Kategori: Blogg

Det er så altfor enkelt å sitte i glasshus og dømme andre, og jeg kjenner jeg blir provosert over den holdningen. Hvor er medmenneskeligheten blitt av i disse dager? Er det virkelig nødvendig å sparke noen som allerede ligger nede? Det siste døgnet har sosiale medier og nyhetsbildet florert av kritikk og hets mot kongehuset, og igjen er det en person som får gjennomgå.

Som mor og medmenneske er det forferdelig å se hvor mye vår Kronprinsesse får gjennomgå, for de som dømmer er ganske nådeløse i sin tale. På lik linje som alle oss andre er vår Kronprinsesse også bare et menneske, og det må vi ikke glemme opp i det hele. Ja hun og andre med henne her vist dårlig dømmekraft i forhold til Epstein, men nå har det virkelig gått for langt.

Ikke fatter jeg hvordan hun holder ut, for det siste året har hun virkelig fått sin dose med motgang. Samtidig som hun selv strever med alvorlig sykdom så står hennes sønn tiltalt for alvorlige forbrytelser, bare det bør være nok til å vekke medfølelsesgenet hos folk flest. Men i stedet for å få empati får hun hets og kritikk, useriøse kommentarer som “kast henne ut av slottet” er et synlig bevis på hvor empatiløse enkelte er.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vis meg gjerne den personen som aldri har utvist dårlig dømmekraft i sitt liv eller aldri har gjort noe galt, uansett om man er en del av kongefamilien eller stortingsrepresentant så hører det til det og være menneske å gjøre feil. Ingen av oss er perfekte, og derfor bør vi alle tenke oss om før vi hamrer løs på tastaturet.

Med alt det urolige som skjer i verden bør vi alle bli flinkere til å vise medmenneskelighet, for det er akkurat det verden trenger mer av nå. Verden har aldri vært kaldere enn den er nå, så det vi virkelig trenger mer av nå er nestekjærlighet og empati.

Som mor har jeg prøvd å videreformidle disse egenskapene til mine barn, men som mor føler jeg også at det er min plikt til å si i fra når jeg ser at medmenneskeligheten uteblir. Så i dag sier jeg i fra, både til de som holder på med media og til de som sitter og hamrer løst på tastaturet. Gi vår kjære Kronprinsesse litt fred og ro, hun har mer enn nok som det er…

Denne uken har vært helt forferdelig, den betennelsen har virkelig gitt meg et smertehelvete. Ikke har jeg klart å sove på natten heller, for nese masken har ligget å presset på overleppen der jeg har betennelsen.  Normalt sett sover jeg godt med respiratoren/masken på meg, men denne uken er det så vidt jeg har klart å ligge med den.

Har jeg nevnt at jeg har tannlegeskrekk? Så derfor fikk jeg panikk når jeg skjønte at jeg hadde fått betennelse. Dette året har ikke akkurat begynt bra for min del, det har vært både det ene og det andre disse ukene. Fortsetter det slik så vet jeg ikke om jeg holder ut, alt jeg kan håpe på er at det snur snart.

I tillegg til å ikke få sove på natten så har antibiotakuren slått meg helt ut, så trøtt og sliten har jeg aldri blitt av en kur før. Men effekt har den hatt, jeg er ikke like hoven nå som jeg var. Likevel skjønte jeg at her måtte jeg bare bite i det sure eplet, jeg måtte komme meg til tannlegen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Siden endodonisten/tannlegen min ikke var tilgjengelig så hadde jeg fått time hos en annen, og timen jeg hadde fått var i dag. Etter jeg ble syk har jeg blitt ekstra var for forandringer, så jeg var ikke akkurat bekvem med tanken om at jeg nå måtte gå til en ny tannlege.

Men den frykten skulle vise seg å være ubegrunnet, for i dag møtte jeg på det som må være verdens hyggeligste endodonist. Aldri har jeg følt meg mer velkommen, han sto og ventet på meg i gangen med det varmeste smilet jeg noensinne har sett. Han hadde tydeligvis også lest seg grundig opp på journalen min, for han visste at jeg hadde en frykt for tannleger.

