Måned: desember 2021

I går lot jeg bloggen ligge, jeg hadde nemlig bestemt meg for å nyte denne torsdagen.
For i går skulle jeg og min kjære bli hjemme, litt alenetid bare meg og han.
Jeg har virkelig fått føle på kulden de siste nettene, -9 grader er ikke akkurat dagligkost her i Bergen. Selv med to tykke pledd i tillegg til dynen så har jeg vært gufsen, nå kan det jo hende antibiotikakuren også har noe å si.
Med engang hjemmesykepleien kom om morgenen skjønte jeg det, snøen hadde lavet ned i løpet av natten.

Det var pusten på pleieren som røpte det, for første gang i år hadde de ikke kommet opp bakken her. Det er ikke ofte det skjer, men når det først bestemmer seg for å snø så kommer det nok til at bilene må etterlates nede i veien.
Ja nå har det mye å si hvilken bil du har, og av erfaring så vet jeg at bilene til hjemmesykepleien ikke akkurat er noen vinterbiler.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For første gang på lenge tryglet jeg gubben om å få stå opp, jeg hadde nemlig hørt at han hadde fyrt i peisen. Og siden jeg ikke kunne skryte av en varm dyne så var valget om å stå opp enkelt, her var det bare å få ullklærne på og sette seg fremfor peisen.
Jeg ble nesten rørt når jeg kom ut i stuen, for ute snødde det tett i tett.
Det ble en magisk start på dagen, små hvite englefjær som dalte lydløst ned mot bakken.

Alt jeg ville var å løpe ut og rulle meg i det hvite teppet, ligge der helt stille med øynene igjen mens jeg kjente hvordan de små hvite krystallene traff mitt varme kinn.
Plutselig så jeg hvordan skydekket sprakk opp, en blå himmel kom mer og mer til syne. Jeg kunne se hvordan solen traff fjellet på andre siden av fjorden, de høye snedekte fjelltoppene glitret under solstrålene.

Både jeg og gubben ble sittende helt stille i et lite øyeblikk, vi følte på det samme.
Savnet over vårt gamle liv vendte tilbake, hadde jeg vært frisk i dag så hadde vi sammen klatret opp på vår fjelltopp.
“Husker du kor forbanna æ ble på dæ kjære, når du dro mæ te fjells midt på vinteren”? Jeg smilte for meg selv, for den turen husket jeg godt.
I en stille skog kunne lyden av høylytte gloser høres, aldri har jeg fått mer kjeft enn da vi vasset opp mot fjellet i snø.

“Det var en fin tur kjære” kom det fra min mann, det som han hatet mest av alt på den tiden var nå blitt til et savn.
En hel formiddag ble vi sittende å mimre, gamle bilder ble funnet frem.
En stille stund for bare meg og han, akkurat det vi trengte etter noen tunge dager.
De små hvite dunene ga oss fred, men de vekte også den indre lengselen i oss begge….

På sofaen ligger han, lyden av tung pust fyller rommet.
Han ser så bekymringsløs ut der han ligger, som om alt av sorg og redsel er blitt visket bort. Jeg kan høre på pusten hans at det har vært en lang dag, livet er blitt til en kamp for han også. Fra en hvilestol blir jeg sittende og studere han, små tegn dukker opp som tyder på at kampen har kostet.
Han er sliten og jeg sitter der helt hjelpeløs, men alt jeg vil er å bære byrden for han.

For jeg vet han er bekymret, blikket hans har vært fylt med redsel de siste dagene. Jeg ser det hver gang jeg blir syk, og alt jeg vil er å si at det går bra.
Men jeg kan ikke, for jeg vet ikke. Alt jeg vet er at det skal så lite til, en liten infeksjon kan bety kroken på døren for meg.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Han står der ved min side hver gang, så nær at jeg nesten kan høre hvordan hjertet hans løper løpsk.
Redselen hans blir til spørsmål som fyller et lite rom, likevel er han rolig og stødig som et fjell. I døråpningen står to ungdommer med bekymrede blikk, og i senga mi sitter en liten gutt og smiler mot meg. Tappert smiler jeg tilbake, og i det jeg smiler hører jeg små sukk av lettelse.

Det gikk bra denne gangen også, slik det ser ut nå så blir det enda en jul med alle samlet. Latteren har vendt tilbake i huset, bekymringer for døden er lagt bort for en stund. Han ligger der på sofaen så fredfull,  pusten hans gir meg ro. Mitt eneste juleønske i år er en jul fri for bekymringer, det fortjener mine kjære…

I dag var det en spent gutt som kom løpende ned trappa her, jeg kunne høre de små tassende skrittene helt inn på soverommet mitt.
Lyden av en skrapende stol som ble dratt over gulvet fikk meg til å smile, julekalenderens første luke skulle nå åpnes.

