Det er lenge siden jeg har hatt så mye problemer med Bipap masken som jeg hadde i natt , en time etter at jeg var blitt lempet i seng begynte den å tulle seg. Klokken 03.20 orket jeg ikke mer , da hadde vi holdt på siden klokken 01.00. Normalt sett så pleier en vask av masken og hjelpe på , men selv etter to runder under såpevann så gled den ned på ansiktet mitt. Luften som egentlig skulle gå inn i meg fant heller veien ut i rommet , en ulempe med disse helmaskene er nettopp lekkasje.
Så at det har vært en dårlig natt trenger jeg vel egentlig ikke si engang , gubben så det på meg med engang han kom inn på rommet mitt i morges. Men her i huset er det ingen kjære mor , når gubben har bestemt seg for noe så blir det som oftest sånn. Han bestemte seg nemlig i går kveld , i dag skulle kjerringa igjen dusjes. Noen ganger tror jeg at han liker det , for når han dusjer meg oftere enn seg selv så kan man begynne å lure.
Jeg følte meg slettes ikke klar når han kom trampende inn på rommet , men er det en ting jeg har lært så er det at det nytter ikke å protestere. Før jeg fikk åpnet øynene hang jeg i løse luften , og like etter kjente jeg de første kalde dråpene fra dusjhodet ramle ned på meg. Igjen skjønte jeg at nye shampoflasker måtte føres opp på handlelisten , nå vet jeg hvordan betongbilen har det når gubben setter i gang med rengjøringen. Peeling produkter er oppskrytt , gubbens rue arbeidshender skrubber bort det meste.
Når vi omsider kom levende ut fra såpehavet bruset gubben med fjærene sine , klappet seg på skuldrene og konkluderte med at han hadde klart det igjen. Rød som en solbrent brennmanet satt jeg der , mens jeg prøvde å kjenne etter om alle lemmer fremdeles var på plass. Gubben burde starte sin egen yoga skole , om han ikke har så myke ledd selv så er han en kløpper på å tøye andre sine. Sist gang jeg var i spagaten var engang på 90 tallet , ja det vil si inntil idag.
Det eneste som ga meg håp var solen som hadde vekket meg i morges , gjennom gardinene lyste solstrålene opp rommet mitt. Men når jeg kom ut i stuen fikk jeg meg en nedtur , den solen som hadde vekket meg var nå forsvunnet. En liten gutt forsvant ut når jeg var i dusjen , to nabobarn kom og hentet han. De bryr seg ikke om det er sol eller ei , så lenge det ikke regner så er de godt fornøyd. Jeg derimot turte knapt rulle ut på verandaen , en kald nordavind var ikke det som fristet mest rett etter en dusj.
Men ut måtte jeg , åtte sommerfugler lå på benken og ventet. Så etter at gubben hadde pakket meg inn i et teppe var det bare å komme seg ut , men når den kalde nordavinden traff meg i nakken forbandt jeg meg på at jeg skulle inn igjen med engang vi var ferdig. Egentlig var det meldt et praktfullt vær i dag , men slik ble det altså ikke. Nå sitter jeg bare spent her og venter på mørket , det blir spennende og se om de faktisk lyser i kveld. I motsetning til meg så har en liten gutt vært ute i hele dag , regner med det er en som slukner tidlig ikveld.
Helgene flyr så fort avgårde , tenk at i morgen er det allerede søndag igjen. Men først gjør vi oss klar til en ny episode Kompani Lauritzen , lørdagskvelden skal nytes til det fulle. Jeg håper dere har hatt en god 1 Mai , så får vi håpe at våren faktisk kommer denne måneden…
