser som lyser opp stuen. Selv føler jeg meg sliten men likevel lykkelig, kroppen føles bra selv om energien ikke er helt på topp. En duft dukker plutselig opp, en deilig duft som får magen til å knurre utålmodig. I sofaen sitter en liten gutt, han smiler mot meg og sier: “I dag skal vi ha deilig middag mamma”.
Hun kom i går, og hun ble et kjært syn etter en travel ferie. En liten gutt var i fyr og flamme når de dro for å hente henne på flyplassen, endelig skulle bestemor fra Vardø komme på besøk. Det er hun og min mann som nå står på kjøkkenet og prater, eller det vil si han prater mens svigermor lager middag. Hva som står på menyen?? Jo det er en av yndlingsrettene mine, svigermors herlige Finnbiffgryte. Ingen lager bedre Finnbiffgryte enn henne.
En liten gutt har også hatt noen spennende dager i det siste, han hadde nemlig sin første dag på SFO i går. Han strålte når han kom hjem igjen, stolt som en hane sto han fremfor meg og fortalte alt han hadde gjort på og opplevd. Jeg så det allerede i ferien, den ellers så skeptiske gutten var blitt modigere. Så når gubben skulle levere en liten gutt på SFO i går var vi begge innstillt på at han måtte være der i noen timer, derfor var overraskelsen stor når han kom hjem igjen etter bare en halv time.
Ingen tvil om at en liten gutt er blitt stor, dette lover bra med tanke på skolestart. I dag ble bestemor med for å hente han, noe som selvfølgelig var stor stas for en liten gutt. Hun kunne ikke ha kommet på et bedre tidspunkt, og det tror jeg gubben er enig i. For nå kan han legge seg ned på sofaen enda mer enn før, han har jo tross alt ferie. Men han får nyte det mens han kan, for når denne kjerringa har fått opp energien igjen så er det ingen bønn lenger. Planene om å få gjort noe utendørs lever enda, og med svigermor på laget så får gubben nå to kjerringer å hanskes med. Det er nemlig det som er veldig kjekt med å få svigermor på besøk, hun er veldig flink til å piske gubben rundt for meg….
Jeg merket det allerede i går, etter en litt trøblete start så begynte det endelig og lette. Gradvis forsvant kvalmen og smertene, det var nesten for godt til å være sant. For nå har jeg hatt så vondt i så mange dager at det føltes ut som et vondt år, så når det endelig ga seg i går måtte jeg be gubben banke i bordet. En ting er ihvertfall sikkert, jeg er glad for at jeg takket nei til ambulanse fly til Haukeland, da er det bedre å være hjemme.
Det døgnet på Kristiansand sykehus forfølger meg som et vondt mareritt, aldri har jeg følt meg mer alene. Ambulanse personellet var helt fantastiske, de tok godt vare på hele familien. Spesielt en liten gutt, han fikk omvisning i hele ambulansen. Jeg var jo litt skeptisk når jeg fortalte han på hotellet at mamma måtte på sykehuset igjen, aldri hadde jeg sett for meg at jeg skulle få den reaksjonen som jeg fikk. “Jiiippiii, da kan jeg besøke deg på sykehuset igjen” utbrøt han, jeg ble helt paff der jeg lå. Men så husket jeg at han hadde nevnt tidligere at han syns det var så gøy å se film sammen med meg i sykesenga, og at alle sykepleierne var så snille.
Jeg lå der på båren og overhørte samtalen mellom min mann og den ene ambulanse sjåføren mens en liten gutt fikk prøve blålysene, og det var ikke akkurat en beroligende samtale. ” Vi håper hun blir sendt til Arendal sykehus, for der er de så flinke” “For på Kristiansand sykehus er det mye armer og bein” Inne i ambulansen lå jeg og ønsket meg tilbake til lungeavdelingen på Haukeland, der visste jeg at jeg havnet i trygge hender. Men her lå jeg altså, på et fremmed sted uten å vite hva som ville møte meg.
