Livet med døden på skuldrene…

Jeg har nå levd med ALS i snart ni år, men jeg kan enda huske følelsene som raste inni meg den dagen diagnosen var et faktum. Sjokk, vantro og en lammende redsel var noen av følelsene som kom flommende over meg inne på et sykehus kontor, og det verste av alt var at jeg var alene. Helt alene møtte jeg opp på sykehuset til det jeg trodde var en kontrolltime, helt alene måtte jeg motta dødsstempelet.

Den dagen er brent fast i mitt minne, jeg kan enda føle hvordan jeg hadde det den dagen. Jeg husker at jeg følte meg fanget inne på et legekontor, fanget i et hjørne uten mulighet til å unnslippe. Jeg husker at jeg bare ville ut, at jeg bare ville løpe ut av et lite grått kontor og aldri se meg tilbake. Men en rullator hindret meg, kroppen min hadde allerede begynt å svikte på det tidspunktet.

I dag er det åtte år siden jeg fikk diagnosen, men jeg husker det som om det var i går. Jeg husker sekretæren i luken som gråt på mine vegne når jeg kom ut på venterommet, og jeg husker redselen som fylte hele meg og gjorde kroppen min nummen. I over et år gikk jeg rundt i uvisshet, i et år gikk jeg rundt med et håp om at jeg kunne trene meg frisk. Men på et sykehus kontor ble det håpet sluknet, i løpet av et brøkdel av et sekund ble det lille håpet jeg hadde erstattet av et altoppslukende mørke.

Annonsørinnhold

Skjønnhetskalenderne du fortsatt kan sikre deg

Nå er det gått åtte år siden den dagen, og ni år siden jeg kjente de første symptomene. Men hver gang jeg hører om nye personer som også har fått sin skjebne belagt av den samme sykdommen blir jeg dratt tilbake i tid, tilbake til den dagen for åtte år siden. Nå er det gått ni år siden jeg kjente de første symptomene, og i åtte år har jeg levd med døden på mine skuldre.

Men kontrastene er store fra den dagen før åtte år siden, for i motsetning til de følelsene jeg kjente på den gangen så er jeg nå fylt med en takknemlighet så stor. En enorm takknemlighet over at jeg fortsatt lever, og for at jeg fortsatt er såpass god i formen. For selv om jeg trenger hjelp til alt av stell så klarer jeg fortsatt å puste selv, og det er alle de små tingene som jeg klarer å gjøre selv som fyller meg meg med takknemlighet. I dag er det åtte år siden jeg fikk min skjebne belagt, og i dag feirer jeg at jeg fortsatt lever…