Jeg begynte først å tenke på det når jeg fikk varselet fra kommunen, mindre hjelp i hjemmet fikk alle varsel lampene til å lyse. Jeg har nemlig hatt hjemmebaserte tjenester før, og hele tjenesten er som en stor dårlig aprilspøk. Ikke kunne de støvsuge, og riste tepper var uaktuelt. Vaske under bord og sofa kunne de heller ikke gjøre, for det medførte jo at de måtte flytte på ting!
Dette førte til dobbelt arbeid for meg, for først måtte jeg bruke tid på å fjerne tepper og møbler før de kom, og så måtte jeg vaske over alle de områdene vaskehjelpen IKKE tok. Jeg tenker med skrekk og gru på alle våre eldre som mottar denne tjenesten, det er en skam rett og slett.
Nei gi de heller hver sin robot, jeg kan love deg at de hadde danket ut alle som jobber som vaskehjelp i disse kommunale ordningene. Ja det er nettopp det jeg har fått meg, en robot som både vasker og støvsuger. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke har tenkt på det før, egentlig burde jeg ha skaffet meg en for lenge siden.
Men jeg har alltid vært litt skeptisk til disse rengjøringsrobotene, har ikke hatt noen tro på at de kunne gjøre en skikkelig jobb. Dessuten hadde jeg jo assistenter, jeg hadde ingen behov for noen robot. Men det var før jeg fikk min egen, nå skjønner jeg hvorfor vennene mine er så frelst.
Nå har jeg i det minste en mindre ting og bekymre meg for, og det tror jeg gubben skal være glad for. For dersom kommunen får det som de vil fremover så medfører det mer arbeid på gubben. Akkurat som at han ikke har nok, jeg har ikke samvittighet til å be han om å finne frem vaskebøtta i tillegg. Men nå trenger jeg ikke det, for nå har jeg fått min egen DEEBOT som jeg kan kommandere rundt.
Simba har fått sin egen private limosin…
Vi valgte merket ECOVACS, jeg hadde nemlig hørt rykter om at de hadde kommet ut med en ny prototype. Gubben ble frelst med engang han gikk inn for å lese, for denne nye typen var genial. Den er nemlig utstyrt med kamera slik at den selv kan se alle hindringer, du trenger ikke gjøre noen tilpasninger. Men det som er mest genialt er at du kan laste ned en app og fjernstyre den fra mobilen eller datamaskinen som i mitt tilfelle.
Så dersom du har hunden alene hjemme og vil se hvordan det går med den så kan du bare gå på mobilen, DEEBOT T9 AIVI er alltid tilgjengelig. Eller kanskje du er like distre som gubben var her om dagen, vi var på butikken for å handle når han plutselig lurte på om han hadde husket å skru av komfyren, men egentlig tror jeg det hele bare var et påskudd for å leke seg litt. Men det morsomme er at roboten også er utstyrt med mikrofon, slik at du faktisk kan prate med de som er hjemme. Gjett om jeg har tenkt å utnytte det en dag, det er nemlig ikke alle familiemedlemmer som vet om disse funksjonene.
Både gubben og kjerringa er strålende fornøyd, mens han leker seg så nyter jeg synet av rene gulv. Det beste er at den rengjør tepper også, jeg trenger ikke be noen om hjelp til å flytte på noe lenger. Under sofaen går den også, jeg er mektig imponert. Simba har fått seg en venn og gubben et nytt leketøy, en liten robot er blitt det nye familiemedlemet…
PS : Bursdagsgaven kom tidlig i år, men om den er min eller gubben sin gave blir vi ikke helt enige om😅
Kvelden i går endte med nye gloser fra gubben, hvor han tar de ifra er utenfor min forstand. For fotballtreningen til en liten gutt gikk ikke helt som gubben hadde forutsett, fire lag med klær skulle vise seg å være til ingen nytte. Utetreningen ble nemlig i siste liten flyttet innendørs, en svett gubbe innså plutselig at alle klærne måtte av igjen for så å bli tatt på igjen i rett rekkefølge. Utseende på gubben når han kom hjem talte sitt eget språk, og plutselig angret jeg på at jeg ikke ble med på en fotballtrening.
Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne vært en flue på skulderen til gubben, det er nemlig ingen som lager mer underholdning enn han. Men det er ikke bare gubben som tabber seg ut her i huset, kjerringa tar også sin del av det ansvaret en gang i blant. Som i dag når jeg trodde jeg hadde gjort en smart handel, en handel som jeg angrer litt på i dag.
Gubben og kjerringa ble nemlig enige om å kjøpe EN hylle til å ha tuneren til TVen i, en LITEN hylle som kunne henge på veggen. Igjen ble Ikea det naturlige valget, de hadde nemlig noen kubehyller som passet perfekt til formålet. Så perfekt at kjerringa endte opp med å kjøpe hele fire stykker, men det skulle vise seg at bildene av produktet var ikke helt det jeg hadde sett for meg.
For på nettsiden så de så små og herlige ut, men det var før vi fikk de hjem. Det blir lenge til jeg velger klikk og hent igjen, ihvertfall når det gjelder hyller. De små hyllene ble forvandlet til store monster når vi åpnet esken, kjerringa fikk sjokk.
Igjen kunne jeg høre lyden av velkjente gloser, og denne gangen var de myntet på meg. Kjerringa sitt smarte kjøp gikk ikke helt hjem hos gubben, ikke hos meg heller for å si det sånn. Så nå sitter jeg her med fire hyller som egentlig skal opp på veggen, spørsmålet er bare om veggen er stor nok.
Det var ikke en bokhylle jeg var ute etter akkurat…
Sånn går nå dagene her i huset, aldri et kjedelig øyeblikk her. Så nå må kjerringa finne på noe lurt før gubben går fra vettet, det siste jeg trenger er at rullegardinen går fullstendig ned. Nå håper jeg på noen rolige dager fremover, jeg tror gubben og kjerringa trenger det…
Noen ganger kommer de små tingene litt overraskende på meg, som lynnedslag treffer de hjertet mitt med en voldsom kraft. En sliten mann la seg på sofaen i går kveld, den tunge pusten talte sitt eget språk. Mørket hadde senket seg for lengst, vintertiden kom som alltid litt overraskende på meg. En skolegutt lå trygg og varm under dyna, roen senket seg i en ny stue.
Lyden av vakre toner kom fra den nyopphengte TVen på veggen, stearinlysene sto og blafret svakt i hvert sitt hjørne. Jeg kjente hvordan roen grep tak i meg, en sliten kropp slapp taket under meg. Med øynene igjen fikk lyden av jodling meg til å smile, Stjernekamp finalen sto på i reprise. En travel helg var over en ny uke var akkurat påbegynt, og akkurat i det lille øyeblikket var livet virkelig godt.
Men plutselig kjente jeg det, to små tårer presset på. Lydløse trillet de ned på mitt kinn, to små tårer brakte meg tilbake til virkeligheten igjen. Den såre tunge virkeligheten, en virkelighet jeg skulle ønske jeg kunne vært foruten. Lyden av en trett stemme traff meg midt i hjerte, en sliten mann brakte meg tilbake til fortiden igjen. En fortid som er vond å tenke på, tre ord fra en sliten mann fikk hjertet mitt til å briste.
“Ring meg kjære” var ordene som traff meg hardt, sorgen i en sliten stemme fikk tårene til å komme. “Jeg savner den tiden kjære, når du ringte meg flere ganger om dagen”. To sorgfulle øyne lyste imot meg, savnet etter vårt tidligere liv ble igjen så nær. “Nå er det ingen som ringer meg lenger, ingen som ringer for å høre om jeg har det bra”. Ensomheten kom flommende mot meg, ordene hans fikk hjerte til å gå i tusen knas.
Igjen fikk jeg føle på hvor viktige de små tingene er, de små tingene som jeg savner hver eneste dag. Små ting som vi før tok for gitt, men som vi nå savner mest av alt. For min kjære ble tapet av en telefonsamtale det verste, aldri høre stemmen min mer i andre enden. Aldri se navnet mitt på telefonskjermen, tre små bokstaver fikk telefonen til å stilne. Små ting som vi før tok som en selvfølge er nå blitt til et savn, ringelyden har stilnet for godt….
Jeg har drømt så mye i natt, fortiden innhentet meg igjen. Det er de beste drømmene, minner fra frihetens tid gir meg ro. Men det tok ikke lang tid før jeg var tilbake i virkeligheten, for hver eneste dag blir jeg vekket på samme måte. Hverdag eller helg spiller ingen rolle lenger, kjerringa får aldri sove lenger enn til klokken 09.00 uansett. Lyden av knitrende skotrekk fikk frustrasjonen til å komme i dag, livet mitt er blitt til en protokollført avtalebok som aldri kan avvikes.