Jeg havnet som dere vet på Kristiansand sykehus, og på vei inn på akuttmottaket overhørte jeg igjen en samtale mellom ambulanse personellet. “Ja nå får vi se hvem som er på jobb, vi får håpe det er de rette personene” Jeg ble lagt over på en seng og trillet inn på et rom som så ut til å opprinnelig være et toalett. Til og med ambulanse sjåføren reagerte, det ble fort tydelig at på dette sykehuset var det plassmangel. Men nå kom den første utfordringen, hvordan skulle jeg klare å bruke alarmen? De hadde nemlig ikke en hodealarm som jeg kunne bruke, faktisk hadde de aldri hørt om det før. Så der ble jeg liggende med en lovnad om at de skulle være flinke til å komme inn ofte, noe de faktisk også gjorde.
Etter tre timer på akuttmottaket ble jeg sendt på røntgen, portøren plasserte meg i gangen og gikk. Kvalm og jævlig lå jeg der alene med et håp om at jeg ikke kom til å spy, for da ville jeg mest sannsynlig bli kvalt uten hjelp til å sette meg skikkelig opp. Men det var etter røntgen at det virkelige marerittet begynte, for da kom jeg nemlig opp på den avdelingen som jeg skulle være på. Helt utslitt ble jeg tatt imot av to pleiere som kunne fortelle at det var kun de to på jobb på en hel avdeling, dette stusset jeg litt over, for nå lå jeg på en avdeling som hadde veldig mange krevende og alvorlig syke pasienter.
Jeg fikk et rom etterhvert, og heldigvis slapp jeg å dele rom med noen. Men så kom det samme spørsmålet opp, hvordan skulle jeg kunne ringe på dersom jeg trengte hjelp? Det skulle vise seg at en av pleierne var veldig løsningsorientert, hvorvidt det fungerte i praksis kan diskuteres. Løsningen ble ihvertfall å feste ringesnoren i hestehalen min, på den måten kunne jeg bare løfte på hodet så ville alarmen utløses. Men det de glemte å tenke på var at hver gang jeg snudde på hodet så løsnet tråden mer og mer, og til slutt var ringesnoren så løs at jeg ikke klarte ringe på lenger.
Nå begynte marerittet, for med så mye væske som de ga meg så måtte det før eller siden ut igjen. Midt på natta lå jeg der og ropte på hjelp uten at noen kom, og med tårer på kinn innså jeg at ingen kom heller. Så der lå jeg og badet i egen urin mens jeg hylgråt over håpløsheten. Ikke fikk jeg kvalmestillende heller, for i motsetning til Haukeland der lindring går fremfor alt så var de mer opptatt av at jeg hadde fått maks av det jeg skulle ha. Så i åtte timer ble jeg liggende og brekke meg uten å få så mye som noe hjelp, ikke hadde jeg krefter til å protestere heller.
Ikke var det noe bedre på dagtid heller, de stakkars pleierne hadde det så travelt at de bare sto og trippet ved senga mi. “Lå jeg bra nå?” hørte jeg sykepleieren spørre, men før jeg hadde rukket å svare var hun forsvunnet. Så nå vet jeg hvorfor ambulanse personellet ville ha meg til Arendal, jeg har erfart det selv. En ting er ihvertfall sikkert, det er stor forskjell fra sykehus til sykehus, det er nesten som å vinne i Lotto dersom du havner på rett sykehus….
Jeg fikk aldri publisert dette innlegget som jeg skrev på fredagen, når sykehusinnleggelsen ble et faktum ble alt annet nedprioritert. Men her kommer det, vi fikk ihvertfall avsluttet ferien med stil…
Endelig var dagen kommet, vel fremme på Bygland så vi nå frem til en action fylt dag. Gamaveka skulle oppleves for første gang, og selv om formen fremdeles ikke var helt på topp gledet jeg meg som et lite barn. Tanken på at jeg kanskje kunne få fly paragliding igjen fikk hjertet mitt til å banke ekstra hardt, og bak meg i bilen satt min datter med den samme tanken.
Men så kjente jeg det, i bilen ble jeg plutselig veldig dårlig. Det kunne ikke ha kommet på et verre tidspunkt, selv min mann så det på meg. “Æ trur du bare kan glemme å fly idag, æ forbyr dæ faktisk” “Bare glem det” tenkte jeg inni meg, men innerst inne visste jeg at han ville få rett. Vel fremme sneglet jeg meg ut av bilen, lite ante jeg at rett nedi veien ventet det meg en overraskelse.
