Kategori: Blogg

Det er en ting som har gått igjen alle disse årene, en ting som frustrerer meg noe grenseløst.
Det skjer hver hver eneste gang jeg blir lagt inn på sykehus, spesielt når jeg kommer på en avdeling jeg aldri har vært på før. Jeg hadde aldri trodd at fagfolk skulle være de verste, men det viser seg gang på gang at de som liksom skal sitte på all kunnskapen glemmer av den i møte med enkeltmenneske.

Enkelte ser bare skallet mitt, et ubrukelig skrøpelig skall.
De går bare ut i fra at jeg ikke klarer, og glemmer å spørre før de handler.
Alt de ser er en skrøpelig kropp, alt de hører er en uforståelig stemme.
Men det de glemmer av er at det de ser utenpå er sykdommen, og dermed glemmer de av det viktigste.

For til tross for syv år med ALS så klarer jeg fortsatt mye, alt jeg trenger er litt tilrettelegging.
Selv om kroppen ikke fungerer så er det ingenting i veien med hodet, og dersom du tar deg tid til å lytte så kanskje jeg kan overraske deg. Synet og hørselen min fungerer også optimalt, ja bedre enn hos de fleste vil noen kanskje si. Men det hjelper lite når alt noen ser er et ubrukelig skall!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

“Hvorfor prater du så HØYT” spurte jeg sykepleierne på sykehuset, gjentatte ganger opplevde jeg at volumet ble skrudd ekstra høyt opp i samtale med meg. I samtale med hverandre pratet sykepleierne i normalt toneleie, men hver gang de henvendte seg til meg pratet de veldig høyt.
Helt opp i ansiktet mitt kom de også, skulle nesten tro at jeg var både døv og blind.

Jeg kunne se hvordan de krympet seg når de forsto hva jeg sa, først da gikk det et lys opp for dem.
Jeg burde være vant til det nå, etter syv år med denne sykdommen så burde jeg være vant til å bli nedvurdert.
Men faktum er at jeg ikke takler det, og spesielt ikke fra folk som burde vite bedre. Jeg opplever til stadighet at jeg overrasker med alt jeg faktisk enda klarer, men for meg gir det meg ingen god følelse.

For det krever så mye av meg i forkant, jeg må bruke så mye krefter på å bevise at jeg faktisk kan.
Helt enkle ting blir dobbelt så krevende enn normalt bare fordi jeg ikke kommer til orde, det er altfor enkelt å bare gå ut i fra at jeg ikke klarer. Så når sykepleierne blir overrasket over at jeg klarer å løfte opp rumpa under påkledning går luften helt ut av meg, for kreftene det kostet meg å komme til orde kunne vært unngått.
Dersom de hadde spurt meg fremfor å diskutere høylytt over meg kunne jeg ha forklart det enten skriftlig eller muntlig, heller det enn å bli behandlet som en grønnsak.

Noen ganger blir jeg så frustrert at jeg bryter ut i gråt, men det gjør bare situasjonen enda verre.
For da skal de trøste den skrøpelige skapningen som ligger i senga, og trøst er det siste jeg vil ha.
Hadde jeg bare hatt en sterk stemme, da hadde jeg ikke blitt sett på som en hjelpeløs person.
Samtidig tror jeg det er bra for omverdenen at jeg ikke har en funksjonell stemme, for da er det ikke godt å si hva som hadde kommet ut…

Ensomheten blir altoppslukende når man ligger på sykehus, når mørket kommer smygende og du ligger helt alene i en sykehusseng føler man seg glemt av omverdenen. Helt hjelpeløs ble jeg liggende å se på klokken, to små visere har aldri gått så sakte. Alt jeg kunne håpe på var at noen før eller siden ville komme på at jeg lå der, uten mulighet til å be om hjelp ble mørket min største frykt.

I en sykehusseng ble jeg liggende å reflektere over livet mitt, hvor mye jeg har kjempet for å komme dit jeg er i dag. Ensomheten kom krypende inn over meg der jeg lå, lysene fra storbyen utenfor vinduet virket med ett så veldig langt unna. Men det var da jeg hørte det, en liten lyd fra datamaskinen tok over rommet.
Små hjerter dukket opp på skjermen min, og det var da jeg skjønte at jeg ikke var alene.