Jeg følte meg så godt ivaretatt den tiden jeg var der, med sitt varme vesen og sin humoristiske sans fikk han meg til å føle meg veldig trygg. I går kveld hadde jeg så vondt at jeg måtte be en stille bønn til høyere makter, og når jeg våknet i dag tidlig forsto jeg at jeg hadde blitt bønnhørt. For første gang denne uken våknet jeg opp uten smerter i munnen, og det var en stor lettelse.

Tantungen bekreftet at det jeg følte var riktig, betennelsen hadde tømt seg litt det siste døgnet. Men siden jeg fremdeles var litt hoven og øm ville tannlegen at jeg skulle gå på antibiotakuren en stund lenger, så vi avtalte at jeg skulle komme tilbake om ca en uke. Så nå sitter jeg her sliten men så lykkelig, og gjett om jeg skal sove lenge i morgen…

Noen ganger har jeg bare lyst til å holde sengen, legge hele hodet under dynen og late som om omverdenen ikke eksisterer. Akkurat det hadde jeg mest lyst til å gjøre i dag tidlig, for natten har ikke vært spesielt god for meg. Det hele begynte på søndag, og etter det har det bare blitt verre og verre.

Når jeg får sympati fra gubben er det et sikkert tegn på at ting er ganske ille, for det skal mye til for å få sympati fra den kanten. Dette siste året har jeg fått flere komplikasjoner, og etter hvert som tiden har gått har det bare ballet på seg. Det begynte med at jeg fikk trykksår på høyre side av ryggen, og det skulle gå flere måneder før vi klarte å få bukt med det.

Man når såret på høyre side faktisk hadde grodd så fikk jeg sår på venstre side, og da kjente jeg luften gikk ut av meg. Jeg kontaktet ergoterapeuten min sporenstreks og ba henne bestille et vendesystem til sengen min, og det venter jeg enda på. Så de siste månedene har jeg hatt to sår og følge med på, i tillegg til alle andre plager jeg har med denne sykdommen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For det siste året har jeg også hatt plager med en tann, og siden tannlegen min ikke klarte å behandle meg henviste de meg til TK Vestland. Der har jeg gått fra og til det siste året for å rotfylle, og planen var at jeg skulle inn i mars for å fullføre arbeidet. Det er nemlig ikke så enkelt med tannpuss lenger, og enda verre er det med tannbehandling.

På grunn av sykdommen så klarer jeg ikke gape opp munnen lenger, så det er så vidt den elektriske tannbørsten min får plass. Heldigvis har jeg fått en flink  Endodontist hos TK Vestland, jeg trenger knapt nok åpne munnen for at hun skal klare å gjøre jobben. Men på søndag kjente jeg at det begynte å murre i tannen jeg er i gang med å reparere, og på mandag og i går eskalerte det.

Jeg har hatt intense smerter de siste dagene, og jeg skjønte med en gang at her var det snakk om en betennelse. Jeg prøvde å ta kontakt med TK Vestland siden de hadde sagt at jeg måtte bare ta kontakt dersom jeg fikk vondt, men i hele går ventet jeg på at de skulle ringe meg opp igjen.

Jeg visste at jeg trengte en antibiotakur for å få bukt med betennelsen, og siden tannlegen ikke tok kontakt med meg så jeg ingen andre råd enn å kontakte lungelegen min. Han er alltid der når jeg trenger han, og etter en rask mailkorrespondanse i går skrev han ut antibiotika til meg.