“Er det Vivian” hørte jeg plutselig ved min side, en dame kom gående i mot meg. “Kjenner du meg igjen?” spurte hun og smilte lurt, men akkurat det kunne jeg ikke si at jeg gjorde. Det viste seg at det var en gammel klassevenninne fra ungdomsskolen som sto der, fra den tiden hvor jeg enda bodde i Lyngdal. Tenk det, vi hadde ikke sett hverandre på 28 år, ikke rart jeg ikke kjente henne igjen. Det hadde nok ikke hun heller gjort dersom hun ikke hadde fulgt bloggen min, jeg hadde i hvertfall ingen sjans til å kjenne henne igjen etter så mange år. Så det ble en koselig start på dagen, det var såååå kjekt å se henne igjen.
Deretter bar det videre, og det gikk ikke lang tid før et kjent fjes dukket opp. En alltid så smilende Amun kom imot oss, og som alltid fikk han oss til å føle oss hjertelig velkommen. Men det var ikke bare han som tok oss godt imot, hele området var fullt opp med snakkesalige smilende mennesker. Men gubben hadde bare en ting i hodet, for Amun hadde nemlig satt oss på en ide sist gang vi var der. Og i det vi svingte inn på parkerinsplassen så vi det.
Et helikopter sto på jordet og skinte under solen, og som den flyentusiasten han er så hadde han nå kun et mål for øyet. Så etter en kjapp prat med Amun durte gubben avgårde opp for å prate med piloten, for i følge Amun var det ingen problem å få meg ombord. Mor og datter ble stående igjen og vente, ja og en liten hund da. Men plutselig fikk vi uventet selskap, en mann kom bort og satte seg ned. Han kjente meg igjen fra Voss for to år siden, og satte seg ned for å prate med oss.
Dessverre fikk vi ikke tid til den helt lange praten, for like etter kom en utålmodig gubbe og pisket oss avgårde. Hunden ble plassert trygt i bilen med tilgang til vann mens vi andre gjorde oss klar for enda en ny opplevelse, men en liten gutt var veldig skeptisk der han sakte gikk mot helikopteret. Piloten tok oss imot med åpne armer, og når han skjønte at en liten gutt var veldig skeptisk så tok han seg god tid til å forklare han hva som skulle skje. Planen var egentlig at jeg skulle sitte fremme, men det var før gubben tok vetorett på det setet. Jeg så hvor mye dette betydde for han, dessuten hadde jo jeg fått fly under åpen himmel hele to ganger. Så selvfølgelig ga jeg han den plassen, aldri har jeg sett gubben så ivrig før.
En liten gutt klynket ut sin redsel på vei opp, men en trøstende hånd fra storesøster og et løfte fra piloten om at nå skulle vi blåse hetta av sønnen hans som sto på bakken fikk han på bedre tanker. Helt ærlig så kunne vi ikke fått en bedre pilot, for det gikk knapt ett minutt før jeg hørte barnelatter gjennom headsettet. Og plutselig sa en liten gutt noe som fikk alle til å dra på smilebåndet, ” Mamma eg har ikke høydeskreeek lenger”.
Det var en fantastisk opplevelse, nesten like magisk som å fly under himmelen blå, ja bare nesten da. Bare det å se hvor mye gubben koste seg ga meg et smil rundt munnen, og for en rå maskin helikopter egentlig er. 200km/t føltes ut som 30, og det føltes ut som det bare gikk noen sekunder før vi var oppe på 3000 fot. 8 minutter var over på et blunk, og på vei ned gikk det plutselig opp for en liten gutt at det nå var over. “Eg vil fly mer pappa, kan vi ta en tur til?”
I det vi gikk inn for landing kom Amun løpende over veien, han ville høre hvordan dette hadde gått. Men når han fortalte at han brukte å henge i døråpningen på helikopteret i en sikringssele for å hjelpe fallskjermhoppere gikk det et gisp igjennom meg, for jeg fikk sug i magen bare av å sitte i et lukket helikopter. Så kom spørsmålet, ville jeg fly igjen?? Jo selvfølgelig ville jeg det, men jeg kjente på kroppen at det hadde jeg faktisk ikke klart. Men min datter var mer enn klar for en ny tur, og siden Amun var opptatt med å arrangere Gamaveka så huket han tak i en annen instruktør.