Igjen ble en liten dataskjerm redningen, men det som ble min livbøye der og da var alle dere.
I et lite mørkt fremmed rom ble jeg liggende med tårer på kinn, alle deres varme ord fikk ensomheten til å forsvinne. Stillheten fra en lang sykehus korridor fylte med ett rommet, og det var da det slo meg hvor heldig jeg er. For selv om jeg lå der urørlig i en fremmed seng uten mulighet til å ringe på hjelp så var jeg ikke alene, jeg hadde noe som ingen av de andre pasientene hadde.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Gjennom en dataskjerm mottok jeg en omtanke så stor, en omtanke jeg skulle ønske alle som lå på sykehus fikk føle på. I fire år har jeg blogget om livet mitt, hver dag har jeg skrevet daglige innlegg. Selv når jeg er dårlig og egentlig ikke har krefter har jeg skrevet noen linjer, og det viser bare hvor mye dere betyr for meg.
Jeg kan aldri få takket dere nok, for dere ga meg noe tilbake som jeg trodde jeg hadde mistet for godt.

Jeg husker enda den skremmende følelsen jeg fikk når stemmen min begynte å svikte, fremtiden har aldri virket mer skremmende enn da. Jeg så for meg et liv i totalt fangenskap, et liv i ensomhet og selv medlidenhet. Et dystert liv i egne tanker, for uten stemme var det umulig for andre å forstå. Men så skjedde det noe, jeg fikk plutselig stemmen min tilbake.

Det var det jeg lå å tenkte på når jeg lå på sykehuset, alle meldingene deres ga meg en påminnelse om hvor heldig jeg er. Dere ga meg den største gave for fire år siden, takket være dere fikk jeg stemmen min tilbake.
Ordene strekker ikke til når jeg prøver å forklare hvor mye dere har betydd for meg gjennom denne reisen, hver gang jeg trenger dere som mest kommer dere til unnsetning. Alt jeg kan gjøre er å takke dere for at dere alltid er der, gang på gang viser dere meg at jeg ikke er alene. Takk for alle gode ord den siste tiden, jeg har ikke ord nok til å beskrive hvor mye det betyr. Ja og ikke bare for meg men for hele familien, takket være dere får vi ny styrke hver dag til å stå i denne kampen…

Ja så var ferien over, og den tanken syns jeg er tung å bære.
Hadde vi bare fått mer ut av disse ukene så hadde jeg nok sett litt annerledes på det, men jeg føler at vi har kastet bort tid vi ikke har. Etter jeg ble syk så har ferietiden betydd svært mye for meg, det er den eneste tiden jeg har til å skape minner sammen med mine kjære.

Så det var litt vemodig i dag tidlig, jeg våknet opp til hverdagslige lyder fra badet.
Far og sønn gjorde seg klar til første arbeidsdag, og som vanlig var en liten gutt overlykkelig.
Det er helt umulig å være lei seg når man ser hvor lykkelig en liten gutt er for å være med sin far på jobb, synet av de to sammen ga meg en varme så stor i dag. Likevel kom det en tåre i dag når jeg hørte ytterdøren smelle igjen, stillheten som etterfulgte krøp under huden på meg.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Formen var heller ikke spesielt god i dag tidlig, men det har den heller ikke vært de siste dagene.
Det er morgenen som er verst for meg, uansett hvor mye jeg sover så blir jeg liksom aldri uthvilt.
Akkurat det tror jeg er covid viruset sin skyld, jeg har i det minste ikke hatt det problemet før nå.
Det tar forferdelig lang tid å få kroppen i gang, men når klokken nærmet seg 11.30 måtte jeg bare tvinge meg opp.

Så mens jeg tok frokosten til lunsj gjorde to arbeidskarer seg klar til sitt andre måltid for dagen, og det ble raskt klart at det var minst en av arbeidskarene som syns det var tøft å begynne på jobb igjen.
Har jeg fortalt at en liten gutt har blitt en ganske så dyktig fotograf? Det er ikke et eneste øyeblikk som går forbi den karen, og det fikk gubben erfare i dag. For når gubben valgte å bruke lunsjen til å ta seg en høneblund gjorde en liten gutt seg klar, og vipps så fikk jeg et uforglemmelig bilde tilsendt.

Selv har jeg ikke gjort så mye i dag, jeg har hatt mer enn nok med å sende handleliste til min datter. Hun kommer nemlig hjem fra Kreta i morgen, og da må vi benytte oss av litt taxfree handel. At hun har storkost seg er det ingen tvil om, og jeg er enda misunnelig så det holder. Men nå gleder vi oss til å få henne hjem igjen, det blir godt å få alle samlet igjen….