En liten legofigur og en sjokolade falt tydeligvis i smak, for like etter sto det en glad gutt ved sengekanten min.
“Du er verdens beste mamma, du er så flink til å ordne” utbrøt han i morges, og igjen smeltet hjertet mitt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I dag hadde jeg en plan når jeg sto opp, resten av julegavene skulle bestilles. Men der fikk jeg meg en nedtur kan du tro, for i det jeg skulle bestille fikk jeg bare opp feilmelding.
Hva er det som skjer med Bankid for tiden? Nede for telling nå midt i julestria? Jeg ble til slutt så forbanna at jeg nærmest så rødt, jeg er avhengig av at jeg kan betale med Bankid.

Ikke har jeg Bankid på mobilen heller, jeg har liksom ikke bruk for det. Så lenge jeg har brikken så klarer jeg meg lenge nok, dessuten vil jeg gjerne gjøre det lille jeg klarer selv uten å spørre assistentene om hjelp til det også. En julegave var det jeg fikk ordnet med i dag, men det var fordi de hadde den på butikken i nærområdet.

Jeg har ikke mange gaver igjen, men det hadde vært fint om jeg hadde fått de i hus snart. Jeg får prøve igjen i morgen, tanken på å gå på kjøpesenter i disse tider er ikke særlig fristende.
Målet er at alle de pakkene som skal sendes skal jeg få ut av huset i starten på neste uke, jeg hater nemlig å være ute i siste liten.

Det eneste som var litt vemodig idag var at jeg ikke kom meg på avslutningen som skolen arrangerte, selv om  jeg er mye bedre så er jeg fortsatt ikke helt i form.
Dessuten skal alt foregå ute på grunn av høye smittetall, og jeg tar ikke sjansen på å fryse på meg en forkjølelse i tillegg. Jeg føler på det hver gang jeg ikke får delta på slike begivenheter, spesielt når det gjelder en liten gutt. Men jeg må sette helsen først, ellers blir det ingen julefeiring på meg i år…

Freden har senket seg i et lite grått hus, mørket har for lengst tatt over by og hjem.
Varme lys smyger seg gjennom vinduene, en etter en kommer de opp.
To stødige arbeidshender jobber om kapp mot kulden, Gud hvor hun elsker den mannen. Hun smiler når han viser den lengste fingeren til henne, og hun kan høre glosene fly gjennom doble glass med ruter. Før var det omvendt, det var hun som pleide å stå der ute mens han lå inne i varmen. Men igjen grep universet inn, og det er først nå han ser alle de tingene som på magisk vis pleide å ordne seg selv.

Knitringen fra peisen er beroligende, og ved hennes side sitter sistemann på stammen. Hun studerer det lille ansiktet, de røde kinnene som lyser som små kirsebær mot henne. Hver dag studerer hun han i smug, prøver å sluke til seg hvert ansiktsuttrykk i tilfelle det skulle være hennes siste dag.
Plutselig er det som om han føler hennes blikk, to himmelblå øyne stirrer nå på henne.
“Skal vi se på barnetv sammen mamma?” spør han brått, og hun tar seg til å lure på hvordan han vet hva klokken er. Enda en ting de må lære han, så mye lærdom som skal læres for et lite hode.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

“Karstein og Petra bruker alltid å begynne etter Ninjago mamma, bare se her”. 
Igjen blir hun overrasket over hvor løsningsorienterte barn egentlig er, de finner sine egne måter å finne ut av ting på.
Karstein og Petra ja, hun liker den serien, og akkurat denne episoden skal vekke noe i dem begge. Det er julaften, mor og datter går hånd i hånd til kirkegården.
En gravstein blir varsomt børstet fri for sne, pappaen til Petra har gått i forveien.
Et lys blir tent, et lite lys for håp og glede. Men den sterke flammen brenner også for savnet og sorgen, enda en jul uten sin aller kjæreste.

En liten gutt blir helt stille, jeg ser hvordan han tar alle bildene inn.
Det er da det kommer, en liten setning som sa alt.
“Det skal jeg også gjøre når du blir borte mamma, jeg skal tenne så mange lys at du kan se de opp i himmelen”. 
Hun så på han med våte øyne, varmen la seg igjen rundt hennes hjerte.
Smilet hans traff henne med en kjærlighet så stor, og igjen takket hun høyere makter for det lille mirakelet som satt i sofaen…