På sofaen ligger han, lyden av tung pust fyller rommet.
Han ser så bekymringsløs ut der han ligger, som om alt av sorg og redsel er blitt visket bort. Jeg kan høre på pusten hans at det har vært en lang dag, livet er blitt til en kamp for han også. Fra en hvilestol blir jeg sittende og studere han, små tegn dukker opp som tyder på at kampen har kostet.
Han er sliten og jeg sitter der helt hjelpeløs, men alt jeg vil er å bære byrden for han.
Hvert år på denne tiden ser jeg hvor mye min sykdom har kostet, enda et år har gått og alle påkjenningene har satt spor. Det er først dette året jeg virkelig har sett hvor mye disse ni årene har kostet for mine kjære, og uansett hvor mye vi prøver så rakner alt når vi nærmer oss slutten av året. Dette året har vært spesielt tungt for meg og mine, og det som virkelig tærer på er mangelen på stabilitet.
Dette året har gitt oss mange utfordringer, og enda flere utfordringer ligger rundt hjørnet og venter på oss. For nå som det er vedtatt at fysio og ergoterapeut tjenesten her i bydelen skal legges ned er fremtiden blitt enda mer usikker for min del, og igjen blir det tatt avgjørelser uten at vi brukere får et ord med i bildet. Jeg har virkelig hatt mine kamper mot Bergen kommune i løpet av disse ni årene, og det virker ikke som om det noen gang kommer til å ta slutt.
Hadde jeg vært den eneste som hadde blitt skadelidende så hadde jeg ikke sagt så mye, men når jeg ser hvor mye det går utover mine kjære så blir jeg rasende. Det er de pårørende som alltid må trå til når systemet rakner, og det gjør meg så frustrert. Det er bestandig min mann som må ta seg fri fra jobb når det kommer fravær på kort varsel, og når hjemmesykepleien også ringer og sier de ikke kan komme så er det også min mann som må ta over ansvaret.
Mitt eneste ønske for det nye året er en stabil ordning, men når kommunen fortsetter å legge ned de få tilbudene vi syke har igjen ser det ikke akkurat lovende ut. Jeg kan ikke si at jeg ser frem til det nye året, men jeg kan bare håpe på at det blir bedre enn det 2024 har vært. Alt jeg ønsker meg er litt ro og trygge rammer rundt meg og mine, slik at mine kjære kan leve livene sine uten å måtte være nødt til å slippe alt for å ta vare på meg…
Ikke lett dette hverken for de pårørende eller den syke vil jeg tro.Som syk ønsker man at det skal gå minst mulig ut over de som er nære og de vil så gjerne være der for den syke.Jeg vl tro at begge parter får dårlig samvittighet selv om det å bli syk absolutt ikke er noe man velger selv.De pårørende blir sliten og kan få dårlig samvittighet av det.Jeg håper du får et godt 2025 sammen med flokken din og at det ordner seg med den hjelpen du trenger 💞
Trist at du stadig må kjempe for dine rettigheter 😪
Leste du kommentaren min til innlegget “Store forskjeller”. Jeg/vi måtte også kjempe. Veldig slitsomt!
Ja det var hjerteskjærende å lese Bjørg, det er helt forferdelig at vi må kjempe for våre rettigheter i et rikt land som Norge 💖
Kjære deg. Det er lenge siden jeg har kommentert her. Men jeg har vært mye syk, og altfor lite krefter. Vi to bor i samme bydel, og deler flere utfordringer med systemet. Jeg har vært dypt fortvilet mange ganger i året som har gått. Jeg har tenkt på deg ofte som har større utfordringer enn meg. Jeg er så stolt av deg som klarer finne lyspunkter der de er. Du er et fantastisk menneske. Du har ikke valgt å måtte være sterk, du har det i deg, ilag med kjærligheten for familien din. Du måtte være sterk pga sykdommen med de tre bokstaver. Du er mitt forbilde når alt føles for tøft.Men forstår selvsagt at du også har dager og netter hvor alt føles mørkt og umulig. Vi er bare mennesker som alle andre. Men som må finne frem krefter som friske slipper, selv om alle har sine utfordringer. Men ja jeg har ikke fått med meg at fysio og ergoterapeut skal legges ned. Skrekk og gru. Når skjer det? Og hvor skal vi få tilbud fra da? Jeg kunne skrevet mye om alt som ikke fungerer som d skal, men jeg vet du har nok også erfart d. God klem fra Synnøve
Så trist å høre at du har vært mye syk Synnøve, jeg håper det går bedre med deg. Fysio og ergoterapeut tjenesten skal legges ned fra slutten av januar, og nå skal alle terapeutene overflyttes til andre etater. Vi brukere vil fortsatt motta tjenestene, men i følge ergoterapeuten min vil dette svekke tjenesten. Det verste er at det er ingen som vet hvordan det kommer til å bli, Byrådet legger ned tjenesten uten å legge frem en kartlegging for hvordan de ansatte skal jobbe. Det er skremmende, og jeg er rystet.
Ja, jeg mangler ord egentlig. De som sitter der og avgjør slikt, kan umulig skjønne hvordan slike ting påvirker oss som trenger stabilitet, folk som kjenner oss. Og samtidig gjør at de yrkesgruppene ikke kan gjøre jobben sin ordentlig uten et faglig miljø. Nei, denne kommunen kan ta seg en bolle.