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg fikk sjokk når jeg kom hjem til en oppgravd hage, og tanken på at det skulle stå sånn til neste vår gjorde meg uvel. Jeg orket ikke se på jordmassene som nå hadde tatt over hagen, her måtte jeg finne andre ting å fokusere på. Heldigvis trengte jeg bare runde hjørnet, der sto de og ventet på meg.
Mine vakre blomster ble et syn for slitne øyne, de ga meg håp når jeg trengte det som mest.

Det er ikke alltid så mye som skal til, synet av blomstene og en lykkelig liten gutt var alt jeg trengte den dagen jeg kom hjem. Ensomheten jeg følte på mens jeg lå på sykehuset forsvant i det jeg så inn i to små øyne, jeg var endelig hjemme der jeg hørte hjemme. Kjærligheten kom flommende mot meg, og i et lite øyeblikk forsvant all redsel og sorg.

Hver dag prøver jeg å fokusere på de små tingene som gir meg glede, men av og til kan de være vanskelig å få øye på. Etter jeg kom hjem denne siste gangen har jeg slitt litt, helt tom for krefter har jeg virkelig vært nødt til å kjempe mot meg selv og alle mine indre demoner. Motivasjonen til å kjempe videre hadde forsvunnet som dugg for solen, alt jeg hadde lyst til var å bli i senga under den varme dyna.

Noen ganger har jeg bare lyst til å bli liggende nede, bare slippe taket og drifte avgårde. På mange måter er jeg tom for krefter, og i små øyeblikk virker det mer befriende å slippe taket enn å kjempe videre.
I går hadde jeg en tung dagog det begynte allerede når jeg våknet. Klokken 10.30 bråvåknet jeg, jeg fikk knapt puste der jeg lå. En slimpropp hadde lagt seg i halsen min, dermed startet gårsdagen med hostemaskin.

Først to timer etterpå klarte jeg å få den opp, og det ender med panikkanfall hver gang.
Det er ingen tvil om at coviden henger igjen i kroppen, jeg hoster og harker hver eneste dag.
Heldigvis er kreftene begynt å vende tilbake, og det hjalp meg i dag. Likevel var jeg tung til sinns når jeg sto opp i går, og igjen trengte jeg noe som kunne løfte meg litt opp.

En tomatplante ble redningen i går, og det var en liten gutt som oppdaget de først.
“Hva er dette mamma” utbrøt han i det gubben satte meg ned i godstolen, ved første øyekast så jeg ingenting.
Men så holdt en liten gutt sin lille hånd under et lite blad, og det var da jeg så det. En liten grønn kule kom til syne, og når jeg kikket rundt på resten av planten oppdaget jeg flere.

“Ååå det er jo tomater lille venn” utbrøt jeg lykkelig, og det var da en liten gutt jublet høyt.
“JAAA jeg liker tomater” ropte en liten gutt, gleden i øynene hans ble min redning i går.
Igjen ble jeg påminnet om hvor lite det er som skal til noen ganger, uansett hvor håpløst ting kan se ut så dukker de opp. Livets små gleder slutter aldri å overraske, og i går ble det en tomatplante som til slutt reddet dagen….

“Når skal du dø mamma” spurte en liten gutt i går, spørsmålet kom som vanlig brått og uventet på meg.
Med godteposen på fanget stirret han på meg med sine krystall blå øyne, og i et lite øyeblikk stoppet hjertet mitt. Det er ikke første gangen jeg får slike spørsmål fra en liten gutt, i løpet av disse årene har vi pratet mye om døden. På TVen sto barnetv på, og når jeg oppdaget hva han så på skjønte jeg hvorfor en liten gutt hadde stilt spørsmålet.

For i går handlet det om en jente på fem år på barnetv, en jente som hadde en kreftsyk mamma.
Plutselig ble jeg bare frustrert, ikke på programmet men på egen situasjon.
For hele poenget med programmet var å vise hvor mye støtte denne jenta fikk, en gang i uken gikk hun til en barnepsykolog for å prate om egne følelser. Når jeg ble syk fikk jeg en brosjyre om barn som pårørende, og jeg fikk lovnad om at den dagen min gutt trengte hjelp til å bearbeide egne tanker skulle hjelpeapparat stille opp.