Han var faktisk fra Bergen, en erfaren instruktør som mer enn gjerne ville ta med seg min datter opp i luften. Men det var en annen instruktør som faktisk ordnet det hele, det virket nemlig som at de to var gode kamerater. Men det var Simba som fikk mest oppmerksomhet fra to instruktører, aldri har en hund blitt lekt og kost mere med. Det skulle vise seg at min datter virkelig skulle få kjøre seg, for det var ikke hvilken som helst skjerm hun skulle fly med. En akroskjerm ble funnet frem, noe som tydet på at her ville vi få se noen skikkelige stunt i lufta.
Det hele toppet seg når jeg plutselig overhørte en samtale mellom to instruktører, det viste seg nemlig at kompisen til han som skulle fly med min datter også skulle opp i luften med en pasasjer på samme tid. ” Skal vi ikke fly sammen ” ropte instruktøren til min datter. ” Så kan vi fly synkront? ”
Jeg må innrømme at jeg ikke skjønte så mye der jeg satt, men jeg skjønte såpass at dette måtte jeg få med meg. Og for et syn det ble, to skjermer som danset i skjønn harmoni under himmelen. Alle som sto på bakken ble begeistret. Jeg ble helt svimmel der jeg satt og så på den ene loopen etter den andre, tankene gikk til min datter som faktisk var der oppe. Hun var nemlig veldig tøff i tryne når de tok av, men nå fikk hun virkelig føle på G kreftene.
Så jeg var rimelig spent på å høre hvordan dette hadde gått, men når hun kom gående i mot meg kunne jeg ikke se spor av engstelse noen plass. Men instruktøren kunne fortelle at joda hun hadde blitt litt nervøs, men tydeligvis ikke nok til å fremdeles ville ta paragliding kurs selv. Ikke at jeg hadde hatt noe imot det, for hvis hun hadde blitt instruktør og lært seg å fly med rullestol så kunne vi hatt det gøy sammen.
Det var en fantastisk fredag på Bygland, vi storkoste oss alle sammen. Det eneste minuset var at jeg ikke klarte å komme meg opp i luften selv, jeg er fremdeles litt lei meg for det. Men nå når jeg sitter her og vet hva dagen endte med så var det kanskje like greit at jeg sto over, det hadde tatt seg ut om jeg hadde besvimt oppe i lufta fordi jeg var så dårlig og ambulansen måtte komme å hente meg midt under Gamaveka. Nei da var det bedre å bli hentet på hotellet, der var det i det minste litt mindre folk. Men foruten om innleggelsen på sykehuset så fikk vi en fantastisk avslutning på ferien, Bygland har for alltid fått en spesiell plass i mitt hjerte. En stor takk til Amun, Kim og kameraten som jeg ikke husker navnet på, og selvfølgelig piloten av helikopteret som ga oss en fantastisk opplevelse…..
PS : Jeg vil oppfordre alle til å ta turen til Bygland under Gamaveka, for her er det mye spennende for store og små…
Turen hjem gikk knirkefritt, ja ihvertfall med tanke på trafikken. Jeg derimot prøvde å lukke øynene for å få ro, men igjen fikk jeg erfare hvor dårlige veiene våre er i dette landet. Med en gang vi beveget oss utenfor Østlandsområdet kom de, de humpene i veibanen som nesten får deg til å hoppe ut av stolen om du ikke holder deg fast. Det eneste jeg ønsket meg i går var en firefelts veibane helt frem til Bergen.
Men jeg ble i det minste glad for at vi valgte Hardangervidda i går, for på radioen kunne de fortelle at det var endeløse køer over Haukeli. Kjøreturen gikk overraskende bra i starten, men plutselig kom det over meg igjen. De tre siste timene ble et sant mareritt, aldri har jeg lengtet mer hjem enn akkurat da. Men vi kom oss hjem til slutt, og med ordene til gubben i ørene avsluttet vi ferien for denne gangen. “Du e fantastisk kjære, du klager aldri selv om du har det jævlig”
Jeg klarte bare en time i godstolen før jeg måtte legge inn årene, da bar det rett i seng. Og her ligger jeg enda, sliten og utmattet lengter jeg etter bedre tider. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har hatt verre magesmerter før, det er verre enn en fødsel. Nå skal jeg for første gang på tre dager prøve meg på litt sondemat, så nå ber jeg en stille bønn om at jeg ikke blir verre…
PS : Tusen takk for alle fine kommentarer, både jeg og gubben blir rørt her vi sitter💜Jeg skulle så gjerne ha svart hver enkelt av dere, men når jeg bruker tre timer på et lite innlegg så sier det seg seg selv at kreftene ikke strekker til💖
Aldri har jeg følt meg mer alene enn det siste døgnet, alene på et fremmed sykehus omringet av fremmede mennesker.