Er det lov å ønske seg en bedre dag?
Enkelte dager vil jeg bare ikke våkne, jeg vil bare krype under dynen og lukke øynene. Jeg savner den tiden hvor jeg kunne ligge så lenge jeg ville når det var helg, våkne når jeg selv ville uten avbrytelser. Assistentene kan jeg styre selv, det er en av fordelene med å ha BPA, men hjemmesykepleien må komme 09.00, første dose med medisin skal nemlig gies da. Normalt sett går det greit, etter seks år er jeg blitt vant til å sove gjennom det meste. Men enkelte dager som i dag skulle jeg ønske jeg slapp, og i dag ønsket jeg meg bare langt bort.
Ikke ble det bedre når jeg sto opp heller, muligens fordi humøret mitt allerede var bånn i bøtta. Har dere også erfart det, at når humøret er dårlig så går alt galt? Ja sånn har det vært for meg i dag, alt det jeg skulle gjøre i dag skar seg fullstendig. Først fant vi ikke panelspiker, alle de to hundre vi engang hadde var i dag sporløst forsvunnet. Så bestemte den eneste elektriske døren vi har i huset seg for å streike, selve stangen som holder døren oppe løsnet plutselig.
Mailen min levde også sitt eget liv, i hele dag har jeg ventet på en mail som aldri dukket opp. Avsenderen som sendte mailen ti ganger ble like frustrert som meg, og til slutt måtte vi bruke gubben sin epost. Men det som til slutt fikk meg til å eksplodere var når jeg skulle logge inn på Digipost, en feilmelding om at Bankid hadde problemer fikk meg til å se rødt. Det hjalp heller ikke på at gubben kom hjem, for når gubben skulle kle på en liten gutt til fotballtrening fant jeg ut at det var best å lukke øynene for godt.
Ja jeg har hørt om longs under shortsen på ruskeværsdager, men gubben tok en ny vri på det hele. Han gikk for den tykkeste joggebuksa han fant i skapet, en ellers så vid kortebukse ble til et pølseskinn på en liten gutt når gubben med makt tredde den utenpå en tykk bukse. Fotballsokkene som egentlig burde vært under buksa ble også tredd utenpå, knall røde lange sokker utenpå en svart joggebukse. Og med en shorts som var hvit ble det mange farger på en liten fotballgutt, men det største problemet var bevegeligheten.
Så neste mandag må jeg huske å finne frem fotball tøyet på forhånd, for jeg tviler på at det blir mye løping på en liten gutt i dag. Først når en liten gutt ble stående som en påle rett opp og ned på gulvet innså gubben at det kanskje ikke var den mest smarteste påkledningen, og det siste jeg så var gubben som løp på dør med guttungen under armen. Derfor har jeg nå lukket øynene for godt, og jeg har ingen planer om å åpne de før i morgen….
Noen ganger føler jeg meg helt tom, uansett hvor mye jeg prøver så finner jeg ikke de rette ordene. Følelsene raser inni meg, som en tornado river den og sliter i meg. Livet er en berg og dalbane, men de dype dalene er blitt til et altoppslukende mørke og toppene er blitt mitt Everest.
Tre små bokstaver endret alt, beina mine forsvant under meg og tyngdekraften tok over. Sjokket og vantroen slo meg i bakken, livet var ikke verdt å leve lenger. Ordene forsvant, alt jeg følte på var et hulrom inni meg med en tornado av følelser.
Et hulrom som lever i meg enda, tornadoen av følelser raser fremdeles rundt. Ord er blitt erstattet med tårer, små lydløse dråper fra min innerste sjel. Tårer for glede, tårer for sorg. Ord blir overflødig når dråpene kommer, de taler sitt eget språk. Tårer for latter og tårer for frykt, tre små bokstaver ga liv til sjelens språk.