Min sønn var bare en baby når jeg ble syk, for liten til å forstå. Men vi visste begge at den dagen ville komme, en dag ville en liten gutt ha svar på alle sine spørsmål. Den dagen kom for ca to år siden , problemet var bare at en pandemi rammet samtidig. Dermed ble det ikke så enkelt å få hjelp til en liten gutt, og jeg syns det er ille når fagfolk oppfordrer oss til å ta kontakt med helsesøster på skolen fremfor spesialisthelsetjenesten.

Sammen med en liten gutt ble jeg sittende å se på barne Tv, og jeg kjente hvordan frustrasjonen sakte men sikkert bygget seg opp. For der midt under pandemien var det noen som fikk hjelp, igjen ble jeg påminnet om hvor urettferdig dette systemet er. Jeg er selvfølgelig glad for at den lille jenta på TVen fikk hjelp, men det viste seg at mammaen aldri var alvorlig syk. Den eneste forskjellen var at hun hadde fått kreft, og det er ikke til å legge skjul på at kreftpasienter får et bredere tilbud.

Jeg fikk ikke bare en uhelbredelig sykdom, jeg fikk en sykdom som knapt nok eksisterer for systemet.
Og det er akkurat det som gjør meg så forbanna, for med en så kompleks sykdom som ALS er så burde vi også fått et bredt tilbud. I det minste burde våre pårørende bli fanget opp, og barna burde bli prioritert fra første stund. Men jeg har vært nødt til å kjempe for mine rettigheter fra første stund, ja og for å få hjelp til mine barn.
Til tross for at tre av barna mine var under 18 år når jeg fikk diagnosen så var det ingen som automatisk fikk hjelp, og etter snart syv år kjemper jeg enda.

En liten gutt kikket på meg med store blå øyne, han ventet fortsatt på et svar.
“Jeg vet ikke vennen min, men jeg håper jeg kan få være her med dere lenge” sa jeg rolig, jeg kunne se hvordan han ble sittende å tygge på svaret mitt. Plutselig spratt en liten gutt opp av sofaen, og like etterpå sto han fremfor meg med godteposen i hånda. To små barnehender lette omhyggelig nede i godteposen helt til han fant det han ville ha, forsiktig puttet han en gelebjørn i munnen min.
“Ja du må være her lenge mamma, for du er den eneste som vet hvilket godteri jeg liker”… 

Jeg har aldri vært spesielt glad i sykehus, jeg elsket å jobbe der men å være pasient selv hater jeg.
Det er kanskje fordi jeg har jobbet på innsiden at jeg er litt yrkesskadet, og selv om jeg har en alvorlig diagnose så hører ikke jeg hjemme på sykehuset. Sykehuset er for syke folk og sånn er det bare, så lenge prøvene mine er fine så har jeg ingenting på sykehuset og gjøre. Jeg ligger jo bare å tar opp en plass, og før eller siden vil det komme en som trenger min plass mer.

Nei så lenge jeg kan være hjemme så får jeg være glad for det, spesielt i disse tider.
Det er helt forferdelig å se hva dette viruset har gjort med kapasiteten på norske sykehus, det er helt sprengt både når det gjelder bemanning men også plass. Det er en av grunnene til at jeg blir så oppgitt hver gang jeg må inn og havner på en avdeling jeg ikke bør være på, for jeg vet hvor krevende denne diagnosen min er.

Ja det kan faktisk være ganske så alvorlig dersom jeg ikke får den oppfølgingen jeg trenger, og det er ikke bare ALS de må ha kunnskap om. Maskinene jeg bruker og er avhengig av er ganske så avanserte, så her bør du vite hva du holder på med. Dersom jeg trenger å bruke hostemaskinen så kan ikke jeg vente til du har lært deg med maskinen, da kan du risikere at jeg stryker med mens du prøver å få på maskinen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Heldigvis tok lungelegen saken i egne hender nå når jeg var innlagt, han har skrevet i kjernejournalen min at jeg skal legges inn på Haukeland ved akutt sykdom. Så nå håper jeg virkelig det blir en endring fremover, at jeg slipper å få angstanfall hver gang jeg må legges inn. Det er ikke bare jeg som kjenner på det, for hver gang jeg må legges inn er jeg avhengig av å ha min mann med meg for å vise de med utstyret mitt. Jeg vet jo aldri hvor jeg havner, og det er en unødvendig frykt som jeg håper det blir slutt på nå.