I dag tidlig fikk jeg bekreftet min mistanke om at det var betennelse jeg hadde pådratt meg, for i dag var jeg helt hoven på høyre side av munnen. Ja jeg var hoven hele veien opp til høyre øye, så takk og lov for at jeg hadde fått antibiotakur i hus. Nå krysser jeg bare fingrene for at jeg blir raskt bra igjen, for nå kjenner jeg at nok er nok. “Nå syns jeg opprinnelig synd på deg” sa gubben til meg i går kveld, og det synes faktisk jeg også nå…

PS : Jeg har fått time til tannlegen på fredag dersom jeg ikke er blitt bedre, men jeg får inderlig håpe på at jeg er bedre før det…

“Er det ski i dag”  spør svigerfar hver dag, han vet godt at fruen i huset har stålkontroll på alle sportssendingene. Nå har svigerfar vært her i snart to måneder, og det er ingen tvil om at han har levd livets glade dager mens han har vært her. Til gubbens store irritasjon har jeg og svigerfar okkupert Tv skjermen, for i motsetning til sin far så finnes ikke gubben sportsinteressert.

Så mens jeg og svigerfar har kost oss med å se på fotball, ski og skøyter har gubben gått rundt og furtet, glosene har kommet på løpende bånd hver gang en ny sportssending har kommet på. Selv har jeg nytt godt av å ha svigerfar på besøk, for så lenge han er her er det vanskeligere for gubben og si nei hver gang det går en fotballkamp.

Men tilbake til svigerfar, for det er ingen tvil om at han har hatt det som plommen i egget mens han har vært her. Uken starter alltid opp på det samme viset, at svigerfar gir assistentene beskjed om at han har lagt klærne sine i skittentøyskurven. Ja her får svigerfar vasket og brettet klærne sine, nytt sengetøy på hver uke, og servert middag hver dag.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I tillegg har svigerfar forstått at jeg har oversikt over alle sportssendingene, så i tillegg til gubben er jeg nå også blitt en levende fjernkontroll for svigerfar. Hele fire ganger fikk jeg det samme spørsmålet fra svigerfar på fredag, “er det ikke skiskyting snart”? 

Enda godt jeg har taleprogram på datamaskinen min, for av og til virker det som om svigerfar har hukommelse som en gullfisk. Nå skjønner jeg hvor gubben har arvet sin hukommelse fra, for han er ikke noe bedre på det området. Volumet på taleprogrammet fikk virkelig kjørt seg på fredagen, for hver gang jeg fikk det samme spørsmålet fra svigerfar ble lyden skrudd opp.

Om to uker drar svigerfar hjem igjen, og jeg tror nok det kommer til å bli en brå overgang. Han sa det så fint selv i går, “ja når jeg kommer hjem må jeg lage middag selv”, så det er ingen tvil om at han kommer til å savne “hotell Breistein” som minstemann så fint kaller det.  Nå skal jeg utnytte de to siste ukene med svigerfar til å se mest mulig sport, for jeg vet at så snart han drar tar gubben kontroll over tv skjermen igjen…

For hver dag som går blir dagene lysere, og lyset bidrar til at livet blir litt lettere å bære. Ute skinner solen fra en skyfri himmel,  og synet av havet som ligger der så stille gir meg et kjærkomment avbrekk fra alt det urolige som skjer i verden. Redselen for å forlate mine kjære har blitt større den siste tiden, for det virker som om hele verden er blitt gal.

Det første min mann gjør når han kommer hjem fra jobb er å sette på nyhetene, men i motsetning til min mann så vil jeg helst slippe å høre på galskapen. Hadde jeg hatt muligheten så hadde jeg løpt til fjells hver gang gubben skal se nyheter, men det kan jeg ikke lenger. Jeg blir så eitrende forbanna hver gang en viss president åpner kjeften sin, det er helt tydelig at den mannen har behov for å kompensere for noe.

Media bør begynne å boikotte presidenten, han fortjener ikke en brøkdel av det rampelyset han får i deg. Jeg har i hvert fall bestemt meg, jeg skal ha en Trump fri helg. Heldigvis har jeg assistent i kveld, så når gubben skal se nyheter så skal jeg be assistenten ta på meg airpods slik at jeg slipper å høre.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Livet er tøft nok som det er uten alle faktaene til USAs president, og er det en som truer verdens sikkerhet i dag så er det han. Jeg skjønner ikke hva Europa har tenkt på i alle disse årene, vi har blitt altfor naive i vårt forhold til USA. Europa er fullstendig avhengig av USA sin støtte, og vi har ingen andre å skylde på enn oss selv for å ha plassert oss i denne situasjonen.