Noen ganger blir jeg tom for ord, noen ganger føler jeg meg bare tom. Men selv om ordene ikke kommer ut lenger så bor de inni meg, sjelens språk tar mer og mer over. Så lenge det er liv så kommer de, lydløse dråper som forteller mer en tusen ord…
Det første jeg hørte i går når jeg våknet var banningen til gubben, og glosene har vedvart hele helgen.Det begynte med at Ikea ble nevnt, mor sine siste sparepenger skulle brukes på en ny sofa. I en uke nå har jeg saumfart nettet på jakt etter vår nye sofa, og Ikea var de eneste som hadde noen innenfor budsjettet vårt. Vi var inne på tanken om å kjøpe brukt, men så er det noe med den garantien som følger med når du kjøper nytt.
Men når gubben hørte Ikea gikk rullegardinen ned, det var like før han søkte om skilsmisse allerede før vi hadde kommet ned. Ikke at jeg var særlig lysten heller, og min datter ble bare med fordi hun måtte. Det begynte bra som det alltid gjør, men det gikk bare ti minutter før den første overopphetede diskusjonen begynte. Enten var sofaene for lav eller for myk, alle de sofaene jeg hadde sett på nettet var det noe galt med.
Gubben hadde funnet sin sofa og da var det ingen andre som kunne måle seg, problemet var bare at resten av familien ikke var like begeistret. Det var min datter som til slutt fant den perfekte sofaen, alle likte den utenom gubben. Og selvfølgelig fant han noe å plukke på, sofaen gikk for langt ned til gulvet. Men det argumentet ble fort stoppet av kjerringa, for den sofaen gubben hadde lagt sin elsk på var ENDA lavere.
Jeg skjønte fort at her trengte vi hjelp, frem og tilbake fra sofa til sofa for vi som noen forvirra høns. Nettopp det tror jeg betjeningen også skjønte, for like etterpå sto hun fremfor oss. Betjeningen på Ikea ble redningen til slutt, etter uttallige turer frem og tilbake fra en dataskjerm ble vi til slutt enige. Lettet kunne vi endelig sette kursen mot utgangen, aldri har jeg sett gubben gå så fort.
Min datter ble levert på fotball dugnad mens vi andre satte kursen hjemover, men midt på motorveien kunne lyden av nye gloser høres. For plutselig innså gubben at han var alene, tanken på at han alene måtte bære og skru sammen en hel sofa fikk svetteperlene til å komme. Men jeg har en mistanke om at universet hørte alle glosene som kom fra en kassebil, for like etter vi hadde kommet hjem ringte telefonen.
Tre små som gleder seg til Haloween...
Min eldste bror var på vei inn på hytta og ville gjerne stikke innom, jeg tror jeg aldri har sett gubben så glad for å få besøk før. Hvor glad min bror ble for å komme på besøk kan nok diskuteres, for han ble satt til å skru med en gang han kom inn døren her. I over to timer holdt de på, og hver gang de sto fast kom kjerringa i huset med veiledning. Alle kunne puste lettet når sofaen endelig ble satt på plass, to staute karer gjorde en fantastisk jobb. Men hadde det ikke vært for min bror så hadde vel gubben skrudd enda, for Ikea møbler er ikke alltid de enkleste å forstå seg på.
Min helt…Enda godt jeg har en vindusvasker i hus…
I dag er gubben i streik, men jeg fikk han likevel til å gjøre en ting før han inntok horrisentalen. TVen måtte opp på veggen, og kjerringa hadde funnet det perfekte stedet. Normalt sett så pleier det ALLTID å dukke opp et problem når gubben skal gjøre slike ting, og denne gangen var intet unntak. Jeg så det med engang gubben skulle skru opp Tv festet, det hang litt i laveste laget. Selvfølgelig prøvde kjerringa og protestere, men igjen var det som å prate til en vegg.
Det var ikke før TVen skulle henges opp på veggen at gubben innså at kjerringa hadde rett (igjen), likevel kom det ikke på tale at gubben skrudde festet ned igjen. Derfor måtte gubben finne på en Petter smart løsning, et ekstra hull ble laget i selve Tv festet. Så nå er vi alle fornøyde med dagens innsats, takket være gubben har vi fått gjort mye. Nå ligger alt tilrette for at jeg og assistenten blir ferdig i morgen, litt småplukk igjen nå så kan vi endelig nyte storstuen…
Jeg hadde et håp om å bli noenlunde ferdig med stuen i går, men igjen løp tiden fra meg. Aldri har en formiddag gått så fort som i går, poff så var det ettermiddag. Alt det jeg hadde sett for meg skulle bli unnagjort sto fortsatt igjen, og igjen kjente jeg på irritasjonen over denne forbanna sykdommen. Helt fastlåst i en stol satt jeg, mens jeg kjente hvordan det kriblet i hele kroppen etter å gjøre ting selv.
