Når alt man vil er å hjelpe…

I går fikk jeg en dårlig nyhet, og jeg kjente hvordan klumpen i magen vendte tilbake.
Der satt jeg ute under solen og så på mine kjære som jobbet for å glede meg, blomsterbedet mitt skulle ferdigstilles. Min mann og min datter jobbet side om side for å få den siste jorden på plass, men alt jeg kjente på var klumpen i magen.

Plutselig virket alt så meningsløst, det var ikke viktig lenger.
Igjen fikk jeg en påminnelse om hvor skjørt livet her, og igjen følte jeg meg så hjelpeløs der jeg satt.
Jeg føler på det hver gang noen av mine nærmeste blir syk, hjelpeløsheten over å ikke kunne bidra.
Alt jeg vil er å hoppe i bilen og kjøre for å hjelpe til, men der sitter jeg fanget i en stol på fire hjul.

Forbannelsen tre små bokstaver fører med seg er umenneskelig, og det er spesielt når mine nærmeste trenger hjelp jeg føler på det som mest. Under solen satt jeg med en klump i magen, en klump som vokste seg større for hvert minutt som gikk. Og når min datter kjørte av gårde for bistå kjente jeg på det, det skulle vært meg.
Det finnes ikke noe verre for meg, ikke kunne hjelpe til når mine nærmeste trenger det som mest er et helvete.

For meg er det en prøvelse jeg aldri blir vant til, sitte hjelpeløs hjemme uten mulighet til å gjøre noe som helst.
Det er i slike situasjoner jeg virkelig savner mitt gamle liv, ta vare på de som står meg nær har alltid vært det livet handler om for meg. Bekymringen blir enda større når man ikke kan gjøre noe, og i går fikk jeg et lite innblikk i hvordan mine nærmeste har det hver eneste dag.

Der satt jeg og følte på den samme maktesløsheten som de lever med hver eneste dag, hver dag er de hjelpeløse vitner til at jeg sakte dør. Jeg skjønte plutselig hvordan det er å være dem, den smerten de lever med hver dag ble plutselig min. Rollene ble brått snudd om, nå var det jeg som satt der bekymret uten mulighet til å hjelpe…