Nå skal USA arrangere fotball VM i år, og tenk hvis alle lagene fra Europa hadde gått inn for å boikotte VM? Boikotte FIFA ved å arrangere noe tilsvarende i Europa i stedet for, det hadde vært noe det. For første gang gruer jeg meg til fotball VM starter, for jeg vet at fotballen kommer til å bli brukt til å fremme politikk.

Nei lag dere en Trump fri helg alle sammen, slå av tv skjermen og kom dere ut. Det skal i hvert fall jeg gjøre, for nå klarer jeg ikke mer av denne Taco presidenten. Håper dere får en strålende helg alle sammen, og at dere klarer å koble ut alt det som kommer fra andre siden av “dammen”. God helg alle sammen…

Jeg har fått erfare på den harde måten hvor mye vi som menneske tåler, hvor omstillingsdyktige vi er når vi ikke har noe annet valg. Jeg trodde livet var over når jeg fikk diagnosen ALS, for aldri i verden om jeg kunne klare å leve med en kropp som ikke fungerte.

Jeg var nemlig en dame som løp rundt og tok meg av alt hjemme mens min mann kjørte langtransport, ja hvis du spør alle de som kjente meg på den tiden så vil de nok skrive under på at jeg var som en duracell kanin når jeg var frisk, jeg klarte ikke sitte mer i ro enn en halv time.

Så når jeg fikk diagnosen ALS var det utenkelig for meg at jeg skulle klare å leve et liv med tre små bokstaver, gå fra å være en selvstendig dame som var vant til å klare seg selv til og plutselig være avhengig av andre for den minste ting var utenkelig for meg. Jeg husker enda den skjebnesvangre dagen da jeg fikk diagnosen, og min første tanke var at jeg heller ville bli overkjørt av en buss enn å leve et liv med ALS.

Men her sitter jeg hele ti år etter, og nå vet jeg bedre. For ti år med ALS har lært meg at livet er så mye mer enn en frisk kropp, jeg har lært at livet handler om hva du gjør det til. Jeg ville aldri ha vært disse ti årene foruten, jeg har fått oppleve mye mer på disse ti årene enn hele livet mitt som frisk.

For det gjør noe med deg som person når du får vite at du skal dø, alt du var redd for før blir plutselig ubetydelig når du ikke vet hvor lang tid du har igjen. Tre små bokstaver har virkelig åpnet øynene mine, for selv om jeg ikke har en frisk kropp lenger så er gledene ved livet større nå enn før.

ALS er en forferdelig sykdom som jeg ikke unner noen og få, men selv med en sykdom som ALS kan livet være godt. Akkurat det skulle jeg ønske noen kunne fortelle meg den skjebnesvangre dagen for ti år siden, for det kunne gitt meg et ørlite håp om en aldri så liten fremtid. Jeg er så takknemlig for at jeg ikke ga opp den dagen jeg fikk diagnosen, for da ville jeg aldri ha fått disse ti årene sammen med mine kjære…

Min mann vil ikke høre om det, jeg kan se hvordan redselen fyller hele han når jeg snakker om det. For det siste året har jeg følt på det, kroppen er sliten etter ti år med tre små bokstaver. I ti år har døden pustet meg i nakken, men for første gang dette siste året har jeg følt på at døden nærmer seg.

Jeg er ikke redd for å dø lenger, redselen for døden har forsvunnet helt de siste årene. Når jeg fikk diagnosen så var døden alt jeg klarte å tenke på, redselen for døden hindret meg fra å leve den første tiden. Bare tanken på at jeg skulle dø ble altoppslukende, det var det siste jeg tenkte på før jeg la meg og det første som slo over meg når jeg våknet.

