Det er ikke bare meg…

Gårsdagens innlegg skapte debatt, og jeg elsker at dere engasjerer dere. Noen er enig med meg i at dette er altfor tidlig, mens andre mener at vi må starte en plass. Jeg er overhodet ikke enig i måten dette blir gjort på, for vi er mange som nå blir stående uten et tilbud nå når samfunnet skal åpnes igjen. Gårsdagens innlegg kan dere lese her.

For hvorfor starte med de minste barna, de som ikke forstår? Hvorfor skal de ansatte i barnehagen utsettes for risiko, og samtidig ha en arbeidssituasjon som nærmest er uholdbar. Hvordan skal de klare å holde 40 barn adskilt ute i barnehagen, eller 1 klassingene separert i skolegården?

De har bemannings problemer fra før, og i disse dager er bemanningen enda lavere fordi mange ansatte er i risikogruppen. Regjeringen kan prate om forhåndsregler og sikkerthetsregler så mye de vil, men det er ikke de som må utøve den, det er det de få ansatte som er igjen som må.

Mange sitter hjemme nå, voksne mennesker har enten hjemmekontor eller er permitert. Voksne mennesker som forstår alvoret i denne situasjonen sitter hjemme, likevel begynner vi med barna. Små barn skal vi sende tilbake i barnehagen, og det blir de ansattes jobb og holde de adskilt. Men hva med de som kun har en foreldre, en mamma eller pappa? Noen har til og med en foreldre som er i risikogruppen, de har brukt opp 20 dager med full lønn og står nå i fare for å miste sin eneste inntekt. Hvor er deres tilbud?

Dere kan prøve å forklare meg så mye dere vil, men jeg ser ikke logikken i den tankegangen. Jeg kan ikke forstå hvorfor voksne skal holdes hjemme mens små barn skal sendes tilbake i barnehage og på skole. Et argument er at barna må i barnehagen for at de voksne skal kunne gå på jobb, men hva med de som ikke kan sende barna sine i barnehagen? Hva med de som er alene og faller mellom to stoler?

I tre uker har jeg vært hjemme med en liten gutt, det spiller ingen rolle at jeg er syk. Først kom Regjeringen med forslag om å holde barnehage og skole åpen for de som trengte det, jeg var en av de som kunne sende min sønn i barnehagen hvis jeg ville.

Vi nektet, risikoen var for stor til at vi følte oss trygg. Min mann er den eneste i husholdningen som har en stabil inntekt, så han må holde seg på jobb. Derfor har jeg som er dødssyk vært nødt til å hente frem all den energien jeg har for å ta meg av en liten gutt, for han er det bare mamma som har vært god nok de siste ukene.

Men nå skal samfunnet åpnes igjen, og vi starter med de små. Så det tilbudet som egentlig var ubrukelig for oss i første omgang, gjelder ikke lenger. Igjen faller vi mellom to stoler, for nå blir vi som er i risikogruppen bedt om å holde barna hjemme. Min mann kan kun være hjemme i 20 dager med lønn, etter det forsvinner vår eneste inntekt.

Hvor er vårt tilbud? Hvem skal avlaste oss i denne perioden? Nå er min mann nødt til å jobbe dobbelt, for det er nedbemanning både på assistent fronten og i hjemmesykepleien, ingen flere enn nødvendig kommer inn døren her. Derfor blir det mye på min mann nå, ja mye for hele familien og takle.

Er det virkelig riktig at jeg som lever med ALS skal være nødt til å styre en hel husholdning alene, hva skjer den dagen jeg ikke klarer mer da? Jo da må vi sende sønnen vår i barnehagen selv om det ikke er trygt, alt vi har gjort til nå vil være forgjeves. Derfor blir jeg forbanna over likegyldigheten som nå blir vist, for jeg nekter å ofre mitt liv for at poliitikerne skal drive med forsøksprosjekt….