Litt utpå dagen i går kom gubben på besøk, synet av far og sønn fikk alle følelsene mine til å flomme over.
Opprinnelig var planen at jeg skulle bli på sykehuset et døgn til, men det ble vanskelig for resten av familien.
Ikke fant de ut hva som feilte meg heller, alle prøver var fine.
Så selv om jeg ikke var i toppform så skrev jeg meg selv ut i går, og for at den første etappen ikke skulle bli så lang så dro vi til min bror i Tønsberg.
Vi kom frem i åtte tiden og da bar gubben meg rett i seng, der ble jeg liggende helt til i dag klokken 10.
Så nå gjenstår det å se hvordan hjemturen vil gå, jeg kjenner at jeg gruer meg litt.
Men alt jeg vil nå er å komme meg hjem igjen, hjem for å legge meg i egen seng.
Legen lurte på om jeg hadde fått i meg noe mat som jeg ikke har tålt, og da vil det i såfall gå over av seg selv.
Men et jævligere døgn har jeg aldri hatt, den smerten og kvalmen unner jeg ingen, jeg har aldri hatt det så jævlig før.
Så nå håper jeg på at det går oppover fremover, for jeg vet ikke om kroppen tåler noe mer rett og slett…
Jeg har hørt om reisemage når man drar til utlandet, men nå har jeg fått erfare at du kan like så godt få det innenlands også. Kvelden i går fikk en avslutning jeg aldri vil glemme, og det var en avslutning jeg håper jeg aldri får oppleve igjen.
Gubben gjorde seg klar til å få kjerringa i seng, og som vanlig ble jeg kastet over skuldrene til en sterk mann. Jeg ble plassert på toalettet i noenlunde riktig posisjon, og deretter ble klærne revet av før jeg fikk sukk for meg. Men det var når gubben skulle bøye seg for å ta av meg sokkene at det skjedde, et høyt smell ga gjenklank gjennom hele hotellet.
Først trodde jeg det var en tett eksospotte fra en bil på yttersiden som plutselig hadde åpnet seg, men det viste seg fort at den eneste eksospotta som var tett tilhørte gubben. En grønn farge kom plutselig til syne i gubben sitt ansikt, og like etter la han på sprang ut av badet.
Jeg skjønte ingenting med engang, slike plutselige eksplosjoner er jeg godt vant med nå etter 14 år. Men så kom den sigende, en eim av noe råttent fylte rommet. En stank som kunne slå ut selveste gammeleriken som gubben sier, og mens gubben hadde rømt fra sitt eget åsted så satt jeg igjen i gasskammeret.
Der satt jeg og holdt pusten når jeg så noe kom krypende langs gulvet, som en ål nærmet han seg badet. “Leve du kjerring?” kom det fra gulvet utenfor baderomsdøren. Fremdeles holdt jeg pusten der jeg satt, i frykt for å bli utsatt for gassen som nå sirkulerte i rommet tok jeg ikke sjansen på å svare.
Heldigvis ga det seg etter noe som virket som en evighet, men gubben lå fremdeles på gulvet. ” Hvorfor i svarte ligger du på gulvet og kryper” fikk jeg endelig muligheten til å spørre om, det er nemlig ikke alltid like lett å forstå seg på hva gubben tenker. “Æ lærte en gang på 90 tallet at æ skulle krype langs gølvet ved røykfylte rom og gasslekkasjer, lufta e mye bedre her nede”.….
