For to dager siden dukket det opp et bilde på Facebook, et bilde fra en annen tid, en tid jeg prøver å fortrenge. Noen bilder er bare vonde å se, sikkert fordi de er for “ferske” enda, selv om det er mange år siden de ble tatt. Så når dette “minnet” plutselig dukket uventet opp på Facebook siden min, ja da kom også tårene….
Bildet i seg selv er ikke all verden. Men det beskriver så godt hvordan jeg var som person, aktiv og alltid klar for det uventede. Jeg husker enda hvordan jeg følte meg når det bildet ble tatt. De siste to årene i forkant av det bildet, hadde jeg dedikert til trening og atter trening. Over ti kilo mindre på ett år, og når det bildet ble tatt, følte jeg meg “On Top Of the World”.
Jeg følte meg klar for alt, følte meg endelig lik både inni og utenpå, jeg var klar for fremtiden. Derfor er disse bildene litt vonde og se på, nettopp fordi jeg på den tiden hadde nettopp funnet min plass, jeg hadde endelig litt tid til å bruke på meg selv, jeg hadde funnet en ny vei i livet. Disse bildene jeg nå legger ut, de er tatt bare noen måneder før jeg ble gravid med Isak. Og la dere ikke lure av hårfargen, for jeg skiftet farge nesten oftere enn truser, nei ikke så gale kanskje, men dere skjønner tegningen 😅
Det verste er at Isak kan se at det er meg, han utbryter alltid, “der er du mamma, og der kunne du gå”! Han liker å se på bildene, men det er vondt for meg. For det påminner meg om hvordan livet kunne ha vært, et perfekt liv, perfekt fordi vi hadde hverandre og vi alle var friske, fremtiden lå fremfor våre føtter…
Så selv etter snart fire år med denne sykdommen, så kommer tårene enda når jeg blir påminnet om det livet som var, jeg gråter for det livet jeg har mistet, for en tid jeg aldri får tilbake, en tid som føles som om det var igår, en tid da livet var perfekt å leve…
Men så ble hele livet snudd på hodet, alle drømmer for fremtiden forsvant, og for hver dag som går blir jeg dårligere. Så nå sitter jeg her og ser tilbake på den jenta som engang var, og jeg kan enda føle det hun følte da. Derfor kommer tårene, for jeg har ingen drømmer for fremtiden lenger, jeg har ingen håp om å bli frisk. Det eneste jeg sitter igjen med er minner, og noen minner er fortsatt vonde og se på…
Føler så med deg, og tårene renner. Dette er det mest forferdelige sykdom som kan ramme noen.. Du veit jo at jeg har hatt det nært meg og har det nær. Sender deg lys og varme, og gode tanker, jeg følger bloggen din… Klem <3
Tusen takk Jorunn 💜