Jeg var så sliten i går kveld, med mors hjemmelagde betasuppe i magen lå alt til rette for at dette skulle bli en god natt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive kveldsmåltidet i går, men det var mitt første gjennom munnen på syv dager. Så det ble en fest for smaksløkene mine, ikke rart at jeg sovnet fort i går. Jeg våknet i den samme stillingen syv timer senere, ingen tvil om at kroppen trengte hvile. Normalt sett pleier jeg å ta beina opp og ned i løpet av natten, men i går tror jeg hjernen skrudde seg av noen timer. Jeg kunne egentlig ha sovet til i kveld, men nå skal jeg psyke meg opp til en dusj. Jeg vet hvor viktig det er å dusje av seg siste rest av bakreriefloraen når man har vært lenge syk, først når man har dusjet føler man seg som et nytt menneske. Det håper jeg kan skje i dag, jeg må bare sove litt til først….

Det var som jeg tenkte, den lille magen min bestemte seg for å protestere mot antibiotikakuren. Egentlig burde jeg ikke bli overrasket, for det er ikke første gang dette skjer. Magen min er ikke spesielt glad i antibiotika, og det virker som om det blir bare verre og verre etter hvert som tiden går.
Heldigvis var det ingen spor av infeksjon i kroppen min lenger, dermed bestemte legen seg for at nok var nok.

Et døgn etter jeg kom inn for andre gang kunne jeg nå dra hjem igjen, forhåpentligvis for godt denne gangen.
Men denne gangen hadde ikke gubben tid til å hente meg, han satt nemlig i gravemaskinen! Husker dere verandaen gubben reiv?? Ja i går når jeg kom hjem angret jeg på at jeg hadde sagt ja til prosjektet. For det jeg kom hjem til i går var bare kaos, jeg hadde bare lyst til å snu når jeg kom opp bakken. Ikke var jeg i perlehumør heller, jeg hadde tross alt ikke smakt søvn natta før.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg kom hjem til et gjørme hull av en hage, og igjen innså jeg at gubben sitt prosjekt var i det største laget.
Siste kjellerveggen må dreneres, deler av hagen skal planeres ut, rom under den nye verandaen skal lages, og til slutt skal verandaen opp.  En mann skal gjøre alt det på ett år, at gubben hiver seg uti det uten å nøle sier mye om hvilken person han er.

Jeg er heldigvis bedre igjen, men på langt nær i så god form som jeg pleier. Nå sitter jeg her og ser på gubben i gravemaskinen og lurer på om vi kommer i mål med prosjektet, at det en dag blir bra er jeg likevel ikke i tvil om. Nå gleder jeg meg bare til min mor kommer ut med betasuppe, jeg eier ikke matlyst men jeg håper mors hjemmelagde betasuppe kan få fart på smaksløkene. Jeg har nok en lang vei før jeg er tilbake til mitt vante jeg, men jeg er i det minste hjemme sammen med mine….

I går var gubben lei, lei og bekymret på samme tid. Han var så fornøyd på søndag når han kom for å hente meg hjem, men i går var det på an igjen. Alt faller på han når jeg blir dårlig, og denne gangen syns jeg virkelig synd på han. Hjemmesykepleien som egentlig burde ha avlastet gubben var mer opptatt av telefonen som før eller siden kom til å ringe, så gubben måtte fint klare seg selv.

I tillegg hadde han en liten gutt å ta seg av, han gjør seg også noen tanker når mamma må på sykehuset.
Dette ble ikke den sommerferien vi hadde sett for oss, hadde jeg visst at jeg likevel skulle havne på sykehus med covid så hadde jeg planlagt så mye mye mer denne ferien. Jeg bare håper høsten blir fin, at vi kan ta noen turer rundt om.

Ikke et sekund har jeg sovet i natt, jeg tror jeg må be om en bedre seng. I tillegg måtte jeg ligge med overvåkingsutstyr på meg, og det har pepet i hele natt. Jeg tror nok at jeg hadde rett i mine antagelser, mest sannsynlig er det antibiotikakuren jeg ikke har tålt. Så nå får jeg vel bare smøre meg med tålmodighet og vente på legen, jeg nekter å ligge her dersom jeg ikke må…

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

På mandag gikk jeg til sengs med godt mot, ting så lysere ut på alle fronter.
Men uheldig som jeg er skulle ikke det vedvare, den natten våknet jeg opp med en grusom kvalme.
Jeg kan takle mye men kvalme er ikke en av de, en ting er å spy for å bli kvitt kvalmen, men når det ikke går så er det håpløst.