Det er nemlig bare meg som vet hvordan jeg vil ha det, jeg kan prøve å forklare til jeg blir grønn men det blir aldri det samme. Aldri har en millimeter betydd så mye som etter at jeg ble syk, små detaljer er blitt til et ork. Ikke vil jeg mase heller, men det er akkurat det jeg ender opp med å gjøre. For jeg vil jo så gjerne få det slik jeg vil ha det, sette mitt eget personlig preg i mitt eget hus.
Men på noen områder må jeg bare gi opp, enkelte ting lar seg ikke forklare. For det bilde jeg har i hode kommer ikke ut, ordene strekker ikke til. Likevel prøver jeg, forklarer om og om igjen helt til kreftene tar slutt. Et lite lys slukner inni meg hver gang jeg må gi opp, jeg mister en liten bit av meg selv. Savnet etter å gjøre ting selv lever jeg med hver eneste dag, fra jeg står opp om morgenen til jeg legger meg om kvelden.
Det er den første følelsen jeg føler på når jeg står opp hver dag, når jeg sitter naken og sårbar på toalettet og må rope på hjelp som et lite barn. Jeg skulle gitt avkall på mye for å få tilbake min funksjonelle kropp, livet hadde vært perfekt da. Det var en gang livet var perfekt, men alt jeg har igjen nå er et umulig ønske. Kroppen er borte for alltid, alt jeg har igjen er noen få ord som jeg prøver å få ut…
Som små stjerneskudd dukker de opp, når mørket griper tak i meg for alvor at jeg virkelig ser de. Små lysglimt som påminner meg om hva jeg kjemper for, små lysglimt som får hjertet til å smile. Bittesmå stjerneskudd som gir meg en indre ro, og når mørket igjen blir altoppslukende stiger de frem som en vakker soloppgang midt på svarteste natta.
For midt oppi kaoset trer dere frem, alle deres gode ord gir meg påfyll av krefter. Stødig som fjell griper dere tak i meg når jeg vakler, dere gir meg lys når jeg trenger det som mest. Som små fyrtårn leder dere meg på rett vei, når kulden griper tak i mitt hjerte varmer dere det opp igjen.
En skolegutt står fremfor meg, med glitrende øyne visker han bort all sorg. Stolt viser han frem sitt nyeste kunstverk, en sliten peis har nå blitt oppgradert. Jeg må bare smile når jeg ser hvor stolt han er, selv om peisen nå var forvandlet til en skrivebok. Mammahjerte sprakk av stolthet, en hvit peis ble et lite lysglimt i mørket.
Bilen sto klar og ventet, varm og god ble den en stor kontrast til den kalde høstluften som traff mitt varme kinn. En kjøretur med tre av mine kjære, langs veien forsvinner tid og sted. Det er da den dukker opp, et tegn på at nok en dag gikk mot slutten. Dagens siste solstråler forvandlet himmelen til et vakkert maleri, en rund glødene kule fylte mitt sinn med ro.
Det er når mørket griper tak i meg jeg virkelig ser de, livets små gleder skinner som aldri før. De siste ukene har vært preget av redsel og kaos, tårene for fremtiden har vært mange. Men det er når jeg ligger nede de små gleder skinner som sterkest, det er da jeg ser hvor vakkert livet er. Min indre flamme brenner enda, jeg skal kjempe for livet så lenge jeg kan…
Det blir såååå fint, jeg kan ikke annet enn å smile her jeg sitter. I dag var det faktisk stille i huset når jeg våknet, og det var litt godt. En litt rolig start på dagen var akkurat det jeg trengte, og etter en god natts søvn følte jeg meg mer opplagt. Den influensavaksinen satte meg helt ut, i to dager har jeg hatt feber og vondt i kroppen. Men idag følte jeg meg lettere i kroppen, og det kunne ikke ha passet bedre.
Sånn så det ut igår…
For i dag skulle det nye panelet opp, og jeg gledet meg som et barn på julaften. De snekkerne er bare fantastisk flinke, arbeidet går virkelig unna. Fargen på panelbordene var akkurat slik jeg hadde bedt om, men å bare se en planke blir ikke det samme som å se en hel vegg ferdig. Siden vi ikke har egen hytte så får vi få litt hyttepreg i huset, jeg smilte fra øre til øre når veggen var ferdig.
