Beklager Erna…

I tre uker nå har jeg holdt meg hjemme, buret meg inne som ei burhøns. Jeg har nektet mine barn de store utskeielsene, et fåtalls av venner er blitt tillatt men på trygg avstand så klart. Vi har hatt nedbemanning på assistentene, ja til og med hjemmesykepleien er sjeldnere innom enn før.

Minstemann har ikke lekt med andre barn på tre uker, mamma og pappa har vært nødt til å tenke i nye baner. De største barna har også blitt engasjert, de siste ukene har vi seilt på alle verdens hav og reddet alle prinsesser som er å redde.

Vi har hatt kurs i håndhygiene og desinfisering, vasking av hender er nærmest blitt en tvangshandling her i huset. Gubben låser lastebilen på jobb, og går med håndsprit på innerlomma. Han holder fem meters avstand til alle, og kommer rett hjem når arbeisdagen er over.

Min eldste sønn har bodd borte de siste ukene, han tør ikke komme hjem. Forkjølelse skapte frykt, og da var det gjort. Jeg har sett han en gang på tre uker, men det må vi bare godta. Både han og vi holder oss i karantene, vi tør ikke annet.

Du tenker kanskje at vi overdriver, at så galt er det da ikke. Men ikke for oss, for meg er dette blodig alvorlig. Denne usynlige trusselen vi står overfor kan bety slutten for meg, mye tidligere enn jeg hadde sett for meg.

Jeg er en av dem, jeg er en av mange som nå er i risikogruppen. Men jeg er også en av dem som ikke kan reddes, jeg lever allerede på overtid. 2-5 år sa de, og det var for fire år siden. Nå er jeg 40 år og fullstendig avhengig av andre, men likevel klamrer jeg meg fast til livet.

Redselen har vært stor, angsten har satt seg som en klump i halsen. Alt jeg kan gjøre er å håpe, håpe på at sykdommen ikke forverrer seg og at jeg ikke blir smittet. For blir jeg smittet så er jeg ikke verdt å bruke tiden på, jeg skal dø likevel.

Så jeg gjør alt jeg kan, jeg tar alle forhåndsregler jeg kan. Ja hele familien gjør det, alle burer seg inne og håper på det beste. For barna vil ikke at deres eneste mamma skal dø, ihvertfall ikke enda når hun enda lever godt. En ektemann gjør alt for at sin kjære skal være trygg, så lenge som overhodet mulig.

Men nå er redselen enda større, angsten legger seg som et lokk i halsen. Jeg sliter med å puste, hjertet er på vei ut av brystet på meg. Jeg ser det i øynene på mine kjære også, frustrasjonen og redselen lyser imot meg. Alt vi har ofret føles nytteløst nå, for nå har våre folkevalgte bestemt seg for å åpne samfunnet igjen.

Jeg kjenner hvordan panikken sprer seg, for hva skal vi gjøre nå? Skal vi sende minstemann i barnehagen om en uke, late som om ingenting har hendt? Hva skal jeg si når han spør, hvordan forklare en fire år gammel gutt at han må gå selv om det ikke er trygt?

For det er jo ikke trygt, dette er jo et forsøksprosjekt. Vi er blitt til brikker på et sjakkbrett, det er bare et tidsspørsmål før det er sjakkmatt. Ihvertfall er det sånn for meg, og vi er mange nå som sovner med en klo rundt brystet.

Jeg kommer til å nekte, mine barn skal ikke være nødt til å gå med en klump i magen. Mine kjære skal ikke gå rundt med en redsel så stor, vende tilbake til samfunnet med mitt liv på samvittigheten. Det er nemlig det som kommer til å skje, de kommer til å være redd for å smitte meg.

Selv jeg skjønner at vi må vende tilbake engang, men for meg er dette å begynne i feil ende. Hvorfor i huleste begynner man med barna? De som er mest forsvarsløse i samfunnet, de blir kanskje ikke smittet like lett, men de kan være smittebærere. Min fire år gamle gutt kan smitte meg, tenk å ha det på samvittigheten resten av livet.

Derfor vil jeg nekte, når barnehagen åpner dørene så blir det uten mitt barn tilstede. Vi lever i en tid der mulighetene er uendelige, det må da finnes andre måter og gjøre dette på uten å sette liv på spill. Så beklager Erna, du må gjerne sende dine barn tilbake på skolebenken. Men for meg blir det for tidlig, mine barn skal ikke ha mitt liv på samvittigheten…