Dagene bare flyr avgårde , jeg kunne nesten ikke tro at det var torsdag i dag når jeg våknet. Det føles som igår at det var helg , og nå står en ny helg for døren. Noen ganger skjønner jeg ikke hvor dagene blir av , det føles nesten uvirkelig ut her jeg sitter. Idag startet dagen med en etterlengtet dusj , nok en ting som føles uvirkelig ut. Fortsatt må jeg be noen om å klype meg i armen , jeg har fortsatt problemer med å forstå at jeg har havnet i denne situasjonen. Den dama som engang var så sterk og selvstendig på alle måter har forsvunnet , men nå sitter jeg her og må ha hjelp til å plukke opp armene mine når de faller ned.
Jeg kjente det på hele meg i dag når jeg våknet , hodet hang ikke med. Jeg følte meg lei og tom , en tykk tåke hadde lagt seg over meg. Eller for å si det på en klarere måte , jeg våknet til en drittdag. Enkelte ganger gidder selv ikke jeg å lete etter lysglimt , noen ganger vil jeg bare være lei. Jeg vil være sur uten å høre at jeg må legge det av meg , jeg vil være sur så lenge jeg vil uten at noen ber meg smile og være blid.
Faktisk var jeg sint idag når jeg slo opp øynene , sint over den ansvarsfraskrivelsen vi stadig møter. Nå er det nærmere to måneder siden kommunen valset inn døren her , to måneder siden de leverte budskapet om at en BPA ordning ville bli fratatt oss. Vi har sendt over alle våre ønsker og behov , og gitt tydelig beskjed om hva vi trenger.
IKKE ETT ord har vi hørt! Helt forbanna stille har det vært!
Jeg må slite med opplæring av assistenter i en ordning jeg ikke vet om jeg får beholde , jeg må bruke krefter på unødvendige ting bare fordi kommunen ikke klarer å bestemme seg. Men det verste er at jeg ikke skjønner hvorfor de er så vanskelig , det er ikke akkurat som at jeg har bedt de finne opp kruttet på nytt. Mine og våre ønsker er helt grunnleggende enkle behov , vi vil ha de samme rettigheter som en som er frisk. Vi vil bestemme selv hvem som skal jobbe her , vi vil bestemme selv hvordan livet vårt skal leves.
Hadde det bare vært meg så hadde jeg gitt blanke , men her blir en hel familie berørt. Som mor er det min oppgave og sørge for at barna blir ivaretatt , spesielt en liten gutt som ikke klarer å stå opp for seg selv. Men kommunen har ingen problemer med å sette inn ufaglærte fremmede mennesker her , de vet tydeligvis bedre enn meg hvem som passer inn her. Kjemi blir ikke vektlagt , for de er det viktigste at gubben kommer seg på jobb og at jeg får “forsvarlig helsehjelp.”
Jeg er så drittlei de to ordene , forsvarlig helsehjelp er det samme som nødvendig hjelp til og overleve. Verken mer eller mindre , livsglede og kvalitet blir ikke vektlagt i det hele tatt. Så ja jeg er lei , frustrert over at kommunen holder oss på pinebenken. Jeg er lei av å sitte her i uvisshet , lei av å bruke unødvendige krefter på noe jeg ikke vet om jeg får beholde.
Det var dagens utblåsing , føler meg ti kilo lettere nå. Jeg er aldri sur så lenge om gangen , det er ikke mulig her i huset. Gubben er også i krigshumør idag , og nå er han på vei til en byggevarebutikk for å stille noen til veggs. Malingen ble igjen for tynn , og nå er lunta til gubben i fyll fyr. Jeg fant ut at det tryggeste var å holde seg hjemme , det holder lenge med en finnmarking på krigsstien…
Så utrolig frustrerende med den malingen! Håper han får pengene tilbake for begge de to som var for tynne – i tillegg til en klekkelig rabatt på ny blanding. Det er jo så mye ekstra-arbeid!
Skjønner så godt at du kan ha dårlige dager. Når jeg hadde det på mitt verste kunne jeg lengte etter å dra hjem fra jobb, låse døra og slå av lyset og legge meg som en tortilla i senga. Hele verden var idioter – bortsett fra meg. 😂 Av og til trenger man å «kle på seg sofaen» som psykologen min sa, eller «leve på honnikorn og melk i 3 uker» som jeg sier (og gjorde 🙊). Og jeg trengte ikke engang hjelp til å løfte opp armene mine når de falt ned. Ikke rart du har sånne dager! Sender deg en styrkeklem. Og honnikorn.
Amen til det Ragnhild , det må være lov å ha slike dager i blant. Tar imot både klem og honnikorn , og sender en stor klem i retur 💜
En gang når verden var i tøffeste laget for meg og alt for mange ba meg “ikke grave meg ned” eller “prøve å finne noe positivt” kom drt en sykepleier som ba meg gråte puta dyvåt. La all frustrasjon sorg og smerte jeg følte få utløp. Jeg gjorde så. Man trenger slike dager.
Så sant Brit , alle følelser trenger å få utløp i ny og ne.
Hei igjen, mammapåhjul 🧡
Bra at du lar deg selv være sur og lei så lenge du trenger.. det kan gjøre godt iblant. Ordene “forsvarlig helsehjelp” ja.. får spysmak i munnen hver gang jeg hører det. Som jeg nevnte i en tidligere kommentar så har jeg en syk og hjelpetrengende mamma.. vi har også fått den strofen servert x antall ganger.. så frustrerende og nedverdigende. Nå er min far pensjonist, 72 år og egne helseproblemer, men heldigvis har de hjemmesykepleien som kommer en del ganger iløpet av døgnet.. han hadde rett og slett ikke klart det selv, forståelig nok. Nei, kjære deg.. det er tøft, umenneskelig tøft å stå i det du (og familien) din gjør hver dag.. fy søren for en fin familie dere er. Det er en SKAM at systemet er slik.. burde være en selvfølge at du skal få beholde BPA’en og ikke minst få bestemme hvem.. det er tross alt svært sårbare og intime ting dere gjør og da er det viktig faktisk avgjørende, at det er kjemi, tillit og trygghet i relasjonen. Fortsett å stå på ditt.. vet det er lettere sagt enn gjort altså.. og vær så snill å si ifra om jeg kan hjelpe på noe vis, hva som helst. God natt fine du. Klem fra Kristine