I dag har jeg saumfart Finn.no på jakt etter noen skjulte skatter, hvorfor kjøpe nytt og dyrt når man kan få billig og brukt? Jeg gleder meg til alt er ferdig og min jobb kan begynne, jeg gleder meg til en filmkveld i en ny stue. Jeg vet hva jeg skal bli i mitt neste liv, interiør har alltid vært en stor lidenskap. Det klør i fingrene etter å sette i gang, selv om jeg ikke kan gjøre det selv lenger så gir det meg mye glede.
En skolegutt var ikke særlig fornøyd i går når han kom hjem til en kaotisk stue, “dette er jo katastrofe mamma” utbrøt han når han kom inn i stua. Like etter sprang han på dør, og når han kom tilbake så måtte jeg bare smile litt for meg selv. For der kom han gående med verktøysskrinet sitt, nå skulle stuen til mamma fikses.
Kjerringa er fornøyd med valget av panel…
Jeg må innrømme at jeg fikk litt panikk når han tok opp hammeren og begynte å slå rundt seg, det var et øyeblikk der hvor jeg ble redd for at flere vegger kom til å forsvinne. Heldigvis fikk vi han på andre tanker, en vaskekost ble redningen i går. Men i dag var det en mer fornøyd gutt som kom inn døren her, en liten gutt godkjente arbeidet til snekkerne.
Middagen ble inntatt til lyden av en stikksag i full sving, ikke akkurat den beste middagsroen. Ikke har vi spisebord tilgjengelig heller lenger, så her må vi være kreative når middagen skal inntas. Vi får bruke helgen til å komme i orden her, og det skal bli godt med litt ro rundt ørene igjen. Nei nå har jeg ikke tid til å skrive lenger, for nå skal det ryddes…
Ikke rart jeg drømte om penger i natt, for denne Spleisen har gått over all forventning. Aldri hadde vi sett for oss den responsen, tenk at det er så mange fantastiske mennesker der ute! Dere aner ikke hvor mye dette betyr for oss, ja for hele familien. For mine barn som igjen får se hvor mange som vil kjempe sammen med oss, og for min mann som igjen får et bevis på at vi ikke er alene.
Tenk at vi havnet på 85000 på litt over en uke, det hadde jeg aldri trodd. Ikke i min villeste fantasi hadde jeg sett dette for meg, det hele føles som en drøm. I går fikk jeg melding fra banken om at pengene er på vei, og de havner rett på sparekontoen. Der skal de stå til denne kampen er over, og takket være dere er byrden på meg blitt mye mindre.
Det er så deilig å sende over alle papirer til advokaten og la han gjøre jobben, la han ringe rundt til etatene for å stille de til veggs. Vi har fått to advokater på saken vår, så vi føler oss i trygge hender. Likevel har jeg en bekjennelse å komme med, og det er at jeg ikke er den enkleste klienten.
Jeg hater å gi fra meg all kontroll, og det er noe jeg virkelig har vært nødt til å jobbe med gjennom dette sykdomsforløpet. Den lille kontrollen jeg har igjen er skremmende å slippe taket på, spesielt når det handler om noe så viktig som mitt liv.
Lene meg tilbake og bare overlate alt til andre er noe jeg virkelig sliter med, mest sannsynlig fordi jeg har vært vant med å klare meg selv gjennom store deler av livet. Det lille jeg kan gjøre vil jeg gjerne gjøre, jeg må lære meg å slippe taket litt mer. Og nå har jeg fått en gylden mulighet til å øve meg, og det er ene og alene takket være dere fine. Så nå vil jeg benytte anledningen til å takke dere alle, alle dere som har gitt oss et bidrag og gode ord.
Men jeg må også få takke mange av mine medbloggere for at de har valgt å dele vår kamp gjennom rørende ord, og til slutt alle mine trofaste lesere som alltid er der når jeg trenger dere som mest. En hel familie takker dere alle i dag, uansett hva som skjer så er vi evig takknemlig for den støtten vi har fått…
PS: Som en skolegutt ropte ut i går:
Dere er BEST ingen protest! Den som er imot er en idiot!