Ja dette gikk jo greit, feriens lengste etappe gikk faktisk over all forventning. Men så hjalp det på at jeg sov de første 30 milene, kroppen er fremdeles ikke helt bra. Det første vi gjorde før vi startet i dag var å stikke innom bensinstasjonen på Hafjell, nå var vi litt lei av å høre på ninjago lyder fra baksetet. Vi fant nemlig ikke høreklokkene til en liten gutt før vi dro, så vi har gitt opp å høre på radio når vi kjører. Så nå var håpet at bensinstasjonen på Hafjell hadde noe vi kunne bruke.
Det hadde de, og det skulle vise seg å bli det beste kjøpet vi noengang har gjort. For det kom ikke en lyd i fra baksetet, etter at høreklokkene kom på ble en liten gutt fanget i en annen verden. Vi måtte faktisk på et tidspunkt sjekke om han faktisk var våken, vi har aldri opplevd at en liten gutt har vært så rolig under en biltur før. Etter fire timer tok vi vårt første stopp, og da var vi langt over halvveis.
Det siste stoppet tok vi på Evje, der spiste vi middag på en lokal kafe. Jeg tror alle var lei av fastfood nå, for alle bestilte kjøttkaker i dag. Magen min har ikke vært noe god i dag heller, så jeg gikk for en trygg middagsrett. Den største overraskelsen var at min datter også bestilte kjøttkaker, for hver gang vi har det hjemme så grynter hun på nesen. “Det er så kjedelig mamma, må vi alltid ha kjøttkaker til middag?” Men idag fikk pipen en annen lyd, det var tydeligvis ikke så kjedelig likevel.
Nå ligger vi rett ut hele gjengen, lader opp til morgendagen. Håpet er at været glimter til i morgen, og at vi får oppleve litt liv og røre. Nå skal vi ikke klage akkurat, for vi har sluppet unna det verste regnværet. Vi fikk litt idag under kjøreturen, men det gjorde liksom ikke noe. Men i morgen ønsker jeg meg sol, for da tror jeg vi vil få en fantastisk fredag her på Bygland…
Gubben sin alarm kimet 06.15 i morges, vi hadde nemlig planer om å være i frokostsalen når de åpnet klokken 07.00. Ja ikke jeg da, jeg klarer ikke tanken på mat så tidlig på morgenen. Dessuten er ikke magen blitt noe bedre, sånn går det når man slurver med sondematen. Det er nemlig ikke så enkelt når vi er på tur, alt må times ned til den minste detalj. Jeg orker nemlig ikke sitte på tanking i bilen, for da ender det bare med at jeg må på toalettet under kjøringen.
Det er nemlig ikke så enkelt når man sitter i rullestol, du vet aldri hvordan toalettene er på de lokale bensinstasjonene langs veien. Derfor spiser jeg og drikker litt på vanlig vis, og tar heller vann og sondemat når vi kommer frem.
Men denne gangen har det skjedd så mye til enhver tid, dessuten har vi ikke hatt et fast holdested. Det har medført til litt mer slurving enn ellers, og med en gang jeg går uten sondemat noen dager så reagerer magen når jeg begynner på den igjen. Nettopp det skjedde i går, i det sondematen var ferdig så kjente jeg hvordan magen protesterte.
Det er mye som skal stemme når vi drar på tur, og vi er like spent hver gang vi bestiller hotellrom. Etter mange år med erfaring så har vi faktisk gitt opp og bestille handikaprom, for det virker som om hotellene bare kan skru opp noen støttehåndtak for å kunne kalle seg handikapvennlig. Glatte fliser på baderomsgulvet har tydeligvis ingenting og si, ei heller størrelsen på rommet.
Gudene vet hvor mange ganger gubben har såvidt åpnet døren til hotellrommet bare for å smelle døren igjen like etterpå, rommene er så små at rullestolen knapt går innforbi døra. Jeg kan telle på en hånd de gangene vi er blitt gledelig overrasket, derfor bestiller vi nå kun superier rom.
Verre er det for de som er avhengig av heis og andre hjelpemidler, noen ganger føles det ut som at vi med handikap ikke er tenkt på i det hele tatt. Jeg vet faktisk ikke om jeg orker å reise når jeg blir dårligere, jeg vet ikke om det vil være verdt det. Derfor må jeg bare nyte det mens jeg kan, for jeg vet at det er bare et tidsspørsmål før det ikke går lenger….
