I går ble jeg tipset av min datter om at jeg måtte se Norge bak fasaden, og i dag angrer jeg nesten på at jeg satte det på. Den første episoden hadde tittelen dødsenglene, men den burde heller hatt tittelen seriemorderne. For de av dere som ikke har fått med seg hva dette handle om, så er det noen som tilbyr å hjelpe personer som ønsker det med å dø.
Jeg ble fysisk uvel når jeg så på programmet, tanken på at slike personer går løs i samfunnet gjør meg livredd. Ikke var det humant heller, måtene disse stakkars menneskene fikk avsluttet livene sine på fikk det til å gå kaldt nedover ryggen min. Jeg vet hvordan det føles å være på mørkt sted, og jeg vet hvordan det er når man tenker at livet er over. Alt jeg klarte å tenke på når jeg så den episoden var at det kunne vært meg, for når jeg forlot sykehuset den skjebnesvangre dagen for ni år siden ville jeg bare dø.
Men nå sitter jeg her ni år etter og vet at selv et altoppslukende mørke kan inneholde lyspunkt, og jeg vet at livet er verdt å kjempe for. Uansett hvor mørkt ting kan se ut så finnes det veier ut av det, og det har jeg virkelig fått erfare. Tenk på alt jeg hadde gått glipp av dersom jeg hadde latt mørket vinne for ni år siden, jeg er veldig glad og takknemlig for at jeg ikke ga opp den gangen.
Dødshjelp har vært et tema i mange år, men dette får meg bare til å se rødt. Det er umulig å få hjelp her i landet dersom man sliter med psykiske problemer, og overalt legges det ned psykiatriske tilbud. Det har aldri vært så ille som det er nå, og stadig flere sliter med depresjoner i dag. Det er hjerteskjærende å tenke på hvor mange det er der ute som ikke ser en annen utvei enn å ende livet sitt, og hvor mange som står i kø for å få hjelp.
Jeg ble bare rasende i går under programmet, rasende på de som tilbyr dødshjelp, og rasende på de som sitter i regjering. Vi bor i et av verdens rikeste land, men vi klarer ikke ta vare på våre egne. Fattigdommen bare øker, og vi får bare flere og flere som sliter med psykiske problemer. Tanken på at det finnes så mange der ute som kun ser en utvei får hjertet mitt til å briste, og nå må det faktisk ryddes opp, for vi har ikke råd til å miste flere…
❤️🐰
Jeg skal se det i kveld men har jo fått litt innblikk i hva det dreier seg om.Ved å tilby aktiv dødshjelp er jeg virkelig redd for at alvorlig syke og gamle skal føle seg presset til å si ja til dette.De vil tenke at de er en byrde for de pårørende.At noen tilbyr den slags oppdrag er jo direkte skremmende.
Jeg var på en ALS-konferanse i Canada før jul og der er aktiv dødshjelp tillatt. Det diskusjon om dette temaet og når evt i sykdomsforløpet dette burde tas opp. Der kom det fram at det var person som hadde fått informasjon om dette samme dag som diagnosen ble fastsatt! Tenk å få denne beskjeden og så få dette “tilbudet”. Hvor mange ville se så svart på livet at de ville tatt imot? Riktignok må det gå 2 måneder fra første utrykte ønske til gjennomføring hvis jeg ikke husker feil. Men noen er jo i mørket en stund før de skjønner at det er tross alt mye å leve for.
Jeg var riktignok ganske forberedt når jeg fikk min diagnose men jeg hadde blitt rasende hadde dette blitt tatt opp med meg da, eller egentlig i det hele tatt. Skulle aktiv dødshjelp blitt tillatt burde det ihvertfall alltid være personen selv som kom med ønsket, ikke at personen blir informert eller kanskje til og med føle seg tvunget til å da den avgjørelsen.
Jeg kjenner at jeg blir rasende når jeg leser det du skriver, det skulle ikke vært lov! Jeg er kun for aktiv dødshjelp for personer som ligger på det siste, når det er ingen vei tilbake syns jeg folk skal få slippe.
Den omtalte dødshjelperen var heller ikke en som ville “hjelpe” noen. Det var en som likte, og som nøt, og drepe! Han drepte allerede som 15-åring ei 7 år gammel jente. En meget gal mann, det der!
Ja det er helt grusomt, og tanken på at de satte han fri i påvente av dom er for meg uforståelig.