Når jeg lå på sykehuset fant jeg ut at mine kvalmestillende ikke fungerer lenger, derfor fikk jeg prøve en ny type. Den funket som bare det, det var en lettelse å endelig bli kvitt styggdommen. Dessverre har jeg ikke den hjemme og det fikk jeg svi for denne gangen. I over ett døgn nå har jeg lagt og brekt meg, og i dag tidlig fikk jeg nok. Her var det bare å komme seg inn på sykehuset igjen, jo fortere jo bedre.

Det varte ikke lenge, en dag i noenlunde form var det jeg fikk denne gangen.
Vente i mange timer på ambulansen måtte jeg også, den kom ikke før klokken 12.30.
Diare og kvalme blir ikke akkurat prioritert, men ubehagelig er det.
Nå ligger jeg i akuttmottaket og venter på å bli sendt videre, og denne gangen tar jeg livet med ro. Jeg har nemlig blitt lovet lungeavdelingen, og da er jeg i gode hender….

Slik det ser ut nå så har jeg sluppet billig unna covid, men jeg er sjeleglad for at jeg for at jeg har hatt tre omganger med vaksine. Jeg tror vaksinen har gitt meg det forsvaret jeg trenger, og nå vurderer jeg en fjerde dose. Legen så på lungene mine at det var covid, og det første jeg tenkte når jeg hørte at jeg hadde fått påvist covid var lungebetennelse.

Jeg har traumer etter forrige innleggelse med lungebetennelse, og jeg er redd for at jeg ikke hadde klart meg så bra dersom jeg fikk det igjen. Heldigvis var det ingenting å se på røntgen bildene, og det var en lettelse oppi alt.
En forkjølelse skal jeg nok klare å komme meg gjennom, selv om det er ubehagelig. Jeg hoster fra morgen til kveld, og det tapper meg for krefter.

Det verste er at jeg har blitt snytt for noen soldager, det finnes ikke noe verre enn å ligge på sykehus og kikke ut på en skyfri himmel. Det er tortur det, og spesielt i år med den elendige sommeren som vi har hatt.
Da føler man seg i hvert fall fanget, det rablet nesten for meg der jeg lå. Men nå er solskinnsdagene over for denne gang, i dag våknet jeg opp til velkjente trommelyder på vinduet mitt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er en ting jeg har glemt å fortelle dere, og nå håper jeg ingen på sykehuset leser bloggen min.
Jeg fant nemlig ut en artig liten ting når jeg lå på sykehuset, denne datamaskinen kan jeg virkelig ha det gøy med. Som dere vet så kan jeg styre TVen hjemme, jeg har fått lagt inn en fjernkontroll på datamaskinen som gjør at jeg kan se på hva jeg vil når jeg vil.

Det var akkurat dette jeg savnet når jeg lå på sykehuset, ta på TVen uten å måtte spørre om hjelp.
Ikke kunne jeg ringe på heller, jeg syns faktisk det er helt utrolig at sykehuset ikke har slike alarmer som man kan trykke på med hodet. Det burde være obligatorisk for sykehuset, det skal tross alt være forsvarlig å ligge der. Uansett så ble jeg liggende å se på en svart skjerm, og håpe på at noen poppet innom i løpet av den neste timen.

Minuttene gikk uten at noen dukket opp, frustrasjonen var i ferd med å ta over når jeg plutselig oppdaget det.
Det var en Samsung tv som sto på rommet, samme merke som vi har hjemme. “Hmmm” tenkte jeg, “mon tro om fjernkontrollen på datamaskinen fungerer her”. Like etter fant jeg frem fjernkontrollen på datamaskinen, jeg trykket på on knappen og ventet spent, Plutselig kom NRK på, det funket faktisk!! Jeg kunne nesten ikke tro det, nå måtte jeg jo prøve de andre knappene. Kunne jeg bytte kanaler? Nei det gikk ikke, hva med lyden? Ja det gikk! Det var da det slo meg, dette kunne jeg bruke til noe gøy.

Så da gikk det som det måtte gå, jeg slo av TVen og ventet på mitt bytte. Omsider hørte jeg døren gli opp, og inn kom en sykepleier og lurte på om jeg trengte hjelp. “Kan du slå på TVen” spurte jeg med en uskyldig tone, i mens fant jeg frem min egen fjernkontroll. Det ble et realt spetakkel inne på rommet, for TVen ville merkelig nok ikke samarbeide. Jeg tror alle som jobbet på avdelingen på ett tidspunkt var innom for å prøve, men alle som en måtte gi tapt. Så nå er det bestilt repertoar til rom 221, han får seg nok en overraskelse når TVen fungerer…