Den ene gangen gubben faktisk hørte på kjerringa!

I går våknet jeg opp til klaging, den samme klagingen som har pågått i over en uke nå. Glosene fra baderommet talte sitt eget språk, og det var ingen tvil om hvem som hadde inntatt badet denne morgenen. Det hele begynte etter sommerferien, det var nemlig da gubben oppdaget at sommerens mange late dager hadde satt spor. Buksene som før sommeren hadde glidd rett på hadde tydeligvis krympet i løpet av fem uker, og det var ikke bare buksene som hadde blitt for trange.

Gubben kjøpte seg nemlig noen korte bukser når vi var i Finnmark, sydentemperaturene tok gubben litt på senga kan du si. Selv var jeg bare glad for at jeg hadde stått på mitt når det gjaldt sommerkjolene mine, for i følge gubben var sommertøy det siste jeg trengte. Men selv de klærne gubben hadde kjøpt under sommerferien hadde blitt for små, et tydelig bevis på at sommeren hadde vært god.

Glosene til gubben har vedvart siden sommerferien, men den siste uken har de virkelig tatt seg opp. “Nei nå må æ ta grep” utbrøt gubben for noen dager siden, “hvis ikke er jeg like stor som en hvalross før jul” sukket gubben oppgitt. Som tidligere treningsnarkoman prøvde jeg å komme med noen velvillige råd, men som vanlig lukket gubben ørene. Lettere lei av den evinnelige klagingen kom jeg med et utsagn som ikke falt i god jord hos gubben, “ja det hjelper ikke å legge seg på sofaen hver dag” sa jeg med en litt spydig tone, og hadde blikk kunne drepe så hadde det ikke vært mye igjen av meg lenger.

Blikket til gubben sa det meste, og jeg skjønte fort at her var det bare å holde kjeft. Det var i det øyeblikket en liten gutt kom inn i stuen, og det ble fort tydelig at han også ikke var helt fornøyd. “Jeg kjeder meg” utbrøt en liten gutt, og igjen var det meg som fikk det. “Hva skal jeg finne på mamma” spurte en liten gutt, lettere oppgitt kikket jeg bort på gubben som igjen hadde slengt seg på sofaen.

“Dere kan jo gå dere en tur” utbrøt jeg med en oppgitt tone, “det har du bare godt av” sa jeg til gubben uten noen forventninger om at jeg skulle få en reaksjon. For ute hadde været gjort et omslag, og jeg hadde ingen tro på at gubben gadd å gå tur i regnvær. Men igjen overrasket gubben meg, og like etter spratt han opp av sofaen. “Kle på deg gutt, for nå skal vi ut på tur” utbrøt gubben, og de ordene skapte begeistring hos en liten gutt.

Selv var jeg bare glad for å få litt fred og ro, så jeg tenkte ikke så mye over det når far og sønn for ut døren.
Helt oppslukt i mine egne tanker satt jeg igjen, og det var ikke før min datter kom inn i stuen en stund etterpå at jeg kom tilbake til virkeligheten.
“Er du alene?” hørte jeg fra døråpningen, og det var da jeg innså at en liten stund egentlig var blitt til to timer.
To timer siden gubben hadde gått ut!! Plutselig kjente jeg hvordan hetetoktene tok meg! Hvor i huleste hadde gubben tatt veien?

Akkurat når vi hadde tenkt å sette i gang en leteaksjon her hørte vi det, lavmælt banning nærmet seg inngangspartiet.
Jeg skjønte ingenting når gubben kom trampende inn døren, helt vill i blikket bråstoppet han fremfor meg.
“ALDRI mer!” ropte han ut, “aldri mer skal æ høre på dæ!”. 
Forvirret kikket jeg opp på han, hva var det nå jeg hadde sagt??

“Æ tenkte at æ sku høre på dæ for en gangs skyld, så æ gikk den samme løypa du brukte å gå”! Jeg satt fremdeles lettere forvirret i godstolen og stirret på gubben som nå så ut som han var i ferd med å få et anfall av noe slag, men jeg skjønte såpass at den lille formiddagsturen ikke hadde gått helt som planlagt.
Det var da jeg plutselig la merke til det, gubben sto i bare trusa fremfor meg.

Det viste seg nemlig at jeg hadde sagt noe i det gubben gikk ut døren to timer tidligere, jeg hadde foreslått at han og en liten gutt kunne ta seg en tur til fjells.
Nå hadde jeg jo aldri trodd at gubben skulle ta den setningen så alvorlig, spesielt ikke når det regnet kattunger ute.  Men gubben hadde tydeligvis vært så forbanna han at han hadde lagt i vei, det eneste han ikke tenkte på var at stien hadde grodd litt igjen på de siste ni årene.

“Det va jo reine Amazonasjungelen, du ska være gla for at vi ikke blei spist av ville dyr” utbrøt gubben mens han sendte meg et olmt blikk. Det ble tydelig at turen til gubben ikke hadde gått helt som planlagt, og etter hvert forsto jeg at far og sønn hadde gått seg vill i regnværet. Hvilken fjelltopp de har vært på er fremdeles usikkert, men at turen hadde tatt på var det ingen tvil om. Både gubben og en liten gutt lå langflat på sofaen, og en stakkars chihuahua som også hadde vært med på tur lå fortsatt i gangen.

“Æ har jo blitt radmager på denne turen, se hvor tynn æ har blitt” sa gubben fornøyd mens han klappet seg på magen, selv kunne jeg ikke se noen nevneverdig forskjell men det holdt jeg for meg selv. En Chips pose ble slukt med god samvittighet, og sjokolade skåla som sto fullstappet på bordet ble halvert på et øyeblikk. Resten av kvelden forløp rolig for seg, men når gubben skulle hive kjerringa! seng brøt galskapen ut igjen. For det var da gubben fikk øye på sitt eget speilbilde, og igjen ble et baderom fylt opp med finnmarksgloser. Det ble tydelig at gubben ikke var særlig fornøyd med resultatet etter en strevsomt tur, så det blir nok en stund til gubben hører på kjerringa igjen…