Jeg husker hvordan jeg lå med en liten gutt i armene mine om kvelden og prøvde å memorere ansiktet hans, for jeg visste ikke hvor lang tid jeg ville få med han. Tanken på at han aldri skulle få vokse opp med en frisk mamma føltes så urettferdig, i stedet for måtte jeg prøve å forberede en liten gutt på at jeg skulle dø.

For når jeg fikk denne diagnosen så var jeg klar på en ting, mine barn skulle få vite hva som ventet meg.  Det var det viktigste for meg, at jeg skulle være åpen slik at mine barn ikke skulle lage sine egne fantasier om sykdommen jeg hadde fått. Vi har hatt mange samtaler om døden gjennom disse årene, både alvorlige samtale men også mange humoristiske.

Humor har vært veldig viktig for oss i alle disse årene, uten den hadde jeg ikke kunne taklet denne tilværelsen med tre små bokstaver. Alle disse samtalene både de alvorlige og humoristiske har bidratt til at døden har blitt litt mindre skremmende, sakte men sikkert gikk døden fra å være det jeg fryktet mest av alt til å bli et naturlig samtaleemne.

Jeg har vært heldig som har fått så mange år sammen med mine, men det siste året har jeg virkelig fått føle på kroppen at livet med tre små bokstaver har begynt å tære på. Jeg pleier å si til gubben at han trenger ikke bekymre seg for at jeg skal dø, for jeg kommer til å gå igjen i veggene her. Man skulle kanskje ikke tro det, men en stor sterk mann er litt overtroisk på akkurat det området…

De siste ukene har jeg forbannet tre små bokstaver, for hjelpeløsheten jeg føler på nå har aldri vært større. Alt jeg har hatt lyst til å gjøre den siste tiden er og hive meg i bilen, kjøre opp til sykehuset for å si noen alvorsord til legene der oppe. For jeg syns det er skremmende og se hvor fort sykehuset skriver ut pasienter, og jeg er helt sikker på at min far ble skrevet ut altfor tidlig.

Jeg skal ikke gå inn på detaljer, men min far ble utskrevet og sendt på rehabilitering, men han hadde knapt nok kommet seg inn døren der før han ble hasteinnlagt på sykehuset igjen.  Jeg ble litt betrygget når jeg fikk høre at hun hadde blitt innlagt på den avdelingen som var min arbeidsplass, men der fikk han ikke bli lenge.

Det er nemlig to sykehus så og si rett ved siden av hverandre her i Bergen, og hvor du havner avhenger av hvilken bydel du kommer fra. Så siden min far bor i Åsane så måtte han over på det andre sykehuset, og i løpet av to uker har han blitt kastet rundt fra den ene avdelingen til den andre.

Men det jeg syns er mest skremmende er hvor mange forskjellige diagnoser min far har fått i løpet av disse siste dagene, jeg skjønner godt at min far er lei. Legene bør holde seg for gode til å stille diagnoser før de har tatt nødvendige undersøkelser, for det skaper bare unødvendige bekymringer for de pårørende.

Det er når slike ting skjer jeg skulle ønske jeg var frisk og fremdeles jobbet på sykehuset, for da skulle jeg virkelig har slått i bordet. Jeg er bare glad for at min eldste bror har vært hos min mor denne uken, for han har holdt meg oppdatert hver dag. I går reiste min eldste bror tilbake til Bømlo, så i dag tok vi med min mor opp på sykehuset.

Det gjorde godt for meg og se min far igjen, for hele uken har jeg sittet hjemme og bekymret meg. Alt min far vil er å komme seg tilbake på rehabilitering, og det er et godt tegn. Det viser bare at viljen til å gjøre en innsats for å komme seg på beina igjen er der, og igjen fikk jeg en påminnelse om hvor jeg har arvet min viljestyrke kommer fra…

I over ti år har jeg levd med en uhelbredelig sykdom, og jeg har kjent hvordan døden har pustet meg i nakken hver dag siden jeg fikk diagnosen. Likevel satte jeg meg et mål den dagen diagnosen var et faktum, jeg skulle aldri se meg tilbake. Jeg skulle leve i nuet og forsøke og legge fortiden bak meg, men det skulle vise seg å bli vanskelig.

