Det er tydeligvis mandag , en ny uke er igang. Problemene står i kø , stadig dukker det opp nye utfordringer som må løses. Jeg er lei allerede , og enda er uken knapt begynt. I tillegg har datamaskinen begynt å synge på siste verset , så nå må jeg krype til korset og be om hjelp. Jeg må få noen tekniske genier til å komme og se på maskinen , og heldigvis vet jeg hvem jeg skal kontakte.
Idag begynte dagen litt senere enn vanlig , forsinkelser i hjemmesykepleien bidro til at jeg kom meg opp litt senere enn vanlig. Egentlig spiller det liten rolle når jeg kommer meg opp , og akkurat idag burde jeg vel holdt senga enda litt lenger.
Heldigvis sto jeg opp til nok en strålende dag , sommeren har tydeligvis ikke forlatt oss riktig enda. Godt var det idag , for jeg kjente på kroppen at jeg trengte en stille stund for meg selv. Det er godt å kunne sette seg ut og bare nyte stillheten , ihvertfall når problemene hoper seg opp rundt ørene mine. Jeg er så lei av kommunikasjonsproblemer at jeg snart ikke har ord , jeg syns faktisk ikke det er rart det er krig i verden.
En ting er ihvertfall sikkert , det er ikke blitt hakke bedre etter at jeg sa ifra meg ansvaret. Faktisk er det blitt verre , og nå sitter jeg og lurer på hva det neste blir. Vi sier en ting og det motsatte skjer , ikke rart vi begge er blitt grå i håret. Skriftlige og muntlige beskjeder blir tydeligvis ikke mottatt , enkelte lukker ikke bare ørene for å si det sånn.
Jeg kjenner i det minste at jeg lever , det er ingenting i veien med blodpumpa ihvertfall. Puste med magen er jeg blitt flink til iallefall , raseriet har jeg lært meg å holde for meg selv. Ja for hadde jeg gitt raseriet fritt spillerom så hadde det ikke vært mye igjen her i Såtevegen , jeg føler meg som en tikkende bombe.
Men så var det den filosofien min da , en filosofi om og bestandig se det positive i ting. DRIT i det , nei idag føler jeg meg som et troll som ikke har sett dagslys på aldri så lang tid. Egentlig burde jeg ikke ha sittet ute engang , for når vepsen til og med ikke tør å nærme seg så sier det mye.
En blåmandag går mot slutten og godt er det , men jeg håper for guds skyld at denne mandagen ikke har satt standaren for resten av uken. For da kommer jeg til å ende opp som gubben innen fredag , både Finnmarks dialekten og flintskalla er innen rekkevidde…
Huff altså, det va jaggu ikke måte på. Du må unnskylde mæ litt Vivian ; for æ må flire litt, men det e ikke over situasjonen , men den levende måte du skriver på!
Ser for mæ at insektene flyg i bane et stykke unna…😅😡
…,.., og nån saftige Finnmarks replikker kan uansett være nyttig
Til og med gubben sine gloser kom til kort idag Sølvi , jeg tror jeg må finne opp noen nye 🙄🤣
Det er viktig å få blåst ut innimellom, blodpumpa trenger et “høyere turtall” i ny og ne. Norsk byråkrati sørger for det, garantert…🤪