“Lever du kjerring”

I dag var det bare å komme seg opp, for i dag var det siste kontroll på sykehuset før ferien. Det er bare to og en halv måned siden sist jeg var på kontroll, men siden det blir en stund til neste gang og vi skal reise så langt i sommer tenkte vi det kunne være lurt med en ekstra kontroll. Dessuten måtte jeg få med meg ekstra forsøksmedisin på ferien, for studiemedisinen er viktig for meg.

Håpet er at jeg klarer å holde ut helt til studiet er over, men det ser dessverre ut til at dette forsøks studiet kommer til å dra ut i tid. Det er nemlig svært vanskelig for legene å rekruttere nok pasienter til studiet, enten dør pasientene midt under studieforløpet eller så blir de for syke til å delta. Jeg er heldig som har holdt meg stabil såpass lenge nå, nå er det faktisk fire år siden jeg ble med i No-Als studie.

Jeg er så vant med de kontrollene nå at all nervøsitet er forsvunnet, nå er det bare spennende å se hvor lenge jeg klarer å holde meg stabil. Siden første time ikke var før 11.30 hadde vi god tid i dag, og det passet meg perfekt. Da slapp jeg nemlig å få en stresset gubbe inn på rommet mitt i morges, for det har en tendens til å gå rimelig fort i svingene når gubben er stresset. Lite visste jeg at det stresset skulle komme til å ta gubben utbrøt dagen, og at jeg igjen skulle få meg en heisatur.

Alt på sykehuset gikk som forventet, igjen viste prøvene at jeg holdt meg stabil. Lungeprøvene var faktisk litt bedre i dag enn forrige gang, og det er ganske så utrolig siden jeg har vært så sliten i det siste. Men midt i sommerferie praten spratt gubben plutselig opp, jeg skjønte ingenting der jeg satt. Helt vill i blikket begynte gubben å kommandere meg ut av kontoret, “det er Vossacup i helga så vi må gå NÅ” ropte gubben, jeg rakk knapt si farvel til en undrende lungelege før gubben kommanderte meg ut av kontoret vi satt på.

Jeg kikket ned på klokken på rullestolen og skjønte ikke hvorfor gubben stresset så voldsomt, det var enda tidlig så det var neppe noe kø så tidlig. Jeg var akkurat i ferd med å si det til gubben når jeg kikket opp igjen, men det var da jeg fikk meg et sjokkerende syn. For bortover gangen kunne jeg skimte en løpende gubbe, og det var da jeg skjønte at nå var det fare på ferde.

For i løpet av mine 15 år med gubben har jeg aldri sett gubben løpe, så det synet fikk alle hårene på kroppen min til å reise seg stive av skrekk. Jeg ble nærmest dyttet inn i bilen av en stresset gubbe, og når gubben satte bilen i gir skjønte jeg at her var det bare å klore seg fast etter beste evne. Men det tok ikke lang tid før jeg skjønte at selv om gubben hadde forsøkt å stroppe meg fast i bilen så hadde jeg fortsatt endt opp som en filledukke, for i lyskrysset som førte ut på motorveien ga gubben mer gass enn det bilen kunne takle, men det gubben ikke hadde tatt høyde for var den skarpe svingen.

Hadde det ikke vært for at gubben satt i veien så hadde jeg og gubben ufrivillig byttet plass, med en hånd på rattet og meg halvveis liggende over vridde gubben bilen ut av svingen slik at tyngdekraften fikk meg tilbake på plass. Før jeg rakk å summe meg igjen var vi hjemme, helt ør i hodet kikket jeg spørrende opp på gubben. “Det var visst ikke kø” sa gubben med en likegyldig mine, stolt over egen innsats hoppet han ut av bilen.

Jeg derimot ble sittende igjen for å se over om alle lemmer fortsatt var intakt, aldri har turen hjem fra sykehuset gått så fort som i dag. At gubben tror han er rallyfører hver gang han setter seg bak rattet er jeg vant med, men at han nå har gått over til Formel 1 visste jeg ikke. Jeg satt enda og summet meg når jeg hørte en utålmodig gubbe rope bak meg, “lever du kjerring, kom igjen”! Så nå har jeg fått en forsmak på hva som venter meg i sommer, for når gubben begynner å nærme seg sitt fødested regner jeg med Formel 1 brillene kommer på igjen…