For meg har det vært helt nødvendig å legge fortiden bak meg, det har vært min eneste måte for å klare og leve med tre små bokstaver. Men fortiden er grodd fast i ryggmargen på meg, det er umulig for meg å unnslippe den. Hver dag får jeg små glimt fra mitt tidligere liv, og hver gang de kommer blir jeg påminnet om hvor mye jeg har mistet.

Det jeg savner mest er friheten, for den forsvant i det øyeblikket tre små bokstaver slo ned. Frihet til å kunne gå ut av døren når jeg selv vil, kle på meg selv og gjøre akkurat det jeg vil til enhver tid uten å være avhengig av andre. Friheten og privatlivet er to ting jeg aldri får tilbake, og hver dag lengter jeg tilbake til det enkle liv.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For det er først når man mister helsen sin man virkelig ser alt man har tatt for gitt, og nå skulle jeg gitt mye for å kun få femten minutter i en frisk kropp. I går kveld satt jeg på badet og så på sengen min som sto tre meter unna, jeg kikket lengselsfullt ned på beina mine og ønsket at jeg kunne gå selv og legge meg.

For tenk å være så heldig og kunne gå på egne ben, legge seg når man selv vil uten å måtte vente på hjelp fra andre. Så i dag vil jeg bare komme med en påminnelse til alle dere som har en funksjonell kropp, glem aldri hvor heldige dere er.

Det spiller ingen rolle om dere har noen kilo for mye, eller om dere er misfornøyd med eget utseende. Alt som burde bety noe er at dere har en frisk  og funksjonell kropp, og hvis dere er så heldig som har det bør dere prise dere lykkelig…

Jeg var svindårlig nesten hele forrige uke, og når jeg la meg torsdags kveld var jeg helt sikker på at det skulle ende med innleggelse. Ja spesielt siden målingene på sykehuset viste at leucocyttene var litt lave, et tegn på at immunforsvaret var svekket. Så når jeg la meg torsdags kveld måtte jeg be en stille bønn til høyere makter, en bønn om at jeg ikke måtte bli verre.

Når jeg våknet opp fredags morgen trodde jeg nesten ikke det var sant, ja jeg måtte ligge i sengen en stund og kjenne etter. For jeg følte meg helt fin igjen fredags morgen, og det var helt utrolig med tanke på hvor dårlig jeg var kvelden før. Det var som om høyere makter hadde hørt meg, og det kunne ikke ha passet bedre.

For det ga meg muligheten til å besøke min far på sykehuset, og lørdag dro hele familien av gårde for å se hvordan det sto til med han. Mine to eldste sønner ble også med, og det satte min far ekstra stor pris på. Det var en litt friskere far og morfar som møtte oss på lørdag, og det var godt å se. Nå er planen at han skal flyttes på rehabilitering, og vi håper virkelig at de har en plass til han her i Åsane.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det blir enklere for oss alle og besøke han da, spesielt for min mor. Selv er jeg bare glad for at min far føler seg litt bedre, men det kommer nok til å ta tid før han kommer seg helt tilbake i form. Siden både jeg og min far var bedre følte jeg for å feire, og da passet det bra at en av mine assistenter hadde sagt seg villig til å jobbe ekstra i går.

Det ga meg muligheten til å finne på noe med minstemann, og jeg visste hva han hadde lyst til å finne på. Hele julen har han mast om den nye Flåklypa filmen, men vi kom aldri så langt at vi fikk se den. Så i går dro jeg, assistenten og minstemann på kino, og det ble en perfekt avslutning på en fin helg. Det hadde jeg aldri trodd torsdags kveld, men jeg er så glad for at ting snudde..