Nylig fylte jeg 40 år, en stor dag som egentlig skulle feirest med brask og bram, men som istedenfor ble feiret i sykehussenga. Mange vil si at jeg ikke har levd et halvt liv enda, men for meg føles det ihvertfall sånn.
For når jeg ser tilbake på det livet jeg har levd så ser jeg også at kanskje det var en mening med alt. Kanskje det var derfor jeg fikk barn så tidlig, kanskje måtte jeg ta utdanningen ferdig som voksen bare for å kjenne på den tilfredstillingen det førte med seg. Kanskje det var derfor jeg fikk oppleve den øya som har fått en plass i mitt hjerte, Vardø mitt eget vinterparadis.
Jeg har vært så heldig å oppleve fire mirakler, fire kjærligheter som er større enn noe annet, og for det er jeg evig takknemlig. De overskygger all sorg jeg har opplevd i livet, og sorg har det vært mye av.
Mye sykdom og mange dødsfall har preget mitt unge liv. Men ikke bare mitt liv, to av mine barn har også fått smake på døden i alt for tidlig alder. Det er noe av det tyngste og mest smertefulle jeg har vært med på, det å være vitne til at de ble frarøvet sine fedre nesten før livet var begynt.
Livet er hardt og brutalt noen ganger, noen må slite mer enn andre for i det hele tatt å holde seg flytende. Jeg følte jeg hadde fått min del, etter å ha kjempet meg tilbake etter mange dødsfall i nær familie, så var det ikke en ting jeg ikke kunne takle.
Men det skulle vise seg at mine prøvelser var langt fra over. Mitt liv skulle ende som det begynte, med sykdom. Jeg startet livet med feberkramper og epilepsi, og ender livet med ALS. Bare tanken på at tre små bokstaver har tatt over mitt liv gjør meg kvalm, og jeg føler på en urettferdighet så stor.
Mine barn fortjener ikke å miste deres mamma, to av mine barn fortjener ikke å ende opp foreldreløse, hvor er rettferdigheten i det? Jeg ber for dem hver kveld, jeg ber om å få leve for dem. De fortjener ikke å se deres mamma visne bort, ingen barn fortjener det!
For det livet jeg nå lever er bare hardt og brutalt, det svinger for hver dag som går. Vi vet aldri hva som venter rundt neste sving, alt vi vet er at vi må forberede oss på det verste.
“Når du blir frisk mamma, da skal vi….”
Jeg hører den setningen fremdeles, håpet er der til det siste. Men setningen kommer sjeldnere nå, den harde realiteten begynner å synke inn. Det er nemlig ikke mulig å forberede seg på det som kommer, vi må bare stå støtt sammen. For til syvende og sist har vi hverandre, og sammen står vi stødig i stormen…
Fotograf: Gøril Sætre
Kjære Vivian, du skriver så sant og sårt at tårene triller, måtte du få mange gode år med dine kjære, med gode , morsomme og magiske øyeblikk, øyeblikk som du er så god i å fange? Stor klæm fra mæ !☺💕
Tusen takk Else 💜
Tårene triller,sårt og vondt men samtidig godt å lese.Livet er urettferdig og ikke vanskelig å skjønne at du har fått din “dose”motgang. Du skildrer så fint det aller viktigste,din kjærlighet til barna❤️Ønsker deg en fin kveld,klem
Tusen takk Else, en god kveld til deg og 💜