Bare timer igjen…

Jeg hadde kun en tanke i hodet i dag når jeg våknet , idag måtte vi pakke. Tenk at det bare er noen timer igjen til vi drar , disse dagene har flydd avgårde. En liten gutt sto ved sengekanten min i morges , han måtte få svar på et spørsmål før han kunne gå i barnehagen.
“Er det etter denne dagen at vi skal dra mamma?” , et spørsmål som har gått igjen hele uken. Det er ingen tvil om at han gleder seg , det store samtaleemnet denne uken har vært denne helgeturen vi skal på.

Vi skal forsøke å komme oss avgårde så tidlig som mulig i morgen , det er tross alt noen timer å kjøre. Dessuten fant gubben ut at det var mye gravearbeid over Haukeli , så her er det bare å påregne god tid. Vi vil gjerne komme frem rundt middagstid , vi vil jo gjerne få mest mulig ut av denne helgen. Amun spurte også om vi ville treffe han i morgen når vi kom frem , og det vil vi jo svært gjerne. Så nå håper jeg turen går smertefritt uten de helt store forsinkelsene , slik at vi kan nyte fredags ettermiddagen på Sørlandet.

Jeg tok som vanlig ansvaret for å pakke til meg og en liten gutt , av erfaring så vet jeg aldri hva som havner i bagen dersom gubben pakker. Det er alltid greit å gjøre slike ting selv , da har jeg i det minste kontroll på hva som er med. Jeg krysser fingrene for at det blir sol i helgen , for til min store overraskelse så jeg at det var meldt regn på lørdag? Nei vet du hva , det regnværet får jaggu holde seg unna denne helgen. Vi har slettes ikke tid til noe regn nå , vi har altfor mange planer som ikke passer inn med regnvær.

Min datter gleder seg også , og det fikk jeg merke i dag. Hun har nemlig plaget vettet av meg i hele formiddag , gjort alt for forstyrre meg i dagens gjøremål.
“Nei mamma , du kan ikke pakke nå , det er jeg som skal ha oppmerksomhet den neste timen” 
Søsken sjalusi er jeg godt vant med , men at noen blir sjalu på en bag med klær har jeg aldri opplevd før. Hun skulle helt klart ha hatt en sommerjobb , gnage opp i meg hele dagen gjør meg klin kokos sprø!

Men jeg fikk da pakket ferdig til slutt , etter en time klarte jeg endelig å få min datter til å gjøre noe annet enn å plage moren sin. Nå håper jeg bare at jeg har husket alt , for ellers får jeg vel høre det fra gubben. Når en liten gutt kom hjem i dag satt storesøster og ventet på han , og når jeg hørte visking fra et lite sofahjørne skjønte jeg at her var det rampestreker på gang.

Gubben lå som vanlig på sofaen og sov , svake snorkelyder tydet på at han var langt inne i drømmeland. Med en penn i hånda lente min datter seg over han , nå skulle gubben få seg et kunstverk på foten. Jeg kunne se hvordan en liten gutt strevde med å holde latteren inni seg , med hånden fremfor munnen hoppet trippet han på gulvet ved siden av en intetanende far. En av leggene til gubben fikk seg et smilefjes , og like etterpå kikket to skurker bort på meg.

Så nå har vi fått smilefjes på beina alle sammen , en sur fot og en som er blid. Nå må vi bare sørge for at vi står opp med den riktige foten i morgen , ellers tror jeg det blir en veldig kjedelig tur…