Mye kan sies om min mann , en finnmarking har mange sider.
Sterk som en bjørn går han rundt , i følge han selv kan han bære en hel verden på sine skuldre.
Han er en skikkelig mannemann , ingen tuller med han.
Men en ting mangler , daglig skjer det noe som setter en mannemann på prøve.
Det skal nemlig ikke mye til før en finnmarking tenner på alle plugger , og da tar det full fyr.
Etter 12 år lar jeg meg fortsatt forbause , jeg blir stadig overrasket over hvor lite som skal til.
Og jeg som alltid har trodd at min lunte var kort , men det var før jeg møtte en halvskallet gubbe.
Ja mye kan sies om min mann , men tålmodighet har han ikke!
Er det en ting som virkelig kan sette en ekte mannemann på prøve så er det praktiske gjøremål i hjemmet.
Hver gang nye prosjekter blir satt i gang så rømmer en finnmarking ved første anledning.
Eller så finner han på unnskyldninger , og i løpet av disse årene har jeg hørt de alle.
Problemet nå er at han ikke slipper unna lenger , mor i huset kan nemlig ikke lenger.
Jeg har ingen problemer med å piske en gubbe rundt , jeg syns faktisk det er på høy tid.
Så når jeg ga han en oppgave igår kjente jeg det ikke en plass , selv om jeg så lufta gikk rett ut av han.
Som vanlig prøvde han seg , dette kunne da assistenten gjøre?
Men jeg sto på mitt . denne oppgaven sto det hans navn på.
Et gammelt skap sto igjen oppe på et nymalt barnerom , og det måtte flyttes.
Men før det kunne flyttes måtte det tømmes , en gubbe så på meg med et bedende blikk.
Den samme gubben mente jeg ikke visste , visste hvor mye arbeid det egentlig var.
Han kom mest sannsynlig til å stå hele natta , jeg hadde rett og slett ikke peiling.
Jeg telte minuttene når en krokbøyd gubbe gikk opp trappa , knappe ti minutter etter var skapet tømt.
Mor fikk igjen rett , hun frydet seg litt der hun satt.
Likevel hadde jeg bange anelser , det verste arbeidet gjensto.
Et tomt skap måtte bæres ned , og her kunne jeg spådd på forhånd hva som kom til å skje.
Mitt ønske var egentlig at vi skulle kvitte oss med det , skapet hadde gjort sin jobb.
Men siden jeg er gift med en av Norges største gniere så sto gubben på sitt , skapet skulle brukes.
I ettertid skjønner jeg hvorfor jeg ga en utålmodig gubbe den oppgaven , innerst inne visste jeg hvordan det kom til å gå.
Gubben hentet forsterkninger , sønn i huset ble ufrivillig utnevnt til bærehjelp.
Lavmælt bannskap kunne høres fra et barnerom , og verre skulle det bli.
Min diplomatiske sønn prøvde å roe ned en temperaturen på en hissig gubbe , jeg hørte fortvilelsen slo til.
Men når de ankom trappa eskalerte situasjonen , nå tok en gubbe full fyr.
For nå sto skapet helt fast , uansett hvor mye en gubbe prøvde så lot det seg ikke rikke.
Det var da det skjedde , et smell på nivå med et bombenedslag fikk stolen til å riste under meg.
Et lite øyeblikk der var jeg redd for at hele taket skulle komme ned , dette kunne da umulig ha gått bra.
Jeg ble sittende og lytte etter liv , lettelsen var stor når jeg til slutt kunne høre noen lavmælte skritt i trappa.
Men når min sønn lurte på hvor plasteret lå så fikk jeg igjen bange anelser , levde gubben mon tro?
Det viste seg nemlig at en gubbe fikk nok , noe måtte bøte med livet.
Denne gangen var det et skap , det var bare splinter igjen.
Trespon lå nå strødd utover gulvet i andre etasje , og veggen i trappa hadde fått dype arr av en hissig finnmarking.
Så nå må veggen males på nytt og et skap kastes , egentlig er det rart at huset fortsatt står…
Kjære dæ Vivian ; æ hold på å flire mæ ihjel her av beskrivelsene dine😂 heia Finnmark også sir æ! Vi står han av😂
Min mann som for øvrig er veldig handy, fikk nokk av « prosjekter og ideer» for noen år siden. En kveld kunne han tydelig formidle at hvis æ ikke fant hammeren så va det for at han hadde kastet den til h………!
Da tok æ litt « prosjektpause»🙈
Du e så go å skrive. Eg 😂 så eg hold på å trille av sofaen. Ha en fin kveld.
👌🤣